• Baner vei Det finnes en rekke landbaserte anlegg for smoltproduksjon (lakseyngel), men nå kommer de første norske anleggene for produksjon av laks frem til slakteklar størrelse. Foto: GETTY IMAGES

  • Selvrensende fisketanker Gründerne bak landbasert oppdrett mener de i langt større grad vil kunne ivareta fiskevelferd, biosikkerhet og logistikk enn ved oppdrett i åpne merder i fjordene. Det norske firmaet Nordic Aquafarms har investert store beløp i forskning og uttesting de siste par årene – basert på troen om at det er mulig å få til en miljøvennlig måte å øke produksjonen på. Illustrasjon: Fra Nordic Aquafarms presentasjonsvideo, gjengitt med tillatelse. 

  • Snart oppstart i Fredrikstad I desember setter det norske firmaet Nordic Aquafarms i gang produksjon i Fredrikstad med en plan om å få frem slakteklar laks et år senere. Anlegget blir på tilsammen 20 000 m2 og blir da Norges første og – inntil andre kommer på banen – det største landanlegget for vekstoppdrett av laks i Europa. Illustrasjon: Fra Nordic Aquafarms presentasjonsvideo, gjengitt med tillatelse. 

  • Grønn plan for Maine Slik ser Nordic Aquafarms' satsing i Maine ut på tegnebordet. Anlegget, som skal produsere 30 000 tonn laks, får strøm fra solcellepaneler på taket og har eget smoltanlegg og foredlingsfasiliteter. Foto: NORDIC AQUAFARMS

  • Energi- og kostnadskrevende infrastruktur Oppdrettsanlegget utenfor Bergen er omgitt av et stort støtteapparat i form av brønnbåt, fôrflåte og supply- og servicefartøy. Brønnbåter kan ifølge Veterinærinstituttet være kilde til smittespredning av fiskesykdommer. Ved landbasert og lukket oppdrett skilles fisken fra miljøet rundt, og vice versa. Foto: GETTY IMAGES

  • Laks på gang Over hele verden bygges nå enorme landanlegg for oppdrett av laks. Her fra danske Langsand Laks i Hvidesande, kjøpt opp av norske Atlantic Sapphire i 2011. Selskapet omtaler anlegget som sitt «teknologiske konseptbevis». Foto: JON HAUGE, AFTENPOSTEN

  • Ringvirkninger Oppdrett i sjø får konkurranse fra satsinger fra flere aktører på land. Blant dem er Bulandet Miljøfisk som har fått fem konsesjoner til landbasert oppdrett på Bulandet i Sunnfjord i Sogn og Fjordane, og som er planlagt plassert i landskapet slik vist på bildet. Illustrasjon: BULANDET MILJØFISK

  • Gjennomstrømming Tegningen viser Bulandet Miljøfisks fremstilling av tverrsnittet av en landbasert oppdrettstank, basert på et gjennomstrømmingsanlegg – altså uten resirkulering. Vannet er tenkt hentet fra 25 meters havdyp der det anses for å være tilstrekkelig rent. Illustrasjon: BULANDET MILJØFISK

  • Illustrasjon: FRAMTIDEN I VÅRE HENDER (2018)

  • Graf: FRAMTIDEN I VÅRE HENDER (2018)

  • «A good swim»? I såkalte RAS-anlegg og i gjennomstrømmingsanlegg kan fisken velge å stå motstrøms, noe som gir morsjon som ligner på den som vill laks har tilgang på i naturen. Mer bevegelse vil føre til fastere tekstur i fiskekjøttet. Fra Nordic Aquafarms presentasjonsvideo, gjengitt med tillatelse.

Fisk på land.

Fisk på land.

Fra utgave: 9 / september 2018

Laks fra norske oppdrettsanlegg blir fløyet til USA og Asia for å være ferskest mulig. Så langt har norsk lakseproduksjon vært billig nok til at dette har svart seg, men de galopperende utgiftene knyttet til lakselus, sykdom og dødelighet, baner veien for landbaserte oppdrettsanlegg. Og laks på land kan produseres (nesten) hvor som helst. Ved å flytte lakseproduksjonen nærmere markedene sikres mer miljøvennlig drift.

– Kamp mot naturen. Norge eksporterte én million tonn laks i 2017. 70 prosent går til Europa, men eksporten til USA og Asia øker. I fjor ble 50 000 tonn norsk laks fløyet til USA. For å legge til rette for videre økning i eksportkapasiteten, bygges nå verdens største sjømatterminal på Gardermoen.

Samtidig satser to norske selskaper på å produsere laks for amerikanere på amerikansk jord. Atlantic Sapphire planlegger et oppdrettsanlegg for produksjon av 90 000 tonn laks i Florida (se egen sak på side 68), mens Nordic Aquafarms’ anlegg i Maine vil ha en kapasitet på 33 000 tonn. Vil det fortsatt være behov for laks fraktet helt fra Norge når laksen kan produseres lokalt?

