• Hardt manuelt arbeid 27-årige Chipo Kalioma, en av småbøndene i Acturus, har knapt noen egne minner om de voldsomme jordreformene rundt årtusenskiftet da familien fikk jordlappen. Hun håper at hun og sønnen Jacob (som sitter på ryggen hennes) en gang i fremtiden vil kunne låne penger for å utvikle landbruket. Foto: TORBJÖRN WESTER

  • Innhøsting av arven Småbøndene i Acturus driver jordbruket på åkeren helt uten maskiner. Foto: TORBJÖRN WESTER

  • Matnyttig hittegods I Acturus, på det frodige høylandet et par mil utenfor Harare, bor 43 familier som deler på et storgods som tidligere tilhørte en hvit jordeier. Jordeieren etterlot seg ingen maskiner, men et vanningsanlegg som sto igjen, har vært til stor hjelp for dem. Foto: TORBJÖRN WESTER

     

  • Fra jordløs til jordeier Durban Chimwaza (70) og hans familie tok over 4 hektar jord i Acturus, fra en hvit jordeier rundt år 2000. Niesen Chipo Kalioma er neste generasjon. Blant avlingene er kål. Foto: TORBJÖRN WESTER

20 års venting på avlingene i Zimbabwe.

20 års venting på avlingene i Zimbabwe.

Fra utgave: 7 / juli 2020

Det var tenkt som det siste oppgjøret med kolonialismens åk. Men 20 år etter de dramatiske jordreformene som skulle gi de svarte jorden tilbake fra de hvite og løfte dem ut av fattigdommen, kan Zimbabwe ikke lenger mette sin egen befolkning – til tross for at landet har noe av den mest fruktbare jorden sør i Afrika.

Omfordeling av jordeiendommer. Kindness Paradza så at den hvite jordeieren som han sto overfor, var bevæpnet. Det var han selv også.

– Men vi skjøt aldri. Jeg sa bare at dette er noe ugjenkallelig. Så vi inngikk en avtale, og vi delte jorden.

På den måten kunne Paradza, en journalist og bedriftsleder med en høy stilling i Robert Mugabes regjeringsparti Zanu-PF, ta over en 2000 hektar stor jordeiendom, Wamambo farm, tre timer nordvest for hovedstaden Harare. Snart var han i gang med å investere sine penger i gården og ansatte personell som hadde kunnskap om jordbruk.

 

Stolt zimbabwer Kindness Paradza er i dag parlamentsleder for Zanu-PF og ordstyrer for parlamentets utenrikskomité. Han var en av mange med posisjoner innen partiet som tok over store jordeiendommer under jordreformene. På et klesmerke på Kindness Paradzas skjorte står det «Proudly Zimbabwean». Foto: TORBJÖRN WESTER

 

Lignende scener med svarte som konfronterte hvite jordeiere, utspilte seg over alt i Zimbabwe like etter årtusenskiftet. Under tiårene da landet het Rhodesia og ble styrt av et rasistisk regime, hadde rundt 4000 hovedsakelig hvite jordeiere kunnet legge under seg det meste av landets fruktbare jordeiendommer. De bygde opp store kommersielle jordbruk som ble en ryggrad i økonomien. Jordbruket sysselsatte en tredjedel av landets arbeidskraft og sto for halvparten av eksporten.

Men hatet vokste, og en viktig ideologisk del av den svarte frigjøringskampen på 1960- og 70-tallet var å ta tilbake jorden. Til tross for at majoritetsbefolkningen vant makten i 1980, gikk omfordelingen likevel tregt i de to første tiårene. Det var ikke før på 2000-tallet at ting for alvor begynte å skje. Mugabe-tro krigsveteraner marsjerte sammen med jordløse og fattige masser mot de hvites gårder, med trommer og sang. Overtagelsene ble ofte voldsomme, og flere hvite jordeiere og svarte arbeidere på farmene mistet livet. Kaoset spredte seg.

