• En gruppe ungdommer ser på Whiterock-paraden fra taket på en forfallen bygning i det protestantiske Woodvale-området nord i Belfast. Gateparader er en viktig del av kulturen i Nord-Irland, spesielt – men ikke bare – i det protestantiske lojalistiske miljøet. Den årlige Whiterock-paraden som arrangeres av det protestantiske brorskapet Orange Order, skaper splid. Den lojalistiske marsjsesongen varer fra april til september og er en tilbakevendende kilde til spenninger og voldeligheter mellom protestanter og katolikker. Noen korps er blitt assosiert med paramilitære grupper. Under marsjsesongen får de ulike identitetene et oppsving. De unge blir enten superlojalister eller superrepublikanere. Og i september vender de tilbake til normalen. Foto: MARIKA DEE

  • Unge mennesker henger ved en såkalt fredsmur nord i Belfast som skiller det protestantiske området Glenbryn fra det katolske området Ardoyne på andre siden. «Det å ta fredsmurene bort, vil ikke ta bitterheten bort», sier Michael (19, t.v.) «Murene forhindrer sammenstøt og stanser bitter-heten. De bør ikke rives de neste 100 årene, det er fremdeles for mye smerte. Belfast er fremdeles en fullstendig splittet by.»

  • Omgitt av irske flagg henger tenåringer i det katolske New Lodge-området nord i Belfast. Tricolor-flagget, Irlands nasjonalflagg, er et symbol på republikanisme. Nord-Belfast er et av de sosialt og økonomisk underprivilegerte områdene i Nord-Irland. Det var også stedet som opplevde de verste voldelighetene. En stor del av befolkningen her har vært direkte påvirket av The Troubles, og området er fremdeles dypt splittet.

  • Et veggmaleri som forestiller den frivillige IRA-soldaten Martin Meehan, pryder en vegg på et bolighus i det katolske Ardoyne-området nord i Belfast. Nord-Irland har lange tradisjoner med veggmalerier, hvor paramilitære og historiske motiver dominerer.

  • Utsikten over Ardoyne-området nord i Belfast viser en liten enklave som opplevde mye vold under The Troubles. Den vestlige delen av Belfast er hovedsakelig katolsk, øst er hovedsakelig protestantisk, sør er den mest velstående delen av byen, med lommer av protestantisk arbeiderklasse, og nord er et lappeteppe av katolske og protestantiske områder.

  • Etter skolen venter Tigernach (14, t.h.) og venninnen Dawn (13) på grønt lys for å krysse veien i det katolske Falls Road-området vest i Belfast. Bak dem er det et veggmaleri til minne om proklameringen av republikken Irland i 1919, et dokument skrevet av de selvutnevnte interimmyndighetene i Den irske republikk som erklærte Irlands uavhengighet fra Storbritannia.

  • Megan (24) lukker datteren Katies regnjakke før hun skal ut og leke. Megan, som er en arbeidsledig tobarnsmor, bor like ved en såkalt fredsmur i det protestantiske området Lower Oldpark nord i Belfast. «Det er dumt at vi bor så nærme og likevel ikke kjenner noen på den andre siden», sier hun.

  • Seanalee (17) røyker en sigarett mens datteren hennes Olivia Rose sitter i vognen ved døren til huset deres i det katolske området Ardoyne nord i Belfast. Da hun fikk barn, droppet Seanalee ut av skolen, men hun håper å begynne igjen neste år.

  • Ungdommer deltar i et prosjekt på tvers av de sekteriske linjene i regi av en ungdomsklubb i det katolske området Divis vest i Belfast. De skal male begge sider av en port mellom protestantiske Shankill og katolske Falls Road. Porten stenger hver kveld klokken 18.30.

  • Demi (17) gjør seg klar for fest. Hun bor i den lille protestantiske enklaven Suffolk vest i Belfast, omgitt av det katolske samfunnet. «Det vil alltid være vold her, de ulike samfunnene lever veldig tett på hverandre», sier hun.

  • Briege-Anne (16) sminker seg på rommet til bestevenninnen Demi i den protestantiske enklaven Suffolk vest i Belfast. De to venninnene kommer fra ulike samfunn, men besøker hverandre jevnlig, noe som fremdeles er en heller uvanlig situasjon. «Det er tryggere for jenter enn for gutter», sier Briege-Anne, som bor i det katolske naboområdet Lenadoon. «Gutter blir sett på som en trussel, mens jenter kommer unna med mer.»

  • En gruppe ungdommer henger i det protestantiske Tiger Bay-området nord i Belfast, hvor det er hensatt gamle møbler og annet skrot som skal brennes på 11. juli-bålet. Ungdom fra arbeiderklassen fra begge sider vokser opp i et risikomiljø hvor de er utsatt for fattigdom, barrierer og paramilitære gruppers påvirkning.

  • En familie øver til sitt eget private korps i det protestantiske området Shankill vest i Belfast. Foreldrene og barna er de eneste medlemmene. Korpskulturen er viktig i de protestantiske arbeiderklassesamfunnene. Det finnes rundt 660 protestantiske korps i Nord-Irland, og noe færre katolske korps.

