• Pløyer ny mark Lydia Wetsi er en av tre unge kvinner som gis opp-læring til å bli piloter og helseveiledere i lokalsamfunnene. Voltasjøen er en av de største menneskeskapte innsjøene i verden. Den enkleste måten å nå isolerte samfunn på, er...

Kvinner på vingene over Ghana.

Kvinner på vingene over Ghana.

Fra utgave: 7 / juli og august 2012

For å bekjempe den vannbårne sykdommen bilharzia og andre sykdommer slipper organisasjonen Medisine on the Move pakker med helseinformasjon fra småfly over avsidesliggende landsbyer. Og pilotene – de er kvinner.

Volta, Ghana. Idet solen stiger opp over Voltasjøen i Ghana, patruljerer Joel Mensah fra det lokale elvetilsynet langs bredden av en av verdens største menneskeskapte innsjøer.

«Jeg gir fiskerne råd om hvordan de kan unngå å bli smittet av bilharzia», forklarer han. Mensah har personlige erfaringer med den vannbårne sykdommen, som er blitt kategorisert av Verdens helseorganisasjon som en forsømt tropisk sykdom.

«Min syv år gamle sønn lider av sykdommen», forteller han. «Dersom diagnosen var blitt stilt tidligere, kunne dette spart oss for mye hjertesorg.»

Bilharzia, også kalt sneglefeber, er ikke dødelig, men hemmer den kognitive utviklingen hos barn, som omfatter intelligens, språk og forståelse av verden rundt seg. Snegler som befinner seg i stille vann, kan være bærere av sykdommen. Voltasjøen er den primære inntektskilden for de fleste lokalsamfunnene rundt sjøen. Menn og gutter fisker, og kvinner og jenter henter vann herfra, samt vasker klær i den.

Fordi malaria er den primære dødsårsaken hos barn under fem år i regionen, forsømmer de fleste helseopplysningsprogrammene bilharzia. De lokale innbyggerne er stort sett uvitende om sykdommen og dens symptomer. Blod i urinen, særlig hos menn, er tradisjonelt ansett som et tegn på virilitet. Men i realiteten er dette et bevis på at sykdommen har spist seg gjennom tykktarmen.

«Før sykdommen når tykktarmen, vil den alt ha gjort den smittede sengeliggende i flere uker, over en periode på flere år», forklarer Mensah. Han er fylt av et nytt håp om at en bekjempelse av sykdommen nå skal være mulig. Den lokale veldedighetsorganisasjonen Medisine on the Move har lykkes i å overbevise Ghanas helsedepartement om at de kan bidra til å utrydde sykdommen ved å slippe pakker med helsemateriale fra småfly til hundrevis av isolerte lokalsamfunn. Mensah og hans kolleger sprer nå informasjon blant fiskerne slik at de igjen kan informere sine lokalsamfunn om at de bør se etter lysegule pakker som slippes fra småfly på tirsdager.

«Det ville vært umulig for oss med våre små ressurser å nå mange av lokalsamfunnene rundt innsjøen på andre måter», sier han.

Passerende fly. Ved Kpong-flystripen, noen kilometer fra bredden av Voltasjøen, er fire unge kvinner opptatt med å forberede pakker som snart skal slippes fra fly. Disse inneholder en kombinasjon av helseinformasjon i form av brosjyrer på lokale språk og incentiver som skal få innbyggerne til å hente pakkene, som kontantkort til mobiltelefoner.

Flyplassen tilbyr opplæring og privattimer til betalende kunder. Slik blir prosjektet finansiert.

Patricia Mawali er lederen av gruppen, selv om hun bare er 24 år gammel. Hun er én av en håndfull kvinner i Ghanas 55-årige historie som har tatt pilotsertifikat. Patricia ble tilbudt opplæring fordi de fleste mannlige pilotene etter hvert dro til byen eller utlandet, og fordi man mente at kvinner ville tjene sine lokalsamfunn bedre enn mennene.

«Jeg vokste opp like ved, og husker at jeg var redd flyene som passerte over hodet på meg. Så en dag bestemte jeg meg for å finne ut hvor de kom fra. Jeg satte fra meg det jeg jobbet med og tok meg gjennom skogen før jeg kom til flyplassen», forteller hun. Dette var for litt over ti år siden.

