• Fatoumata Diawarra spiller inn sin nye låt som skal overbevise mennesker om ikke å risikere livet for å forlate Mali til fordel for Europa. Som mange andre artister valgte også hun å forlate Mali, men nå vender hun tilbake og skal bosette seg i Bamako etter ti år i Frankrike. Foto: MALIN PALM

  • Oumar Konaté spiller hver lørdag på klubben Songhoy i hovedstaden Bamako. Hans populære låter med typiske rytmer fra nord, handler om alt fra ung kjærlighet og foreldre til fred og islamister. Foto: MALIN PALM

  • Almouner Touré danser til Oumar Konaté i folkehavet på det lille dansegulvet på klubben Songhoy.  Oumar Konaté er som mange andre maliske artister, blitt kjent i Europa og USA. De tradisjonelle instrumentene og rytmene kombinert med moderne, lokker store publikum til konserter til tross for at de ofte ikke forstår budskapet. Songhoy arrangerer som mange andre barer, livekonserter hver kveld. Inngangsbilletten på rundt 30 kroner deles mellom klubben og musikerne. I mange tilfeller er det musikernes eneste inntekt. Foto: MALIN PALM

  • Oumar Konaté vokste opp i Gao, men har som mange andre fra nord i Mali flyttet til Bamako. Musikken har en selvsagt plass hos alle i Mali, men islamistene som igjen, til tross for fredsbevarende FN-styrker, tar flere byer under kontroll og forbyr musikken. Foto: MALIN PALM

  • Ett 20-talls musikere er samlet for å starte Malis første fagforening for rappere, der Master Soumy er utpekt som leder. Foto: MALIN PALM

  • Master Soumy (med et barn på armen) er en av Malis mest kjente rappere. Med sine tekster om korrupsjon, maktmisbruk og krisen i Mali har han vunnet respekt hos mange unge. Her prater han med festivalgeneralen under innspillingen av den nye låten mot ekstremisme som har fått rappere fra mange vestafrikanske land til å komme til Bamako. Foto: MALIN PALM

  • Fatoumata Diawarras låter henvender seg til den yngre generasjonen som lever i tradisjonelle strukturer og samtidig et moderne liv med internett og nye vurderinger. Foto: MALIN PALM

  • I sitt nye hus i Bamako, i studioet på taket, spiller Fatoumata Diawarra og Hindi Zahra inn en ny plate som skal ligge til grunn for deres turné.  Diawarra er kjent for sine låter mot omskjæring og er en av Malis største musikkeksporter. «Først er det viktig at man blir glad av musikken, så kan man gå tilbake og ta til seg låtens budskap og alvor», sier hun. Foto: MALIN PALM

  • Master Soumy øver inn sin del av teksten til låten mot ekstremisme mens Magass og Franky hører på og venter på sin tur til å få spille inn sine fire meninger. Foto: MALIN PALM

  • Rapperen Benaflo spiller litt av den nye låten for å hjelpe Smockye inn i rett tempo. De unge rapperne oppmuntres til å lære seg å spille et instrument for å få en bedre forståelse for musikken. Foto: MALIN PALM

  • Magass' smykker representerer musikk som våpen. Han er den eneste av rapperne som kommer fra nord, og han synes at deltagelsen er viktig for at mennesker ikke skal se alle tuareger som islamister. Foto: MALIN PALM

  • Thiat fra Senegal er en av de internasjonale rapperne som er kommet til Bamako for å delta i låten mot ekstremisme. På wolof og fransk oppfordrer han til ikke å la ekstremistiske infiltratører påvirke og forandre samfunnet. Foto: MALIN PALM

Kjendiser i Europa. Aktivister i Mali.

Kjendiser i Europa. Aktivister i Mali.

Fra utgave: 3 / mars 2017

Over hele verden turnerer Malis musikere for et publikum som ikke forstår deres tekster, men i hjemlandet er de kulturbærere og aktivister. I fire år har musikerne kjempet for fred – mot militante jihadister som vil okkupere landet og forby musikk.

Bamako, Mali. Konserten begynner sent. Ennå drøyer det flere timer før klubben er full, og før dansegulvet begynner å gynge. Det danses i langsom, nord-malisk takt – «som en kamels gange». På bordet står det ansamlinger av tomme ølflasker. Det er enkelhet og glede. Men for Oumar Konaté, mannen i mørk dress, med den klare sangstemmen og fingre som briljerer over gitarstrengene, er dette bare et delmål. Han vil også nå ut med et budskap.