Hittil har Norge hatt en unik posisjon som produsent av oppdrettslaks. Med dype fjorder, gode strømforhold og oksygenrikt vann med gunstig temperatur har naturen tilsynelatende spilt på lag med oppdrettsnæringen. Men naturen har et metningspunkt, noe oppblomstringen av lakselus, sykdom og konsekvenser av utslipp er tydelige tegn på. 

– Næringen driver en kamp mot naturen. Når den har 200 000 laks samlet i én merd, har de passert grensen for hva som er naturlig, sier Kjetil Nilsen i Naturvernforbundet Rogaland.

Oppdrett ved ørkenen. Samtidig som oppdrettsnæringen kjemper en stri og kostbar kamp for å bli kvitt lakselus i de åpne merdene i sjøen, vokser det frem alternative oppdrettsmetoder som gir helt nye muligheter for å avle frem laks på land. Selv på grensen til Gobi-ørkenen produserer et kinesisk selskap nå tusen tonn regnbueørret i året ved hjelp av grunnvann og resirkuleringssystem for vannet, et såkalt RAS-anlegg.

– Dette er foreløpig et av få anlegg som ikke har adgang til saltvann. Anlegget er bygget som et lakseanlegg, og det foregår nå genetisk utvikling av laks som kan klare seg i rent ferskvann, forteller styreleder Christian Sørensen i det danske selskapet Billund Aquakultur som bygget anlegget.

Også i Polen satses det på landbasert oppdrett, med støtte fra EU. Polen importerer i dag store mengder fisk til prosesseringsindustrien, og interessen er derfor stor for å øke innlands fiskeproduksjon. Innovasjon Norge tror landbasert oppdrett kan bli stort i Polen, og har oppfordret norske teknologi-leverandører til å samarbeide med polske aktører. Polen var det største markedet for norsk laks i 2017.

Sørensen anslår at det nå er 12–15 anlegg i verden som produserer laks på land. Innen ti år tror han at opp mot
20 prosent av lakseproduksjonen er flyttet over på land.

Tror markedet vil øke. Når laks snart kan produseres hvor som helst så lenge man har tilgang til en vannkilde, vil det være kroken på døren for norsk lakseeksport?

Nei, mener administrerende direktør Erik Heim i Nordic Aquafarms som bygger landbaserte anlegg i Fredrikstad og Maine. I desember skal det komme fisk i anlegget i Fredrikstad, som da vil ha en kapasitet på 2000 tonn laks i året.

Fakta

Vann fra Glomma.

// Ved Nordic Aquafarms' anlegg i Fredrikstad, som starter sin produksjon i desember, tas vannet fra dypet i Glomma.

// Elven – Norges lengste – har saltvann langs bunnen helt opp til Sarpsborg.

// Alt vannet, som bear-beides grundig, får salt-innholdet regulert og går gjennom flere rense-prosesser både på vei inn og ut av anlegget.

// Opp mot 98 prosent av vannet resirkuleres i et såkalt RAS-anlegg. Ved RAS resirkuleres opptil 99 prosent av vannet med jevne mellomrom, mens partikler og avføring fjernes gjennom et biofilter. Siden blir vannet utsatt for CO2-avgassing og antipatogen behandling for å hindre sykdommer. Vannet tilsettes så nytt oksygen og kontrolleres for blant annet saltinnhold og pH.

Kilde: TEKNISK UKEBLAD 

 

– Dette er en nisjesatsing hvor vi får godt betalt for produktet. Hele produksjonen er solgt, forteller Heim.

Fra neste år er planen å utvide anlegget til en kapasitet på over 6000 tonn laks, tilsvarende fem konsesjoner i sjø. Utvidelsen av anlegget blir modell for et planlagt anlegg i Maine i USA, som vil koste rundt fire milliarder kroner og ha kapasitet til å produsere
30 000 tonn laks i året.

– Mengden laks produsert på land vil øke, men det vil også markedet for laks og ørret, påpeker Heim.

Både norske og internasjonale spådommer kan tyde på et nærmest umettelig marked for sjømat. FNs matvareorganisasjon anslår at behovet for mat i 2050 vil være 70 prosent høyere enn i dag, og mener at mye av veksten i matproduksjon må komme fra havet. Forskningsklyngen Sintef var i 2012 sekretariat for arbeidsgruppen som laget rapporten «Verdiskapning basert på produktive hav i 2050». Rapporten estimerte en marin verdiskapning på 550 milliarder kroner i 2050, og produksjon av fem millioner tonn laks og ørret – en femdobling fra 2010-tallene.

Estimatet har siden vært ambisjonen for norske fiskeriministre. 

– Med disse estimatene var det naturlig å snu seg rundt og se på hvordan vi kan øke produksjonen på en bærekraftig måte, sier Erik Heim, som da begynte å planlegge et landbasert anlegg i Norge.

– Jeg tror på at dette er en miljøvennlig og fremtidsrettet måte å øke produksjonen på, sier han.

