• Fått nytt innhold Russiske soldater ikledd uniformer fra annen verdenskrig gjør seg klare for å delta i en militærparade på Den røde plass i Moskva 7. november 2015. Revolusjonsdagen 7. november har skiftet innhold fra å være en minnedag for Oktoberrevolusjonen til å bli enda en minnedag for seieren over Nazi-Tyskland. Foto: KIRILL KUDRYAVTSEV,  AFP/NTB SCANPIX

  • Revolusjonært ikon Vladimir Iljitsj Uljanov, bedre kjent som Lenin, er på dette maleriet omgitt av revolusjonære. 

  • Lit de parade Lenin døde av slag 21. januar 1924, ble balsamert og plassert i et mausoleum på Den røde plass, der han fremdeles ligger. Hvorfor fortsetter russerne å hedre minnet om Oktoberrevolusjonens arkitekt, når vi i dag i Russland har et politisk regime som er basert på en fornektelse av kommunismen? spør artikkelforfatteren. Foto: NTB SCANPIX

  • Historisk parade Russiske soldater kledd i historiske uniformer marsjerer på Den røde plass 7. november 2016 og markerer 75-årsjubileet for paraden hvor den røde armé marsjerte forbi Kreml mot frontlinjen for å kjempe mot nazistene i 1941. Foto: NATALIA KOLESNIKOVA, AFP/NTB SCANPIX

     

  • Revolusjonsåret 1917 Februarrevolusjonen tok sikte på å innføre demokrati i Russland og brakte en konservativ-liberal regjering til makten. Dette bildet fra 4. juli 1917 viser Nevskij prospekt i Petrograd (St. Petersburg) da tropper fra den provisoriske regjeringen åpnet ild med maskingevær mot demonstranter. Den provisoriske regjeringen eksisterte bare i åtte måneder, før bolsjevikene tok makten i Oktoberrevolusjonen. Foto: VICTOR KARLOVICH BULLA, AP/NTB SCANPIX

  • Væpnet revolusjon Demonstranter i Moskva i mai 1917 er væpnet med børser og bannere. 1917 skulle bli et avgjørende år i Russlands historie. Hundre år senere er russiske myndigheter tvetydige i sitt budskap om hvordan jubileet skal markeres. Foto: AFP/NTB SCANPIX

  • Symbol for russisk heroisme President Vladimir Putin avduket 1. august 2014 et nytt monument i krigsminneparken Poklonnaja Gora i Moskva, viet til de russiske soldatene som døde under første verdenskrig. Foto: YURI KOCHETKOV, REUTERS/NTB SCANPIX

«Så lenge Lenin er på Den røde plass, vil revolusjonen fortsette.»

«Så lenge Lenin er på Den røde plass, vil revolusjonen fortsette.»

Fra utgave: 5 / mai 2017

Hundreårsjubileet for Den russiske revolusjon skjuler en dyp splittelse i synet på drivkreftene i Russlands historie. Putin ønsker mest av alt å forene landet i frykt for nye, revolusjonære krefter.

Hedrer revolusjonens arkitekt. Første gang jeg besøkte Lenin-mausoleet var en høstdag i 1971. Løvet blåste over Den røde plass, og nede i sarkofagen lå Lenin i dunkel belysning, ulastelig antrukket i sin svarte dress. For øvrig gjorde han et heller dystert inntrykk med sin gule pergamentaktige hud.

20 år senere gikk sovjetsamfunnet i oppløsning, uten at Lenin ble fjernet fra sin lit de parade. Ja, han ligger der fremdeles, og da jeg besøkte mausoleet på nytt høsten 2016, var antrekket det samme, bortsett fra at det røde slipset var byttet ut med et blått. Lenin så faktisk bedre ut enn 45 år tidligere.

Et spørsmål trenger seg på når man kommer ut igjen i lyset på Den røde plass: Hvorfor fortsetter russerne å hedre minnet om Oktoberrevolusjonens arkitekt, når vi i dag i Russland har et politisk regime som er basert på en fornektelse av kommunismen? Hvorfor ligger Lenin fortsatt på lit de parade, bevoktet av Russlands stauteste soldater?

