Nesten et land?

Selv om bevegelsen i forholdet mellom Grønland og Danmark ved første øyekast ser fredelig ut, og at det går i retning av større grønlandsk uavhengighet – hvis man tar overdragelsen av myndighet siden 1979 i betraktning – er det spenninger mellom de to delene av riksfellesskapet. Grønlands tidligere utenriksministers oppfatning ser fremdeles Grønland som avhengig av Danmark på mange måter. Under et seminar om dansk forsvarspolitikk i Arktis, holdt i Nuuk 20. april, sa Vittus Qujaukitsoq:

«Vår holdning er klar. Spørsmålet om Grønlands fremtid avgjøres av det grønlandske folk. Dette har Danmark også anerkjent med selvstyreloven av 2009, og det er derfor ikke til forhandling, om Grønland skal ha lov til å være selvstendig. (...) Det viktigste ledd i arbeidet for selvstendighet er ikke i seg selv et oppgjør med Danmark. Det er et naturlig ønske som alle folk har. Grønland er rett og slett en av verdens siste kolonier, som ennå ikke er blitt selvstendig.»

Ved å hevde at Grønland fortsatt er en dansk koloni, gjorde ministeren sin posisjon klar. Termen koloni defineres som «Et land eller territorium politisk kontrollert av et mektigere, ofte fjerntliggende land.» (Cambridge Dictionary). Den danske forståelsen er at Grønland var en koloni frem til 1953, da den danske grunnlov ble endret så Grønland ble et dansk amt (fylke). Men selv om den formelle statusen ble endret, arbeidet ikke Danmark aktivt for grønlandsk selvstendighet.

Bare en måned etter Vittus Qujaukitsoqs erklæring, demonstrerte Danmarks statsminister Lars Løkke Rasmussen en helt annen oppfatning av hvordan forholdet mellom Danmark og Grønland er og burde være:

«Samarbeid og solidaritet er kjernen i riksfellesskapet. En åpen og likeverdig dialog er veien frem, og jeg tror at alle de tre landene i riksfellesskapet står sterkest når vi holder sammen. I både moderne og historisk perspektiv er riksfellesskapet og selvstyreordningene unike løsninger som gir befolkningene på Færøyene og Grønland plass til å forme sitt eget land i det tempoet de ønsker. Vårt samhold fungerer kun fordi vi snakker åpent og ærlig med hverandre, stiller de riktige spørsmålene og respekterer hverandres ulikheter.» (statsministeriet.dk)

For Danmarks statsminister fremstår Grønland og Færøyene som likestilte med Danmark i riksfellesskapet. På Grønland lyder ikke ideen om at riksfellesskapet «respekterer ulikhetene» særlig overbevisende når man tar oppfatningen av Danmarks historiske tilstedeværelse i betraktning. Det er dermed lett å få øye på spenningene mellom Danmark og den tidligere kolonien. Er så situasjonen fruktbar for begge land? De går ikke i samme retning, heller ikke parallelt. De går hver sin vei.

Fordansking av Grønland: Den danske modell som en gave til Grønland.

Både internasjonalt og blant danskene selv oppfattes Danmark som idealtypen på et samfunn. Danmark er nummer fire på FNs Human Development Index og rangeres øverst på Transparency Internationals indeks i 2016.

Danmark oppleves ute i verden som en etisk stormakt med sterk normativ autoritet. Skiftet fra å oppfatte seg som høyt respektert til en spesiell form for sær sammensatthet burde være åpenbar. Men det ser ut som om den positive danske selvfølelsen virker som skylapper. Det ser i en viss utstrekning ut til å ha vært en fremherskende idé om at fordansking ville være det beste for den grønlandske befolkning.

I begynnelsen av kolonitiden oppfattet de danske myndighetene modernisering som en fare for inuit-tradisjonene. I ly av dette kunne de samtidig beskytte sine egne monopoler på selprodukter og fiskeri. I det 20. århundret omstilte man seg til fordansking som konsept. Til å begynne med ved fiskeindustrien, og etter grunnlovsendringen i 1953 gikk utviklingen raskere. Mens de danske myndighetene så Grønland som et dansk fylke, gjorde de store investeringer for å frembringe en territoriell balanse og oppnå en høyere grad av økonomisk likestilling.

I denne perioden var det å lære dansk og bruken av dansk tankegang i den offentlige administrasjonen, som var ledet av danskene, en dominerende norm. Nå er ikke denne tendensen like synlig lenger, men opptrer i en viss utstrekning i det stille.

