• Klingonsk Lingvist Marc Okrand konstruerte et fiktivt språk til rasen klingon i «Star Trek», her general Korrd, og språket fikk også sin egen ordbok.

«ta' SoH jatlh tlhIngan?» («Snakker du klingonsk?»)

«ta' SoH jatlh tlhIngan?» («Snakker du klingonsk?»)

Fra utgave: 5 / mai 2012

Fiktive språk gir en ekstra dimensjon til litteratur og film. Men noen av dem begynner å leve sitt eget liv.

Nerdete. I 1983 fikk lingvisten Marc Okrand et litt uvanlig oppdrag: Kunne han utstyre den utenomjordiske rasen klingon med et språk? Filmselskapet Paramount Pictures skulle nemlig i gang med en ny Star Trek-film, «Star Trek II: The Search for Spock» (1984), og trengte en dose autentisitet til de barske meningsutvekslingene klingonene imellom.

Okrand skred til verket. Han organiserte setningsoppbyggingen i rekkefølgen objekt, verb, subjekt. Han lånte fonetiske lyder fra indianske språk. Målsettingen var å få klingonsk til å virke så fremmedartet som mulig. Og vakkert ble det ikke. I 1985 ga Okrand ut fruktene av alt arbeidet, i form av boken «The Klingon Dictionary». Det var nerdete til tusen. Okrand ante neppe hva dette skulle føre til.

Én ting var at klingonsk ble brukt i nye filmer og sesonger av TV-serien «Star Trek». Noe helt annet var entusiasmen språket vakte blant fansen. Og hvordan interessen spredte seg og ble forvaltet på kreativt vis. Kort sagt; klingonsk ble faktisk tatt i bruk.

Pr. i dag har det fiktive språket noen tusen brukere verden over. Antallet som behersker det flytende, er dog mye lavere, sannsynligvis bare noen titall.

Men klingonsk er et språk i utvikling. Både «Hamlet» og «Stor ståhei for ingenting» er blitt oversatt til klingonsk, og det jobbes med en oversettelse av Bibelen. Et eget klingonsk språkinstitutt er grunnlagt for å spre utbredelsen av språket. Det utgis egne ordbøker og holdes språkkurs.

Å snakke med alvene. «Klingonsk er nærmest bevisst antiestetisk fordi det skal tilhøre en utenomjordisk krigerkultur, og dyrker dermed sin egen antiestetikk», sier filologen og forfatteren Helge Fauskanger. Likevel er det altså blitt overraskende populært.

«Klingonsk skylder på alle vis sin eksistens til det populære Star Trek-universet. Ingen «Star Trek», intet klingonsk, kommenterer filologen.

Det er imidlertid J.R.R. Tolkiens fiktive språkunivers som opptar Fauskanger mest. Allerede i 1997 opprettet han nettsiden Ardalambion, som regnes som en av verdens beste nettressurser for alvisk. Tolkien skapte flere fiktive språk til Ringenes Herre-trilogien: Blant annet de to alviske språkformene quenya og sindarin, samt orkenes svartmål og dvergenes khuzdul. Tolkien forklarte at han ikke laget språkene til bøkene, men omvendt; han laget bøkene for språkene.

Det er imidlertid helt nødvendig å ta språkene i bruk for å gi dem en appell, mener Fauskanger. Appellen og interessen for et språk er direkte knyttet til om det brukes i en kreativ sammenheng. Denne regelen gjelder ikke bare for fiktive språk.

«Tolkien bemerket at språk som esperanto er 'hjemløse' og i en viss forstand 'døde', nettopp fordi de ikke er assosiert med en bestemt mytologi», sier han.

Språk som skildring. Dette er ironisk fordi fiktive språk jo i utgangspunktet er mindre ambisiøse enn vitenskapelig konstruerte språk. Konstruerte språk, som esperanto, volapyk og lojban, er skapt for å gjøre det enklere å kommunisere på tvers av språkgrenser. Fiktive språk er derimot først og fremst estetiske virkemidler for forfatterne og filmskaperne.