Fra skepsis til støtte. I norske fjorder er det begrensede muligheter for utvidelse, blant annet på grunn av arealkonflikter med fiskere og turistnæringen, tilbakeholdne kommuner og kritikk fra miljøorganisasjoner for utslipp og redusert fiskevelferd som følge av røffe avlusningsmetoder og økt smittepress for fiskesykdommer. Fra 2012 stagnerte veksten på grunn av problemene med lakselus og dødelighet. I mai i år fikk oppdrettsanlegg i enkelte områder øke produksjonen med inntil 6 prosent, men fra neste år kan oppdrettere i områder med store luseproblemer bli pålagt å redusere produksjonen.

Da Erik Heim begynte å planlegge et landbasert oppdrettsanlegg i Fredrikstad i 2012, opplevde han stor skepsis fra resten av næringen. Nå føler han at motstanden fra næringen har roet seg. Han opplever også støtte og interesse fra politikere, både lokalt i Fredrikstad og på departementsnivå.

– Det er nok fortsatt de som mener at dette er en trussel for tradisjonell oppdrett, men det er noe som kommer uansett hva vi gjør i Norge. Spørsmålet er om Norge skal være en del av det eller ikke. Jeg mener at vi bør være verdensledende på de trendene som kommer innen oppdrett. Vi har et fortrinn med ledende forskningsmiljøer og lang tradisjon med oppdrett i sjø, sier han.

Marine Harvest følger med. En av dem som har uttrykt bekymring for oppdrett på land, er finansdirektør Ivan Vindheim i verdens største oppdrettsselskap, Marine Harvest. I 2015 sa han til nettavisen E24.no: «Norge som oppdrettsnasjon burde ikke være så opptatt av å støtte opp om landproduksjon. Fordi den dagen landproduksjon skulle bli like lønnsomt som å drive til havs, så kommer man til å produsere på land og nær markedene – og dét [nær markedene] er ikke Norge. Vi vil da rett og slett ha mistet vårt komparative fortrinn.»

De siste seks årene har kostnadene knyttet til oppdrett i sjøen nesten doblet seg, hovedsakelig på grunn av enorme utgifter knyttet til avlusing og dyrere fôr. I kvartalsrapporten for første kvartal 2018 påpekte styret i Marine Harvest at kostnadsøkningen har åpnet opp for landbaserte oppdrettsprosjekter i Asia og USA. Styret uttalte at den internasjonale konkurransen er økende, og advarte derfor norske myndigheter mot å innføre ekstra skatt som kan gjøre norsk laks dyrere. (Regjeringen har bestilt en utredning av såkalt grunnrenteskatt på oppdrett, en beskatning på fellesskapets ressurser som i dag er i bruk for vannkraft og oljeutvinning.)

Kommunikasjonssjef Ola Helge Hjetland i Marine Harvest utdyper overfor Aftenposten Innsikt at selskapet ser opplagte fordeler ved å kunne produsere på land nærmere markedene, og at økte skatter kan gjøre norske oppdrettere skadelidende i internasjonal konkurranse.

Selv har Marine Harvest likevel ingen planer om å prøve oppdrett av stor fisk på land. I stedet prøver de blant annet ut lukkede anlegg i sjø. De har også investert i landbaserte anlegg for større smolt. På Færøyene har de et moderne landanlegg der fisken kan bli opptil 1,5 kilo før den settes i sjøen.

– Det har vært vellykket, men å ha fisken på land helt til slaktevekt, er noe helt annet. Næringen har etter hvert mye erfaring med å produsere stor smolt på land, men foreløpig er det ikke nok erfaring med og kunnskap om oppdrett frem til slaktevekt. En vet for lite om hvordan både enkeltfisk og fisk i større grupper oppfører seg og opplever å stå i lukkede anlegg så lenge, sier Hjetland.

Hjetland hevder at biologien er utfordrende med stor fisk på land, at anleggene krever store investeringer, og at energiforbruket er høyt.

– Vi følger med på om noen lykkes med produksjon på land, men foreløpig er det ikke interessant for oss å investere i dette, sier han.

– Om vi ser at oppdrett på land kan lykkes og konkurrere på produksjonskostnad, kan det hende at vi endrer strategi. Men i dag er hovedmålet vårt å løse utfordringene og redusere kostnadene ved å produsere i sjø. Vi bruker hundrevis av millioner på å løse dette. Lykkes vi, vil ikke landbaserte anlegg kunne konkurrere med produksjon i sjøen, sier Hjetland.

– Konkurransedyktig. Ikke alle er enige i argumentet mot landbasert oppdrett om at anleggene vil være energikrevende. I Nordic Aquafarms anlegg i Fredrikstad regner de med å bruke 3–4 kWh pr. kilo fisk.

– Det er ikke urovekkende høyt, mener toppsjef Erik Heim, og påpeker at anleggene i sjøen også trenger energi til brønnbåter, fôrflåter og avlusning.

