• Jaget på flukt Firenesh Hailu og familien flyktet fra hjemmet sitt da mennesker begynte å brenne ned husene og drepte naboene. 1. august 2018 fikk de husly i en midlertidig leir for internt fordrevne gedeoer i Dilla i Gedeb-området i Etiopia. Statsminister Abiy Ahmeds reformer høster store lovord, men eksperter advarer om at han ved å riste opp i Etiopias styresett risikerer å forverre underliggende etniske konflikter, som den mellom oromoer og gedeoer. Foto: MAHEDER HAILESELASSIE TADESE/AFP/NTB SCANPIX

  • Latent konflikt Bare i delstaten Gedeo og vest i Oromia er over en million etiopiere internflyktninger. Bildet viser fordrevne gedeoer i en midlertidig leir i Gedeo-regionen. Mange frykter at Etiopias statsminister Abiy Ahmeds reformagenda vil virvle opp latente etniske konflikter som den mellom de to gruppene oromoene og gedeoene. Foto: MAHEDER HAILESELASSIE TADESE/AFP/NTB SCANPIX

Etiopias oversette fordrevne.

Etiopias oversette fordrevne.

Fra utgave: 11 / november 2019

Etiopia og statsminister Abiy Ahmed hylles for sin progressive flyktningpolitikk og varme velkomst av flyktninger fra nabolandene Eritrea, Sør-Sudan og Somalia, og Ahmed blir i desember belønnet med Nobels fredspris i Oslo. Men Etiopia har selv problemer med å håndtere millioner av egne internt fordrevne fra etniske konflikter, som truer med å splitte det gamle keiserriket.

Hitsats flyktningleir, Shire, Etiopia. Her i grenseområdet mellom Etiopia og Eritrea er det ikke mange som feirer fredsavtalen fra i fjor som nettopp har innbrakt Etiopias statsminister Abiy Ahmed Nobels fredspris. Grensene er for lengst lukket igjen, og vil man reise mellom landene, må man derfor velge det kostbare alternativet det er å fly, eller man må krysse grensen ulovlig. Ett år etter fredsavtalen flykter fremdeles rundt 300 eritreere i døgnet – nesten samme antall som da grensene var åpne. Mange ender i den store flyktningleiren Hitsats hvor Etiopia med hjelp fra FN og giverland forsøker å integrere flyktningene i lokalsamfunnet.

En av disse flyktningene er Rodar Tesfayswot på 15 år. Hun flyktet fra Eritrea i september 2018. Siden da har hun gått på en blandet skole for både eritreiske flyktninger og barn fra det etiopiske vertssamfunnet.

Fakta

Etiopia.

/ Hovedstad: Addis Abeba.

/ Befolkning: 109 millioner (2018).

/ Består av over 80 etniske grupper, hvor oromo (34,4 prosent av befolkningen), amhara (27 prosent), somali (6,2 prosent), tigrayer (6,1 prosent) og sidama (4 prosent) er de største.

/ Føderalstat inndelt i regionalstater og soner basert på etnisitet.

/ Regionalstatene har en utstrakt grad av selvstyre.

/ Statsminister Abiy Ahmed Ali leder Oromo Democratic Party, som inngår i koalisjonen Ethiopian People’s Revolutionary Democratic Front.

 

«Jeg hang etter på skolen på grunn av flukten, men her i Etiopia har jeg fått et lynkurs for å komme på nivå med de andre», forteller hun fra et kokende varmt klasserom i flyktningleiren.

Etiopia er et av få land i Afrika som lyktes i å sende europeiske imperialister på flukt, da keiser Menelik II med rå militærmakt stoppet Italias invasjon av det afrikanske keiserriket i 1896.

Siden har Etiopia vært ansett som en av de sterkeste statene i Afrika og betegnes ofte som et stabilitetens anker på det urolige Afrikas horn.

Velvillig har Etiopia i årevis tatt imot flyktninger fra de ustabile nabolandene, som Somalia, Sør-Sudan og Eritrea. I dag huser Etiopia derfor cirka 900 000 flyktninger og blir ofte fremhevet av FN for sin store gjestfrihet. Landet høster nå godord for sin nye progressive flyktninglov som gir flyktninger rettigheter til å gå på skole og søke jobb, så de raskere kan integreres i lokalmiljøet og bidra til økonomien.

