• Protester Demonstranter viste sin misnøye mot Zuma under #PeoplesMarch 7. april i år. Foto: AFP/NTB SCANPIX

  • Nyanga Frisøren Mqoma tilbyr sine tjenester for dem som trenger en hårklipp i townshipen Nyanga. Høy kriminalitet og ekstrem fattigdom gjør det vanskelig å finne ærlig arbeid. Foto: EIRIK HUSØY

  • Rivaler Julius Malema (bildet) startet sin politiske karrière som leder av ANCs ungdomsparti, men ble i 2012 kastet ut av Jacob Zuma etter en rekke kontroverser. Nå er de bitre fiender. Foto: REUTERS/NTB SCANPIX

  • Fjerner rivaler Jacob Zuma er både president og partileder i ANC. Foto: REUTERS/NTB SCANPIX

  • Rekrutterer Den lokale EFF-lederen Simphiwe Jiyose dedikerer mye av sin tid til å rekruttere nye medlemmer for EFF i Cape Town. Foto: EIRIK HUSØY

  • Radikal forandring «Radical change» er et av slagordene til EFF, som har profilert seg på å være et radikalt alternativ på sørafrikansk venstreside. Foto: ERIK HUSØY

  • Kjeledresser EFF stiller ofte i røde kjeledresser i parlamentet i solidaritet med arbeiderbevegelsen i landet. Dette er et av mange populistiske virkemidler de tar i bruk for å skaffe seg oppmerksomhet. Foto: MARK WESSELS, AFP/NTB SCANPIX

  • ANC-legende Denis Goldberg ble stilt for retten sammen med Nelson Mandela under Rivonia Trial i 1964. Nå bruker han tiden sin til å drive Denis Goldberg Legacy Foundation. Foto: NTB SCANPIX

Drømmen om et nytt ANC.

Drømmen om et nytt ANC.

Fra utgave: 11 / desember 2017

Trenger Sør-Afrika en ny frigjøringsbevegelse? Den betente konflikten på venstresiden dominerer sørafrikansk politikk. En gammel helt vil revitalisere et tilsmusset ANC, mens andre trekkes mot mer radikale stemmer.

Cape Town, Sør-Afrika. I en liten leiebil av typen Citi Golf, sitter det skviset inn fire personer med røde bereter og T-skjorter med påskriften «Radical Change». Mens jeg prøver å finne frem gjennom et mylder av primitive township-hjem bygget av bølgeblikk og gamle paller, diskuterer de høylytt hvor korrupt ANC er, at de ikke hjelper de fattige svarte i samfunnet og hvorfor deres parti, Economic Freedom Fighters (EFF) er et mye bedre alternativ for Sør-Afrikas svarte majoritet.

Lokale EFF-medlemmer, som refererer til seg selv som «freedom fighters», har utfordret meg til å bli med på en rekrutteringsrunde i den svarte townshipen Nyanga en lørdags formiddag.

Statistisk sett blir noen myrdet seks av ukens syv dager i et område ikke større enn 3,09 km2. Til sammenligning har det vært to drap i luksusområdet Camps Bay, som bare er en liten kjøretur unna, de siste fem årene.

Dette er kontrastene som definerer Cape Town spesielt og Sør-Afrika generelt.

Mordhovedstaden. Nyanga har derfor fått det lite flatterende tilnavnet «mordhovedstad» i Sør-Afrika, og med rundt 300 drap i nabolaget årlig, er det et av de farligste stedene i landet å oppholde seg. Men det er også her i Nyanga at kjernevelgergruppen til EFF er: Svarte, fattige mennesker som føler seg forrådt av ANC som lovet dem et nytt liv i regnbuenasjonen.

– Vi er et revolusjonært parti, vi er et radikalt parti, vi er et militant parti, som pusher en agenda om sosial og økonomisk fremgang i vår levetid, sier Simphiwe Jiyose engasjert.

– Folk liker oss, fordi vi er noe nytt. Det er første gang et politisk parti har slåss i parlamentet. Det er oss.

Populisme fra venstre. Videoen av EFF-medlemmer i røde kjeledresser og arbeidshjelmer, som slåss med sikkerhetsvakter i det sørafrikanske parlamentet, gikk verden rundt i vinter.

Den karismatiske Julius Malema, en retoriker av rang, leder denne gjengen radikale, sosialist-iske sørafrikanere i kampen for økonomisk frihet. Han blir også omtalt som en populist anklaget for korrupsjon, for å spre hat og å oppfordre til vold.

