• Norskledet britisk Statoils Dudgeon offshore vindpark utenfor Great Yarmouth i Norfolk i Storbritannia, 22. november 2017. Foto: DARREN STAPLES, REUTERS/NTB SCANPIX

  • Offshore vindvarsel Kart som viser StormGeos værvarslingstjenester for offshore vindfarmer. Den enslige prikken utenfor norskekysten angir en flytende testturbin som Statoil opererer. Ill. STORM GEO

  • Feiret og fornybart Det franske flytende vind-turbinprosjektet Floatgen ble innviet 13. oktober 2017 i havnebyen Saint-Nazaire, vest i Frankrike, der den første turbinen ble montert på land før den ble tauet ut i havet. Havvind vil gjøre EU mer selvforsynt med elektrisitet. Foto: AFP/NTB SCANPIX

  • Offshorenæring i vekst Kranskipet «Oleg Strashnov» installerer en 4000 tonn tung trans-formatorplattform ved havvindparken Arkona i den tyske delen av Østersjøen 8. april. Det tyske energiselskapet E.On og norske Statoil investerer rundt 1,2 milliarder euro i havvindanlegget. Foto: DPA/NTB SCANPIX

  • Rom sjø Eneco Luchterduinen offshore vindpark utenfor Amsterdam i Nederland, åpnet i 2015. Halvparten av utviklingskostnadene for de 43 vindturbinene sto japanske Mitsubishi for. Med utbygging av vindkraftparker lenger fra land og på dypere vann, muligheter for flytende vindkraft, oljeprisfall og en mer nøktern oljesektor, så nærmer denne næringen seg norsk offshorenæring, som så langt har vært overdimensjonert for havvind. Foto: YVES HERMAN, REUTERS/NTB SCANPIX

  • 270 meter til værs Dristige teknikere undersøker en av de 70 vindturbinene som er del av Iberdrolas «Wikinger» hav-vindpark utenfor den tyske øya Rügen i Østersjøen. Parken knyttet seg i desember 2017 til det tyske kraftnettverket, og forsyner nå 350 000 husholdninger med fornybar elektrisitet. Foto: STEFAN SAUER/DPA/NTB SCANPIX

  • Pionérprosjekt Den flytende vindparken Hywind Scotland 25 km utenfor Peterhead i Aberdeenshire i Skottland, er verdens første i sitt slag – og er et samarbeid mellom Hywind og Statoil. De fem turbinene, hver på 6 MW og som er spredd over et 4 km2 stort område, startet å levere elektrisitet til omtrent 20 000 husholdninger i oktober 2017. Foto: STATOIL/NTB SCANPIX

Et marked i vinden.

Et marked i vinden.

Fra utgave: 5 / mai 2018

Mens vindkraft i Norge foreløpig er landbasert, er det nå offshore vind som er, ja, i vinden hos våre nærmeste europeiske naboer. Norske aktører i en offshorenæring som har arbeidet i motvind de siste årene, vil være med. Statoil er allerede i gang – i Storbritannia, Tyskland og USA.

Liten andel av samlet elkraft. Alle vet at Norge er en stor energinasjon basert på olje, gass og med en kraftforsyning fra fornybar vannkraft. Men ikke alle er klar over hvor stort gap det er mellom disse to energisektorene. Omregnet til energi viste for eksempel statistikken for 2014 at av en produksjon på 2264 TWh utgjorde elkraft bare 142 TWh – eller drøyt 6 prosent. Det meste er fossilt brensel som eksporteres. Samlet norsk energibehov (minus handelsflåten ute) er anslått til cirka 200 TWh i året. Vind betyr fortsatt bare et par prosent av elkraften i Norge.

Offshore vind som den nye «havnæringen» er et relativt nytt fenomen, men er allerede i ferd med å gå fra en nisje til et betydelig innslag i fornybar energi i landene rundt den grunne Nordsjøen og Østersjøen.

Fakta

Installert effekt

1 kW – 1 kilowatt.

1 MW – 1000 kilowatt.

1 GW – 1 million

kilowatt.

 

Produksjon

1 kWh – 1 kilowattime.

1 GWh – 1 million kilowattimer.

1 TWh – 1 milliard kilowattimer.

 

Brukstid/virkningsgrad

Hvor mye av installert effekt som utnyttes i løpet av et år på 8760 timer.

