• Foto: ISTOCKPHOTO

Dum og dummere.

Dum og dummere.

Fra utgave: 9 / oktober 2012

Liberale politikkeksperter tror de kan påvirke «lavinformasjonsvelgere» ved å bombardere dem med fakta. Ikke bare misforstår de et sentralt demografisk aspekt ved 2012-presidentvalget, men de gjør også partiet en bjørnetjeneste.

«LIV». Nå som den amerikanske presidentvalgkampen hardner til, er både Mitt Romney og Barack Obama på jakt etter noen få millioner velgere i en håndfull vippestater. Disse velgerne regnes som kritiske for å vinne valget. Og i denne velgerblokken finnes det en spesiell gruppe: «lavinformasjonsvelgere», eller LIV, et begrep som stadig dukker opp i amerikanske blader og politiske blogger.

Begrepet brukes hovedsakelig av liberale for å omtale de som stemmer konservativt i strid med egne interesser og nasjonens beste. Det tas for gitt at de stemmer slik fordi de vet for lite om politiske stridsspørsmål. Antagelsen er selvsagt at hvis de bare kjente fakta, ville de ha stemt annerledes – både i egen og nasjonens interesse. Dette er slike folk som Thomas Frank skrev om i boken «What's the Matter with Kansas?», altså folk som stemmer ut fra sin oppfatning av hva som er riktig – de moralske synspunktene de identifiserer seg med – snarere enn materielle interesser, hverken sine egne eller sine landsmenns.

Problemet er at uansett hvor nøytralt begrepet «lavinformasjonsvelger» høres ut, er det både nedsettende og brukes til å uttrykke frustrasjon over disse velgerne, som (vi blir fortalt) handler i strid med egne interesser. Liberale har en tendens til å skylde delvis på bevisst republikansk feilinformasjon – for eksempel på Fox News eller innringingsprogrammer på radio – og delvis på feilinformasjon snappet opp fra venner, familie og tilfeldige kilder.

Ensidig fenomen. Interessant nok har jeg til gode å høre noen liberale hetse «lavinformasjonsvelgere» som tilfeldigvis stemmer på demokratene basert på informasjon fra liberale medier, venner eller familie. LIV er et begrep som går i én retning: fra venstre til høyre.

Jeg har observert to holdninger til «lavinformasjonsvelgere». Den første er at de kan reddes hvis bare noen – presidenten, demokratene, mediene – får gitt dem riktig informasjon. Den andre er en beklemt opplevelse av kynisme og håpløshetsfølelse blant de liberale som mener LIV har en iboende karakterbrist.

I de liberales hode er LIV enten for late til å oppsøke relevant informasjon, for dumme til å agere på en måte som er optimal for egne interesser, for apatiske eller egoistiske til å bry seg om sine landsmenns beste, eller rett og slett hjernevaskede roboter som stemmer slik de får beskjed om.

I de liberales hode er LIV enten for late til å oppsøke relevant informasjon, for dumme til å agere på en måte som er optimal for egne interesser, for apatiske eller egoistiske til å bry seg om sine landsmenns beste, eller rett og slett hjernevaskede roboter som stemmer slik de får beskjed om.

Den underforståtte forutsetningen er at alle kan bli «høyinformasjonsvelgere» – at alle er i stand til å lære, forstå, resonnere og stemme på grunnlag av relevante fakta som er objektivt sanne, uavhengig av verdensanskuelse. Hva som er «best» for velgeren, nasjonen og verden, antas også å være objektivt sant og ikke et spørsmål om verdier. Det forutsettes videre at enhver er i stand til å være rasjonell – forstått som den riktige måten å resonnere på.

Av dette følger at hvis bare alle hadde relevante fakta, ville de ha resonnert seg frem til riktig konklusjon, den som er objektivt best. Videre antas det at de ville ha stemt ut fra slike konklusjoner, og at deres valgte representanter ville ha agert i tråd med disse konklusjonene.