EFFs fanesak er å ekspropriere alle landom-råder uten kompensasjon. De rettferdiggjør det radikale forslaget med at landområdene i utgangspunktet tilhørte de svarte, og at de hvite kolonistene stjal det: Derfor er det rett og rimelig at landet blir gjenerobret, for så å leies ut til inntekt for staten. EFF ser det som sitt kall å fortsette den svarte frigjøringskampen i Nelson Mandelas ånd, men står tilsynelatende i sterk opposisjon til hans parti ANC.

ANC i dag er blitt beskrevet som et «left-talking, right-walking party», som i etterkant av apartheid i stor grad har falt hen til en neo-liberal, markedsstyrt økonomisk politikk i et av verdens mest ulike land – bra for de få på toppen, dårlig for de mange på bunnen.

I lys av at Jacob Zuma blir stadig mer upopulær, er Malema et alternativ for mange. Han er mannen som vil ha et nytt ANC for post-apartheid-æraen. EFF er stemmen til sinte, fattige svarte i Sør-Afrika.

Mens det er høyrepopulismen som splitter folk med forskjellige hudtoner i Europa og USA, er det venstrepopulismen som baner vei for splittelse i Sør-Afrika.

Vil ha forandring. – Du finner EFF-tilhengerne i skurene. Fordi disse folkene sliter, forteller Simphiwe Jiyose idet vi fortsetter inn mellom skur i trange smug i Nyanga. Inn, inn, inn med registreringsskjemaer for medlemskap i hånd. Det er en klaustrofobisk følelse, selv midt på lyse dagen. På nattetid hadde dette vært utenkelig for en hvit person.

Alder er ikke så viktig. En 15 år gammel jente blir rekruttert til tross for at man må være 18 for å være medlem av et politisk parti. Hun er på «ventelisten» sier de. Det er mobilisering for alt det er verdt.

– Ikke gjør det. Folk kommer til å bli sinte, de kommer til å ville banke deg opp på grunn av hudfargen din, forstår du, sier en mann som kaller seg Elvis, oppildnet når han ser kameraet mitt.

Jeg prøver å forklare at jeg er i følge med EFF-folkene, en forklaring han godtar under tvil siden han stemmer EFF.

– Jeg trenger ikke å høre hva de sier engang. Bare vis meg hvor jeg skal signere.

Hvorfor stemmer du EFF?

– Fordi jeg vil ha forandring – ikke fra ANC, men fra Zuma.

Økonomi i fritt fall. Etter at president Zuma valgte å sparke den dyktige og populære finansministeren Pravin Gordhan i slutten av mars, har misnøyen vokst til nye høyder.

Markedet hadde tillit til Gordhan, og som en konsekvens av oppsigelsen, har den sørafrikanske økonomien stupt. Kredittvurderingen er blitt nedjustert til «junk status». Bankene stoler ikke lenger på at landet er i stand til å nedbetale sin enorme gjeld. Økonomien har ikke hatt bærekraftig vekst på flere år.

– Den økonomiske veksten har falt fra rundt 4 prosent (i årene etter finanskrisen, journ.anm.) til fjorårets 0,3 prosent, så det er ikke en depresjon, men det er i praksis null vekst, sier Keith Gottschalk, politisk forsker ved University of Western Cape.

Sparkingen av Gordhan utløste et voldsomt engasjement. Under fanen #ZumaMustFall, marsjerte titusenvis av demonstranter mot parlamentet i Cape Town i protest mot Zuma i det som ble kalt #PeoplesMarch i mobiliseringen på sosiale medier.

– Det er ikke uvanlig at feil hoper seg opp etter at et parti har sittet ved makten i to tiår, og mesteparten av sinnet kommer som følge av den omfattende korrupsjonen, forteller Gottschalk.

Korrupsjon blir beskrevet som «nesten en del av den politiske kulturen» av den innflytelsesrike journalisten og forfatteren Max Du Preez, og den er blitt definerende for Zuma-æraen.

Et Sør-Afrika i krise. President Jacob Zuma har gjennom sine to presidentperioder ledet landet til kanten av stupet. Det ble tidligere i år understreket nok en gang, i en rapport fra den human-itære organisasjonen Oxfam, at Sør-Afrika er et av landene i verden hvor det er størst forskjell mellom fattig og rik. I forbindelse med lanser-ingen ble også økonomien beskrevet som «ødelagt».

