• Samarbeid Kinesiske myndigheter satser hardt på forskning og utvikling i landbruket. Her viser en ansatt frem et forsøksfelt hos Harbin Academy of Agricultural Sciences (HAAS). Leif Forsell, departementsråd i Landbruks- og matdepartementet, (t.v.) er interessert tilhører. Foto: LARS-LUDVIG RØED

  • Varm velkomst Møtene var mange og godt planlagte. Alle i den norske landbruksdelegasjonen fikk egne bordkort og var plassert etter rang. Foto: LARS-LUDVIG RØED

  • Landbrukssamarbeid Nærmere 500 fagfolk deltok på «The 5th Sino-Norwegian Forum on Sustainable Agriculture Development» i år. Rekken av konferanser foregikk helt uanfektet av straffetiltakene mot Norge. Foto: LARS-LUDVIG RØED

  • Gledelig gjensyn Under «nedfrysningsperioden» sendte Kina utvekslingsforskere til NIBIO på Ås. I Harbin fikk NIBIOs forskningsdirektør Per Stålnacke møte sine gamle kjenninger Ma Xingzhu (t.v.) og Chen Xueli. Foto: LARS-LUDVIG RØED

  • Grønt samarbeid En norsk delegasjon er på besøk på en forsøksgård. Foran f.v. NIBIO-sjef Nils Vagstad, i midten departementsråd Leif Forsell og nr. 2 fra h. professor og seniorforsker ved NIBIO, Jihong Liu Clarke. Foto: LARS-LUDVIG RØED

  • Mer å gå på Store karuseller der kyrne er plassert for melking, viser at deler av kinesisk landbruk er teknologisk høyt utviklet. Men de gjestende norske veterinærene mener at kineserne har en del å lære om forebyggende dyrehelse, og ønsker å bidra med kunnskap som kan gi bedre biosikkerhet i kinesisk landbruk. Foto: LARS-LUDVIG RØED

  • Pådriver, koordinator og tolk Professor og seniorforsker ved NIBIO, Jihong Liu Clarke, har vært en pådriver for det norsk-kinesiske samarbeidet. Foto: LARS-LUDVIG RØED

Diplomatene på jordet.

Diplomatene på jordet.

Fra utgave: 12 / desember 2018

Da Kina plasserte Norge i fryseboksen i 2010, var det noen ytterst få som slapp unna. Hvorfor fikk norske landbruksforskere fortsette som om ingenting var hendt? 

Heilongjiang/Beijing, Kina. Verden var ikke lenger helt den samme. Klokken var passert 10 den 8. oktober 2010, og foran mikrofonmylderet på Nobel-instituttet hadde Thorbjørn Jagland nettopp lest opp avgjørelsen om at Nobels fredspris 2010 gikk til kinesiske Liu Xiaobo.

Reaksjonene ble, som vi i dag vet, voldsomme.  

Norge havnet i den kinesiske fryseboksen. Kinesiske ledere fordømte prisutdelingen til menneskerettighetsforkjemperen Liu. Handel stanset opp, kontakter ble tause. En iskald atmosfære lammet i seks år forbindelsene mellom vesle Norge og stormakten i øst. Først høsten 2018, med kongeparets og en svulmende norsk næringsdelegasjons besøk i Kina, er varmen skikkelig tilbake. Med smil og håndtrykk og nye kontrakter.

Men i muren har det hele tiden vært noen små hull. Da Nils Vagstad i august 2018 ser utover det store og velfylte auditoriet i Harbin, kan han trygt starte sitt innlegg med «Dear friends and colleagues!» Vagstad, som er adm. dir. i NIBIO, Norsk institutt for bioøkonomi, deltar på konferansen «The 5th Sino-Norwegian Forum on Sustainable Agricultural Development» – en konferanserekke som har fått gå sin gang, aldeles uberørt av Nobelkomiteens pris til Liu Xiaobo.

Med kinesisk entusiasme og norsk kompetanse er prosjekter igangsatt, forsøk iverksatt, utveksling av forskere og kunnskap gjennomført. Som om ingenting er hendt.