  • Ryan (14) bor sør i Belfast. Bak ham er en lyktestolpe malt i blått, hvitt og rødt, fargene i Union Jack, som viser at området er protestantisk. Flagg, veggmalerier og malte fortau og lyktestolper er vanlige identitetsmarkører i de protestantiske arbeiderklasseområdene. Arbeiderklasseungdom vokser opp i et dypt splittet samfunn, med en utstrakt «oss mot dem»-mentalitet.

  • Ungdommer leker ved en åpen brannhydrant i det protestantiske Lower Shankill-området vest i Belfast. I dette området er utdanningsnivået lavt og arbeidsledigheten høy.

  • Joel (15) bandasjerer hånden før boksetrening ved City of Belfast Boxing Academy som ligger på den protestantiske siden av fredsmuren som skiller den lille katolske enklaven Short Strand fra resten av det protestantiske Øst-Belfast. Bokseklubben ligger midt på en fredslinje, og er åpen for boksere fra begge sider, men det er nesten bare ungdommene fra den protestantiske siden av muren som trener her.

  • En ung mann får en tatovering i det katolske området Falls Road vest i Belfast. Frykten for at noen skal tro at man tilhører «den andre si-den», begrenser unge menneskers bevegelsesfrihet og aktiviteter, og det begrenser deres utdanningsmuligheter, samt økonomiske og kulturelle muligheter.

  • Iført skoleuniformen sin ligger Demi (15) på venninnen Grace’s seng i det katolske området Andersontown vest i Belfast. Som mange andre unge, mener Demi at politikerne har låst seg fast i fortiden. «Politikere ble oppdratt i et samfunn der skillelinjene var veldig enkle: mann-kvinne og katolikk-protestant. Vi er ikke sånn lenger», sier hun.

     

     

Ung i en delt by.

Ung i en delt by.

Fra utgave: 8 / august 2018

Det er 20 år siden konflikten mellom katolikker og protestanter i Nord-Irland var over, men store deler av Belfast, spesielt arbeiderstrøkene, er fremdeles splittet etter sekteriske linjer. Arven etter The Troubles er fortsatt en del av unge menneskers liv.

 

Belfast, Nord-Irland. Sentrum av Belfast var en gang åsted for intens vold, men har fått ny fasade og har vendt tilbake til normaliteten. Dette nye forbrukerorienterte Belfast, med sine fornemme utesteder og butikker, har ikke rom for synlige spor av den voldelige fortiden.

Fakta

Konflikten i Nord-Irland.

/ Ved opprettelsen av Den irske fristaten i 1921 ble seks grevskaper i nord utskilt til Nord-Irland som forble under britisk administrasjon.

/ Den irske republikanske armé (IRA) motsatte seg dette, og førte væpnet kamp for innlemmelse av Nord-Irland i fristaten og senere i republikken Irland.

/ Like før og etter annen verdenskrig utførte de hyppige terrorangrep, men situasjonen roet seg på slutten av 1940-tallet.

/ Befolkningen i Nord-Irland har vært delt i to, hvor katolikkene har vært republikanere og nasjonalister, mens protestantene har vært unionister og lojalister.

/ I 1968 oppsto en borgerrettighetsbevegelse som krevde like rettigheter og muligheter for katolikker.

/ I konfrontasjonene som oppsto, stilte politiet seg på protestantenes side, og britiske militærstyrker ble først satt inn som nøytral part for å roe opptøyene.

/ Etter hvert utviklet situasjonen seg til en lavintensitetskrig mellom britiske styrker og IRA.

/ I 1972 drepte britiske fallskjermsoldater 14 demonstranter i Londonderry under det som er blitt kjent som «Bloody Sunday».

/ I 1997 erklærte IRA våpenhvile, og partiet Sinn Féin ble sluppet inn i varmen.

/ Man regner at konflikten var over i 1998 da Belfastavtalen/Lang­fredagavtalen ble inngått.

/ På engelsk kalles konflikten i Nord-Irland fra 1968–1998 for «The Troubles».

  

Men selv om avstanden til byens arbeiderklassestrøk ikke er så stor, er disse som en annen verden.

Segregerte liv. Arven etter The Troubles  – den voldelige konflikten som ble stanset for 20 år siden med Langfredagsavtalen i 1998 – fortsetter å kaste lange skygger i disse områdene som opplevde noen av de verste voldelighetene under konflikten som varte i tre tiår. Konfliktlinjen gikk mellom de hovedsakelig katolske republikanerne som ønsket å bli en del av et forent Irland, og de hovedsakelig protestantiske lojalistene som ønsket å forbli en del av Storbritannia. Flere enn 3500 mennesker – av en befolkning på bare rundt 1,5 millioner på denne tiden – ble drept under konfliktene, mange av dem i arbeiderstrøkene i Belfast. De fleste av de unge som vokser opp i disse områdene, har ikke selv opplevd The Troubles, men likevel blir livet deres fortsatt preget av dens arv.