Banebrytende flyktninglov. Den inkluderende skolen i flyktningleiren er bygget av Flyktninghjelpen og er et godt eksempel på hvordan Etiopia i tråd med sin nye flyktninglov forsøker å integrere flyktninger i lokalsamfunnet.

Etiopia forsøker dermed som en av de første nasjoner i verden, å leve opp til løftene i den såkalte «Global Compact on Refugees» – som ble vedtatt på FNs generalforsamling i desember 2018. Avtalen handler blant annet om å gi flyktninger rettigheter og lettere adgang til utdannelse, arbeid og helsetjenester mens de bor i flyktningleirer, så de ikke desperat flykter videre og skaper nye flyktningbølger mot for eksempel Europa.

UNHCRs øverste leder i Etiopia, Clementine Nkweta Salami, beskriver den etiopiske flyktningloven som «banebrytende» og «en av de mest progressive på kontinentet».

«Når flyktninger får utdannelse og arbeidstrening i vertslandet, kan de med tiden reise hjem igjen, med ny kompetanse og bidra til utviklingen av hjemlandet deres. Derfor er det en vinn-vinn-situasjon for begge land.» Clementine Nkweta Salami, UNHCRs øverste leder i Etiopia

«Når flyktninger får utdannelse og arbeidstrening i vertslandet, kan de med tiden reise hjem igjen, med ny kompetanse og bidra til utviklingen av hjemlandet deres. Derfor er det en vinn-vinn-situasjon for begge land», sier hun.

Overser internt fordrevne. FNs nye flyktningavtale overser imidlertid den største gruppen av mennesker på flukt: Verdens cirka 40 millioner internt fordrevne.

«De internt fordrevne nevnes kun i en fotnote, og det til tross for at de utgjør to tredjedeler av verdens fordrevne mennesker», sier Thomas Gammeltoft-Hansen, professor i migrasjon og flyktningrett ved Københavns Universitet.

«I fraværet av reelle løfter er det blitt lagt stor vekt på å håndtere flyktninger der hvor de er. Det er også fint, men man har ikke klart å redusere det globale antallet fordrevne. Tallet har steget. Den politiske oppmerksomheten går stadig til de ‘ordentlige’ flyktningene.»

Internt fordrevne er ikke flyktninger i juridisk forstand, fordi de ikke har krysset en internasjonal landegrense, men er likevel på flukt i sitt eget land. Mange steder er det langt flere internt fordrevne enn det er flyktninger.

Nigeria huser for eksempel 230 000 flyktninger fra sine naboland, men har selv minst 2,4 millioner internt fordrevne. I Somalia er 1 million flyktet ut av landet, mens det befinner seg ca. 2,6 millioner internt fordrevne i landet.

Det ellers så stabile Etiopia fikk i løpet av 2018 et rekordhøyt antall nye fordrevne, som på et tidspunkt utgjorde flere enn tre ganger så mange som flyktningene landet huser, altså ca. 3 millioner, ifølge det norskfinansierte Internal Displacement Monitoring Centre.

Ingen av stedene har de internt fordrevne samme beskyttelse som de internasjonalt anerkjente flyktningene bosatt i FNs flyktningleirer.

«Det er ekstremt kortsiktig, for de internt fordrevne er jo flyktninger in spe», sier Gammeltoft-Hansen.

Etiopia krakelerer. Ingen steder er dette altså tydeligere enn i Etiopia, som i 2018 var åsted for verdens største fordrivelseskrise, en krise som i stor grad er blitt ignorert, ifølge generalsekretær i Flyktninghjelpen, Jan Egeland.

«Etiopia er det landet i verden med flest nye fordrevne. Det er sjokkerende nyheter, og det er blitt helt glemt og neglisjert. Så det er viktig at vi har et nyansert bilde av hva som skjer i Etiopia. På den ene siden er Etiopia et foregangsland når det gjelder integrasjon av flyktninger. Men landet har ikke vært i stand til å beskytte sine egne mest sårbare borgere», sier han.