Og i årene mellom hver konferanse har Vagstads kolleger, som altså er landbruksforskere, fått arbeide i fred og ro. Under radaren, fjernt også fra medienes søkelys. Med kinesisk entusiasme og norsk kompetanse er prosjekter igangsatt, forsøk iverksatt, utveksling av forskere og kunnskap gjennomført.

Som om ingenting er hendt.

Taushet. Men det har det jo. Ingenting i Kina er tilfeldig, sier folk som kjenner landet. Landet styres fra toppen, og lojaliteten nedover er total. At NIBIO-forskerne først og fremst jobber med samarbeidspartnere i den nordøstlige provinsen Heilongjiang, altså et par timers flytur fra Beijing, har hatt lite å bety for «fredningen». Det handler ikke om geografi. De sentrale instanser i Beijing har vært fullt orientert om det norsk-kinesiske samarbeidet. I hvilken grad var det diskusjoner mellom Beijing og de samarbeidsansvarlige her i Harbin, ville noen «fryse ned» også de norske landbruksforskerne? Eller var de alle enige? Vi stiller spørsmålet til Ma Yuxiang, en av lederne for HAAS, Heilongjiang Academy of Agriculture Sciences, som i årevis har samarbeidet nært med nordmennene:

– Det viktige er at begge land tror på samarbeid og vennskap. Begge er opptatt av landbruket og mattrygghet, av klima og miljø. Vi har mye felles.

Ja vel. Ikke ett ord om diskusjoner, om mulig uenighet eller press, om valg av politisk strategi. Ikke ett ord om fortiden. Bare en solid porsjon velvilje, uttalt tro på muligheter, samarbeid, fremtid.

Og slik skal det fortsette. Den norske delegasjonen, med deltagere fra Landbruks- og matdepartementet, NIBIO, Veterinærinstituttet og avlsselskapet Geno, som i august i år deltar på konferansen i Harbin og i tillegg har et omfattende program i både Beijing og Harbin, bukkes inn på møte etter møte. Det håndhilses, smiles, det strømmer på med godord om kompetanse og felles målsetninger, det vanker lykkønskninger og gaver og presentasjoner og takk og takk og takk.

I løpet av delegasjonens fem dager i Kina nevnes ikke ordene Nobel eller fredspris en eneste gang.

I løpet av delegasjonens fem dager i Kina nevnes ikke ordene Nobel eller fredspris en eneste gang. De seks årene fra 8. oktober 2010 og frem til 19. desember 2016, da Norge og Kina kommer med en felles uttalelse som skal normalisere det politiske og diplomatiske forholdet, er som strøket ut av historien. Det snakkes ikke om den underlige perioden, ikke engang en forsiktig hentydning er å høre. Det handler om nåtid og fortid. Om økt samarbeid. Om felles forståelse av problemene.

Landbruket nr. 1. For problemene, de finnes. Kina har verdens største befolkning, den har nå vokst til 1,4 milliarder mennesker. Byene vokser, forbruket vokser, alt vokser. Det gjør også behovet for mat, for trygg og god mat.

– Vi i Norge glemmer ofte hvilken plass landbruket har i verden. Landbruket står øverst på agendaen, sier Ragnar Våga Pedersen, kommunikasjonsdirektør i NIBIO og med flere besøk bak seg i Kina.

På konferansepodiet i Harbin understreker hans sjef, Nils Vagstad, betydningen – og alvoret: «If agriculture goes wrong, nothing else will go right. Everyone will be affected.» Det er med dette svimlende – og til dels dystre – bakteppet de norske landbruksforskerne arbeider.

Vagstad utdyper:

– Vi er alle avhengige av en globalt bærekraftig utvikling. Uten matsikkerhet vil dette ikke være mulig. Og Kina har en spesiell posisjon, med nesten 20 prosent av verdens befolkning, men mindre enn 10 prosent av verdens dyrkbare areal. Hele verden, inkludert Norge, er avhengig av Kinas evne til å sørge for matsikkerhet og bærekraftig utvikling for sin befolkning.