Han synger med myk stemme om en vakker kvinne og om å respektere sine foreldre. Men det han brenner for, er låter som «Addoh», om ei jentes tårer når hun giftes bort mot sin vilje, og «Terya», der han synger om fred og fremtidstro.

Fakta

Mali.

Befolkning: 17,6 millioner.

Hovedstad: Bamako.

Selvstendighet: 1960 (fra Frankrike).

Språk: Offisielle språk er fransk og bambara, samt 13 minoritetsspråk, blant andre songhai og tamashek (tuareg).

Forventet levealder: 58 år.

Andel av befolkningen under fattigdomsgrensen: 43 prosent (2009).

Folkegrupper: Bambara (45 prosent) og en rekke mindre grupper, blant andre fulani, dogon, tuareger og songhai.

Religion: Islam (94 prosent), resten kristne og tradisjonelle religioner.

Kilder: worldbank.org, indexmundi.com

  

Konflikten i Nord-Mali.

// Bakgrunn.

Det har lenge vært en konflikt mellom nomadefolk i nord og det de anser som den styrende eliten i Bamako i sør. På 1960- og 1990-tallet oppsto væpnede opprør. Tuaregene i nord opplevde at de ble marginalisert og kjempet derfor for et selvstendig land – Azawad.

På 1990-tallet ble det inngått en fredsavtale, men misnøyen fortsatte å øke på begynnelsen av 2000-tallet, da tuaregene opplevde at de ikke fikk del i den økonomiske utviklingen i området.

// Hendelsene i 2012.

I 2012 blusset det opp voldsomme stridigheter mellom Malis regjering og tuaregseparatistene MNLA som igjen krevde selvstendighet for Azawad. MNLA hadde dannet en allianse med flere islamistiske opprørsgrupper som Ansar Dine, MUJAO (Bevegelsen for enhet og jihad i Vest-Afrika) og AQIM (Al-Qaida i det islamske Maghreb). Dessuten kom tuareger som hadde vært soldater i Gaddafis nylig oppløste hær i Libya, tilbake og hadde med seg tyngre våpen.

Opprøret kom overraskende på Malis hær, og snart var hele den nordlige delen av landet okkupert samtidig som militæret utførte statskupp og tok makten i Bamako. MNLA og de ulike islamistgruppene erklærte eneveldig styre i «Azawad» i nordre Mali, et areal på størrelse med Frankrike. MNLA mistet snart all innflytelse, og et antall islamistgrupper tok kontrollen.

I januar 2013 gikk franske styrker inn og lyktes med å oppheve islamistenes okkupasjon. Terroristene spredte seg i ukontrollerte ørkenområder, der de ble oppsplittet og omgruppert. Siden har en fredsbevarende FN-styrke, som inkluderer blant annet 255 svenske soldater, vært på plass. MNLA støttet den franske intervensjonen og kjemper nå på regjeringens side i kampen mot islamistgruppene, som utfører terroraksjoner i hele regionen og fortsatt har stor makt over deler av landsbygda nord og sentralt i Mali.

 

Musikk fra Mali.

// Den internasjonalt kjente musikken fra Mali har sound som er forskjellige mellom generasjoner og ulike etnisiteter. Men ofte har de til felles at tradisjonelle toner og instrumenter blandes med forvrengt gitarlyd og annen moderne musikk.

// På 1980- og '90-tallet spredte Salif Keita (t.h.) «afropopen» over hele verden, mens Ali Farka Touré slo gjennom med folkrock-blues. I dag rangeres han som en av verdens beste gitarister gjennom tidene og anses for å være den som førte bluesen sammen med tradisjonell malisk musikk.

// På 1980-tallet ble Oumou Sangaré (t.v.) en stor vestafrikansk stjerne, solgte 250 000 album og tok opp tabubelagte temaer som kvinnefrigjøring.

// På begynnelsen av 2000-tallet slo den såkalte ørkenbluesen gjennom da tuaregbandet Tinariwen slo gjennom på den internasjonale scenen, og der fikk de snart selskap av Tamikrest og Terakraft.

