En uvillig politisk enhet. Det blåser hardt på De britiske øyer. Folkeavstemningen om fortsatt medlemskap i EU har delt landet i to. Men opprinnelsen til det politiske uværet pløyer dypere enn det 43 år lange medlemskapet i EU. Da det britiske imperiet ble oppløst, skapte det et stort tomrom. Det sådde dyp tvil om landets rolle som verdensnasjon. Et stort spørsmål som «hvem er vi?», har hengt over landet siden den gang.
Storbritannia har bestandig vært en uvillig politisk enhet, også før den ble en global smeltedigel. Siden 1997 har det skjedd en gradvis desentralisering av parlamentets makt i London. Dette tydeliggjør de gamle skillelinjene. Et løsnet politisk grep har gitt Wales, Skottland og Nord-Irland mer selvstyre. I det tospråklige Wales jobbes det systematisk for at walisisk og engelsk skal ha lik status i det offentlige rom. I Nord-Irland blomstrer Ulster-nasjonalismen opp med jevne mellomrom. Og hele 45 prosent av den skotske befolkning stemte for uavhengighet i 2014.
«Det skotske løsrivelsesønsket er langt fra stanset», sier Robert Colls, professor i kulturhistorie ved De Montfort University. «Det er fortsatt en veldig reell mulighet for at Skottland løsriver seg i fremtiden. Og når Storbritannia forlater EU, er sjansen enda større for at Skottland løsriver seg. Skottland vil trolig søke eget medlemskap i EU», fortsetter han.
Da det britiske imperiet ble oppløst, skapte det et stort tomrom.
Den kjente Trainspotting-forfatteren Irwin Welsh og skuespilleren Sean Connery er blant de mange skotter som fortsetter kampanjen for uavhengighet. I Storbritannia kan veien til makten være lang og klassereisen stor. Mange føler at interessen til en skotsk arbeider vil bli bedre ivaretatt lokalt, enn av Oxbridge-eliten i Sør-England.
Lokale identiteter. «I Storbritannia står mange lokale kulturelle identiteter veldig sterkt», sier Colls. «Den britiske identiteten dreide seg ført og fremst om makt og penger, men det er ikke noen storpolitisk identitet folk føler i hjertene sine, men en mykere, regional identitet. Skottland, Wales og Irland har bestandig hatt en sterk egenidentitet. Innad i England finner man også mange ulike kulturelle identiteter, men som ofte blir borte i den offisielle britiske turistversjonen.»
Den britiske unionen har aldri vært en sammenslutning av likeverdige medlemmer.
I Cornwall har det pågått en kampanje i årevis for at fylket skal løsrive seg og danne egen stat. I 2014 ga Europarådet regionen i sørvest England status som «verneverdig nasjonal minoritet», og «the Cornish» ble anerkjent som en egen etnisk gruppe. Cornwalls flagg vaier høyt i regionen, og det jobbes med å innføre lokal myntenhet for å støtte nærbedrifter.
Det er lett å finne sterke signaler om lokal identitet og tilhørighet i Storbritannia. Mye vanskeligere er det å finne uttrykk for en samlende britisk identitet.
Nasjonal identitet. Hvert tiende år utfører Storbritannia en folketelling. I 2011 ble landets innbyggere for første gang spurt om å krysse av på nasjonal identitet. Alle i Storbritannia har britisk nasjonalitet og pass. Men i denne undersøkelsen ble man oppfordret til å sette kryss for nasjonal identitet. Man trengte ikke bare sette ett kryss. For eksempel kunne man kalle seg både «engelsk» og «britisk», eller «skotsk» og «britisk».
Undersøkelsen viste at de fleste i England, Skottland og Wales identifiserte seg sterkest med de opprinnelige smånasjonene. I de tre landene viste det seg følgende: 60 prosent identifiserte seg med «engelsk» i England, 62 prosent krysset av på «skotsk» som eneste identitet i Skottland, og 58 prosent var «waliser» i Wales.
Samlet viste undersøkelsen at bare rundt 20 prosent av Storbritannias befolkning anså seg selv kun som «britisk». Og i Cornwall erklærte 84 000 mennesker seg som «Cornish».
Samlingen av Storbritannia. Frem til 1701 var Skottland, England og Wales uavhengige land, før de formelt dannet en union. Storbritannia ble til i imperialismens tidsalder og gjorde stor suksess som global sjøfarts- og handelsunion. Det irske parlamentet stemte for å bli med i unionen i 1801.
Og mens britisk sjøfart dominerte på verdenshavene, dominerte Englands elite over de andre landene hjemme på øyriket: Den britiske unionen har aldri vært en sammenslutning av likeverdige medlemmer.
Forholdet mellom Irland og England har vært det mest konfliktfylte.
Forholdet mellom Irland og England har vært det mest konfliktfylte. I årene 1845–1849 døde én million irer under den store hungersnøden. En allmenn oppfatning blant historikere er at Londons politikere lett kunne ha avverget katastrofen, men katolske irer ble sett på som en slags undermennesker.
Tragedien er et eksempel på den dype religionskonflikten som har preget de to landene siden middelalderen. I 1922 ble Den irske republikk selvstendig fra det protestantiske Nord-Irland og fra resten av Storbritannia. Det sier mye om forholdet mellom landene at globetrotteren dronning Elisabeth II ikke satte sin ben på irsk jord før i 2011.
Det lille øyriket ble til det største imperiet verden noen gang har sett. Frem til midten av forrige århundre dekket imperiet nesten en fjerdedel av verdens landområder.
