• Illustrasjon: iSTOCKPHOTO

Fortellinger rundt leirbålet.

Fortellinger rundt leirbålet.

Fra utgave: 7 / desember 2008

Barnebøker lovprises gjerne dersom de appellerer til voksne så vel som barn. Er det et tegn på en utvanning av barne­litteraturen? Er vi så egoistiske at vi ikke unner barn en sjanger som bare er deres?

Den ambivalente teksten. I billedboken Flekkmonsteret bygger harefelle av Harald og Vetle Opegard, møter vi en snodig skapning som har drømt at han satte tennene i en saftig harebiff. Flekkmonsteret, som vanligvis bare spiser mose, bestemmer seg dermed for å bygge en harefelle. Ettersom Flekkmonsteret aldri har fanget en hare før, gjør han imidlertid en avgjørende feil som fører til at alle slags dyr faller oppi fella, unntatt haren. Dermed får Flekkmonsteret mange nye venner, men forblir vegeterianer.

Det vi møter her er en relativt enkel fortelling fortalt på en vittig og sjarmerende måte og ispedd fantasifulle og humoristiske illustrasjoner av Per Dybvig. Den viser oss virkeligheten i et litt skjevt perspektiv og gjør bruk av uttrykk som ’stripetryne’, og traff både meg og døtrene mine.

At voksne ler med og i møte med Flekkmonsteret bygger harefelle er ikke tilfeldig. I omtalen av denne boken kan vi nemlig lese at den egner seg like bra til voksne som til barn. Dette er heller ikke et unikt eksempel; kritikerroste barnebøker får ofte fremhevet nettopp dette fortrinnet. Da NRKs Anne Cathrine Straume anmeldte Bjørn F. Røyrvik og Per Dybvigs bok Tutomaten tidligere i år, understreket hun at hun koste seg med boken helt for sin egen del. Det samme er blitt sagt om billedbøkene til Pija Lindenbaum, Jujja Wieslander og Olof og Lena Landström, som alle inneholder elementer rettet både mot den som leser for og den som blir lest til.

Grepet blir ofte omtalt som ’den doble stemmen’ og innenfor teorien snakker man om ’den ambivalente barneboken’, som på samme tid henvender seg til to typer lesere med vidt ulike forventninger og erfaringsgrunnlag. Her sammenblander man litterære grep rettet mot voksne med andre rettet mot barn, slik at begge skal få noe ut av historien. For mens de små liker at historien følger en mal de kjenner fra før, liker voksne at det er en, ofte humoristisk, vri. Og mens barn liker prompehumor liker voksne ironi og intertekstuelle referanser. Dermed kan både store og små få noe igjen i leseropplevelsen, istedenfor at pappa eller mamma kjeder seg gjennom tradisjonelt oppbygde fortellinger med betimelig moral mot slutten. Eller?

Disse bøkene har nemlig også sine kritikere, som sier at disse tekstene bare tilsynelatende retter seg mot barn. Når tekstene gjennomsyres av satire, ironi eller flertydighet forsvinner barnevennlige kvaliteter som gjenkjennelse og entydighet. Dermed er det bare de voksne som oppfatter tekstens totale mening, mens barnet ekskluderes fra en fortelling som skal være deres. Forskere som israelske Zohar Shavit har gått så langt som å si at disse bøkene bruker barnet som en unnskyldning for å tekkes en kjøpesterk voksen lesergruppe.

Forskere som israelske Zohar Shavit har gått så langt som å si at disse bøkene bruker barnet som en unnskyldning for å tekkes en kjøpesterk voksen lesergruppe. 

Ja takk, begge deler. Interessant nok finnes det flere definisjoner på ambivalente barnebøker. I kategorien eldre barnebøker finner man en del klassikere som tidens løp har skjøvet over i et slags ingenmannsland. Verker som Rudyard Kiplings Jungelboken, J. M. Barries Peter Pan, A. A. Milnes Ole Brumm og Lewis Carrols Alice i eventyrland er alle eksempler på hva svenskene har valgt å omtale som all-aldersboken.

I møte med disse tekstene ser vi imidlertid at sosiale og kulturelle krefter har endret deres natur på en så radikal måte at denne merkelappen kanskje blir ugyldig. Mens A. A. Milnes fortellinger om Ole Brumm fremdeles omtales som barnebøker, oppleves de som så stillestående og underfundige at de nærmest er uforståelige for de små.

For foreldrene stiller det seg annerledes. Ikke bare bærer bøkene med seg en nostalgisk påminnelse om fortelleren Thorbjørn Egners hyggelige og trygge stemme, men den filosofiske underfundigheten med en type livsvisdom som faller i god jord hos mange. Dermed har vi de siste årene sett en glidning over i kategorien visdomsord for voksne, hvor vi blant annet finner Tao med Ole Brumm med utsagn som ’Det er vanskelig å være modig når man er Meget Liten’.