Frykter en fargerevolusjon. I dag, hundre år etter, vet vi kanskje mer om Den russiske revolusjonen enn noen gang tidligere, skriver Oxford-historikeren Steve Smith, men «vår evne til å forstå – eller i hvert fall å føle med – drømmen fra 1917 har avtatt». Det forskes mindre på revolusjonen, og i vest har det sammenheng med nyliberalismens fremmarsj og marginaliseringen av den politiske venstresiden.

Våre dagers fargerevolusjoner i Ukraina, Georgia og Kirgisistan, samt «den arabiske våren», har heller ikke oppfylt de forventningene man hadde til dem. Tvert imot er de med få unntak eksempler på at det er vanskelig å skape politiske fremskritt med voldelige midler. Fargerevolusjonene i det postsovjetiske rom har også skapt frykt for en ny revolusjon i Russland, noe som uten tvil er med å påvirke Putin-administrasjonens egen erindrings- og  historiepolitikk.

Vladimir Putin er ingen ekstremist i sin historisering, men snarere en «sentrist» som leter etter en historieforvaltning som kan forsone motsetninger og motsigelser i samfunnet. Kjernen i hans historiepolitikk er et ønske om å styrke de russiske nasjonale verdiene.

Da Putin på begynnelsen av 2000-tallet for alvor begynte å interessere seg for Russlands historie, viste han til at russiske historikere på 1990-tallet «hadde fremhevet det negative, fordi oppgaven var å ødelegge det gamle system», altså sovjetsystemet.

Nå, derimot, sto man overfor, ikke en destruktiv, men «en konstruktiv oppgave» – å bygge det nye Russland. Da trengte man nye lærebøker i skolen. Etter 1990-årenes oppløsning og «forvirring» ville Putin søke rotfeste i historien og i det nasjonale fellesskap, og samtidig sørge for at ingen havnet utenfor dette fellesskapet. Han er opptatt av å skape «Et enhetlig Russland» (Jedinaja Rossija, som også er navnet på hans politiske parti).

Det er ingen hemmelighet at Putin-administrasjonen har et problematisk forhold til den russiske revolusjon – og foreløpig er det litt usikkert hva den har tenkt å gjøre med revolusjonsjubileet. Putin-administrasjonen ønsker trolig at selve begrepet revolusjon skal bli grundig diskreditert for å fjerne det som et mulig alternativ for Russlands politiske utvikling i dag.

Men, som en fremstående historiker bemerker, «historien gir sterkt belegg for at det nettopp er ønsket om å forhindre revolusjon for enhver pris, som hemmer forsøk på reformer og arbeider i de revolusjonæres favør».

Splittet i sitt syn på historien. Endringene i synet på revolusjonen er langt mer omfattende i Russland enn i vest, og mange russiske historikere av den eldre skole som brukte sine unge år til å forsvare revolusjonen, tar nå avstand fra den. De har sluttet å bruke betegnelsen «Den store sosialistiske Oktoberrevolusjon». I stedet skriver de om «Den store russiske revolusjon» (Velikaja rossijskaja revoljutsija), et begrep som omfatter både Februarrevolusjonen (som i mars 1917 førte til tsarens fall og etableringen av den borgerlig-demokratiske, såkalte Provisoriske regjering) og Oktoberrevolusjonen (som brakte Lenin og bolsjevikene til makten). I sovjetepoken var forskning på revolusjonen et høyt prioritert, men samtidig strengt regulert felt, som berørte selve den sovjetiske sosialismens legitimitet.

I dag rettes oppmerksomheten mot hvordan det nye Russland skal forholde seg til revolusjonens historie og til sovjetepoken, og det er dyp splittelse mellom dem som er nostalgiske med hensyn til den sovjetiske fortid, og dem som tar avstand fra den.

Denne splittelsen er en viktig del av bakgrunnen for at Putin-administrasjonen har engasjert seg i diskusjonen omkring Den russiske revolusjon.

Putin-regimets «grunnleggelsesmyte». Hvis vi legger et lengre tidsperspektiv til grunn, kan Oktoberrevolusjonen deles i to faser: først Lenins revolusjon, perioden 1917–1924, som i hovedsak var en politisk omveltning. Den berørte først og fremst det russiske samfunnets overbygning (for å bruke en marxistisk term).