Forsiktig nasjonalfeiring. Et naturlig område å studere britenes nasjonalfølelse på, er store festforestillinger som i London i 2012. Da OL-komiteen skulle velge maskoter for sommer OL i 2012, ble de først kritisert for å velge identitetsløse symboler. Som regel dukker olympiske vertsland dypt ned i kulturhistorien for å drive egenreklame. I Storbritannias historie lå det mange kulturelle overtramp som egnet seg dårlig. Resultatet ble de androgyne romvesenlignende figurene som ikke signaliserte noen egentlig kulturell tilhørighet. Men maskotene viste seg å slå an likevel.
Selve åpningsseremonien unngikk bruk av kontroversielle britiske symboler. I stedet fikk vi fremvisning av «the Jarrow March» fra 1936, da to hundre gruvearbeidere marsjerte i protest mot fattigdom og arbeidsledighet fra gruvebyen Jarrow i Nord, til Westminster i London.
Professor Colls mener at åpningsseremonien først og fremst ble en feiring av regionale identiteter, som den nordengelske industri- og arbeideridentiteten. «Da det kom til oppvisning av mer tradisjonelle britiske elitesymboler som monarkiet, lekte produsenten med dronningens image. Hun kastet seg ut av et helikopter! Dette var ikke de offisielle turistsymbolene vi vanligvis ser når Storbritannia promoteres», sier han.
Tankesmien IPPR analyserte ettervirkningene av OL på britenes identitetsfølelse. Man hadde kanskje ventet at den populære folkefesten ville ha styrket den samlende britiske identiteten, men den gang ei. Guy Lodge i IPPR konkluderte i avisen The Telegraph i 2013 med at «OL har gjort lite for å styrke den britiske identiteten fremfor den voksende engelske identitetsfølelsen».
Arven fra kolonitiden. Det er vanskelig å skille Storbritannia fra den omfattende kolonihistorien som også ga unionen sin identitet. Storbritannias skjebne ble å «herske over bølgene» som det heter i sangen «Rule Britannia». Det lille øyriket ble til det største imperiet verden noen gang har sett. I perioden 1750 til 1850 tok britene kontroll over verdens viktige sjøfartsårer. De kontrollerte Suez- og Panamakanalen, Gibraltar, Singapore, Kapp Horn, Malta, Hongkong og Kapp det gode håp.
Frem til midten av forrige århundre dekket imperiet nesten en fjerdedel av verdens landområder. Det ga grunnlag for det populære ordtaket om at «solen aldri går ned over det britiske imperiet». For det var alltid sol et eller annet sted i det verdensomspennende imperiet.
Den tidligere britiske utenriksministeren William Hague skapte overskrifter da han nylig uttalte at nå måtte Storbritannia se å komme over skammen over å ha vært koloniherrer. Mange var veldig uenige med Tory-politikerens kommentar. Den britiske imperialismen er gjenstand for en sår og vanskelig debatt som fortsatt pågår på universiteter, i mediene og blant politikere. Synspunktene varierer sterkt. Det finnes de som mener kolonimakten var noe positivt som skapte demokratier, infrastruktur og utdanningsmuligheter i mange land. Mange andre mener derimot at britene var overgripere som frarøvet hele land sin egenkultur, og at store folkegrupper har krav på full oppreisning.
Med avviklingen av koloniene, begynte arbeidsmigrasjonen. Da The British Nationality Act ble besluttet i 1948 hadde i teorien 800 millioner mennesker rett til å jobbe i Storbritannia.
Den globale smeltedigelen. Med avviklingen av koloniene begynte arbeidsmigrasjonen. Da The British Nationality Act ble besluttet i 1948 hadde i teorien 800 millioner mennesker rett til å jobbe i Storbritannia. De største migrantgruppene kom fra De vestindiske øyer, India, Pakistan og Bangladesh. Det er i disse folkegruppene flest kaller seg «britisk» i dag. Innvandringen har vært til stor hjelp for britisk økonomi, men den har ikke lykkes i å skape en felles identitet.
Terrorangrepet i London 7. juli 2005 fragmenterte landet ytterligere. Mistroen har økt mellom ulike kulturelle og religiøse grupper i landet. Selvmordsbomberne var radikaliserte muslimske ungdommer født og oppvokst i Storbritannia. Ringlederen Mohammad Sidique Khan snakket med bred Yorkshire-aksent i selvmordsvideoen han la ut på nettet. I de siste ti årene har landets tre millioner muslimske briter i økende grad følt seg mistenkeliggjort, og statsminister David Cameron har gjentatte ganger sagt at det flerkulturelle samfunnet har feilet.
Dagens innvandring. I dag er Storbritannia blant de land i verden med størst befolkningstetthet. England alene er ifølge Eurostat det nest tettest befolkede i Europa, bare slått av Nederland. I britiske aviser diskuteres det stadig om ikke landet faktisk snart er fysisk fullt.
Mange briter er redde for arbeidsmigrasjonen fra Øst-Europa. Det blir brukt som ett av hovedargumentene mot fortsatt medlemskap i EU. I 2015 var nettoinnvandring fra EU 183 000 ifølge Office for National Statistics. Samtidig kom 196 000 mennesker fra resten av verden samme år.
Dagens Storbritannia består av en mengde ulike etniske, økonomiske, sosiale, kulturelle og religiøse grupper. For mange trer EU frem som en nyttig syndebukk. Og en måte å tydeliggjøre britisk identitet på kan være følgende:
«Vi er ikke europeiske!»