Fra maktmanifestasjon til koloniproblem? Når det danske kolonistyret fortier motsetningsforhold.

Frem til begynnelsen av det 20. århundret ble det ansett som positivt å ha kolonier. På samme måte som «Britannia rules the Waves», hadde Danmark kolonier i India, Afrika, Karibia og Arktis. I dette lyset har ideen om det danske demokratiet som idealtype, en tvilsom fortid. Under konflikten om territorialretten over Nordøst-Grønland med Norge, var benevnelsen i 1933 om Grønland skulle ses som «én samlet dansk koloni».

På den tiden anså man fremdeles det å være en kolonimakt som noe mektig og på den måten positivt. Men med fascismens vekst i Europa og med oppstandelsen av «subalternes (underordnedes) stemmer», som Gyatru Spivak kalte det, inne i kolonimaktens eget rom – som stemmene fra det indiske kongressparti representert i Underhuset, endret verdiladningen til ordet koloni seg gradvis til noe mer negativt. Jo mer menneskerettigheter ble ansett for å gjelde for ethvert individ, jo mer negativt så man på utøvelsen av makt over andre folkeslag, for det kunne ikke rettferdiggjøres.

Det er en lang historisk utvikling fra Rudyard Kiplings «Den hvite manns byrde» til det 21. århundrets syn om at ethvert folk har rett til selvbestemmelse. Men allerede med Woodrow Wilsons «fjorten punkter» (1918) er det en klar utvikling. Så lenge Danmark fortsatt forsvarer forlatte synspunkter når det gjelder retten til selvbestemmelse, skylder den danske regjeringen en forklaring.

I etterkrigstidens første år vant selvbestemmelsesretten over assimilasjon som det avgjørende middel til avkolonisering. Det skjedde med FN som mektig kraftsentrum. På den måten vokste den internasjonale motstanden mot assimilasjon, mens det er lagt større vekt på retten til gradvis å oppnå selvbestemmelse. Denne utviklingen skjedde allerede under annen verdenskrig. Siden fulgte fremveksten av mange nye land og dermed i FN-sammenheng en svekkelse av de vestlige land. Den internasjonale tendensen gikk i retning av å sette de tidligere koloniene fri på grunnlag av menneskerettighetene. Det skjedde også i en form for forståelse for de gjeldende lands egne premisser. Dette ble klart gjennom arbeidet med de to ILO-konvensjoner (International Labour Organizations) om urfolks rettigheter i henholdsvis 1957 og 1989, og senere med FNs erklæring om Urfolks rettigheter i 2007.

Danmark har ratifisert den siste av de to ILO-konvensjonene. Dermed har den danske regjeringen formelt forpliktet seg til å gi opp assimileringstanken eller i det minste anerkjenne grønlendernes rett til selvbestemmelse. Det skjedde også ved vedtagelsen av selvstyreloven i 2009.

Det grønlandske selvstyret nedsatte i 2013 en forsoningskommisjon. Regjeringen i København ble invitert til å delta, men avslo. Man kan diskutere om invitasjonen var utformet for aggressivt overfor regjeringen i København. Men til en viss grad etterlater saken det inntrykk at grønlenderne ikke har opplevd koloniseringen så positivt som danske myndigheter liker å fremstille den. Regjeringen i Danmark frykter muligens også krav om store erstatninger.

Ikke desto mindre ville regjeringens deltagelse vært en anledning til å få åpnet et forum for felles forståelse og et forsøk på å definere rollene på nytt i det nåværende og fremtidige forholdet. Men den anledningen ble tapt. Ved å avslå invitasjonen har Danmark fastholdt retten til å ignorere egne misforståelser og feil. Mange av dem ble begått uten noen intensjon om å utnytte eller være brutal. Nye feiltagelser er nå utenfor dansk oppmerksomhet og diskusjon. Derfor ble også avslaget mottatt med resignasjon og skuffelse på Grønland.

Langt på vei, men selvfølgelig ikke alltid, kan Danmark velge å stenge kritikken ute. I det daglige danske politiske totalbildet er Grønland lavt prioritert. På den måten kan feilgrepene fra 1946–1953 fortsette sitt spor i formuleringen av dansk politikk overfor Grønland. Mens uavhengighetsdiskusjonen foregår på det prinsipielle og åpne plan på Grønland, fortsetter den intense og latente integrasjonen av dansk infrastruktur med grønlandsk det også.

Juridisk falsk påstand: «Grønland var aldri en koloni».