Energi- og kostnadskrevende infrastruktur Oppdrettsanlegget utenfor Bergen er omgitt av et stort støtteapparat i form av brønnbåt, fôrflåte og supply- og servicefartøy. Brønnbåter kan ifølge Veterinærinstituttet være kilde til smittespredning av fiskesykdommer. Ved landbasert og lukket oppdrett skilles fisken fra miljøet rundt, og vice versa. Foto: GETTY IMAGES

 

– Dermed kommer i dag et større, veldrevet landbasert anlegg relativt konkurransedyktig ut i produksjonskostnad. Historisk har mange av innovatørene hatt for små anlegg til å oppnå konkurransekraft – dette endrer seg raskt nå, sier Heim.

I USA er strømprisene betydelig lavere enn i Norge, og i Fredrikstad har Nordic Aquafarms fått en god strømavtale. Der får de strømkostnader på under to kroner pr. kilo fisk, eller rundt 5 prosent av kostnadene.

Mens produksjonskostnadene i sjøen har skutt i været de siste årene, er de blitt lavere på land. Forsker Audun Iversen ved det næringsrettede forskningsinstituttet Nofima var hovedforfatter for en rapport som i 2013 viste at det var klart billigst å produsere laks i tradisjonelle åpne merder. Hovedkonklusjonen den gang var at det skal mye til for å true det norske hegemoniet, men at effektivisert landbasert oppdrett kan nærme seg på lang sikt.

Iversens siste beregninger tyder på at lukkede anlegg allerede kan være billigere i drift. Spesielt lukkede anlegg i sjøen ser ut til å slå de åpne merdene, men også landbaserte anlegg nærmer seg.

– Det må understrekes at dette er basert på kalkulasjoner, det er ikke mange som har realisert fullskala produksjon av lukkede anlegg i sjø, poengterer Iversen.

Kan spare transportutgifter. Dersom lakseproduksjonen i tillegg flyttes nærmere markedene, kuttes store utgifter til transport. Professor Trond Bjørndal ved NTNU Ålesund og Samfunns- og næringslivsforskning ved NHH og forskningsassistent Amalie Tusvik ved NTNU Ålesund kom i fjor med en økonomisk analyse av landbasert oppdrett av laks. Analysen viste at det kan være mer lønnsomt å etablere landbaserte oppdretts-anlegg nær markeder som USA og Kina, enn å produsere laks i sjøen i Norge og fly den til disse markedene – spesielt om den lokalt produserte laksen får en høyere markedspris. Analysen viser også at det kan bli lønnsomt med landbasert oppdrett i Norge. Men, påpeker rapporten, teknologien er fortsatt i en tidlig fase, og investorer løper en høyere risiko enn om de investerer i tradisjonell oppdrett. Samtidig kan lønnsomheten øke når teknologien utvikles videre.

De som velger å investere i landbaserte anlegg, bør ha troen på at de klarer å håndtere fiskebiologien, påpeker Bjørndal og Tusvik, som mener at Norge bør være fremst når det gjelder bruk av alle teknologier, inkludert landbasert. De tror at fremtidens laksepris delvis kan komme an på om produksjonen er bærekraftig for miljøet i havet – og sunn for laksen.

Danmark langt fremme. Helt siden den norske oppdrettsnæringen startet opp på 1960-tallet, har det vært eksperimentert med oppdrett på land. Oppdrett i åpne merder i sjøen utviklet seg raskere, og lav laksepris på begynnelsen av 1990-tallet førte til at de landbaserte pilotanleggene ble avviklet. Siden har det i Norge vært vanlig å sette laksen ut i sjøanlegg når den blir klar for å leve i saltvann, typisk når den er oppunder 100 gram.

Siden har det vært forsket mye på lakseoppdrett i Norge, men ikke på oppdrett av stor fisk i lukkede anlegg på land. Landoppdrett av andre arter har utviklet seg videre i andre land. Danmark er blant landene som er lengst fremme. Noe av det viktigste som har skjedd er utviklingen av resirkuleringsteknologi, såkalt RAS (Recirculating Aquaculture Systems, hvor opptil 99 prosent av vannet resirkuleres med jevne mellomrom, mens partikler og avføring fjernes gjennom et biofilter. Siden blir vannet utsatt for CO2-avgassing og antipatogen behandling for å hindre sykdommer. Vannet tilsettes så nytt oksygen og kontrolleres for blant annet saltinnhold og pH.). Tidligere var det full gjennomstrømming av ubehandlet sjøvann i landbaserte anlegg. Med resirkuleringssystemer er det vanlig at 95 til 99 prosent av vannet gjenbrukes. Det gir sterkt redusert behov for vann og energi, bedre kontroll med vannkvaliteten og temperatur, og ikke minst reduksjon av utslippene. Systemene gjør også at fisken vokser raskere.

Billund Aquakultur har levert de fleste landbaserte oppdrettsanleggene av en viss størrelse – fra Kina til Norge. I dag er det norske sjømatfondet Broodstock Capital den største aksjonæren i Billund Aquakultur, men selskapet er bygget opp av dansker.

Marius Hægh, som er salgs- og teknologidirektør i selskapets norske avdeling, synes ikke det er overraskende at dansker har kommet langt på systemer for oppdrett på land.