«På den ene siden er Etiopia et foregangsland når det gjelder integrasjon av flyktninger. Men landet har ikke vært i stand til å beskytte sine egne mest sårbare borgere.» Jan Egeland, generalsekretær i Flyktninghjelpen

Årsaken til de interne problemene i Etiopia er sannsynligvis kommet overraskende på det meste av verden fordi Etiopia i nesten 150 år har vært en sterk stat med god kontroll over de latente spenningene mellom landets mange forskjellige etniske stammer. Men det gamle keiserriket er i ferd med å slå sprekker.

Da den nye statsministeren Abiy Ahmed kom til makten i april 2018, ble sentralmaktens jerngrep løsnet, og de første hundretusener mennesker ble drevet på flukt på grunn av etnisk motivert vold i grenseområder mellom de etnisk definerte regionalstatene. Disse konfliktene ble i stor grad ignorert både av Etiopias egne myndigheter og av resten av verden, som hadde det travelt med å hylle Abiy Ahmed for å slutte fred med erkefienden Eritrea etter 20 års konflikt, en av de viktigste begrunnelsene for tildelingen av årets Nobels fredspris.

«Både FN og resten av de internasjonale organisasjonene handlet for sent og for dårlig overfor de internt fordrevne i Etiopia», sier Jan Egeland.

Uverdig. Egeland har selv vært på besøk i Etiopia i høst for å vurdere den humanitære situasjonen i det folkerike landet. Der besøkte han en av leirene hvor tusenvis av internt fordrevne var stuet sammen, mens de ventet på at de kunne vende trygt hjem.

«Jeg besøkte en nedlagt forfallen lagerbygning hvor man hadde klemt inn 3500 mennesker. Det var kun få toaletter, og over alt var det fullt av menneskelige etterlatenskaper. Det var så uhygienisk at jeg knapt har sett noe lignende i mine mange år innen hjelpearbeid. Menneskene bodde under helt umenneskelige og uverdige forhold», sier han.

Likevel ville mange av de fordrevne heller bo under slike skitne forhold i leiren enn å vende hjem – simpelthen fordi de fryktet å bli drept hvis de dro tilbake.

«Vi snakket med mange kvinner, menn og barn med samme historie om at deres hjem og jordstykker var brent ned, deres familiemedlemmer drept og de selv hadde fått beskjed om enten å reise vekk eller dø», forteller Egeland.

Etiopias konflikter. Den slags historier florerer det mange av blant de frivillige organisasjonene i Addis Abeba. Men det er følsomt for Etiopias regjering at det rettes internasjonal oppmerksomhet mot landets egne internt fordrevne fordi den nye statsministeren Abiy Ahmed har posisjonert seg som en fredsmegler for hele regionen og til og med tildeles Nobels fredspris.

Abiy har spesielt høstet anerkjennelse for å ha sluttet fred med den gamle erkefienden Eritrea, men han har også hatt det travelt med å reise rundt til andre naboland for å megle mellom stridende parter i for eksempel Sør-Sudan, Somalia og nylig også mellom demonstranter og militærjuntaen i Sudan som i april fikk avsatt Omar al-Bashir etter nesten 30 års diktatur.

 

Fredsmegler Etiopias statsminister Abiy Ahmed (t.h.) møtte 7. juni 2019 lederen for Sudans militære overgangsregjering, generalløytnant Abdel Fattah Al-Burhan Abdelrahman for å megle i konflikten etter at president Omar al Bashir ble kastet. Foto: MOHAMED NURELDIN ABDALLAH/REUTERS/NTB SCANPIX

 

Som en toppdiplomat i Addis Abeba sier om den etiopiske statsministeren under betingelse av anonymitet:

«Når man er blitt feiret som den nye fredsprinsen på Afrikas horn, så ser det dårlig ut at millioner blir fordrevet og tusenvis myrdet i ditt eget land.»

Samtidig er det heller ikke bra for Abiys image at de fleste av de etiopiske fordrevne er flyktet på grunn av etniske konflikter i statsministerens egen hjemregion, Oromia. Derfra florerer grufulle historier om halshugginger, kastreringer og nedhakking av folk med macheter, og flere i hovedstadens diplomatiske miljø forteller om at det pågår et forsøk på etnisk rensing.

Den tidligere landsjefen for Flyktninghjelpen i Etiopia, Stine Paus, har fulgt situasjonen de siste par årene.