Det var først med Stalins revolusjon ovenfra, som startet med den første femårsplanen for industrien (1928) og kollektiviseringen av landbruket (1929), at Oktoberrevolusjonens målsetting om å skape et nytt økonomisk og sosialt fundament for det russiske samfunnet ble forsøkt realisert.

Men med Stalins revolusjon kom også Den store terror (1937–1938). Stalin-tidens maktmisbruk fikk voldsom oppmerksomhet i russisk offentlighet på slutten av 1980- og begynnelsen av 1990-tallet, da det omtrent daglig ble lagt frem avsløringer fra nylig åpnede sovjetiske arkiver. Disse avsløringene bidro uten tvil til sovjetsamfunnets sammenbrudd i 1991. I årene som fulgte, ble oppmerksomheten til både russiske og vestlige historikere dratt mot Stalins revolusjon, og bort fra Lenins, der arkivene ikke kunne gi like mye nytt.

En annen virkning av åpningen av arkivene var at det stadig ble mindre å være stolt av i sovjetepoken. Det er noe av bakgrunnen for at Den store fedrelandskrigen (1941–1945) er blitt enda viktigere i det postsovjetiske Russland enn den var før. Den er blitt kalt Putin-regimets «grunnleggelsesmyte».

Erindringen om denne krigen skal liksom få all dissonans til å forstumme, og få ideologiske konflikter, motsetninger mellom generasjoner og mellom etniske grupper til å bli borte som i det magiske bildet. Krigen forsoner og forener befolkningen i hele Den russiske føderasjon, og den 9. mai, Seiersdagen, oppfattes nå av de fleste som Russlands virkelige nasjonaldag. 

Boris Jeltsin ga det årlige Revolusjonsjubileet (7. november) et nytt navn: «Dagen for samhold og forsoning», det vil si en dag som skulle brukes til å overvinne den splittelsen som revolusjonen skapte – en dag for forsoning mellom dem som er for og dem som er imot revolusjonen. I 2005 døpte Putin den videre om til «Dagen for nasjonal enhet» og flyttet den for sikkerhets skyld til 4. november.

Det som siden har skjedd, er at den gamle Revolusjonsdagen nærmest er blitt oppslukt av en museal militærparade: På Revolusjonsdagen, den 7. november 1941, mens tyske avdelinger rykket stadig nærmere Moskva og allerede kunne skimte kuplene i Kreml, gjennomførte Stalin en militærparade på Den røde plass for å demonstrere russernes ukuelige kampvilje. I de senere år er det på den 7. november blitt arrangert en parade som er en imitasjon av paraden i 1941, med tidsriktige uniformer og våpentyper fra krigens tid.

På denne måten har Revolusjonsdagen skiftet innhold fra å være en minnedag for Oktoberrevolusjonen til å bli enda en minnedag for seieren over Nazi-Tyskland.

Brudd med stormaktstradisjonen. For Vladimir Putin og hans nære medarbeidere som Sergej Narysjkin, Vladislav Surkov og Vladimir Medinskij, kulturministeren i Den russiske føderasjon, er den russiske stormaktstradisjonen det eneste som kan gi russisk historie en indre sammenheng eller kontinuitet etter marxisme-leninismens sammenbrudd.

Erindringen om Den russiske revolusjon svekker uunn-gåelig denne tradisjonen i russisk historie. Hovedproblemet med bolsjevikene er ikke kommunismen, men det faktum at de brøt ned den gamle tsaristiske staten og etterpå inngikk separatfred med Russlands fiender og ga opp store deler av det tidligere russiske imperium i vest gjennom Brest-Litovsk-traktaten.

Av ideologiske årsaker hadde sovjetmyndighetene en negativ holdning til Russlands deltagelse i første verdenskrig. Bemerkelsesverdig nok ble det gjennom hele sovjetepoken ikke reist et eneste minnesmerke til minne om russerne som falt under krigen, tilsammen ca. 1,7 millioner soldater. Og ingen jubileer ble markert i for-bindelse med første verdenskrig.