I samfunnsvitenskapen er vi nødt til å jobbe med veldefinerte begreper. Når det handler om oppfatninger av ’koloni’ og ’kolonialisme’, er definisjonene ganske klare og levner ingen plass for diskusjon. Den alminnelige forståelsen kan for eksempel uttrykkes: «Et land eller territorium som kontrolleres politisk av et mektigere land, som ofte ligger langt unna». Når det handler om folkerett tilføyes et aspekt av internasjonal anerkjennelse av maktforholdet. Definisjonen lyder: «I internasjonal rett refererer koloni til at en avhengig territorial enhet underlegges et uavhengig lands suverenitet, men blir av tredjeland oppfattet som en del av dette (uavhengige landet)». (Ukjent forfatter, «Colony law and definition».) For FN er det spørsmålet om retten til selvbestemmelse er reel eller ei.

Siden 2015 og med tiltagende styrke og offentlig eksponering, har tidligere førsteamanuensis ved Universitetet i Nuuk, dr.phil. Thorkild Kjærgaard hevdet at Grønland aldri var en dansk koloni:

«Med utgangspunkt i en debatt på disse sider om Kim Leines historiske grønlandsroman «Profetene i Evighetsfjorden» (2012) har det de siste tre–fire år utspunnet seg en lengre diskusjon om Grønlands statsrettslige status før 1953. Var Grønland en dansk koloni på 17- og 1800-tallet som forutsatt av Kim Leine? Har Grønland overhodet, når det kommer til stykket, noensinne vært en dansk koloni? 
To synspunkter har stått overfor hverandre. På den ene side en broket flokk av etnologer, politologer, minoritetsforskere, journalister og politikere, som i hovedregel og uten nærmere begrunnelse har hevdet at Grønland gjennom århundrer var en dansk koloni, inntil den med grunnloven av 1953 ble integrert for ikke å si overintegrert i Det danske riket.
På den andre siden har blant andre historikeren Bo Lindegaard og forfatteren av disse linjer – med henvisning til Grønlands stilling som en del av det dansk-norske riket – hevdet at Grønland aldri er blitt oppfattet som en koloni hverken i København eller på Grønland, som inntil et godt stykke etter annen verdenskrig skulle ha seg frabedt å være en ’koloni’.»

Thorkild Kjærgaard refererer ikke til noen juridisk definisjon. I stedet må man forstå hans historiske bedømmelse som en skarp kritikk mot forskjellige måter å håndtere befolkningen i koloniene på. Samtidig kritiserer han også det meste av avkoloniseringen siden 1945 i sin alminnelighet. Ifølge Kjærgaards oppfatning er det å være kolonimakt ikke et spørsmål om å utøve kontroll, men snarere graden av brutalitet som anvendes til formålet:

Da Danmarks ervervelse av Grønland aldri, ifølge Kjærgaard, var svært brutal, var Danmark aldri en kolonimakt og Grønland heller aldri en koloni. Med henvisning til alminnelige vitenskapelige standarder, og da vi ikke noe sted har sett at han har forkastet de gjengse vitenskapelige definisjoner direkte, er konstruksjonen falsk. Det er 'fake news'. I vitenskapelig forstand har påstanden lav verdi. Kanskje er det derfor at Kjærgaards synspunkt aldri er blitt publisert i et vitenskapelig tidsskrift som fagfellevurdert? Det overraskende er ikke hans synspunkter og hans falske påstander. Det er den utbredelse de har oppnådd i danske medier, som overrasker.

En historisk debatt i pressen: Uoverensstemmelse om begreper fører til ny spenning mellom Danmark og Grønland.

Temaet «Grønland har aldri vært en dansk koloni» har vært oppe siden Kim Leines roman kom ut. Leine beskrev forholdet mellom danske myndigheter og grønlenderne som brutal maktutøvelse. Ved siden av Kjærgaard har tidligere sjefredaktør i Politiken Bo Lidegaard også støttet Kjærgaards påstand. Som kjent forfatter og tidligere spindoktor for den daværende statsminister Anders Fogh Rasmussen, har Lidegaard svært tette forbindelser til både statsministeren og utenriksministeren.

Ikke desto mindre passer Kjærgaards artikkel inn i den nåværende danske regjeringens interesser. For det første har den danske holdningen siden 1945 enten vært å gå inn for assimilasjon, eller senere for en slags hybrid mellom hjemmestyre og kontroll. Forestillingene om ’eskimoene’ og deres fremmedartede væremåte kan ha vært medvirkende til den oppfatningen at en eller annen grad av kontroll var nødvendig.