«Det er fint med bred støtte til Abiy, men det må ikke stå i veien for oppmerksomhet til de internt fordrevne som har behov for langt mer nødhjelp. Det bør vi kunne snakke om.» Stine Paus, tidligere landsjef for Flyktninghjelpen i Etiopia

«Det er fint med bred støtte til Abiy, men det må ikke stå i veien for oppmerksomhet til de internt fordrevne som har behov for langt mer nødhjelp. Det bør vi kunne snakke om», sier Paus som nettopp er vendt hjem til Norge etter flere års arbeid i Etiopia.

Tvungen hjemsendelse. Men de etiopiske myndighetene vedkjenner seg nødig problemets omfang. Først i år har Abiy Ahmed selv besøkt en leir for internt fordrevne i Gedeo, ti timers kjøretur sør fra hovedstaden. Der hadde folk ellers levd uten tilgang på nødhjelp i over et halvt år, fordi leveransene enten var blitt stoppet eller konfiskert av lokale myndigheter og milits.

Etter Abiys besøk i leiren har regjeringen begynt en svært omfattende og rask hjemsendelse av landets millioner internt fordrevne i en manøver som mest av alt ligner et forsøk på å dekke over problemet. I sin årsberetning i parlamentet før sommeren konkluderte Abiy Ahmed ikke uten en viss stolthet at myndighetene nå hadde sendt 2,1 millioner internt fordrevne hjem, og at det kun manglet noen hundre tusen – et tall det er heftet stor usikkerhet ved. Ifølge Flyktninghjelpen er det fremdeles 2,3 millioner internt fordrevne i landet, 1,7 millioner av dem etter flukt fra konflikt.

Organisasjoner, diplomater og journalister som har vært vitne til noen av hjemsendelsene, hevder at det i mange tilfeller skjer i direkte strid med de humanitære prinsipper om at hjemsendelse av fordrevne alltid skal skje frivillig.

«Det er i stor grad snakk om tvang. Leirer for internt fordrevne blir destruert, og folk blir nektet nødhjelp og arrestert hvis de ikke går med på å reise tilbake. Regjeringen er svært bestemt på å gjennomføre tilbakesendelsen, selv om folk ikke føler seg sikre mot nye overfall», sier en nødhjelpsarbeider som var til stede i en leir i Gedeo da hjemsendelsene startet.

«Vi ønsker også å hjelpe de fordrevne hjem. Men vi er kritiske til den måten det skjer på. Etiopiske myndigheter har helt urealistiske forventninger til at man skal kunne få millioner av mennesker hjem i trygghet på svært kort tid, uten at de bakenforliggende årsakene til deres flukt er forsvunnet», sier Jan Egeland.

Han kritiserer både FN og de mange utenlandske hjelpeorganisasjonene i Etiopia for å være for sene med å ta den humanitære fordrivelseskrisen på alvor.

«De legger nesten alle vekt på tradisjonell utviklingshjelp som å bygge skoler, men burde i langt større grad vært ute i områdene hvor behovet for hjelp er størst.»

«Det er behov for langt mer midler til humanitær hjelp. Dersom man ikke håndterer dette riktig, risikerer man å få en million unge mennesker som føler seg sviktet, noe som kan føre til at de etniske problemene eskalerer», sier han.

Store etniske spenninger. Dét fikk Etiopia et uhyggelig forvarsel om i slutten av juni, da en av Amhara-regionens etno-nasjonalistiske militærgeneraler ifølge regjeringen forsøkte å gjennomføre et militærkupp. Det ble avverget, men både Etiopias hærsjef, den regionale presidenten i Amhara og flere andre høyerestående militærfolk ble likvidert, og landet ble sendt ut i unntakstilstand og en digital blackout i ukevis.

«Man må forstå alvoret i situasjonen i Etiopia, og være langt mer proaktive for å motarbeide de etniske konfliktene her, så de ikke kommer ut av kontroll», advarer Jan Egeland.

Den neste store utfordringen blir å få avholdt en fredelig avstemning om Sidama-områdets ønske om å bli en selvstendig regionalstat. Kravet ble fremsatt i juli 2018 og har siden ført til en rekke voldelige sammenstøt mellom Sidama-demonstranter og føderale sikkerhetsstyrker.