– Danmark har alltid vært veldig gode på vannrensing, sier Hægh.

Brytningstid. Hittil har det vært vanskelig å få finansiert landbaserte anlegg. Det er ikke risikofritt å investere i ny teknologi. Flere landbaserte anlegg har opplevd episoder med massedød av fisk, og foreløpig er det ingen som har grønne tall i regnskapet for landbasert lakseoppdrett. Hægh tror at industrien nå er inne i en brytningsfase, der investorer snart får se at systemet fungerer, og at det kan være lønnsomt å investere i landbaserte anlegg. Det blir neppe særlig billigere å bygge anleggene, men driftskostnadene blir trolig lavere etter hvert som det kommer metoder for å redusere strømforbruk, nye fôrtyper og forskning på fiskegenetikk.

– Det er en voldsom interesse for dette nå, og det kommer stadig nye forespørsler om slike anlegg, sier Hægh i Billund Aquakultur.

DNB Markets kom i fjor med en større analyse av landbasert oppdrett. De fant at om all planlagt landbasert oppdrett blir realisert, vil landbasert lakseoppdrett utfordre Canada som verdens fjerde største lakseprodusent i 2020.

Hægh tror likevel at den norske lakseproduksjonen fortsatt vil foregå i sjøen, men med forbedrede metoder. Han tror ikke at Norge vil havne bakpå selv om utviklingen av lakseoppdrett skyter fart i andre deler av verden.

Men det skjer en hurtig utvikling, blant annet i EU som ønsker å øke selvforsyningsgraden av sjømat. EU er i dag Norges desidert største laksemarked. EUs fiskerikommissær har et uttalt mål om økt oppdrett, og Europaparlamentets fiskerikomité jobber med en rapport om hvordan EU kan utvide sine økonomiske støtteordninger, som å gi tilskudd til oppdrettsanlegg for å få fart på utviklingen. EU har allerede en egen tilskuddsordning for utvikling av bærekraftig oppdrett, som blant annet har støttet Nordic Aquafarms’ landanlegg for oppdrett av tunfisken yellowtail kingfish i Danmark.

Selvrensende fisketanker Gründerne bak landbasert oppdrett mener de i langt større grad vil kunne ivareta fiskevelferd, biosikkerhet og logistikk enn ved oppdrett i åpne merder i fjordene. Det norske firmaet Nordic Aquafarms har investert store beløp i forskning og uttesting de siste par årene – basert på troen om at det er mulig å få til en miljøvennlig måte å øke produksjonen på. I desember setter selskapet i gang produksjon i Fredrikstad med en plan om å få frem slakteklar laks et år senere. Illustrasjon: Fra Nordic Aquafarms presentasjonsvideo, gjengitt med tillatelse. 

 

Dette anlegget er modell for anlegget som nå bygges i Fredrikstad. Der har Nordic Aquafarms fått offentlig støtte fra Innovasjon Norge og Fredrikstad kommune.

– Støtten fra danske myndigheter er betydelig større, over dobbelt så høy, kommenterer administrerende direktør Erik Heim.

Nye regler for landbasert oppdrett. Nylig avgåtte fiskeriminister Per Sandberg hevdet i juni overfor Aftenposten Innsikt at Regjeringen ønsker å legge til rette for at mest mulig innovasjon skjer i Norge.

– Norsk næring må få best mulig vilkår for å være konkurransedyktig. Derfor har Regjeringen gjort det vederlagsfritt å etablere landbaserte oppdrettsanlegg. Dette styrker næringens konkurransekraft gjennom at rammebetingelsene for landbasert oppdrett blir likere dem for tradisjonell merdbasert oppdrett og rammebetingelser i andre land, sa ministeren.

Tidligere ble anleggene behandlet etter samme regelverk som anlegg i sjø. Landoppdretterne måtte – på samme måte som oppdrettere i sjø – betale vederlag for akvakulturtillatelse til matfisk. Høsten 2014 ble det oppnevnt et hurtigarbeidende utvalg som skulle vurdere egne tillatelser til landbasert oppdrett av laks, ørret og regnbueørret.

Fagdirektør Jens Christian Holm ved kyst- og havbruksavdelingen i Fiskeridirektoratet ledet arbeidet:

– I utvalget var vi tydelige på at når du driver oppdrett i sjø, betaler du til fellesskapet (gjennom konsesjonsavgift, red.anm.) for en eksklusiv bruksrett til et sjøområde der du fortrenger allemannsretten. Med oppdrett på land må du i stedet betale kostnadene med å leie eller kjøpe det området der du bygger anlegget, sier han.

Utvalget påpekte at utviklingen av landbasert oppdrett vil skje i resten av verden uavhengig av norske reguleringer, og at dersom landbasert teknologi blir mer konkurransedyktig og Norge fortsatt krever vederlag for matfisktillatelser på land, vil det være meget negativt for norsk oppdrettsnæring og utstyrsprodusenter som ikke har hatt anledning til å delta i utvikling av teknologien. Utvalget anbefalte derfor tildeling av landbaserte matfisktillatelser som ikke er antallsbegrenset og uten å kreve vederlag.