Dette leder selvsagt til oppfatningen om at «lavinformasjonsvelgerne» kan bebreides for mange av verdens problemer, og at disse skjevhetene vil rettes opp hvis de bare blir «høyinformasjonsvelgere».

Rammene i hjernen. Det burde være opplagt at forutsetningene bak bruken av uttrykket «lavinformasjonsvelger» er problematisk, i beste fall. Disse forutsetningene opptrer i form av det kognitive lingvister kaller «rammer». Og hvis man gransker disse rammene og tar hensyn til kunnskapen fra kognitiv vitenskap og hjernevitenskap, blir bruken av «lavinformasjonsvelger» enda mer problematisk.

Rammeanalysen ble utviklet av min kollega fra University of California, Berkeley, den store lingvisten Charles Fillmore. På midten av 1970-tallet fant Fillmore ut at ethvert ord eller fast språklig uttrykk er definert ut fra en mental struktur som kalles «ramme», som kjennetegnes med en bestemt nervekrets i hjernen. Hver gang du tenker på eller snakker om noe, bruker du slike rammerelaterte nervekretser. Alt du oppfatter, oppfatter du ved å bruke disse rammekretsene. Omvendt kan ideer som ikke passer inn
i disse rammekretsene, ikke forstås – de vil mest sannsynlig bli ignorert eller avvist som latterlige.

Dette handler ikke bare om politikk. Se for deg å fortelle en gårdsgutt fra Midtvesten som aldri har hørt om akupunktur, at hans kroniske smerter kan lindres ved å la en kinesisk lege stikke nåler i ham. Det vil trolig virke like sprøtt for ham som å si at den beste måten regjeringen kan håndtere et digert budsjettunderskudd på, er å bruke mer penger – forutsatt at han ikke leser økonom Paul Krugmans spalte i The New York Times regelmessig.

Dessuten må fakta passe inn i eksisterende rammekretser i hjernen, hvis de skal bli forstått. Når du gjør en ramme benektende, er rammen likevel aktivert. For eksempel da president Richard Nixon 17. november 1973 sa til det amerikanske folk: «Jeg er ingen kjeltring», tenkte alle på ham som en kjeltring. Nixon aktiverte «kjeltringrammen» med seg selv i rollen som kjeltring.

Dessuten må fakta passe inn i eksisterende rammekretser i hjernen, hvis de skal bli forstått. Når du gjør en ramme benektende, er rammen likevel aktivert. For eksempel da president Richard Nixon 17. november 1973 sa til det amerikanske folk: «Jeg er ingen kjeltring», tenkte alle på ham som en kjeltring. Nixon aktiverte «kjeltringrammen» med seg selv i rollen som kjeltring.

Dette er årsaken til at angrep fungerer mye bedre enn fornektelse. Rammer fungerer ikke i samsvar med formell logikk. I logikken eliminerer negasjon det som negeres. Med rammer styrker negasjon det som negeres. Hvis du går bort til en venn og uten noen foranledning hvisker ham i øret: «Din kone er ikke utro», så har du satt spørsmålet om konas eventuelle utroskap på dagsordenen. Tilsvarende, ved å si: «Jeg er mot skattelette», har man likevel satt beskatning i en ramme der det er en byrde som må lettes.

Det handler om moral. Vi liker jo å tro at politiske spørsmål driver politikken, men da jeg gjorde forundersøkelser til boken «Moral Politics», fant jeg ut at moralske rammer ligger øverst i det politiske rammehierarkiet. Aktivering av en politisk ramme både aktiverer og styrker dens moralske innramming.

Grunnen er enkel. All politikk hviler på moral. Politiske ledere foreslår politiske tiltak – enten det er regulering av storbanker eller lempning på deportasjonslovgivning – fordi de mener det er riktig. Problemet er selvfølgelig at konservative og liberale har ulike oppfatninger om hva som er riktig, enten det gjelder homofile ekteskap eller våpenlovgivning. De har forskjellige moralsystemer, og hvert av dem kjennetegnes ved nervekretser i hjernen.