 

Overalt legger statlige organer rammene. Kraftbransjen blir mer planlagt enn annen næringsvirksomhet fordi den er regulert, vanligvis offentlig eller halvoffentlig og monopolpreget. Energi er politikk, storpolitikk. EU strever med å utvide fellesskapet til en energi-union, men har hatt vanske-lig for å vinne frem fordi så sterke nasjonale og regionale politiske interesser spiller inn. EU er et marked med en halv milliard mennesker og er ikke selvforsynt med energi. Havvind vil kunne øke selvbergingen, og ambisjoner om mer fornybar energi spiller inn. Det begynner å haste med å innfri klimamål.

Ikke som andre markeder. Tyskland skal som kjent fase ut sin kjernekraft frem til 2022, og flere store verk er alt nedlagt. Frem mot denne avviklingen kan vind bli forsert. Britene er gått i gang med konsesjonsrunder for offshore vind, som omfatter tildeling av hele felt. For Danmark sier energiministeren at de ikke har landareal til de svære parkene som nå bygges. Et kart over offshore vind ser omtrent ut som et kart over norske oljefelt og har som disse, egne navn.

Vindkraft blandes med annen kraft som ledd i overgangen til fornybar og «grønn» energi, men har ikke vært regnet som lønnsom isolert sett. Norge har eksportert kraft siden 1960 og har fortsatt normalt et overskudd. Når vi integreres gjennom flere sjøkabler, får de større systemene en blanding fra flere kraftkilder. Strøm er en spesiell vare som må brukes idet den blir produsert, og opphav kan derfor ikke dokumenteres.

Nettoperatørenes oppgave er å holde balansen mellom input og output, og blandingen av flere kilder gir ingen garanti for at det er grønn kraft som tas ut. Markedet er ikke helt som andre markeder.

Én grunn til at Norge holder tilbake, er billig vannkraft fra nedbetalte, regulerte vannkraftverk, av noen omtalt som rene gullgruver. De var dyre å bygge ut, men er billige i drift og har mye lengre levetid enn de 25 år det opereres med for vind.

Vannkraftverk har også en jevnere og mye større produksjon i forhold til installert effekt, enn vindkraft. Offshore vind er på sin side dyrere å bygge ut enn landvind, men anleggene er større og mer effektive i drift.

Statoil fornyes. Statoil og Statkraft gikk sammen om offshore vind ute, men Statkraft har solgt seg ut. Så nå er bare Statoil, som jo overveiende er et offshore energiselskap, involvert – i to vanlige, bunnfaste, britiske farmer på grunt vann relativt nært kysten – Shearingham Shoal og Dudgeon – pluss den skotske vind-parken, Hywind, som er flytende og innvarsler noe nytt. Men denne omfatter bare fem turbiner og 30 MW. Det blir lite mot de 4-500 MW som nå blir normalt.

Skottland har sagt nei til ny engelsk kjernekraft og har to prosjekter underveis i Moray Firth på opp mot 2 GW tilsammen. Disse må sees i sammenheng med den planlagte norsk-skotske kabelen NorthConnect, som har fått tilsagn om nesten 100 millioner kroner i EU-støtte. Som tyskerne, ser skottene øyensynlig norsk vannkraft som et stort, grønt «batteri» – slik Der Spiegel først uttrykte det – for norsk kraft til ustabil fornybar sol og vind.

Statoil er ikke med i Moray, men holder på å bygge ut en tysk park sammen med E.On og har inngått avtale med polske Polenergia om to parker på tilsammen 1,2 GW i Østersjøen – en interessant utvikling i lys av at Polen er skeptisk til russisk gass. 

Stor effekt – liten produksjon. Vind kommer altså dårlig ut i forhold til vann, og man må ikke la seg blende av stor installert effekt, men i stedet se på hvor mye anleggene faktisk produserer og sender ut på nettet. Året har 8760 timer, og Statkrafts Nedre Røssåga vannkraftverk på Helgeland opererer med en brukstid på over 6100 timer. Statoils Shearingham Shoal fikk i 2015 en brukstid på 3675 timer, noe som tilsvarer en utnyttelse av kapasiteten på 40 prosent.