Et skjebnefellesskap, altså, bitte lille Norge og gigantiske Kina. På papiret ser det nesten komisk ut: Norge har 40 000 gårdsbruk, Kina har kanskje 400 millioner bønder. Men de 40 000 norske brukene har i mange år vært basis for en stadig mer avansert forskning og forsøksdrift. Kanskje er det slik at vår barske natur og våre få dyrkbare mål jord gjør oss innovative, nærmest tvinger oss til å finne nye og gode løsninger?

I hvert fall har lille Norge stablet på bena en svært kompetent liten «forskerhær» som nå altså gjør erobringer utenlands: Ikke bare i Kina, men i nesten like store India, i flere land i Afrika, i EU og flere andre steder. Prosjekter, samarbeidsavtaler, forskerutveksling. Dører åpner seg for norsk kunnskap.

Lille, viktige Norge. I Beijing spaserer den norske delegasjonen inn til møte hos China Academy of Agricultural Sciences (CAAS), et sentralt organ i utviklingen av det kinesiske landbruket. I de mange og store CAAS-byggene i Beijing jobber 7000 mennesker, den viten-skapelige produksjonen her er imponerende. Likevel tas departementsråd Leif Forsell og hans vesle følge imot med stor entusiasme og velvilje. At vår øverste embetsmann leder delegasjonen, legges godt merke til. Det formelle er viktig i Kina, og nå gir det våre forskere en ekstra tyngde.

– Vi er jo små oppi det hele. Men vi tror vi er viktige for kineserne. Ikke minst har vi felles utfordringer i de klimatiske forholdene i nordområdene. Kineserne er svært opptatt av utvikling og forbedring i alt de gjør, sier NIBIO-sjef Vagstad. Faglig handler det om norske modeller for bærekraftig landbruk, det handler om potetsykdommer, plantehelse, biokull, urbant landbruk, moderne sensorer, varslingssystemer og riktig sprøyting.

Faglig handler det om norske modeller for bærekraftig landbruk, det handler om potetsykdommer, plantehelse, biokull, urbant landbruk, moderne sensorer, varslingssystemer og riktig sprøyting.

Viktige for kineserne, altså. Og de har i de nedkjølte årene ikke nøyd seg med bare å ønske de norske forskere velkommen. Kineserne har også kommet til Norge som ledd i en utvekslingsavtale.

Mennesker. Kanskje handler det også om sosial kløkt og menneskelige kunnskaper, om å forstå kulturen, tenkemåten, de faglige og politiske rammene. Og da er enkeltmennesker viktige.

– Vi vet ikke hvor vi ville ha vært i dag uten Jihong, sier NIBIO-forskerne.

Jihong Liu Clarke er professor og seniorforsker ved NIBIO. Født og oppvokst i Kina og språklig trygg i kinesisk, engelsk og norsk, i ti år har hun fylt rollene som pådriver, koordinator, tolk, kulturekspert – og altså forsker, ikke minst i prosjektet SiEUGreen, som handler om urbant landbruk, om smarte byer med gjenbruk, sirkulær økonomi og ressurseffektive dyrkningsmetoder. Nye jordbruksområder, kalt «rural complex», skal vokse frem nær byene. Det er en oppgave Kina setter høyt på sin dagsorden fordi tilstrømmingen av mennesker fra landsbygda til byen er stor og utfordrende.

– Alle trenger sin egen kineser, sier Bjarte Kvåle muntert. Han leder Geno China Mongolia, et selskap som siden 2008 selger genmateriale, altså frossen sæd fra Norsk Rødt Fe (NRF), til Kina. Han kan ikke få berømmet sin lokale medarbeider Fiona nok, men i 2010 var ikke engang hennes innsats tilstrekkelig. Plutselig stoppet alt. Nitrogenbeholderne med dypfryst sæd fra Norge ble uten forvarsel stanset på den kinesiske grensen.

Ingen forklaring. – Vi var veldig godt i gang og hadde fått de nødvendige godkjennelser og sertifikater. Velviljen var stor i det kinesiske landbruksdepartementet. Så bare stoppet det. Og vi hørte ikke noe. Det ble taust. Ingen forklaring, forteller Kvåle.