Lakseoppdrett i Telemark. 1. juni 2016 ble det åpnet for løpende og vederlagsfri tildeling av tillatelser til landbasert oppdrett av laksefisk. Det er for tidlig å se om dette stimulerer til økt satsing i Norge, men flere anlegg er nå på planleggingsstadiet.

I Fræna på Romsdalskysten har Salmon Evolution fått tillatelse til å bygge et landanlegg med kapasitet på 30 000 tonn laks i året. De vil bygge anlegget på tomten til et nedlagt steinbrudd. Anlegget, som vil koste tre milliarder kroner, skal etter planen stå ferdig i 2021.

I innlandskommunen Tinn i Telemark har selskapet Salmofarms fått tillatelse til å bygge et anlegg med en årsproduksjon på 10 000 tonn laks. Kommunen håper på nye arbeidsplasser og har stilt næringstomt til rådighet. Begge aktører er nå i ferd med å få på plass finansiering.

Nordic Aquafarms hadde allerede fått en forskningskonsesjon for å bygge anlegg i Fredrikstad. Det nye regelverket med ordinære tillatelser gjorde det imidlertid mye lettere å få investorer med på laget. 

 – Dette er fortsatt nytt og veldig kapitalkrevende, og man skal ha kunnskap om produksjon på land. Det er det foreløpig ikke mange som har, sier administrerende direktør Erik Heim som ikke tror at antallet landbaserte anlegg vil eksplodere.

Myndighetsstyrt. Offentlig støtte til forskning på RAS-teknologi er foreløpig beskjeden, og skjer i regi av næringen og med støtte fra Fiskeri- og havbruksnæringens forskningsfond og Norges forskningsråd. Forsk-ningen drives gjennom CtrlAQUA, ledet av Nofima, et næringsrettet matforskningsinstitutt eid av Nærings- og fiskeridepartementet, og er ment å legge grunnlag for utviklingen av fremtidens lukkede oppdrettskonsepter.

Senteret, som har fem norske og to utenlandske forskningspartnere, samt 14 bedriftspartnere fra leverandørindustrien, oppdrettsnæringen og bioteknologi, forsker foreløpig kun på semilukkede oppdrettsanlegg i sjø og på lukket landbaserte smoltanlegg (laks inntil ett kilo), og altså ikke på landbasert oppdrett frem til slakteklar størrelse.

– Det er mye som skjer innen teknologiutvikling og bygging av fullskala landbaserte oppdrettsanlegg nå, men foreløpig er det veldig lite forskning på det i Norge, sier senterets leder Åsa Maria O. Espmark. Hun sier at de planla senteret før det kom nye rammevilkår for oppdrett på land, og at det for Nofima derfor ikke var naturlig å inkludere dette i forskningen, ifølge Espmark.

CtrlAQUAs forskningsanlegg på Sunndalsøra bruker RAS-teknologi som kan resirkulere 95–99 prosent av vannet, og spillvarme fra Hydros aluminiumsverk til oppvarming av vann til fisken og til byggoppvarming. Espmark tror slike løsninger kan være et viktig bidrag til å redusere driftskostnadene ved anlegg på land.

Yajie Liu, nå førsteamanuensis i økonomi ved Norges fiskerihøgskole (Universitetet i Tromsø) og seniorforsker ved NTNU, tidligere ansatt ved Sintef, har sammenlignet kostnader med laks produsert i sjøen i Norge og laks produsert på land i USA. Investeringskostnaden med å sette opp et bygg med betongtanker og avanserte rensesystemer på land er betydelig høyere enn å sette ut nett i sjøen, også om man tar med i beregningen konsesjonsavgiften som bare sjøanleggene må betale. Men sjøanlegg må i tillegg investere i en rekke støttefunksjoner, som fôrflåter og brønnbåter.

Liu fant at selve driften av anleggene hadde ganske like kostnader. Det landbaserte hadde riktig nok høyere forbruk av strøm, først og fremst til pumping i resirkuleringsanlegget. Men strømpriser varierer, og en rekke steder benyttes nå vind- og solenergi montert på anlegget. I sjøen fikk Lius norske sammenligningsanlegg i tillegg driftsutgifter til blant annet avlusing og transport til markedet i USA. De totale driftskostnadene ble derfor ganske like for de to anleggene.

Norge har ingen egne tilskuddsordninger til landbasert oppdrett.

Transporten verst for klimaet. Espmark i CtrlAQUA forteller at noen av produsentene ønsker å sertifisere fisk produsert i lukkede anlegg for å gjøre den mer attraktiv.

– Vi har blant annet forsket på økologisk fisk, og ser at mens forbrukere i Norge er opptatt av pris, kan forbrukere nedover i Europa være villige til å betale mer for fisken om den kan knyttes opp mot miljø, sier hun.