// Andre kjente nåtidige artister og band er Fatoumata Diawara, Rokia Traoré, Amadou & Mariam (t.h.) og Vieux Farka Touré (Ali Farkas Tourés sønn) og det unge bandet Songhoy Blues som de siste årene har turnert i den vestlige verden med sitt album «Music in exile».

 

I Mali er man like stolte av musikken som av den historiske arven. Hver etnisk gruppe har sin egen stil og sine egne artister. Tradisjoner og festligheter ledsages av innleide band, og musikken har sin plass i ethvert hjem.

Oumar Konaté tilhører folkegruppen Songhai. Musikklivet startet da han var liten, med en gammel bøtte og en hjelm som trommer hjemme på familiens trapp i nordlige Gao. Fra samme landsdel – først og fremst fra byene Timbuktu og Kidal – kommer også tuaregene. Med band som Tamikrest og Tinariwen, har de gitt «ørkenblues» et ansikt i resten av verden.

Forbød musikk. Det var tuaregene som gjorde opprør i begynnelsen av 2012, da nesten alt gikk galt. Fra det havarerte Libya fløt det inn våpen og tidligere leiesoldater fra Gaddafis oppløste armé, samt en ny ideologi – islamismen. Nomadefolkets frihetskamp og drøm om et selvstendig Azawad ble avkortet av velutrustede islamistgrupper som AQIM (Al-Qaida i islamske Maghreb), MUJAO og Ansar Dine, som snart okkuperte hele den nordlige delen av Mali – et areal på størrelse med Frankrike.

Sharialover ble innført. Kvinner ble tvunget til å dekke hode og hender, og noen ble tvangsgiftet med islamister – menn som hverken kvinnene eller deres familier tidligere hadde kjent. I shariadomstolene ble hender hugget av, og folk ble henrettet ved steining. Og så kom dødsstøtet mot kulturen, ja, selve livet – musikk ble forbudt.

Instrumenter ble brent, mens innehaverne måtte redde sine liv. Musikere flyktet fra stedet noen anser som bluesens opprinnelse – den moderne populærmusikkens mor.

Oumar Konaté som forlot Gao allerede i tenårene, satt i Bamako og skrev låter om hendelser som han fikk fortalt av venner og slektninger i nord. Han skrev «Ir ganda hassan» om hvordan landets byer ble ødelagt i krigen, og i «Laizzez Nous Tranquille» (La oss være i fred) henvender han seg direkte til opprørerne og islamistene.

«Reis fra oss nå. Vi vil bare leve i fred. Dere har ødelagt alt vi har. Vær så snill og la oss få være i fred.»

En franskledet motoffensiv lyktes med å oppheve okkupasjonen, og en fredsbevarende FN-styrke på 15 000 mann har siden vært utplassert i de nordlige delene av landet. Men fire år senere er jihadistenes innflytelse fortsatt stor, og lokalbefolkningen blir fortsatt utsatt for vold.

– Om det har kommet noe positivt ut av dette, så må det være at det har dukket opp enda flere artister i nord. I denne krisen, i krigen og i de nye konfliktene mellom etniske grupper, vil deres stemmer bli hørt. I Mali taler man alltid gjennom musikken, sier Oumar Konaté.

Musikkeksport. I det lovløse og fattige Nord-Mali er likevel utsiktene dårlige for at unge musikere skal nå ut. For Oumar Konaté ser det desto lysere ut. Han hadde flaks. Under en konsert på Festival du desért, den legendariske musikkfestivalen i ørkenen utenfor Timbuktu, ble han «oppdaget» av talentspeidere, omtrent som et fotballtalent. Det skulle bli den siste festivalen før jihadistene gjorde ørkenen livsfarlig.

– En amerikansk manager kom frem til meg og sa at han likte gitarspillingen min. At min kombinasjon av afrikansk musikk og rock kan slå an i USA.

Siden har han produsert tre studioalbum og turnert i 50 stater i landet på den andre siden av havet. Kursen er staket ut for enda en stor musikkeksport fra Mali. Der finnes det penger å tjene, foran et publikum som danser, men hverken forstår tekstene eller problemene i Konatés hjemland.

Der hjemme fortsetter musikken hans å spille en rolle på ordentlig. Der passer den like bra til hverdag og fest som til sosial forandring.