Landvind i Norge opererer med bare 2500–3000 timer, som tilsvarer omtrent en tredjedel av kapasiteten. Det nye storprosjektet Fosen Vind på 1 GW håper på 3400 timer. Den lave utnyttelsen er angivelig noe av forklaringen på de høye tallene for installert effekt. Disse tallene forteller likevel at offshore vindfarmer kan måle seg med større norske vannkraftverk i faktisk produksjon. I tysk sone kom de store parkene i drift fra 2013, og de siste årene har de oppnådd en installert effekt på rundt 400 MW, som betyr godt over en milliard kilowattimer inn på nettet.

Når nye prosjekter kan operere med effekter på 1 GW eller mer, er det tall som får det som gjerne kalles norsk storindustris kraftutbygging for 100 år siden, til å blekne. Norsk Hydros Vemork med 108 MW i 1911 er sagt å være verdens største vannkraftverk til da. Bare tre norske industriverk var over 100 MW i 1920, de fleste langt mindre. Bjølvefossen i «storindustriens Hardanger» begynte forsiktig med 27 MW.

Men man kan også få overdrevne forestillinger når det oppgis at de store offshorefarmene kan forsyne opptil flere hundre tusen husholdninger. Landene som leder an i utviklingen, har nemlig også gassnett, og strøm brukes ikke på samme måte til oppvarming, slik som i Norge. Selv om strømmen er dyrere enn hos oss, vil den altså bety en mindre del av husholdningsbudsjettet.

Voksende synergi olje – vind. Norsk offshorenæring har vært overdimensjonert for offshore vind, så synergiene har ikke vært store til nå. Men med utbygging av vindkraftparker lenger fra land og på dypere vann, muligheter for flytende vindkraft, oljeprisfall og en mer nøktern oljesektor, så nærmer de to havnæringene seg hverandre. Det kan være stordriftsfordeler slik at de virkelig store vindparkene blir lønnsomme. Turbinene har fått mye større installert effekt, og feltene klarer seg derfor med relativt færre møller. Kostnadene krabber nedover.

Anleggskostnadene for en 500 MW offshore vindkraftpark kan ligge rundt 15 milliarder kroner, som fortsatt er lite i forhold til de større oljefeltene. Første fase i Johan Sverdrup-feltet koster nærmere 100 milliarder, Johan Castberg-feltet nord i Barentshavet, halvparten. Men det mindre oljefeltet Maria som nylig kom i drift, er koblet opp mot eksisterende utbygginger og havnet på 12 milliarder.

Fosen Vind er kostnadsregnet til 11 milliarder, i tillegg til at Statnett må bygge for 3 milliarder. Tidligere store vannkraftutbygginger kunne minne litt om oljen. Ulla-Førre, det største, ville ha landet omtrent som Johan Castberg etter dagens pengeverdi.

Når de store olje- og energiselskapene orienterer seg mot fornybar kraft, blir det straks større dimensjoner over satsingen. Den svære transaksjonen på over 200 milliarder kroner mellom de to store i tysk energi – RWE og E.On – for fornybarselskapet Innogy, viser dimensjonene. 23 millioner strøm- og gasskunder skifter selskap.

Det er et tegn i tiden at oljeselskaper skifter navn: GdF Suez (fransk gass) til Engie, Dansk Olie og Naturgas/DONG til Ørsted, Statoil til Equinor (fremmes på Statoils generalforsamling 15. mai). Som Ørsted har Engie solgt seg ut av olje- og gassproduksjon, og Ørsted vil fase ut sin danske kullkraft innen fem år.

Havvind åpner nye muligheter for lokalisering av fornybar kraft tett opp til de store forbruksområdene, hvor det er trangt med areal for landvind. De fleste større byer i verden er kystbyer. Danske Middelgrunden vindfarm fra 2001 ligger vel nærmest ved innseilingen til København, og flere britiske parker er anlagt ved utløpet av Themsen, i nærheten av London. Tre store hollandske parker, en utbygd og to prosjekterte, ligger utenfor Rotterdam og Amsterdam.

Statoil la inn anbud på en av dem, uten medfølgende subsidier, men som Sveriges største produsent av fornybar energi, Vattenfall, nettopp fikk tilslag på. En lokalisering til havs gjør også at de kystnære anleggene kan koble seg mer eller mindre direkte på distribusjonsnettene og klare seg uten de lange overføringslinjene som ofte er nødvendige for vannkraft.