Og det er nettopp denne forskjellen i moralsystemer som forklarer hvorfor liberale gjerne snakker om «lavinformasjonsvelgere», mens konservative ikke gjør det.

De progressive mener at demokrati begynner med å bry seg om andre og opptre ansvarlig overfor både seg selv og andre borgere. Staten anses som folkets middel for å sikre tilgang på de tingene som er viktig for et verdig privatliv og fritt næringsliv: veier, broer, all slags infrastruktur, offentlig utdanning, folkehelse, offentlig transport, offentlig finansiert forskning, rettsvesen, politi, brannvesen, patentbyrå, offentlige parker og så videre.

De konservative, særlig de ekstremt konservative som nå er innvalgt, er ikke nødvendigvis mot mange av disse tingene, men de ser staten som vokter av friheten til å handle som man vil, og som underordnet personlig ansvar. Dessuten mener de at offentlige tjenester for privatpersoner best kan leveres av minimalt begrensede, profittmaksimerende private bedrifter.

Likevel tror liberale at hvis konservative velgere bare hadde mer informasjon, ville de ha anerkjent liberale verdier som objektive og universelle – de ville ha slått av Fox News og gått sammen om å bekjempe global oppvarming, støtte offentlige helsetjenester, fagforeninger, kvinners rettigheter og så videre. Selvfølgelig er det ikke slik.

Likevel tror liberale at hvis konservative velgere bare hadde mer informasjon, ville de ha anerkjent liberale verdier som objektive og universelle – de ville ha slått av Fox News og gått sammen om å bekjempe global oppvarming, støtte offentlige helsetjenester, fagforeninger, kvinners rettigheter og så videre. Selvfølgelig er det ikke slik.

Og for liberale betyr dette at konservative populister har karaktersvakheter som gjør dem til «lavinformasjonsvelgere» som ødelegger for alle andre. Ikke overraskende anser konservative dette som elitisme, nettopp den typen «kystsnobberi» som de hater.

Motsatt demokratisyn. Mange konservative har et syn på demokrati som er stikk motsatt av et liberalt syn. De mener at demokratiet gir dem frihet til å forfølge sine egne interesser uten nødvendigvis å være ansvarlig for andres interesser. De tror på personlig ansvar, ikke samfunnsansvar. De vil derfor neppe hevde at mangel på faktainformasjon er til betydelig skade for andre. I stedet frir de til LIV-gruppen med et konservativt moralsk argument: Deres frihet må beskyttes, mens liberale prøver å ta den fra dem ved å angripe retten til bevæpning, eiendomsretten, retten til å drive bedrifter slik de vil, og så videre.

Velgere som forstår demokratiet ut fra slike moralske vilkår, har helt andre rammekretser i hjernen enn liberale. Hvis LIV-gruppen blant konservative definerer sin identitet ut fra moralske konservative verdier, kan disse verdiene overstyre materielle bekymringer – også de svært reelle fordelene som kan tilfalle dem fra eksempelvis beskatning av de rike eller ved å få renere vann eller offentlige helsetjenester. For mange konservative er denne frihetsideen viktigere enn noe annet. Derfor er den liberale antagelsen om at informasjon om personlig materiell gevinst ville fått fattige konservative til å stemme for liberal politikk, stort sett feil.

De liberales bruk av begrepet «lavinformasjonsvelger» avslører punktet der liberale trenger bedre virkelighetskontakt. For det første må liberale anerkjenne at konservative har et annet moralsystem og at de stemmer på grunnlag av det. De må forstå det konservative moralsystemet og hvordan det fungerer, hvis de skal klare å beseire det. Og de må forstå kraften i sitt eget moralsystem og bruke den til noe nyttig.