«Vi var veldig godt i gang og hadde fått de nødvendige godkjennelser og sertifikater. Velviljen var stor i det kinesiske landbruksdepartementet. Så bare stoppet det. Og vi hørte ikke noe. Det ble taust. Ingen forklaring», forteller Kvåle.

At NRF-kua, som departementsråd Forsell kaller «probably the smartest cow in the world» med dens egenskaper som melke- og kjøttleverandør, hadde vakt interesse hos kineserne, var åpenbart. Da straffetiltakene ble hevet i desember 2016, ble kontakten om NRF-kjøp gjenopptatt i rekordfart.

Hvorfor gikk landbruksforskerne under radaren – mens Geno ble stanset? Også Geno (med hovedkvarter på Hamar) driver avansert forskning, og interessen for de norske kyrne var altså stor. Kan det ha noe å gjøre med at Geno også er et kommersielt selskap, altså at straffen for Nobelprisen særlig skulle handle om penger?

– I hele perioden mellom 2010 og 2017 hadde vi et utmerket forhold til det kinesiske landbruksdepartementet. En avtale om import av genmateriale ble fremforhandlet i 2013. Så stoppet også det. Norske myndigheter skulle straffes, ikke Geno som privat selskap, sier Bjarte Kvåle.

Og mer vet vi ikke. Og høsten 2018 er det altså ingen som spør. Så aktørene ser fremover. I 2018 har Geno levert over 100 000 NRF-sæddoser til kineserne, og det kan bli mer i årene som kommer. Begeistringen var dessuten stor, både i Beijing og på Hamar, da den norske delegasjonen fikk være med på åpningen av et nytt digitalt klasserom. På Hamar kan Genos fagfolk heretter informere og veilede kinesiske NRF-eiere på 40 farmer via store skjermer.

Veterinærene kommer. Og lille Norge har enda mer å by på. NIBIO har banet vei, og i august-delegasjonen er Veterinærinstituttet (VI) tildelt en viktig rolle. Hva er det norske veterinærer kan lære giganten Kina? Kanskje noe om vårt arbeid med forebyggende dyrehelse, sier VI-folkene etter besøkene på kinesiske gårder og større husdyrfarmer. Det handler også om biosikkerhet.

Hva er det norske veterinærer kan lære giganten Kina? Kanskje noe om forebyggende dyrehelse og biosikkerhet. 

Norge har en helt særegen «eksportartikkel»: Vi er et av verdens fremste land når det gjelder å ha få problemer med antibiotikaresistens. Vårt forebyggende arbeid hos bønder og i fiskeoppdrett har medført at vi er svært restriktive med bruk av antibiotika, mens store deler av verden nærmest har pøst på.

– Situasjonen er svært alvorlig, sier Gaute Lenvik, adm.dir. i Veterinærinstituttet, og får umiddelbart napp på sin invitasjon om samarbeid med The Chinese Food Security Risk Assessment Centre (CFSA), en mellomting mellom vårt hjemlige Mattilsynet og Veterinærinstituttet. «A good start for long term partnership», sier CFSA-sjefen – og vil raskt ta fatt på prosjekter, utveksling av informasjon og forskere.

– Det er viktig for oss å samarbeide internasjonalt. Økt samarbeid med Kina er nødvendig, for sykdommer kjenner ingen grenser, sier Gaute Lenvik.

Mer og mer Kina, altså. Norske ønsker om et samarbeid om mat og helse står fjellstøtt, fjernt fra kritiske røster om mangel på kinesisk demokrati og overflod av ekspansjonslyst utenlands. I 2018 er Kina også en selvbevisst stormakt som ikke har problemer med å si at «vi har mye å lære av Norge, dere er et høyt utviklet land». Da flyet med den norske landbruksdelegasjonen tok av fra Beijing, var invitasjonene og avtalene om samarbeid blitt mange. Så mange at delegasjonen fleipet med at departementsråd Leif Forsell snarest må be om ekstrabevilgninger på statsbudsjettet.

Fredsprisen ser ut til å være glemt. Nå handler det om kunnskaper og samarbeid.