Årsaken til det var at Oktoberrevolusjonen var en anti-nasjonal revolusjon, og at Lenin ønsket å omforme denne «imperialistiske» krigen mellom nasjoner til en internasjonal krig mellom sosiale klasser, med andre ord, til en revolusjon.   

Og det var også det som skjedde, men bare i Russland. Blant vestlige historikere har det vært en utbredt oppfatning at Den russiske revolusjonen sprang ut av første verdenskrig. Militært nederlag, krigstretthet og mangel på mat og kull til oppvarming i byene var viktige årsaker til tsarens fall og til problemene i Den provisoriske regjering, som bare eksisterte i åtte måneder.

Krigen forklarer en god del av suksessen til bolsjevikene høsten 1917. I dag finner flertallet av historikere både i vest og øst det vanskelig å forestille seg Den russiske revolusjon uten tre års forutgående krig. Komparativ forskning om revolusjoner indikerer også at store revolusjonære omveltninger bare lykkes når det gamle regimet på forhånd er svekket på grunn av ytre press.

For sovjetiske historikere, derimot, var det uakseptabelt å forsøke å forklare revolusjonen som et resultat av verdenskrigen (selv om Lenin så en slik sammenheng), fordi det ville nøre opp under en forestilling om at Oktoberrevolusjon var en illegitim revolusjon i marxistisk forstand.

Særlig på 1930-tallet ble det viktig å vise at Oktoberrevolusjonen hadde vært historisk uunngåelig, at den var dypt rotfestet i det russiske samfunnet og ble fremkalt av klassiske marxistiske forutsetninger for en sosialistisk arbeiderrevolusjon.  

Rehabilitering av første verdenskrig. Det negative synet på Russlands deltagelse i første verdenskrig var så inngrodd at det tok bortimot 20 år etter oppløsningen av Sovjetunionen før man var rede til å gjøre noe med det. Først i 2010 bestemte Putin-administrasjonen å rehabilitere første verdenskrig som et symbol for russisk heroisme og lidelser.

1. august 2014 avduket Putin et nytt monument i krigsminneparken Poklonnaja Gora i Moskva, viet til de russiske soldatene som døde under «Den store krigen», det vil si under første verdenskrig. 1. august 1914 var den dagen da Russland gikk med i krigen, og 1. august er blitt offisiell minnedag for første verdenskrig.

Dette er også en sak som er egnet til å bringe to forskjellige Russland sammen, det egentlige Russland og «Russland utenfor landets grenser», det vil si russerne som flyktet fra landet på grunn av revolusjonen i 1917 – eller deres etterkommere. På initiativ fra russiske emigrantgrupper vil det til høsten bli avduket et minnesmerke på Krim, viet til ofrene for den russiske borgerkrigen som ble avsluttet nettopp her. 

På denne måten ble «Den store krigen» børstet ren som en nødvendig «stepping stone» mellom den keiserlige, førrevolusjonære periode, annen verdenskrig og dagens post-sovjetiske samfunn. Men problemet med revolusjonen gjenstår, fordi Oktoberrevolusjonen i 1917 kom som en protest eller opprør mot første verdenskrig. Revolusjonen ødela den tsaristiske staten, men senere skapte bolsjevikene, ved å industrialisere landet og sentralisere dets maktstrukturer, også et nytt og sterkere Russland.

Uten Oktoberrevolusjonen er det tvilsomt om Russland/Sovjetunionen ville klart seg like bra under annen verdenskrig. Det er dette som er hovedproblemet for den russiske ledelsen i jubileumsåret for Den russiske revolusjon; mens det er lett å stigmatisere bolsjevikene som forrædere under første verdenskrig, er de samtidig uløselig knyttet til seirene under annen verdenskrig.

Putin har uttrykkelig fordømt Stalins terror på 1930-tallet, men samtidig finner han det vanskelig å se bort fra den viktige rollen Stalin spilte under «Den store fedrelandskrigen». Følgen er at han prøver å unngå temaet Stalin mest mulig.  

En usannsynlig allianse. Når det gjelder Putins syn på revolusjonen, ville det kanskje vært mulig for ham å distansere seg fra Oktoberrevolusjonen, men samtidig være for Februarrevolusjonen, som tok sikte på å innføre demokrati i Russland og brakte en konservativ-liberal regjering til makten.