Mens alvisk er et harmonisk og vakkert språk, er orkenes svartmål stygt. Språket er ytterligere et virkemiddel i skildringen av de ulike figurene. Av samme årsak er klingonsk et hardt og gutturalt språk. Det understreker den krigerske grunnholdningen i klingon-kulturen.

Forfattere tyr også til fiktive språk for å skape en distanse – selve forutsetningen for å skaffe seg et perspektiv – og introdusere et fremmedartet element i handlingen.

I romanen «A Clockwork Orange» snakkes en slang kalt nadsat, som er (et til dels barnslig) engelsk med mange russiske fraser. Forfatteren, Anthony Burgess, var også filolog. Han visste at slang og sosiolekter – ja, språk i det hele tatt – er i permanent endring. Dersom han baserte seg på ungdomsslang anno 1962 (året boken kom ut) ville den fort få et antikvarisk preg – uheldig for en roman lagt til et fremtidssamfunn. Derfor, ved å introdusere nadsat, sørget Burgess både for å gi romanen en unik språklig stil og gjøre den tidløs.

Hovedpersonen Alex kaller medlemmer av gjengen sin for ‘droog’, som er russisk for ‘nær venn’. Han kaller ting han liker for ‘horrorshow’, som er en forvanskning av det russiske ordet ‘khorosho’ (‘godt’). Forvanskningen gir en svært passende tilleggsdimensjon, siden Alex og hans ‘droogs’ synes alle former for vold er moro. Nadsat understreket i tillegg hvordan romanens voldelige ungdomskultur lever sitt eget liv utenfor rammene til storsamfunnet.

Fiktive lånord. Men kan et fiktivt språk ha noen praktisk betydning? Lek er viktig for læreevnen og er ofte en snarvei til å vekke interessen for nye ting. I dette perspektivet kan fiktive språk bli en innfallsvinkel til studier i filologi og lingvistikk.

Fiktive språk kan også gi et perspektiv på de naturlige språkene. I en viss forstand fungerer de som «kommentarer» til hvordan naturlige språk er oppbygd.

Men lidenskapen gir seg også helt håndfaste uttrykk.

«Jeg blir rett som det er kontaktet av folk som vil ha alviske inskripsjoner til gifte- og forlovelsesringer. En gang var det et par som ønsket seg noe bortimot et komplett ekteskapsritual», forteller Fauskanger.

«De hadde vel klart å gifte seg også uten disse innslagene, men de blander i alle fall fiktive språk med ritualer som må antas å ha stor betydning for dem.»

Noen ganger hender det også at ord og begreper finner veien fra fiktive språk over i virkelige språk. Fiksjonen utstyrer rett og slett virkeligheten med lånord.

«Ordet 'robot' forekom første gang i science-fiction-skuespillet 'R.U.R.' fra 1920, skrevet av Karel Capek. I skuespillet sto det for et slags kunstig menneske. Siden fant ordet veien inn i nesten alle verdens språk», påpeker Helge Fauskanger.

Ordet «hobbit» var opprinnelig et ord Tolkien tok ut av luften. Men da beinrester av en særs kortvokst menneskeart ble funnet på øya Flores for noen få år siden, tok internasjonal presse spontant ordet «hobbiter» i bruk til å betegne disse små folkene. Plutselig hadde et fiktivt ord fått en funksjon i vårt virkelige språk.

Det sto ikke lenger bare for noen oppdiktede småfolk i en roman, men hadde fått en høyst virkelig referanse i vår egen verden.

Kilder: Marc Okrand: «Klingon language» (i 5 deler): youtube.com. Klingon Language Institute: www.kli.org, helgefauskanger.com, Ardalambion: uib.no/People/hnohf/, Wikipedia

Foto: FILMWEB, SCANPIX, AP, REUTERS