Mens voksne koser seg over disse vittige utsagnene har barns forhold til dyrene i Hundremeterskogen på sin side blitt tatt over av Disneys TV-produksjoner, hvor den ambivalente underfundigheten er blitt erstattet av strømlinjeformede historier om vennskap.

Supernaive stemmer. Mens disse tekstene er blitt tæret på av tidens tann, er nok dagens ambivalente tekst en all-aldersbok i ordets rette forstand, det vil si at forfatterne bruker forskjellige typer virkemidler for å nå to ulike lesergrupper samtidig. Noen av tekstene som faller inn i denne kategorien er Erlend Loes bøker om truckføreren Kurt, hvis siste utgivelse Kurtby hylles i Dagbladet som ’høstens viktigste barnebok for voksne’.

Sett under ett er det kanskje ikke så stor forskjell mellom Erlend Loes barne- og voksenbøker. I Naiv. Super (1996) møter vi en hovedperson som savner ’følelsen av at ting henger sammen og at alt vil gå bra til slutt’. I dette vakumet skal det ikke mye til før tua veltes, og tilværelsens store tyngde treffer ham også med full styrke idet han taper for broren i crocket.

På lignende vis får Kurt seg en smell i Kurt quo vadis (1998), hvor han blir sosialt stigmatisert av Doktor Petter som påpeker at det er behovet for en personsøker som avgjør om man har en viktig jobb eller ikke. Kurt vet ikke en gang hva en personsøker er. Og ettersom Kurts identitet i stor grad er knyttet opp mot jobben hans som truckfører, faller verdenen hans i stor grad sammen. Som et resultat igangsetter han en mengde halsbrekkende prosjekter siktet inn mot å føle seg viktig eller bli berømt, før han ender opp med innsikten om at når alt kommer til alt kan man ikke annet enn å gjøre det meste ut av sitt eget potensial.

Betyr dette at bøkene om Kurt egentlig er forkledde romaner for voksne? Fellesnevnerne mellom Loes forskjellige bøker er nemlig ikke resultat av tilfeldigheter. I et intervju i Aftenposten i høst påpeker Loe at han ikke er opptatt av hva barn er interessert i når han skriver, fordi barn kan manipuleres til å være interessert i det man vil de skal være interessert i. Dermed tar bøkene om Kurt opp alt fra familierelasjoner, arbeidslivet, innvandringsfiendtlig politikk, manglende impulskontroll og, i den nyeste boken, en ’ekstrem religiøs praksis’. De gjør bruk av ironi, satire og humor for å skildre menneskenes liv og levnde, og setter også fokus på en murrende uro som mange gjenkjenner. Mens sjefen til Kurt, Gunnar med den utrolig lyse stemmen, mener at ro er det viktigste man kan ha i livet, sier Kurt at det noen ganger kan være greit med litt uro.

Og det er denne tanken som ligger til bunn i bøkene om Kurt, i det de er drevet av en trang til å utforske hva det er som gir mening og om det virkelig er noe som gjør at ting henger sammen.

En mystisk og magisk verden. En stor del av dagens barnelitteratur ligner på Erlend Loes bøker om Kurt, ved at de bruker tid på å presentere livet som et mystisk og underlig sted, for barn så vel som for voksne. Disse tekstene taler ikke kun på barnas premisser. De har ikke ett klart formulert budskap, tilbyr ikke løsninger som er skreddersydde for barn og inneholder heller ingen bruksanvisning på livet.

Frarøver de dermed de små barndommen? Henvender de seg bare til den som har levd lengst?

I forhold til egne erfaringer vil svaret være nei. Det vil ikke si at alle ambivalente tekster er gode. Det finnes bøker som er så ironiske og kule at de ikke treffer barnet i det hele tatt. Men det interessante er at de som bommer på barna også blir uinteressante for de voksne.

Det er også her den gode ambivalente teksten viser sin styrke. Den tilbyr nemlig et møtested hvor den som leser og den som blir lest for blir gjort oppmerksomme på de store og grunnleggende spørsmålene i livet. Dermed åpner den opp for forskjellige refleksjoner hos de meddiktende leserne. Istedenfor at den ene leseren har full oversikt over teksten, er det heller sånn at den innfrir forskjellige forventninger på forskjellige nivåer.

Slik blir kveldsritualet med lesing en opplevelse av samhørighet og felleskap som tar opp tråden fra uminnelige tider hvor mennesker samlet seg rundt leirbålet for å høre om Odyssevs lange reise hjem til sin Penelope eller om Akilles’ bragder i krigen mot trojanerne.

På samme måte som disse urgamle fortellingene samler våre egne historier oss, ved å sette ord på en verden og et liv som vi tross alt opplever side om side.