• Peckas tomater I løpet av sin tid som tradisjonell fiskeoppdretter så Pecka Nygård hvor mye sløseri av næring og forurensing oppdrettet forårsaket. Allerede i 1996 startet han det akvaponiske oppdrettet som nå er blitt aksjeselskapet Peckas Naturodlingar. Alle foto: MALIN PALM

  • Fiskeskitt fra ett tonn fisk = ti tonn tomater Hver av de ti, drøyt to meter dype, tankene rommer 40 kubikkmeter vann, og produse-rer tilsammenrundt 50 tonn kretsløpsoppdrettet regnbueørret årlig. Avføringen fra ett tonn fisk gir nok næring til dyrking av cirka ti tonn tomater. Foto: MALIN PALM

  • Fiskeskitt fra ett tonn fisk = ti tonn tomater Hver av de ti, drøyt to meter dype, tankene rommer 40 kubikkmeter vann, og produse-rer tilsammenrundt 50 tonn kretsløpsoppdrettet regnbueørret årlig. Avføringen fra ett tonn fisk gir nok næring til dyrking av cirka ti tonn tomater. Foto: MALIN PALM

  • Fra IT til oppdrett Den tidligere IT-entreprenøren Hugo Wikström (t.v.) kom i kontakt med kretsløpsoppdrett og Pecka Nygård (bildet nederst t.v. på motsatt side) for cirka fem år siden, og så etter hvert det store potensialet i det 20 år gamle oppdrettsprosjektet. I dag pro-duserer selskapet som han grunnla, rundt 50 tonn fisk og 600 tonn tomater hvert år. Her diskuterer Wikström løsninger for vannfilteret med energiingeniør Andrea Gambardella. Som pionérer arbeider de stadig med å optimere oppdrettssystemets funksjon og effektivitet. Foto: MALIN PALM

  • Hårfint Mohammed Hamid jobber regelmessig med å måle utviklingen på noen utvalgte tomatplanter. Informasjonen brukes blant annet for å se om det akvaponiske systemet er optimalt balansert. Foto: MALIN PALM

  • Utvider 7000 kvadratmeter er allerede i bruk, men den store etterspørselen gjør at Peckas Naturodlingar nå øker med 4000 kvadratmeter drivhus. I løpet av noen år er målet at produksjonsarealet skal være seksdoblet. Foto: MALIN PALM

  • Humle-pollinering Selskapet vil i størst mulig grad basere seg på bærekraftige produkter og bekjemper også angrep på plantene ved å sette inn andre insekter som spiser opp skadedyrene. Foto: MALIN PALM

  • Kontrollert fõring Det finske fiskefôret Baltic blend som Mohammed Hamid (bildet i midten) fôrer fiskene med, består av 20 prosent fiskemel fra brislingfisket i Østersjøen. Fiskemelet renses for gifter som finnes i fisken, blant annet kan dioksiner skilles ut. Den vegetabilske delen er for det meste soya. Målet er å erstatte dette med mer bærekraftige produkter. I 2019 leverer Peckas Naturodlingar sine første fisker til butikk. «Vi lar dem vokse langsomt og har mindre fett i fôret, noe som gjør kjøttet fastere», sier gründer Hugo Wikström. Foto: MALIN PALM

  • Fast i fisken I 2019 leverer Peckas Naturodlingar sine første fisker til butikk. «Vi lar dem vokse langsomt og har mindre fett i fôret, noe som gjør kjøttet fastere», sier gründer Hugo Wikström. Foto: MALIN PALM

  • Tonnevis Når anlegget er i full bruk og økt til 11 000 kvadratmeter drivhus, kommer det til å produsere 600 tonn tomater i året. Reza Ahangaran pakker tomater fra drivhuset som snart skal kjøres ut til butikker rundt om i landet. «Den som har smakt våre tomater, vil gjerne ha dem igjen», hevder eieren Hugo Wikström. Tomatene selges i dagligvarehandelen for opp mot 200 kroner kiloen. Foto: MALIN PALM

  • Tonnevis Når anlegget er i full bruk og økt til 11 000 kvadratmeter drivhus, kommer det til å produsere 600 tonn tomater i året. Reza Ahangaran pakker tomater fra drivhuset som snart skal kjøres ut til butikker rundt om i landet. «Den som har smakt våre tomater, vil gjerne ha dem igjen», hevder eieren Hugo Wikström. Tomatene selges i dagligvarehandelen for opp mot 200 kroner kiloen. Foto: MALIN PALM

I symbiose med tomater – fremtidens miljøsmarte oppdrettsfisk?

I symbiose med tomater – fremtidens miljøsmarte oppdrettsfisk?

Fra utgave: 11 / november 2019

Akvaponi: I et drivhus nord i Sverige vokser en ny type oppdrettsfisk frem – på land, uten utslipp og sykdommer, og med et hundretall tonn tomater på kjøpet. Her har én manns ideer blitt til et aksjeselskap med mål om å forandre hele bransjen. Men kan 81-årige Pecka Nygårds metoder bli fiskeoppdrettets fremtid?