Politisk budskap. På 1970-tallet syntes staten at det var tryggest å eie og kontrollere all musikkproduksjon mot krav om artistenes lojalitet til presidenten, nasjonen og den nyvunne selvstendigheten. Derfor er det kanskje ikke overraskende når Bamakos rappere en tirsdagsmorgen i 2017 setter seg rundt et stort møtebord for å starte en egen fagforening.

Den ene veggen dekkes av et stort lerret med et projisert word-dokument. Der fylles den nye foreningens vedtekter inn, under alle deltagernes påsyn. Diskusjonen pågår i timevis.

Valg av leder er punktet som avklares raskest – Master Soumy, en av Malis mest kjente rappere.

I et av verdens fattigste land, der musikk som regel piratkopieres, er det ikke så lett å se at han har hatt en vellykket karrière, også økonomisk. Det er ikke akkurat en Porsche han kjører rundt i, men BMW-en fra begynnelsen av 2000-tallet er både hel og ren. Registreringsskiltet har gullfarget ramme og et farget Mali-kart med teksten Master Soumy.

Han står for en forholdsvis ny musikksjanger med få røtter i Malis tradisjonelle musikk, men desto flere i amerikansk hiphop. Men han er nøye med å understreke at han ikke holder på med «bling-bling».

– Jeg kan ikke synge «shake your body» og sånn. Jeg ser musikken som den beste måten å kommunisere med folket og gi dem de riktige nyhetene om hva som skjer i landet vårt. Jeg har sett visse svarte rappere i USA, hvordan de tar opp viktige problemer og får til forandring gjennom musikken. Det er min stil, sier han.

Han ser seg rundt med et nysgjerrig og skjerpet blikk og besvarer spørsmål med et skjevt smil. Intet tema er for lite så lenge det engasjerer folket. Én tekst handler om trafikksikkerhet. Da den ferskeste låten – «Hakilidjigui» – ble sluppet, tok det bare én dag før kidsa på gata kunne teksten.

Låten er en komprimert eksplosjon av sterke meninger og formaninger mot politikerne. I rask rekkefølge utledes: Avtalen om utvisning av maliske migranter fra EU, noe som fornektes av politikerne i Mali til tross for at Europas ministere snakker om det. Millionene av dollar som gikk til å avvikle det «verdiløse» fransk-afrikanske toppmøtet i Bamako i januar. Rettssaken mot kupplederen fra 2012, general Sanogo, som ble holdt uten innsyn for folket. Og sånn fortsetter det.

– I låten prater jeg om alt som har skjedd i Mali i det siste. Da er det mye å ta av. For du vet, politikerne lyver konstant. Skjønner du, de lyver for folket hver dag, sier han og ler.

Stor gjennomslagskraft. Master Soumy merker at han når ut til tross for at «Hakilidjigui» ikke spilles på nasjonal TV og radio. Sensurapparatet gjør at mange musikere blir forsiktige – eksponering er viktig for dem. Men Master Soumy mener at det ikke gjelder ham. «Pas de problème», sier han, og forteller med sitt mest fornøyde smil at det finnes private kanaler, og at de fleste av hans fans lytter via internett.

Han registrerer at budskapet faktisk når hele veien opp til maktens korridorer. Dels fordi han får oppringninger med stemmer i den andre enden som sier at det sikreste er om han slutter å synge om korrupte politikere og politi. Men også fordi de går på konsertene hans.

– Etter min siste konsert kom arbeidsministeren frem og tok meg i hånden. Han sa at han hadde hørt mitt budskap, og at han skulle viderebringe det til alle han jobber med og helt til presidenten.

Rundt det store bordet, der Malis første fagforeningsmøte for rappere finner sted, går diskusjonene inn på detaljer. Hvordan avgiftene skal forhandles, vektleggingen av språkrøkt, og at fotografene som tar deres pressebilder, også må ha en respektabel betaling.

Vi forlater møtet og reiser til den andre siden av byen. Bamakos støv og avgasser stikker i nesen. Utenfor det åpne bilvinduet passerer to millioner menneskers liv, de vakre kolonibygningene i sentrum, og så den mer varierte bebyggelsen med innspillingsstudioer i annethvert kvartal. Fra vakre og stjernespekkede Studio Bogolan, bygget med materialer for perfekt akustikk, til små rønner med minimale miksebord og støvete puter som lydisolering.