– Men det var eneste måten å gjøre det på. Vi hadde i 20 år etter selvstendigheten forsøkt å gjennomføre det på en ordentlig måte. Men de hvite ville ikke, de var arrogante og mente at det var deres land, sier Kindness Paradza. Hans farfar ble selv tvangsflyttet fra sin jordeiendom på 1930-tallet.

Fakta

Rhodesia ble Zimbabwe.

/ På 1890-tallet erobret briter under ledelse av Cecil Rhodes hele dagens Zimbabwe.

/ Mange hvite flyttet hit de kommende årene, og i 1923 ble området en britisk koloni, Sør-Rhodesia.

/ Svarte ble diskriminert omtrent på samme måte som i Sør-Afrika, med «innfødtreservat» og raseskiller på offentlige steder.

/ Rhodesia utropte sin selvstendighet i 1965 under Ian Smiths ledelse.

/ To svarte frigjøringsbevegelser ble startet, Zanu og Zapu, og en borgerkrig førte til slutt i 1980 til at den hvite minoriteten ga fra seg makten.

/ Staten Zimbabwe ble erklært, med Robert Mugabe som statsminister. Hans regjeringsparti Zanu-PF har siden vært den dominerende politiske kraften i landet.

 

Landreformene.

/ Tidlig sørget kolonimakten for at den mest fruktbare jorden kom i hendene på hvite, og i 1930 kom en lov som reserverte den beste jorden til koloniherrene.

/ Bønder fra urbefolkningen ble tvunget bort til tørrere og mindre fruktbare områder.

/ Etter borgerkrigens slutt i 1980 skulle jorden omfordeles, men med prinsippet om at de hvite selv skulle gå med på å selge jorden, gikk det tregt.

/ Situasjonen førte til stor misnøye, og i et forsøk på å ta tilbake kontrollen utlyste Robert Mugabe i februar 2000 en folkeavstemning om en ny grunnlov som skulle gi myndighet til å kaste ut hvite fra jordeiendommene deres uten kompensasjon. Men det ble nedstemt.

/ Til tross for dette begynte Mugabe-tro krigsveteraner i ukene etter å gå sammen med jordløse og arbeidsløse mot de hvites gårder for å overta dem.

/ Aksjonene som førte til vold og flere dødsfall, ble støttet av Mugabe, men fordømt av vestlige land.

/ I 2011 hadde ifølge offisielle tall drøyt 230 000 husholdninger fått tilgang til jord gjennom jordreformene.

 

Robert Mugabes regime.

/ Mugabe var med på å etablere Zimbabwe African National Union (Zanu) i 1963, som en utbrytergruppe fra Zimbabwe African People's Union (Zapu).

/ Fra 1964 satt han fengslet i ti år for å ha holdt en «statsfiendtlig tale» som koloni-makten mislikte.

/ I 1974 ble han leder av Zanu som førte geriljakrig mot apartheidstyret til Ian Smith i daværende Rhodesia, og ble ansett som en frigjøringshelt.

/ Mugabe ble valgt som statsminister i 1980, og etter en omgjøring av grunnloven ble han president i 1987.

/ Regimet hans utviklet seg i en stadig mer autoritær retning, og særlig fra midten av 1990-tallet ble Zimbabwe et land med stadig mer autoritært regime, økonomisk krise, hyperinflasjon, skyhøy arbeidsledighet og økende omfang av overgrep mot befolkningen.

/ Mugabe ble kastet i et statskupp i november 2017, og visepresident Emmerson Mnangagwa, også fra Zanu-PF, overtok som president.

/ Mugabe døde i Singapore 6. september 2019, 95 år gammel.

  

Nytt liv på egen jordlapp. Mange av dem som tok over de store jordeiendommene, var i likhet med Paradza Zanu-PF-tilhengere med gode kontakter. Men det fantes også titusener av fattige og jordløse som nå fikk mindre jordflekker og med dem et nytt liv. 