Ut i verden. Utenfor Europa er det bare Kina som har satset en del på havvind, men utviklingen er i ferd med å bli global. USA har mye vindkraft, men den første havvindfarmen kom så sent som i 2016. Fred. Olsen Windcarrier hadde installasjonen for Block Island utenfor Rhode Island. Den er bare på 30 MW. Den føderale regjeringen har de siste årene arbeidet med rammevilkår og auksjonert bort felt.

Både Statoil og Ørsted har fått tildelt store sjøareal på østkysten. Statoil fikk tilslaget på rundt 450 millioner kroner for en lisens med tanke på å forsyne New York City og Long Island. Flere delstater på denne tett befolkede østkysten legger planer, oljeindustrien i Mexico-golfen ser på mulighetene, og delstatene i vest har også lansert prosjekter, hvor Aker Solutions posisjonerer seg.

Statoil er i ferd med å åpne kontor i Japan, hvor landets regjering holder på å utforme regler for offshore virksomhet, og som i Europa er det tale om visse støtteordninger. En stor Wind Expo ble i månedsskiftet februar/mars avholdt i Tokyo, der Mona Riis fra Statoil Renewables og den norske ambassadøren deltok. Riis opplyser at de nå arbeider med å alliere seg med japanske partnere. Anita Holgersen, som arbeider med Statoils forretningsutvikling innen fornybar energi, legger vekt på at Japan ikke har noen egen offshorenæring å bygge på. Taiwan har alt klarert flere utbygginger hvor Ørsted er inne. Denne spredningen til nye områder kan ytterligere dra med seg norsk offshorenæring.

Men i USA kan den proteksjonistiske Jones Act stå i veien for norske fartøyer, og Fred. Olsen har derfor alliert seg med et amerikansk rederi.

Kilder: 4offshore.com, offshorewind.biz, Havvind. Strategisk konsekvens-utredning, NVE (des. 2012), Statistisk sentralbyrå, HavPuls, artikkelforfatterens egne manus om kommuners og fylkers rolle i norsk kraftforsyning 1890-1990 (2014) og et utkast til en norsk energihistorie (2017), ec.europa.eu, politico.eu, DG Mare, Den europeiske vindkraftforeningen (windeurope.org), Statoil, windwahn.de/com, savescot-tishseas.org, Christopher R. Jones og J. Richard Eiser: «Understanding ‘local’ opposition to wind development in the UK. How big is a back yard?», Elsevier Journal of Energy Policy (2010).

 

Norsk deltagelse.

Noen eksempler forteller at Norge er med også innen service og utstyr. Til utbygging og drift av havvind har, ifølge et register, 1500 fartøy av ulikt slag hatt oppdrag, de fleste europeiske. Omtrent en tredjedel er små hurtigbåter som frakter personell til og fra farmer på grunt vann nær land, hvor helikoptertransport er unødvendig. Noen slike mindre katamaraner er levert av verft som Båtservice/Umoe Mandal, Oma på Stord og Grovfjord Mek. i Gratangen.

 

Amerikabåten Fred. Olsen Wind-carriers oppjekkbare fartøy «Brave Tern» la i 2016 over Atlanteren for å installere den første amerikanske offshorefarmen Block Island utenfor delstaten Rhode Island på USAs østkyst. Foto: FRED. OLSEN WINDCARRIER AS

 

Norske offshorefartøy er stort sett vært for store og kostbare i drift, men gapet minker. Ulstein verft har både designet og levert spesialbygde vindfartøyer for utenlandsk regning. Nå bygges et par større for et hollandsk selskap. Kleven og Havyard har levert båter som brukes kombinert til olje, vind og kabel­legging.

Østensjø i Haugesund har under levering fra et verft i Spania to spesialbygde fartøy for vindservice. De er litt mindre enn det som er vanlig for oljeservice. Begge går inn på en fem års kontrakt med danske Ørsted, med mulighet for fem til, og skal operere ut fra Ørsteds base i den gamle fiskerihavnen i Grimsby. Ledende offshorerederi som Eidesvik, Solstad Farstad, DOF og andre har mer sporadisk vært inne i havvind de siste årene, men har stor konkurranse fra allerede etablerte europeiske konkurrenter.

