• Foto: iSTOCKPHOTO

Hvor blir det av mor i litteraturen?

Hvor blir det av mor i litteraturen?

Fra utgave: 3 / mars 2012

Det foregår en stor samtale om forholdet mellom far og sønn i samtidslitteraturen. Men hva er det egentlig mor driver med? Puss tennene. Børst håret. Hysj, jeg arbeider!

Engelen i huset. Blant bøker som tar for seg forholdet mellom far og sønn, finner vi Tore Renbergs romaner om Jarle Klepp (2003–2011), Karl Ove Knausgårds «Min kamp» (2009–2011), Cormac McCarthys «Veien» (2006) og Per Pettersons «Ut og stjæle hester» (2003). I alle disse bøkene bidrar mor med et slags nærværende fravær. Hun er riktignok fysisk til stede, men fars voldsomme dominans gjør at hun nærmest utsletter seg selv, noe som også preger hennes rolle i teksten. Vi som lesere vet at hun er der, i skyggene, men kommer ikke alltid på det.

I viktoriatidens England var nettopp dette morens rolle. På nesten umerkelig vis skulle hun sveve som en engel gjennom huset og dekke alle behov som mann og barn måtte ha. I essayet «Yrker for kvinner» beskriver Virginia Woolf dette idealet som stemmen i kvinnens øre som uavlatelig insisterer på at det er hennes plikt å utslette sitt eget jeg til fordel for andre. Å ta livet av engelen i huset, konkluderer Woolf, er enhver forfatters oppgave.

Dette gjør hun også i romanen «Til fyret» (1927). I en bisetning i bokens midterste del, dreper Woolf karakteren Mrs. Ramsay, moren som alltid sørger for andres ve og vel.

Det er et nødvendig grep. Den viktorianske morsskikkelsen har ikke livets rett i det 20. århundret, noe Woolf også viser oss gjennom karakteren Lily Briscoe som er kunstner, barnløs og ugift. Dette er den nye kvinnen. Hun som kan bli mor hvis hun ønsker det, men som også kan velge vekk barn.

Husmorskolen. I 2012 skulle man kanskje tro at Mrs. Ramsay forlengst var glemt og lagt bort, men slik synes det ikke å være. En tendens som stadig blir mer merkbar er nemlig det Martha Breen har kalt 'husmortrenden', som refererer til den delen av mainstreamkulturen som dyrker fortidens verdier heller enn de godene som ble tilkjempet under 70- og 80-tallets kvinnekamp. Her ser vi kvinner som gjerne har utdanning, men velger vekk karrière for å være hjemme med barn.

I mediene presenteres disse ofte som det ultimate bildet på den gode mor. Hun som er trygg nok på sin egen intellektuelle bagasje til å forsake en karrière og ta vare på familien. Hun som har sett tidsklemmen og sagt nei takk.

Samtidig som vi befinner oss i et samfunn hvor likestillingen er kommet langt, synes vår kulturforståelse fremdeles å være preget av tanken om at den normale kvinnen også er en dedikert mor – og hvor innholdet i dette begrepet fremdeles er rimelig tradisjonelt.

På mange vis ser det ut til at bevisstheten vår fremdeles trekkes mot Jean-Jacques Rousseaus «Emile – eller om oppdragelse» (1762), som lanserte morskjærlighet som begrep og holdt mødrene ansvarlige for familiens ve og vel.

Rousseaus verk bidro nok også i sin tid til at brødrene Grimm forandret på mange muntlige eventyrfortellinger om mødre som ville sine barn ille. Den opprinnelige fortellingen om Hans og Grete handlet for eksempel om en mor som etterlot sine egne barn i skogen, men fordi brødrene Grimm ikke klarte å slippe tanken om den gode moder, introduserte de stemoren eller 'konen' som en fordervet, egoistisk og unormal femme fatale som tar morens plass etter dennes død.

Men er denne opprinnelige morsfiguren i Hans og Grete nødvendigvis et monster? Den britiske litteraturforskeren Marina Warner sier at eventyr er fabler som skal hjelpe barn å ta steget ut fra familiens trygge kår. Moren i disse eventyrene er ikke ond, sier Warner, men oppfattes slik av barnet som vil holde fast på egen barndom.

En slik tanke finner vi også i Neil Gaimans bok «Coraline» (2002, filmatisert i 2009), hvor hovedpersonen dras mellom to mødre. Hennes vanlige mor er opptatt av egen karrière, lar faren ta seg av matlaging og hagearbeid, og synes ikke nevne-verdig bekymret over at Coraline er i ferd med å bli voksen. Dette frustrerer Coraline, og én dag tar hun steget over i en alternativ verden hvor hun møter sin «andre mor», som ikke har jobb, lager nydelig mat og bruker tid på å sy fantastiske klær til barnet sitt.