For det andre må de merke seg at mange liberale demokrater stemmer på grunnlag av like lite informasjon som dem republikanerne kaller LIV. Det er slett ikke uvanlig at folk får sine politiske oppfatninger fra kilder de stoler på: venner, naboer, slektninger, kirken, reklame og TV-programmene de ser på. Vi skulle kanskje ønske at demokratiske beslutninger hadde et mer solid grunnlag, men akkurat det samme gjelder for både demokratene og republikanere.

For det tredje må de forstå hvordan hjernen fungerer: Hvis fakta ikke passer inn i de moralbaserte rammekretsene, er det rammekretsene som blir igjen mens fakta forsvinner ut av vinduet. Alle politiske partier bør ta sikte på å kommunisere fakta, men for å lykkes med det, må de ta hensyn til velgernes moralsystemer, som fremtvinger partiverdier. Forskjeller mellom disse moralsystemene er blant de fakta som må diskuteres.

For det fjerde, liberale som snakker om LIV-gruppen må forstå at mange velgere, demokrater så vel som republikanere, stemmer ut fra verdier og karakter snarere enn politikk, materielle fordeler og fakta. Kort sagt stemmer de på grunnlag av tillit – tillit til både personene de stemmer på og informasjonskildene som ligger til grunn.

Det å skjelle ut konservative «lavinformasjonsvelgere» for ikke å stemme for liberal politikk, er totalt bortkastet, av alle disse årsakene.

Doble systemer i hodet. Heldigvis er det mange som er liberale i noen saker og konservative i andre. Disse menneskene kalles «moderate», «sentrum», «uavhengige» eller «vippevelgere». De har både konservative og liberale moralsystemer 

i samme hjerne. Hvordan kan det være mulig? Overalt i hjernen er det kretser som er gjensidig hemmende – når den ene er slått på, er den andre slått av.

Jo oftere den ene blir slått på, jo sterkere blir den, og jo svakere blir den andre. Dette handler ikke bare om politikk. Det finnes andre moralsystemer som er motstridende og fungerer på denne måten. Tenk på alle de tingene du kan finne det akseptabelt å gjøre en sen lørdagskveld i motsetning til en søndag morgen. Hjernen har er en moralsk brytermekanisme (og den er der allerede før det kommer et par drinker inn i ligningen).

Så hvordan kan politiske partier best informere og påvirke velgere som har begge moralsystemer, men bytter frem og tilbake?

Trikset er det du allerede ser på TV-skjermen: Konsekvent og gjentatt språkbruk som aktiverer rammer og moralsystemer. Bruk aldri den andre sidens språk. Og si alltid tydelig fra hvilken moralsk ramme som trengs for å forstå fakta. ‪

For eksempel er helsevesenet et spørsmål om både frihet og liv. Hvis du har kreft og ingen helsetjenester, er du ikke fri, og du kan dø! Med den rette fortellingen er det et sterkt budskap som skildrer en dyp sannhet.

For eksempel er helsevesenet et spørsmål om både frihet og liv. Hvis du har kreft og ingen helsetjenester, er du ikke fri, og du kan dø! Med den rette fortellingen er det et sterkt budskap som skildrer en dyp sannhet.

Og som det står på baksiden av sjampoflasken – gjenta etter behov. Hjernen endres ikke uten repetisjon. Den er som de fleste muskler: Jo oftere en nervekrets aktiviseres, jo sterkere blir synapsene. For å styrke nervekretsene for ditt moralsystem, må du gjenta og gjenta moralsystemets språk, og unngå bruk av språket som aktiverer det motstridende moralsystemet. Konservative lærte dette for flere tiår siden.

Men her en rask leksjon for liberale som ønsker å opplyse «lavinformasjonsvelgere»: Slutt å bruke begrepet «lavinformasjonsvelger». Det er jevngodt med å si at en person er dum.

Selv om du bruker et sammensatt ord med syv stavelser i stedet for et ord med én stavelse, så skjønner de hva du mener. 

Publisert første gang i Foreign Policy 7. august 2012.