Vender hjem. På en takterrasse som ligner en oase over støvet, sitter Fatoumata Diawara på en benk utenfor sitt hjemmestudio. Hun er kjent for sin kraftige, men følsomme stemme, den rakryggede holdningen, gjerne ikledd afrikanske klær, og for sine sanger mot omskjæring av jenter.

Som tenåring flyttet hun fra rurale Wassoulou sør i Mali til Frankrike for å satse på en artistkarrière. Målet er nådd, og vel så det – Fatoumata Diawara har turnert over hele verden og opptrådt med flere av de største artistene. Nå vurderer hun seriøst å bosette seg i Bamako med sin italienske mann.

– Det er som vi bare må. Vi musikere fra Mali har en spesiell følelse for hjemlandet vårt. Det er noe som ikke kan forklares. Våre forfedres sanger handler om akkurat dette, at du kan reise bort, men alltid må huske ditt hjem. Våre store artister som Salif Keita, Amadou & Miriam og Grammy-vinner Oumou Sangaré gjorde alle karrière, men etter ti år i Europa, vendte de hjem. Det er Mali som er kilden til vår musikk, til oss selv.

33-årige Fatoumata Diawara ser sin egen generasjon balansere mellom forandring og tradisjon, en generasjon hun ofte snakker til i sine sanger. Hun tar opp den sterke arven fra forfedrene og samtidig de moderne tankene de unge skal tenke selv. Hun når ut med sitt budskap gjennom Facebook og Twitter.

– Vi er ikke som våre foreldre, vi skal gå vår egen vei.

I en sofa sitter marokkanske Hindi Zahra i lang, rød kaftan. Hun sukker og smiler trøtt. Duoen spiller inn et helt album i Mali, og det tar tid. Om noen få dager holder de sin første konsert.

Lette toner til alvorlig budskap. Fatoumata Diawara kommer ut av studioet. Det høres en fengende melodi der inne fra. Teksten handler om alle de afrikanerne som risikerer sitt liv på vei mot Europa. Til tross for sitt eget vellykkede Europa-besøk, ønsker hun å få andre til å la være å dra.

– Visst kan du bli sterk av å leve en stund uten familien din, men hvorfor må du til Europa? Jeg ønsker å si at du kan se deg om i Afrika, det finnes gode ting her. Prøv lykken i våre naboland først, før du gir deg ut på havet, der en hel generasjon drukner.

På spørsmål om hva låten heter, smiler hun bredt.

– Den heter lalalala. Haha, nei, den har ingen tittel ennå. Men som du hører, melodien er tralalala til tross for at teksten er alvorlig. Det er sånn jeg når ut. Det første steget er en melodi som får folk i godt humør og skaper kjærlighet. Når du har fått en bra feeling for melodien, kan du ta deg tid til å lytte på budskapet. Sånn er min politikk, sier hun.

Både i hjemlandet og utenlands er Fatoumata Diawara kjent for sine låter mot omskjæring. Hun snakker om en smertefull og livsfarlig praksis som er blitt uforsonlig tradisjon til tross for at ingen vet hvor den egentlig kommer fra.

– Det er tabu å snakke om det. Men i musikken går det. Det var en lidelse å skrive den første låten om omskjæring, for jeg trodde folk kom til å hate meg. Jeg gråt. Men siden oppdaget jeg at de var klare for det, til og med foreldrene mine forsto. Folk blir litt sjokkerte av at jeg tar det opp, men de er enige med meg.

Forsiktighet er nødvendig for å få til forandring. Hensikten er ikke å ødelegge, fordømme eller fornærme. I «Boloko» synger hun:

«Skjær ikke av blomsten som gjør meg til kvinne
Om du omskjærer ei jente, gjør du hennes intime stunder vanskelige

Afrikanske kvinner gjennomlever helvete og mye lidelse
Vi bør ta for oss arven fra forfedrene og revurdere den
Vi beholder det som er bra og forkaster det som er dårlig for oss»

Rapper mot ekstremisme. Dagen etter er gården hjemme hos artisten Benaflos familie full av rappere. De sitter langs veggene, konsentrert om korte tekstlinjer på telefon eller på papirlapper. Som en del av dokumentarfestivalen «Ciné droit libre» skal hver og én skrive fire setninger til en låt mot ekstremisme.