Problemet er selvsagt bare at denne moren slett ikke ønsker at Coraline skal bli voksen. Hun er som en edderkopp som heller vil fortære barnet enn å la det slippe unna og skape sitt eget liv.

Husmor og tigermamma. Mens eventyret dermed kan synes å være mest fokusert på nødvendigheten av å gi slipp på barnet, er det ofte selve morsidealet som problematiseres i litteraturen.

Dette ser man i flere samtidsromaner, som for eksempel Line Merethe Nyborgs «Bare mamma som er Gud» (2010), Vigdis Hjorths «Hva er det med mor» (2000) og Trude Marsteins «Plutselig høre noen åpne en dør» (2000). Mens de to første forteller om mødre som ikke ser barnet i tilstrekkelig grad eller er for opptatt av sine egne behov, gir sistnevnte innsyn i psyken til en kvinne som prøver å erstatte en manglende følelse av å være en 'naturlig god mor' med å lære seg teorier om barneoppdragelse.

Konkrete oppfatninger av hvordan en god mor bør oppføre seg, synes å danne bakgrunn for mange tekster skrevet av dem som selv er mødre. I Amy Chuas omdiskuterte
«En tigermammas kampsang» (2011) er disse oppfatningene åpenbart knyttet opp mot økonomi. En 'tigermamma' synes i stor grad å være en slags variant av heksen i eventyret, som dytter barna ut av huset med klar beskjed om at hvis de våger å komme tilbake før de er blitt fiolinvirtuoser eller mestrer mattepensumet til fingerspissene, kommer hun til å nekte dem mat og husly.

Chua, som er jusprofessor ved Yale, har mottatt dødstrusler for sin oppriktighet, men holder fast ved at hun er en god mor fordi hun gir barna gaven av selvrespekt. Det verste du kan gjøre, sier hun, er å rose middelmådighet eller å la barna gi opp. Dette er å gjøre dem en bjørnetjeneste.

En annen bok som tar for seg dagens morsrolle, er Caitlin Morans «Kunsten å være kvinne» (norsk oversettelse: 12. april), som peker på hvordan det å være mor er med på å utvikle ens egen menneskelighet. Samtidig er Moran svært skeptisk til at man som kvinne, fremdeles møtes med forventninger om at alle før eller siden skal ønske å få barn. Dette er hverken, sier Moran, nødvendigvis et naturgitt behov eller en samfunnsplikt som alle kvinner skal ta på sine skuldre.

Blå netter. Mens Chua og Moran tar for seg om man i det hele tatt bør få barn og hvordan man deretter bør håndtere det for å få best mulig resultat, beretter Joan Didions «Blå kvelder», som nylig kom i norsk oversettelse, om hvordan tapet av et barn har fått henne til å revurdere sin egen rolle som mor, som i ettertid synes å kunne oppsummeres i setningen 'puss tennene, børst håret, hysj, jeg arbeider'.

Didion erkjenner at hun aldri satte arbeidet til side for barnet, og spør seg selv: Var jeg problemet? Var jeg bestandig problemet?

Dette konkrete spørsmålet kan brukes i generelt øyemed. Er det slik at man som mor ofte føler at ens eget jeg på én eller annen måte kommer i veien? Til tross for at engelen i huset forlengst er lagt til side, er det ikke til å komme vekk fra at det alltid ligger en grad av selvutslettelse i morsrollen.

I Kyung-Sook Shins bestselgende roman «Ta vare på mamma» (2011) slår fortelleren fast at ordet 'mor' rommer en bønn: Ta vare på meg. Slutt å skrike til meg, stryk meg over håret. Vær på mitt lag, uansett om jeg har rett eller tar feil.

Denne innsikten settes imidlertid sammen med innsikten i at barna på sin side har glemt å betrakte moren som et menneske. Hun er bare 'mamma'. En slags enhetlig størrelse som ikke har egne behov og som heller ikke har noen egen barndom eller fortid. Hun har alltid vært den samme.

Sannheten er at barna i Kyung-Sook Shins roman i stor grad har rett. En mor er nemlig noe mye mer enn bare seg selv. En mor er en mytisk størrelse som innebærer altomfattende kjærlighet og nærhet. Den vi roper etter idet vi ligger for døden. Den som leder oss inn i det rommet hvor vi ikke lenger er alene. Det rommet vi levde i og var en del av før vi ble utstøtt til en annen verden som selvstendige mennesker.

I dette perspektivet er moren en umulig skikkelse. Et umulig forbilde.

Dette er det en mor er. En mytisk størrelse. En teoretisk idé. En omsorgsperson. En samfunnsøkonomisk pådriver. En edderkopp. Et jeg. Et jeg som er mange forskjellige ting på én gang.

Blant annet en mor.