Byens arbeiderklassestrøk er fremdeles delt etter sekteriske linjer, og de katolske og protestantiske samfunnene lever i hovedsak segregerte liv. Arbeiderklasseungdommen vokser opp i et dypt splittet samfunn med en utstrakt «oss mot dem»-mentalitet.

Psykiske barriérer. Fysiske barrierer, de såkalte fredsmurene – en behagelig eufemisme for segregeringsbarrrierer – er de mest synlige påminnelsene om konflikten i Nord-Irland. Fredsmurene skiller de protestantiske og de katolske samfunnene og ble bygget for å redusere volden.

Men ikke alle barrierer er fysiske, mange er psykiske, usynlige skillelinjer som lokalbefolkningen benytter for å strukturere dagliglivet og gjøremålene sine. Folk danner seg mentale kart hvor ulike steder får merkelappen «vår», «deres» eller «nøytral».

Sekteriske skillelinjer når det gjelder boliger, skoler, idrett eller sosiale aktiviteter gir få muligheter til å møte ungdom fra den andre gruppen, og gjør det vanskelig å få gode venner på tvers av skillelinjene.

Paramilitære fortsatt en trussel. Og segregeringen er ikke den eneste konsekvensen av konflikten som unge må forholde seg til. Paramilitære grupper som var aktive under konflikten, har beholdt grepet om sine samfunn. Disse gruppene har utviklet seg til kriminelle organisasjoner som er involvert i narkotikatrafikk, beskyttelsesvirksomhet og andre kriminelle aktiviteter.

De paramilitære gruppene fortsetter å rekruttere unge mennesker, ofte ved tvang eller som betaling av narkogjeld. De er også involvert i borgervernsstyrker, og med voldelige angrep later de som om de beskytter samfunnet mot usosial oppførsel og småkriminalitet.

Mennesker, inkludert barn og ungdom, fra begge samfunn opplever trusler, vold, skyteepisoder og utkastelser fra området av de paramilitære fra deres eget samfunn.

Uttallige utfordringer. Unge mennesker står overfor utallige utfordringer og dystre fremtidsutsikter. Arbeiderstrøkene her, som ble verst rammet under konfliktene, er blant de fattigste og mest ressurssvake i Storbritannia. I motsetning til sentrum av byen har ikke disse områdene nytt godt av den lovede støtten etter fredsavtalen, og har tapt økonomisk.

Utstrakt ungdomsledighet gir mange unge mennesker lave forhåpninger. Fattigdom er utbredt, utdanningsnivået er lavt, og narkotika- og alkoholmisbruket blant unge er økende.

Utfordringer knyttet til mental helse er et problem, og selvmordsraten – spesielt blant unge menn – er blant de høyeste i Vest-Europa.

 

«Peace Walls»

/ Graffiti på en del av den såkalte fredsmuren langs Cupar Way vest i Belfast, sett fra protestantisk side. Den åtte meter høye muren er bygget i betong og bølgeblikk og skiller det katolske Falls og protestantiske Shankill-området vest i Belfast. Dette er byens eldste og mest iøynefallende segregeringsmur.

/ De ble først bygget i 1969 som en midlertidig løsning for å redusere volden, men fredsmurene – et skjønnmalende ord for segregeringsbarrierer – har økt i antall og omfang siden starten på fredsprosessen.

/ Barrierene tar mange ulike former: Ikke bare murer, men også gjerder, porter, veier og tomme buffersoner skiller de katolske og protestantiske samfunnene i noen av byens mest økonomisk vanskeligstilte områder.

/ Myndighetene lovte å fjerne barrierene innen 2023, men mange av innbyggerne er ikke klar for at de skal rives i nærmeste fremtid.

/ Ikke alle kontaktområdene – hvor det er felles grense mellom katolske og protestantiske områder – har fysiske barrierer. Noen ganger eksisterer det bare en usynlig skillelinje som kun de lokale er klar over.

 

The Ulster Banner

/ The Ulster Banner er det tidligere flagget til Nord-Irlands myndigheter (1953–1972). Det har ikke lenger noen offisiell status, men er blitt et omstridt symbol som representerer Ulsters lojalisme.

/ Her vaier flagget over det som skal bli et stort bål i det protestantiske området Lower Shankill vest i Belfast.

/ Tradisjonelt tennes det bål i de protestantiske områdene på «Eleventh Night», 11. juli, for å minnes protestanten Vilhelm av Oraniens seier over sin katolske svigerfar kong James 2 ved slaget om Boyne i 1690. 

/ Forberedelsene til bålet begynner flere måneder før, med samling av paller og giftig skrot som bildekk og møbler.

/ Bålet 11. juli etterfølges 12. juli av en stor parade arrangert av Orange Order, et protestantisk brorskap, og lojalistiske korps som marsjerer i gatene. «The Twelfth» som det kalles, er alltid en spent periode.

/ Mange katolikker ser på feiringen som sekterisk triumfering.

/ For mange protestanter fra arbeiderklassen er det et viktig uttrykk for deres kulturelle identitet.