Patricia var en av grunnleggerne av Medicine on the Move, og er nå ansvarlig for pilotopplæring, samt bygging og vedlikehold av småfly for tre unge kvinner. Kvinnene gis også opplæring innen helseveiledning av Patricia som til nå er den yngste ghanesiske kvinnen som har skaffet seg pilotlisens. Denne rekorden kan imidlertid være i ferd med å bli brutt av 16 år gamle Lydia Wetsi som er funksjonshemmet. Lydias vilje til å fullføre det fireårige studiet er drevet av personlige erfaringer. Hun ble bitt av et insekt på høyre arm da hun var tre år gammel. Foreldrene var fattige og uvitende om hvordan man behandler insektbitt, utover en del hjemmelagede løsninger, inkludert lokale planter som blandes med batterivæske. Såret ble så infisert at det stanset armens vekst.

«Jeg ønsker å inspirere andre som også er funksjonshemmede som følge av at de er blitt gitt skadelig medisin», forklarer Lydia. «Jeg vil også gi råd til foreldre der ute, akkurat som mine foreldre, om hvordan man utfører grunnleggende førstehjelp.»

Dronningmødre. Men hvorfor er det bare kvinner som er tilknyttet prosjektet? Jonathan Porter, en av grunnleggerne av Medicine on the Move, forklarer: «Kvinner er engasjert i å forbedre sine lokalsamfunn. Vår erfaring er at så snart menn tilegner seg ferdigheter, drar de videre til større byer eller til utlandet.»

Nesten alle stammene i Ghana er patriarkalske. Men i Akan-stammen som dominerer mye av regionen rundt Voltasjøen, har kvinner tilegnet seg betydelig makt gjennom et nettverk av dronningmødre – noe som er unikt i dette området av Ghana. Disse håndterer utelukkende saker som berører kvinner og barn, inkludert svangerskaps- og barselhelse og innmelding i skolesystemet. Medicine on the Move har i omfattende grad benyttet nettverket av dronningmødre for å igangsette og lykkes med organisasjonens initiativ.

«Et par ganger i året ber vi dronningmødrene om å velge ut en gruppe barn fra sine lokalsamfunn til å besøke flyplassen», forklarer Porter. «Vi viser dem rundt i håp om dette vil gjøre et varig inntrykk på dem.»

I bytte forteller dronningmødrene menn, kvinner og barn i lokalsamfunnene hva de kan oppnå ved å ta imot helsematerialet som slippes fra småflyene. «Våre stammemedlemmer kan være skeptiske når det kommer til ting de ikke forstår», forklarer Dronning Manye Nateykey I. «Selv mange av våre høvdinger har aldri vært om bord i et fly.»

Skepsisen mot metodene som brukes av Medicine on the Move blir sakte, men sikkert brutt ned. Men kvinnene og jentene som utgjør organisasjonen, møtes fortsatt med utbredt skepsis i sine lokalsamfunn. Bare Lydias familie har uttrykt sin stolthet over datterens karrièrevei.

Patricias mor besøker datteren veldig sjelden, og selv da unngår de å snakke om Patricias suksess. «Det er vanskelig for min mor å forstå hva jeg er med på. Hun mener at det å være pilot er en oppgave for menn, ikke for kvinner som oss», forklarer Patricia. «Hun ville heller foretrukket at jeg gifter meg, i stedet for å leve her sammen med en hvit mann.»

Dynamikken mellom de to grunnleggerne utstråler likestilling. Den noen-og-førti år gamle engelskmannen med over to tiår med flyvererfaring er mer enn villig til å vurdere forslag fra sin unge ghanesiske protesjé. «Bak enhver kvinne bør det stå en sterk mann», sier Porter og snur et gammelt uttrykk på hodet.

«Men helst ikke på den afrikanske måten i form av en tyrann», avslutter han før han ringer til det ghanesiske luftfartsverket for å bekrefte en flyverute for Patricia og hennes med-pilot for å slippe ukens leveranser.