De lukkede, landbaserte anleggene har noen åpenbare miljøfordeler. Her hentes vannet inn i et lukket system, og det er mulig å ha full kontroll på hva som skjer med spillvann og avfallsstoffer fra anlegget – som i åpne merder går rett i sjøen. I tillegg kan det gi store besparelser i klimagassutslipp dersom anleggene plasseres nær markedene og erstatter flytransport. 

Illustrasjon: FRAMTIDEN I VÅRE HENDER (2018)

 

I den ferske rapporten «Den rosa klimabløffen» så organisasjonen Framtiden i våre hender på hvordan norsk oppdrettsnæring forholder seg til klimaspørsmålet. Der påpekte de paradokset med at næringen uttaler at de skal være en del av løsningen på klimautfordringen, men at de aldri snakker om utslippene fra flytransporten til markedene i Asia og USA. 2009-tall fra Sintef viste at flytransporten sto for 98,7 prosent av klimaavtrykket for fersk sløyd laks fløyet fra Norge til Japan.

Steinar Alsos i Framtiden i våre hender har skrevet rapporten.

– Vi har pekt på et problem som ingen andre snakker om. Vi krever at næringen og myndighetene tar ansvar for at klima-utslippene fra hele produksjonen blir belyst. Da må de utvide perspektivet i begge ender av produksjonskjeden og se på hvor og hvordan fôret blir produsert, og på transporten av fisken, sier han. 

Framtiden i våre hender har ikke vurdert om en løsning på klimautslippene kan være å flytte hele produksjonen nærmere markedene. Det har derimot Yajie Lius medforfatter, Sintef-forsker Erik Skontorp Hognes. Han gjorde en livssyklusanalyse av to oppdrettsanlegg for å få et fullstendig bilde av klimaeffekten.

For laks produsert i sjøen kommer de største klimagassutslippene fra transporten, mens det for laks produsert på land er strømforbruket, spesielt til resirkulering, nedkjøling og oppvarming av vann, som gir størst utslipp.

Men selv med strøm fra fossile kilder, viste Hognes’ undersøkelser at klimagassutslippene halveres med laks produsert nær markedene i USA fremfor laks fraktet med fly fra Norge til USA.

Dersom landanlegget bruker fornybar energi, kuttes utslippene ytterligere.

 

Vil løse utfordringene for landoppdrett.

Naturvernere er skeptiske til arealbruken ved å ha fisk på land, dyrevernere frykter for dyrevelferden dersom fisketettheten blir for høy, mens veterinærer er skeptiske til biosikkerheten. Norske forskere tror løsningene finnes. 

 

Stort plassbehov. Naturvernforbundets landsmøte kom i vår med en uttalelse der de ber Regjeringen om at alle nye tillatelser til oppdrett må gå til lukkede anlegg.

– Vår holdning til oppdrett er som til landbruk, at det enten må være strengt økologisk, eller hundre prosent industrielt og skjermet fra naturen. Lukkede anlegg må være hermetisk lukket slik at man har full kontroll på lus, rømming og utslipp, sier Kjetil Nilsen i Naturvernforbundet Rogaland.

– Det ville være ideelt om man for eksempel kunne ta i bruk gamle haller i nedlagte industriområder. Men vanligvis vil man bygge anlegg nær en elv eller fjord, som er sårbare biotoper som bør være inngrepsfrie, sier Nilsen, som selv har mer tro på lukkede anlegg i sjøen, men med strengere krav til utslipp enn dagens semilukkede sjøanlegg.

– Lukkede anlegg i sjøen kan benytte seg av sjøområder som er ganske ørkenaktige og har dårlige strømforhold, og som hittil ikke har vært egnet for oppdrett, sier han.

Plass til flere på land. For lønnsomheten i lukkede anlegg er optimal fisketetthet viktig. I åpne merder er den tillatte grensen 25 kilo fisk pr. kubikkmeter vann. I de nye reglene for landbasert oppdrett finnes derimot ingen begrensning.

Det var utredningen «Laks på land», utført av en hurtigarbeidende arbeidsgruppe på oppdrag fra Nærings- og fiskeridepartementet, som dannet grunnlaget for de nye reglene om å fjerne den øvre grensen for fisketetthet.

Arbeidsgruppen knyttet den største utfordringen for landanlegg til fiskevelferd. Dette til tross for at det knapt finnes forskning i større skala. Konklusjonen står i motsetning til mange av de erfaringene som nå gjøres gjennom reell produksjon på land.

Åpne anlegg i sjø sliter med en rekke problemstillinger som påvirker fiskevelferden – problemstilliger som i all hovedsak ikke gjelder for lukkede anlegg: En del fisk dør kort tid etter at den blir satt ut i sjøen, andre får sårskader og ulike infeksjonslidelser. De siste årene har også fisken blitt utsatt for stadig mer kjemikalier, så vel som spyling og røff håndtering i forbindelse med avlusing. Alternativ avlusing med bruk av rensefisk som spiser lus av laksen, drar med seg nok et fiskevelferds-problem: Rensefisk har en tilnærmet 100 prosent dødelighet i merdene, som omtalt i Aftenposten Innsikt nr. 7, 2017.