De mest sentrale politiske aktørene bryr seg ikke om å bli angrepet for å ha vært brutale. En vridning av debatten er derfor nyttig, selv om en mer produktiv debatt kunne ha vært realisert i stedet. I politisk sammenheng vil enhver debatt om hvorvidt danske regjeringer har vært onde eller gode ha svært lite å gjøre med om Grønland før 1953 har vært en koloni eller ikke. Kjærgaards artikkel setter en stopper for videre debatt, til tross for at det er en uavvendelig kjensgjerning at Grønland frem til 1953 både historisk og juridisk var en koloni.

Det er sentralt å forstå Grønlands historie i dette lys, og det må og skal aksepteres, særlig i Danmark. Ser man på den materielle debatt, burde spørsmålet ha vært avklart. Både kulturelt, politisk og økonomisk kan den nåværende tilstand best beskrives som en ’hybrid’, en mellomting mellom uavhengighet og fremmed kontroll, men i et gjensidig og omfattende påvirknings- og avhengighetsforhold.

Motsetningsforholdet mellom ’koloni’ og ’ikke-koloni’ er neppe relevant, også fordi debatten stopper ved avvisningen. Hvis Grønland ikke er en koloni, hva er det da? Det er en del danskhet i den grønlandske nasjonalitet, og det kan brukes som en styrke frem til de får sin uavhengighet og også etter det.

Lukkes diskusjonsrommet?

Den kulturelle hybridisering i det grønlandske samfunn kan ikke brukes som politisk rettferdiggjørelse for at Grønland skal forbli en del av riksfellesskapet. Danskheten er muligens et sterkt element i hva det vil si å være grønlender.

Ved å avslå noen rett til å diskutere eller få dementert Kjærgaards påstand om Grønlands status, har de danske mediene bestemt seg for å lukke to diskusjoner. Den ene handler om konsekvensene av grønlandsk uavhengighet for Danmark. Den andre handler om hva det danske riket er og var. Både artikkelforfatter Mikael Hertig og Mads Fægteborg, som bor i Nuuk (Mikael Hertig flyttet til Danmark 31. juli 2017) ble nektet å tilbakevise eller i det minste komme med en replikk til Kjærgaards påstander. Det ser ut til at danske medier støtter regjeringens posisjon: «Det er bedre sammen», som K. McGwin sa.

Uavhengighet og et oppbrudd av riksfellesskapet er et tabu til tross for den fortsatte prosessen med overdragelse av myndighet fra København til Nuuk siden 1979. Den fastlåste posisjonen kan leses som et forsøk på å lukke eller vri debatten om Grønlands uavhengighet. Den danske siden – både sosialt og politisk – ønskes ikke involvert.

Vi og andre forfattere fikk vite i all fortrolighet, at sett fra en hvilken som helst redaksjonell vinkel vil en kritikk av den danske regjeringens posisjon, som er en blanding mellom assimilering til det danske riket og grønlandsk uavhengighet, være så betent at man risikerer å miste forbindelser til sentrale kilder i statsministeriet og i utenriksministeriet.

Det virkelige problemet ser ut til å være at den danske selvforståelsen i forholdet til Grønland kan ses som en trussel – både historisk og i dag – mot fortsettelsen av integrasjonspolitikken. Et rent falsum kunne ikke bli trukket tilbake. (Tvert imot ble det gjentatt i Weekendavisen Bøger, juli 2017). Det passer for fint til den danske tilnærmingen, hvor man vil forkaste enhver idé om å sette selvforståelsen av den danske adferden overfor Grønland under debatt. Det er ikke plass til refleksjon. Det er åpenbart for historikere og jurister at Grønland var en dansk koloni inntil 1953. Det kan til og med diskuteres om Grønland fortsatt er en dansk koloni slik det er hevdet av den tidligere grønlandske utenriksministeren Vittus Qujaukitsoq. Men regjeringen i København avstår fra å delta, selv om den er hovedaktør i prosessen.

Det ser ut til at det politiske etablissement simpelthen har vanskelig for å forstå at Grønland kanskje en dag vil vinke farvel til riksfellesskapet og dermed til tanken om Danmark som imperium:

«Engang du Herre var i hele Norden, bød over England. Nu du kaldes svag.» (H.C. Andersen, fra «I Danmark er jeg født, der har jeg hjemme», 1850).

En dansk holdningsendring?