Det gjorde mange av innbyggerne i byen Acturus, på det fruktbare høylandet et par mil utenfor Harare. Det er midt på dagen, solen står høyt på himmelen, og hakkene gir gjenlyd i området. 43 familier har fått 4 hektar hver av det tidligere kommersielle jordbruksområdet, og de jobber fra morgen til kveld for å få så mye som mulig ut av jorden. De fleste kan, i motsetning til mange andre småbønder i Zimbabwe, produsere litt mer enn de trenger til eget forbruk, og kan selge overskuddet.

– Mange av oss jobbet i en gullgruve i nærheten før år 2000, men det var på sultelønn, og livet kjentes håpløst. Så da Mugabe ga klarhetstegn til å invadere de hvites jord, grep vi sjansen umiddelbart, sier Durban Chimwaza, en av de nå selveiende bøndene i Acturus.

Men uten alle maskinene som den hvite jordeieren hadde hatt til hjelp, og uten noen videre kunnskap om jordbruk, begynte de å dyrke jorden.

– I begynnelsen var det vanskelig, og vi klarte selvfølgelig ikke å produsere like mye som den hvite jordeieren hadde kunnet. Men for hvert år har produksjonen økt litt, sier Chimwaza.

– Og fremfor alt, det jeg produserer, er mitt. I gruven jobbet jeg for noen andre som tok all fortjenesten.

Økonomien i fritt fall. Men samtidig som Chimwaza bygget opp sitt nye liv, kollapset Zimbabwes økonomi rundt ham. Da den gamle strukturen i landbrukssektoren ble ødelagt, kunne landet som tidligere hadde vært det sørlige Afrikas kornkammer, ikke lenger fø sin egen befolkning.

I stedet måtte man begynne å importere mat og sette sin lit til bistand. Store arealer som den politiske eliten hadde lagt beslag på, ble liggende brakk. Og de mange nye småbøndene ble overlatt til seg selv, uten støtte fra staten. Med begrensede kunnskaper om effektivt jordbruk og uten tilgang til finansiering og maskiner kunne de ikke produsere i nærheten av like mye som tidligere.

Samtidig tiltok Mugabe-regimets økonomiske mislighold av landet, og den vestlige verden innførte økonomiske sanksjoner. Zimbabwe sank stadig dypere og har under store deler av 2000-tallet slitt med store økonomiske problemer, for eksempel hyperinflasjonen rundt 2008 og den påfølgende matmangelen.

Selv om enkelte forskere har funnet lommer av fremgang i landbruket de siste årene, som for eksempel innen tobakk, så har de viktige mais- og hveteavlingene som regel ligget langt under nivåene på 1970–90-tallet, samtidig som folketallet har økt.

Da man begynte å ane den siste og kanskje alvorligste matvarekrisen mot slutten av 2019, besøkte FNs spesialrapportør om retten til mat, Hilal Elver, landet. I etterkant av besøket var hun tydelig:

Årsaken var ikke bare den ekstreme tørken, men også det økonomiske misligholdet, og at landreformene ikke ble gjennomført på en ansvarlig måte.

Zanu-PF-regjeringen har til sitt forsvar lansert et statlig bistandssystem kalt «command agriculture». Det resulterte i uvanlig store avlinger i 2017 og 2018, og for første gang på mange år måtte ikke landet importere mais for å mette landets befolkning. De fleste er imidlertid enige om at systemet ikke kan overleve i lengden med tanke på de ekstremt skrale statsfinansene. 

Nødvendig reform. Mandivamba Rukuni er professor i landbruksøkonomi i Harare og en flittig brukt ekspert på jordspørsmål. Det som hendte rundt 2000, var en tvungen nødvendighet, mener han. Landet kunne ikke forbli i de koloniale strukturene lenger.

En periode med økonomisk krise er som regel uunngåelig etter en så radikal landreform, uansett hvilket land man snakker om, mener han, selv om situasjonen forverres betydelig av at utviklingen av og støtten til landbrukssektoren uteble da jorden skiftet eier.

– Men det hadde ikke vært bedre å forbli der vi var bare for å beholde en viss økonomisk stabilitet. Vi var tvunget til å gå gjennom en periode hvor ting ble mye verre, sier han.

De gamle strukturene, med dominans av store kommersielle jordbruk som sysselsatte mange, var en økonomisk blindvei som fanget store masser i en lavinntektsfelle, mener han.