Regjeringen har nylig gått med på å avholde avstemningen allerede i november, men selv om det umiddelbart kan dempe uroen, er det også frykt for at Sidama-folket kanskje vil forsøke å rense området for andre etniske grupper etter en eventuell selvstendighet. Avstemningen kan også føre til en dominoeffekt blant andre etniske grupper med ønske om økt selvbestemmelse, noe Etiopias grunnlov har åpning for.

 

Ønsker økt selvbestemmelse En mann jublet 15. juli over at Sidama-området vil erklære seg som en selvstendig regionalstat. Regjeringen har godkjent en folkeavstemning i november. Det er imidlertid frykt for at det vil finne sted etniske utrenskninger i området om dette blir en realitet. Foto: EDUARDO SOTERAS/AFP/NTB SCANPIX

 

«Etiopias eksistens er i spill. Vi kan godt ende som et nytt Jugoslavia og brytes opp i fire–fem deler. Det ville vært en katastrofe», sier journalisten Eskinder Nega som er redaktør i den regjeringskritiske avisen Etiopis.

«Vi får håpe Abiy er oppriktig når han snakker om demokrati. Jeg kjemper mot min egen skepsis. Men jeg har et håp.»

Men håpet fikk seg en knekk allerede dagen etter Abiy Ahmed ble utpekt som vinner av Nobels fredspris, fordi en demonstrasjon Nega ville arrangere i protest mot fengslingen av journalister, ble avlyst. Samtidig blokkerte gjenger av unge oromoer med støtte fra det regionale politiet i Oromia veiene inn til hovedstaden for å holde demonstranter fra spesielt Amhara borte.

De etniske spenningene er illevarslende foran det planlagte parlamentsvalget i Etiopia i mai 2020, hvor Abiy Ahmed vil forsøke å vinne demokratisk legitimitet.

Slike etniske spenninger er illevarslende foran det planlagte parlamentsvalget i Etiopia i mai 2020, hvor Abiy Ahmed vil forsøke å vinne demokratisk legitimitet.

Selv om Abiy gjerne vil leve opp til ånden i Nobels fredspris og sikre fred både eksternt og internt, så har han ikke full kontroll over sitt eget land. Etiopias etniske føderalisme blir av mange ansett som en oppskrift på uro, fordi alle regioner har eget politi og tungt bevæpnede sikkerhetsstyrker, som ikke følger ordrer fra Addis Abeba. Det ble nylig kritisert av den midlertidige presidenten i Somali, en av Etiopias ni regioner, Mustafa Omer.

«En av de største feilene i tidens løp var å skape autonome sikkerhetsstrukturer i regionene. Ikke noe land kan overleve det.»

Statens manglende maktmonopol er også årsaken til at Etiopia fremdeles ikke har trukket seg tilbake fra den omstridte grensebyen Badme i Eritrea. Selv om Abiy i fjor lovet å anerkjenne FNs grenseavgjørelse fra 2002 og trekke etiopiske soldater ut av Badme, så har de regionale makthaverne i Tigray satt seg imot og fastholdt sin militære tilstedeværelse der og i andre deler av Eritrea.

«Grensekonflikten med Eritrea er i virkeligheten en trepartsforhandling hvor Abiy fullstendig har undervurdert hatet mellom Eritreas president Issaias Afewerki og den politiske eliten i Tigray», sier Kjetil Tronvoll, professor i freds- og konfliktstudier på Bjørknes Høyskole i Oslo.

«Issaias har ambisjon om å knuse TPLF (Tigray People's Liberation Front red.anm.). Den ambisjonen har ikke Abiy fordi Tigray er en del av Etiopia og TPLF er en del av landets politiske miljø. Det positive er at vi ikke er helt tilbake i de frosne relasjonene.»

Den urovekkende utviklingen må heller ikke fullstendig overskygge den oppløftende historien om at Etiopia fortsatt beskytter sine nabolands flyktninger.

«Etiopia har et stort problem. Men Etiopia er fortsatt et foregangsland som flyktningvert som ikke minst Europa, og kanskje spesielt Danmark og Norge, har mye å lære av», mener Jan Egeland.