«Uegnet målestokk». Marinbiolog Sara Calabrese har i sin doktorgrad ved Universitetet i Bergen for CtrlAQUA sett på miljø og fiskevelferd for postsmolt (lakseunger frem til cirka én kilo) i lukkede systemer. Hun fant at en tetthet på rundt 75 kilo pr. kubikkmeter vann kan være optimalt for fiskevelferden.

Veterinær Arve Nilsen forsker på fiskehelse og fiskevelferd ved Veterinærinstituttet. Han mener fisketetthet ikke er noen god målestokk for fiskevelferd, og er kritisk til å lene seg i for stor grad på studier foretatt under strengt kontrollerte forhold med jevn fôrtilgang, stabil vannkvalitet og temperatur og null driftsavbrudd – alle variable faktorer under reell produksjon i stor skala. Nilsen er i innspurten på et doktorgradsstudium av hvorvidt lukket merd-teknologi i sjø kan beskytte mot lakselus uten negative konsekvenser for fiskehelse og -velferd. Han håper at pionérene tar tilstrekkelig hensyn til fiskehelse når de etablerer nye lukkede anlegg.

– Både forskere og næring har mye kunnskap om hvordan forhold som vannhastighet, vannmengde og produksjonsintensitet henger sammen med vannkvalitet og dermed fiskens helse og velferd. Det må dreie seg om mer enn at fisken vokser og produksjon er lønnsom i øyeblikket. Slik det er i dag løser vi miljøproblemene med lakselus ved blant annet å bruke kjemikalier som kan skade livet i havet eller spylemetoder som skader eller dreper oppdrettsfisken. Å jobbe for bedre fiskevelferd og for miljømessig og samfunnsmessig bærekaftig matproduksjon bør også være det mest lønnsomme på lang sikt, sier Nilsen.

Han kaller RAS-anlegg med sjøvann på land for «det mest teknologisk vriene» av ulike måter å drive oppdrett på, især på grunn av sjøvannets kjemiske egenskaper. Nilsen er skeptisk til den raske oppskaleringen fra det han mener ikke er en fullt ut moden teknologi, og bekymrer seg særlig for biosikkerheten.

I alle RAS-anlegg er hjertet i systemet et biofilter med levende bakterier. Ved flere tilfeller har lave oksygenverdier i deler av anlegg (som kan oppstå ved for stor tetthet av partikler fra fôrrester og avføring) ført til oppsamling av den giftige gassen hydrogensulfid, med forgiftning og massedød som resultat.

– RAS-anlegg krever kompetanse og gode driftsrutiner. Foreløpig har det nok vært en høyere biologisk risiko ved drift av slike resirkuleringsanlegg enn i tradisjonelt oppdrett. RAS til produksjon av stor fisk i sjøvann er tatt i bruk ganske nylig. Men de tekniske og biologiske utfordringene er sikkert mulige å løse, sier veterinæren.

Utvikler superintensiv oppdrett. Professor i akvakultur Victor Øiestad mener at han har en løsning på problemene med plass-behov og fiskevelferd. Siden 1980-tallet har han jobbet med å utvikle et system for oppdrett i renner.

– Jeg prøvde dette ut i en kort periode på slutten av 1980-tallet med oppdrett av piggvar i Øygarden. Jeg bygde grunne lengdestrømsrenner som var to meter brede og 20 meter lange, med bare 10–20 centimeter vannstand. Det fungerte helt utmerket, forteller han.

Siden forsket han videre på systemet, som han kaller Super-Intensive Farming Technology (SIFT). Dette er i dag standard for oppdrett av sjøtunge i Spania og Portugal. Øiestad bor selv i Spania, og i et oppdrettsanlegg ved hans hjemsted har de seks etasjer med renner. Slik blir det plass til over 10 000 kvadratmeter med renner i et industribygg på 2500 kvadratmeter. Til sammenligning ville et tradisjonelt landanlegg kreve et bygg på 13 000 kvadratmeter for samme produksjon.

Markedet for sjøtunge og piggvar er en smal nisje sammenlignet med laks. Øiestad har derfor jobbet med å utvikle systemet videre for å få det til å fungere for frittsvømmende, pelagisk fisk som laks. Det krever en stabil motstrøm for fisken. Øiestad mener det kan oppnås med velodrom-formede renner i reoler:

– Der kan vi gi fisken optimal strømhastighet. Det gir lavere forbruk av fôr, samtidig som fisken vokser raskere. Vi mener at dette gir bedre livskvalitet for fisken, sier han. Fisken vil også slippe å kjempe om fôret i slike renner.

Øiestad har sammen med professor Torbjørn Trondsen ved Norges fiskerihøgskole etablert SIFT Group. De planlegger nå å bygge et testanlegg for regnbueørret i Seattle i USA. De har forsøkt å få norske oppdrettere til å teste ut systemet, uten hell.

– Det er et paradoks at det skal være så vanskelig å få selskaper som tjener milliarder på lakseoppdrett til å prøve ut et system som kan løse mange av bransjens utfordringer, sier Øiestad.