Han prater i stedet om småbønder som fremtiden for Zimbabwe, med små jordbruk som effektivt kobles til fabrikker og matbutikker i stedet for først og fremst å produsere til selvberging. Slik kan en solid økonomi bygges. Slik vil landet kunne mette sin egen befolkning igjen.

– Men det ligger tiår frem i tiden. Akkurat nå ser jeg ingen forståelse i Zimbabwe for hvordan man skal kunne knytte småbøndene til foredlingsindustrien, sier han.

Får ikke lån uten sikkerhet i eiendom. Ikke langt fra Acturus ligger Ivordale farm som drives av Andrew Pascoe, én av rundt 25 000 hvite zimbabwere. Det er midt i hveteinnhøstingen, og John Deere-treskemaskinen tygger i seg av feltet mens Pascoe forteller sin slektshistorie på britiskklingende engelsk:

Han er zimbabwer av fjerde generasjon: Hans farfars farfar kom fra Storbritannia til det som i dag er Zimbabwe i 1891 for å starte Frelsesarmeen, og slekten er blitt værende siden den gang.

– En stor del av den hvite minoriteten har nå forlatt landet. Det kunne jeg også ha gjort, men jeg valgte å bli værende. Dette er mitt land, og jeg vil være med på å bygge det opp, sier Pascoe.

Under jordreformene ble han først truet med å bli kastet ut av sin 1700 hektar store eiendom til fordel for en nevø av Robert Mugabe, men takket være gode regjeringskontakter fikk han beholde 1000 hektar. De siste årene er han imidlertid blitt tvunget til å gi fra seg bit for bit av den resterende jorden til personer fra den svarte majoriteten.

– I dag har jeg bare 65 hektar dyrkbar mark og 15 hektar beitemark igjen. Det er for lite til å kunne fø mine melke- og grisebesetninger, sier Pascoe.

I stedet har han fått inngå en partnerskapsavtale med dem som nå kontrollerer hans gamle jordeiendom om å få bruke den. Noen av dem bor utenlands, og han beskriver relasjonen med en del av dem som spent.

Men han har likevel full forståelse for jordreformene.

– Jeg er helt enig i at det var en ubalanse i hvordan jorden ble eiet. Men jeg mener det hadde vært bedre måter å rette det opp på.

 

Ser Zimbabwe som sitt hjemland Andrew Pascoe har vokst opp på Ivordale farm. Han tok over gården etter sin far i 1985. På gården har de 120 melkekyr og en grisebesetning på 150 sugger.

 

Andrew Pascoe mener at et grunnleggende problem i dag er at det er blitt så vanskelig for jordbrukere å låne penger, slik han og hans forfedre gjorde da de bygde opp Ivordale Farm.

Pascoes poeng er at långiverne har vanskelig for å stole på at staten vil komme til å respektere eiendomsretten og ikke plutselig konfiskerer jorden og gir den til noen andre. Derfor blir lån for risikofylte. Og derfor legges det en klam hånd over landbruks-
utviklingen.

– Det må finnes en beskyttelse av eiendomsretten som står helt uavhengig av politisk innblanding.

I dag kan bønder som får tildelt jord i jordreformene iblant få 99-årige leieavtaler, men mange banker har vært skeptiske til å akseptere dem som sikkerhet for lån.

Småbøndene i Acturus har ingen papirer i det hele tatt, til tross for at myndighetene lenge har lovet dem det. Durban Chimwaza har aldri kunnet låne penger for å investere i jordbruket, til tross for at han gjerne skulle gjort det.

Han har fylt 70 år nå, men kanskje neste generasjon lettere vil få lån i fremtiden. Hans 27 år gamle niese Chipo Kalioma håper det. Hun går bøyd med sønnen Jacob på ryggen og plukker løk i den fruktbare jorden.

– Det er en tøff jobb å drive jordbruk helt uten maskiner. Se hvor store åkrene våre er. Hadde vi kunnet kjøpe en traktor, hadde jobben gått mye lettere.