I år 2000, like etter at han hadde overtatt som president, ble Putin gode venner med Aleksandr Solzjenitsyn, den regimekritiske forfatteren som i 1994 hadde vendt tilbake til Russland etter 20 års eksil i vest.

Dette var en usannsynlig allianse, ettersom Putin hadde sin bakgrunn i KGB, en organisasjon som Solzjenitsyn hadde brukt mesteparten av sitt liv på å bekjempe. Jelena Bonner har kalt deres vennskap «et psykologisk problem verdig for Dostojevskijs penn». Kampen mot revolusjonen hadde i det hele tatt vært en rød tråd gjennom Solzjenitsyns offentlige liv, og Putin kom til å dele hans syn på 1917.

Da den såkalte Oransje-revolusjonen fant sted i Ukraina i 2005, sammenlignet Solzjenitsyn den med Februarrevolusjonen i Russland i 1917. I 1917 var det Tyskland som sto bak og hjalp Lenin og et 30-talls andre revolusjonære å ta seg tilbake til Russland, forsynte dem med penger og så videre. Hundre år senere spilte, ifølge Solzjenitsyn, vestlige, filantropiske organisasjoner den samme rollen og oppmuntret til revolusjonær uro i Ukraina. Februar brakte prinsippløse middelmådigheter til makten i Russland, og de ble snart feid vekk av Lenin og bolsjevikene.

Solzjenitsyns oppfatninger om Februarrevolusjonen har truffet en nerve hos ledelsen i Kreml, og dens budskap i forbindelse med markeringen av Den russiske revolusjon i år er klart:

Revolusjon er ikke ønskelig, ikke i noen form. Men samtidig er Kreml-ledelsen forsiktig med ikke å støte fra seg de russerne som lengter tilbake til sovjetsamfunnets stabilitet. Og det er mange av dem, særlig blant den eldre generasjonen. For dette handler ikke bare om revolusjonen, noe som hendte for hundre år siden, det dreier seg om en hel epoke i russisk historie som ble innledet med revolusjonen. Og denne epoken tok slutt først for 25 år siden. 

Tvetydig tolkning. Derfor er Putin og hans medarbeidere med hensikt tvetydige i sine uttalelser om «Den store russiske revolusjon». Kulturminister Medinskij slår fast at det i forbindelse med hundreårsmarkeringen ikke bør skilles mellom rettferdige og urettferdige, mellom røde og hvite, man må ta innover seg at begge grupper lot seg lede av patriotiske følelser og et ønske om å forsvare Russland. De forsto bare oppgaven forskjellig.

Medinskijs utgangspunkt er at revolusjonen, en av det 20. århundrets viktigste begivenheter, med sin historie faktisk kan styrke det russiske samfunnets felles forståelse og fremme den nasjonale forsoning. Hans opplegg for jubileet er en god illustrasjon på nettopp denne siden av Kremls historiepolitikk: Ønsket om å overvinne splittelsen i det russiske samfunnet, mellom dem som føler nostalgi ved den sovjetiske fortiden, og dem som ønsker å legge den helt bak seg.

Det er også bakgrunnen for at Putin allerede i år 2000 fikk gjennom at det nye Russland skulle beholde flere av den sovjetiske statens symboler, for eksempel det røde flagget og sovjetstjernen for de russiske væpnede styrker og den gamle sovjetiske nasjonalsangen, bare med en ny tekst.

Det er også forklaringen på at Lenin, sovjetstatens grunnlegger, fremdeles ligger på utstilling i mausoleet på Den røde plass i Moskva. Fjerningen av Lenin ville vært en sterk symbolsk handling, men Putin har gjort det klart at det er uaktuelt å fjerne Lenin før et overveiende flertall av befolkningen ønsker det.

Det vil nok ikke skje med det første, og «så lenge Lenin er på Den røde plass», slår en russisk avis fast, «vil revolusjonen fortsette».   

En lengre versjon av denne teksten er publisert i årboken Arbeiderhistorie 2017 / Årg. 21.