Temaet kunne ikke vært mer aktuelt. Dagen før var det en blodig terrorhandling i Gao. Nyhetsoppdateringene tikket inn på telefonen. 25 døde, 40, 55 og til slutt – minst 77 omkom i selvmordsangrepet mot en militærforlegning.

– Det er uforståelig at mennesker gjør sånn mot hverandre. Men jeg må også si jeg er overrasket. Det er bare en uke siden Frankrikes president Françoise Hollande befant seg på nøyaktig samme sted uten at noe skjedde. Det er tydeligvis ikke like viktig med sikkerhet når det bare er vanlige maliere til stede, sier Master Soumy, som værer tema for en ny låt.

Bak en liten dør er det et overraskende svalt og godt opplyst studio med vegger med skinnende svart lydisolering. Ved miksepulten står Benaflos tre statuetter fra Mali hiphop-awards 2016. Rett overfor miksebordet, på den andre siden av en vindusrute, spilles låten inn. Rapper for rapper.

Mikrofonen som våpen. Magass, i hvit trøye med prikker, solbriller og gullfarget halskjede som forestiller en pistolkule og en mikrofon, spiller en viktig rolle. Som tuareg er han her i dag den eneste representanten fra det nordlige Mali.

– Jeg ønsker å si at tross min mørke hud, er jeg ikke terrorist. Det er sånn mange ser på meg her i Bamako, sier han.

Men forsøket på å kvitte seg med terroriststempelet er ikke blitt lettere på grunn av «fetterne» i den Grammy-prisvinnende gruppen Tinariwen. Medlemmene i det kjente tuaregbandet, som turnerer i Europa hvert år, skal selv ha deltatt med våpen i hånd under 1990-årenes opprør.

I «Tamast Tilay» (Døden er nær) synger ørkenbluesbandet:

«Hvis det er blod i dine årer, la det koke
I morgengryet, bring dine våpen til bakkens topp
Vi dreper våre fiender og forvandles til ørner
Vi befrir alle de som bor på sletta»

Magass hyller bandets musikalske ferdigheter, men han peker på halskjedet – for ham er det mikrofonen som er våpenet.

– Jeg respekterte Tinariwen da de kom med budskapet om tuaregenes tøffe levekår i nord. Men etter krigen viste de seg med Azawads flagg, og siden har jeg ikke hørt på dem. Jeg står for et forent Mali, mens de vil dele oss, sier han.

Sammen mot islamisme. Master Soumy har nylig sunget inn sin del av låten i studioet. Som vanlig retter han skytset mot islamistene. Han trekker en krøllete papirlapp opp av lommen:

«Respekt og fred, å elske hverandre.
Det kaller vi islam.
Vold, mord og tyveri i guds navn.
Det kaller vi haram.

Kalasjnikov avfyres, bomber eksploderer.
Forklar meg hvordan dere ser på deres islam.»

Der står de alle sammen i studioet, unge mennesker fra forskjellige deler av Mali og Vest-Afrika, med samme mål for øye. Master Soumy og tuaregen Magass fra Mali står side om side med utenlandske stjerner. Der er Smockey fra Burkina Faso og senegaleserne Awadi og Thiat, rapperne bak folkebevegelsen «Y'en a marre», som i 2012 hadde sterk delaktighet i den demokratiske avsettelsen av hjemlandets eneveldige president.

Thiat mener at organisering må til for å kunne stå opp mot makten, og han er glad for at rapperne i Mali har tatt det første steget. Men islamismen er en annerledes fiende.

– Jeg frykter at ungdom i ekstrem fattigdom på landsbygda blir enkle ofre for deres oppfordringer. Mens vi sitter her og lurer på hvordan vi skal stoppe dem, forsøker de å infiltrere våre samfunn, sier han.

Rapperne samles i gårdsrommet i påvente av et filmteam. En musikk-video skal spilles inn. Alt må gjøres for å spre låten mot ekstremisme ut- over kontinentet.

– Vi synger på engelsk og fransk og på et stort antall språk fra ulike land og etnisiteter. Dette bare må bli en internasjonal hit, sier Thiat.