Store norske rederigrupper som Fred. Olsen, Wilhelmsen, Siem og Odfjell har orientert seg mot fornybar energi. Fred. Olsen har vindpark på Lista og rederiet Windcarrier. To oppjekkbare fartøyer er oppgradert for installasjon av større farmer på dypere vann. Windcarrier har også syv hurtigbåter utleid til et svensk selskap. Wilhelmsen er dominerende eier i oljebaseselskapet NorSea Group, og NSG Wind har kjøpt seg inn i dansk vindkraftservice og har etablert en base i offshorebyen Esbjerg. En femårs avtale er inngått med det hollandske nettselskapet TenneT, som for øvrig også er blant kundene for offshore værmeldinger hos bergenske StormGeo. TenneT står også sammen med Statnett om den nye norske kabelen til Tyskland.

Odfjell med base i Bergen har etablert et dansk vindserviceselskap som opererer deres katamaraner. Siem Offshore har et par spesialfartøyer, nylig overtatt av Subsea 7, hvor Siem fra før er en stor eier. Subsea 7 er inne med anbud for oppdrag på to prosjekterte franske vind­parker på knapt 500 MW hver og har overtatt et skotsk konsulentselskap for olje og vind.

  

Mindre motstand mot havvind enn landvind.

Den største enkeltprotest vi har hatt i Norge siden krigen var rettet mot kraftutbygging – Alta­saken. Selv om det i Europa generelt er en positiv innstilling til vindkraft som fornybar energi, har utbygging på land ikke unngått protester lokalt, mot turbinstøy, tapt utsikt og «monstermaster» for nært bebyggelse.

 

Motstand på land I Rhode Island er det stor motstand mot vindturbiner på land. I 2016 ble den amerikanske delstaten først ut med en offshore vindfarm. Foto: AP/NTB SCANPIX

 

Nye problemstillinger.  I Tyskland har det vært mange «borgerinitiativ» mot dette. I Storbritannia er det pekt på at planlegging er for mye sentralstyrt og ovenfra og ned, der berørte lokalsamfunn kommer for sent inn. Det er registrert voksende britisk motvilje mot landvind over tid. Nærmiljøene reagerer også negativt på at det er fremmede energiselskaper som bygger ut, selskaper de ikke identifiserer seg med.

Motstand mot landvind er nevnt som motiv for mer havvind. Men også havvind vekker protest. Foreningen Save Scottish Seas gjør en innsats for å bevare den sårbare lokale stammen av delfiner i Moray Firth, som er viktige for opplevelsesturisme på linje med norsk hvalsafari. Også forsvarshensyn virker inn der. Jagerfly fra RAFs base i bukta liker dårlig en skog av master som rager 100 moh.

Konsekvensutredninger om hvordan havvindanlegg påvirker sjøfugl, konkluderer så langt med få negative følger. Men norske Siragrunnen vindpark ble nektet konsesjon av NVE blant annet av hensyn til trekkruter for fugl nær kysten.

Det er først og fremst næringer som skipsfart og fiske som blir berørt offshore. I sterkt trafikkerte områder som Den engelske kanal, har det vært frykt for flere kollisjoner. Myndighetene prøver å anvise til utbygging av felt utenfor farleier.

De store vindparkene krever betydelige arealer og hindrer fisket. Moray East båndlegger alene nesten 300 km². Noen steder er det innført trålfrie soner for å forebygge skade på kablene som binder turbinene sammen. Fiskere og berørte lokalsamfunn har i noen tilfeller fått kompensasjon for ulemper og tapte fiskefelt, omtrent slik norske grunneiere og kommuner får erstatning og konsesjonsavgift for vannkraft.

Ikke helsvart. Bildet er ikke helsvart for interesser som må vike. Det er skapt mange nye arbeidsplasser i stedet for dem som blir borte. Fiskere er blitt transportarbeidere som frakter folk til og fra anleggene.

Gamle britiske fiskeribyer som Hull og Grimsby har fått mye ny aktivitet. I Moray Firth tar Buckie, byen som huset så mange norske båtflyktninger under krigen, mål av seg å være base for den store utbyggingen. I skotsk – og norsk – sammenheng vil også havbruk komme i konkurranse med havvind. EU har gjennom et eget direktiv for marin- og kystsoneplanlegging forsøkt å tilrettelegge for fredelig sameksistens mellom ulike brukere og balansere økologi og økonomi.

Men hovedvekten ligger på havvind og andre havnæringer som kilde til «blå vekst».