Den innflytelsesrike, politiske analytikeren Ian Bremmer inkluderte Sør-Afrika i sin topp ti-liste over hva som utgjør størst risiko for det globale samfunn i 2017. Han vektla landets viktige posisjon som den største økonomien i Afrika og det faktum at et mer ustabilt Sør-Afrika har enorme konsekvenser for hele kon-tinentet, blant annet på grunn av landets omfattende bistand til andre afrikanske land.

Den ekstreme, og økende, ulikheten gjør Sør-Afrika til et av de mest urettferdige landene i verden. Arbeidsledigheten er offisielt 27 prosent, men mange hevder at den reelle arbeidsledig-heten er langt høyere. 44 prosent av sørafrikan-ere er i jobb, ifølge Stats SA.

Den høye arbeidsledigheten gir grobunn for kriminalitet, som i all hovedsak rammer ikke-hvite. Den mest alvorlige kriminaliteten skjer nesten utelukkende i de fattige townshipene.

Hvordan kan man ha troen på et ANC som har latt alt dette skje?

Den ikkevoldelige våpenmakeren. På en kald vinterdag i 1963 satt Denis Goldberg på Liliesleaf Farm i Rivonia utenfor Johannesburg, og leste en bok om atombomben som ble sluppet over Hiroshima, «Brighter than a thousand suns» av Robert Junk. Sammen med ham var en gjeng med folk som senere skulle bli legender: «Mandelas mentor» Walter Sisulu, Govan Mbeki, far av senere president Thabo Mbeki, nylig avdøde Ahmed Kathrada, som var Mandelas høyre hånd, og en rekke andre «comrades».

De var toppledelsen av Umkhonto we Sizwe (MK), ANCs paramilitære fløy. Frigjøringsbevegelsen hadde sett seg nødt til å ty til våpen i ly av apartheidregimets økende voldelige fremførsel. Goldberg var teknisk offiser og våpenmaker, ettersom han som ingeniør, var en av svært få med teknisk kompetanse.

Mens de planla et voldelig kupp av apartheid-regjeringen, som de gir navnet «operasjon Mayibuye», stormet bevæpnede politimenn med kamphunder inn døren. Noen prøvde å flykte ut av vinduet, men alle ble fanget og arrestert. Revolusjonen var død.

De ble fremstilt for retten i den notoriske Rivonia Trial i 1964, hvor Goldberg var den eneste hvite som ble tiltalt. Han satt fengslet i 22 år.

En lojal helt. I dag er Denis Goldberg 84 år og bor i havnebyen Hout Bay rett utenfor Cape Town. Han insisterer på at han ikke er et voldelig menneske.

– Nei, nei, jeg tror ikke på vold. Men jeg tror det er tider hvor tyranni må overvinnes. Jeg visste at ved å ty til våpen, kunne jeg bli direkte ansvarlig for at mennesker mistet livet, om jeg ikke hadde blitt arrestert så tidlig, sier Goldberg med tydelig ubehag. Han er fortsatt aktivt medlem i ANC, men har lenge vært kritisk til hva ANC er blitt under Zumas ledelse.

– At Zuma må gå, er for meg utvilsomt. Zuma spesielt, men også Mbeki, har manipulert folk i topposisjoner i politiet og spesialenheten for etterforskning, alt mulig for å forsvare seg selv og sine venner. Dette har nå infisert alle nivåer av myndighetene, nasjonalt, provinsielt og lokalt. Det er uakseptabelt, sier Goldberg.

Vil revitalisere ANC. Det føles vondt å kritisere sitt eget parti, men drømmen om et revitalisert ANC gjør det verdt det, forklarer Goldberg.

– Man må huske på at frihetserklæringen fra 1955, som starter med «Sør-Afrika tilhører alle de som bor i det», slutter med ordene «Disse frihetene skal vi kjempe for side ved side hele vårt liv til vi har vunnet vår frihet». Det er en forpliktelse. Det var aldri aktuelt at jeg personlig kunne si til mine kamerater: «Hvis dere vil fortsette kampen, ok, men dette er nok for meg». Fordi jeg sa at vi skulle stå i det side ved side.

– Jeg er kritisk til mitt eget parti i regjer-ing, men jeg er kritisk fra innsiden – fra våre egne rekker – fordi jeg mener at de må vende tilbake til troen på å tjene alle som bor i landet.