De to flaggene vaier hver sin vei. Regjeringene i Danmark og Grønland er ansvarlige for å forme den nødvendige diskusjonen. Den danske regjeringen har nylig lukket et rom for diskusjon om Grønlands fremtid. Vi har vist at følsomheten er så stor at ledende redaktører ikke våger å trekke falsk informasjon tilbake i frykt for å miste gode kilder. Ikke desto mindre var Grønland en koloni i folkerettslig og forfatningsrettslig forstand inntil 1953.

I tillegg kommer det at Danmark teknisk sett og i relasjon til den samme forståelse fortsatt er en slags kolonimakt. Finansielt leverer Danmark et rammetilskudd som utgjør nesten 25 prosent av det grønlandske bruttonasjonalproduktet. For det andre handler det også om følelser og tilhørighet, sett i sammenheng med et folks rett til selv å forme sin fremtid: Det er en grunnleggende menneskerett, selv om den er skapt i Vesten, å oppnå selvbestemmelse. Grønlenderne føler at de fortsatt er under dansk kontroll.

I Grønland venter man på uavhengigheten som skimtes ute i horisonten. Det viser en ny grønlandsk undersøkelse, og det fremgår også som bærende del av regjeringskoalisjonen som består av tre partier som alle går inn for uavhengighet. Er det ikke klart nok, kan man ta med seg Vittus Qujaukitsoqs presisering fra april 2017. Uavhengighet som mål er kommet tilbake på den politiske scenen fordi Selvstyret har nedsatt en forfatningskommisjon. Men akkurat nå kan målene virke uklare: Er målet å skrive en forfatning for Grønland innenfor riksfellesskapet, eller er det å skrive uavhengigheten inn i forfatningen?

På den andre siden av de offisielle posisjoner ser det på Grønland ut til å være en forståelse av den usikre kulturelle og politiske hybriditet. Noen innbyggere i Nuuk har beskrevet det da de ble spurt: «Grønland er fortsatt en slags dansk koloni, fordi Grønland fortsatt er under dansk kontroll» (P.R., tidligere skoleinspektør). «Grønland er ikke noen ordentlig koloni, men en mellomting mellom en koloni og et fritt land. Grønland ser ut til å være økonomisk avhengig av Danmark». (P.B., innbygger i Nuuk). «Grønland er en mellomting mellom koloni og uavhengig stat». (M.L., formann for Siumut ungdom, Nuuk).

Det ser ut til at i det minste innbyggerne i Nuuk, om ikke alle grønlendere, har akseptert deres kulturelle og politiske hybriditet. Men de ønsker å bli kvitt den danske kontrollen gjennom full uavhengighet. De ønsker selvstendigheten som et politisk, historisk og kulturelt mål. I mellomtiden fremstår økonomien som en materiell hindring. Men på Atlanterhavets østkyst prøver den danske regjeringen med sin dominerende posisjon å bruke hybriditeten til egen fordel: Bevaring av riksfellesskapets nåværende grenser. Retten til selvbestemmelse kan bli den eneste måten å komme ut av tabu-situasjonen på. Regjeringen i Danmark er historisk, juridisk og økonomisk fremdeles den dominerende part.

Initiativet til å få åpnet debatten burde derfor komme fra København. Men det må innebære at den danske regjering må endre sin forståelse av hva Danmark er. Det betyr også at den må oppjustere betydningen av de grønlandske stemmer.

Den danske regjeringen burde i realiteten åpne et ekte diskusjonsrom for å nå dette målet. Og den andre parten bør ikke utelukkes fra å ta del i diskusjonen.

Kilder: 

Rud, S.: «Governance and tradition in nineteenth-century Greenland» Interventions (2014)

Den internationale domstol, Cour permanente de justice internationale, 1933, Fascicule n. 53, statut juridique du Groenland oriental

Myrdal, G.: «The Beam in our eyes» (preface), Asian drama, an inquiry into the poverty of nations, Kalyani Publishers (1968)

Kjærgaard T.: «Grønland og Hermod Lannungs private udenrigspolitik», WeekendAvisen Bøger (2017)

Leine K.: «Profeterne i Evighedsfjorden», Gyldendal (2012)

Burke, P.: «Cultural Hybridity» E-book, Polity (2009)

McGwin K.: «Withdrawal symptoms», Arctic Journal (mai 2017)

Skydsbjerg H., Turnowsky W.: «Massivt flertall for selvstændighed», Sermitsiaq AG, (1. des. 2016)

Inuit Ataqatigiit, Partii Naleraq, Siumut: Koalitionsaftale (2016)