Härnösand, Norrland, Sverige. Solen skinner på glasstaket, det er rundt 25 grader varmt, og luftfuktigheten er høy i det nybygde drivhuset. Fra de små lukene i de små pappboksene som er satt pent på rad, surrer humler ut og inn, opptatt med å pollinere blomstene på de høye tomatplantene som slynger seg oppover. I et betydelig svalere rom like ved siden av, svømmer et tusentall fisk av lak-searten regnbueørret rundt i ti store bassenger. Det er tilsynelatende to vidt forskjellige verdener, men her lever fisken og tomatplantene i symbiose.

Forklaringen er enkel: Vannet som fiskene lever i, pumpes inn til tomatplantene som tar opp energien fra næringsstoffene i fiskebæsjen. Samtidig renses vannet når det renner gjennom bedene tomatplantene vokser i. I de såkalte biosengene lever bakterier som bryter ned ammoniumet som er skadelig for fiskene, men som dannes av deres gjeller og avføring. Det rensede vannet føres siden tilbake til fiskebassengene.

Fakta

Peckas Naturodlingar.

/ Driver et akvaponisk anlegg i Härnösand i Sverige med 7000 kvadratmeter drivhus og ti fisketanker på 40 kubikkmeter. For tiden pågår en utvidelse med 4000 kvadratmeter drivhus.

/ Neste steg er et anlegg på totalt 60 000 kvadratmeter ved noen av Sveriges største byer.

/ Etter ferdig ekspansjon er den totale produksjonen ventet å ligge på cirka 400 tonn fisk og mer enn 3000 tonn tomater i året.

Kilde: PECKAS NATURODLINGAR

 

Akvaponi.

/ En form for kretsløpsdyrkning som bygger på lignende prinsipper som tradisjonelt jordbruk, der gjødsel fra dyr brukes for å gi næring til plantevekster. I akvaponi brukes dessuten vekstsenger med levende bakteriekultur som renser vannet. Bakteriene omdanner blant annet ammonium, som er giftig for fiskene, til nitrat som gjør at vekstene kan ta det opp som næring. Det rensede vannet brukes igjen i fiskeoppdrettet.

/ Resirkulerende akvatiske systemer (RAS) er også fiskeoppdrett på land der vannet gjenbrukes. Forskjellen er at det kun renses i stedet for å gi næring til planter. I utviklede systemer kan fiskeavføringen brukes for eksempel til algedyrking.

/ Det finnes småskalaanlegg for akvaponi over hele verden, og en rekke muligheter for å lage små private anlegg.

/ Det finnes foreløpig ikke veldig mange akvaponi-anlegg i kommersiell skala, men det er mange som eksperimenterer med dette.

 

Eksempler på større
akvaponi-anlegg.

/ Superior Fresh i Northfield i Wisconsin i USA produserer over 70 tonn laks og 680 tonn salat i året ved hjelp av akvaponi, og omtaler seg selv som verdens største akvaponi-anlegg.

/ Sustainable Harvesters i Houston i Texas produserer 7000 salathoder i uken ved hjelp av akvaponi. De jobber etter open source-prinsippet og deler gjerne av sine erfaringer med andre som vil bygge sitt eget anlegg.

/ City Farm Fish i New York City produserer tilapia, bade hel fisk og filet, samt salater og urter, til restauranter og hoteller.

/ ECF Farmsystems i Berlin i Tyskland produserer 400 000 basilikumplanter og 30 tonn tilapia i året.

/ Det finnes dessuten kommersielle akvaponi-anlegg også i Japan, Spania, Sveits, Nederland og et lite i Danmark.

 

Akvaponi i Norge.

/ Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO) på Landvik i Grimstad startet forskning på akvaponi ved årsskiftet 2009/2010 og har et lukket akvaponisk testanlegg som har vært i drift siden mars 2014. De oppdretter brunørret og bleke, og har forsøkt regnbueørret, og tester blant annet hvilke grønnsaker, urter og spiselige blomster som fungerer best i et akvaponi-anlegg. Grønnsakene selges lokalt, men foreløpig har ikke NIBIO konsesjon til å slakte fisken for salg. Det er stor interesse for akvaponi i Norge, og NIBIO Landvik vurderer å sette opp kurs for interesserte allerede våren 2020.

/ Naturlig Grønn i Sandefjord startet opp i 2017, og produserer urter og mikrogrønt ved hjelp av akvaponi, som de leverer til lokale restauranter, hoteller og butikker.

/ Lofoten Akvaponi AS på Ørsnes i Vågan har fått tillatelse til å produsere inntil 50 tonn biomasse røye i et landbasert anlegg. De har i første om-gang planer om å produsere 10 tonn røye på to år, i tillegg til salat.

/ Lotics AS i Stordal utenfor Ålesund drev et akvaponi-anlegg som et prøveprosjekt i to år, men selskapet gikk inn i 2018 på grunn av manglende finansiering.

/ Akvariet i Bergen har et demonstrasjonsanlegg for akvaponi, med integrert produksjon av fisk og planter.

/ I Landbrukskvartalet på Grønland i Oslo dyrkes grønnsaker i et lite akvaponi-anlegg med fisken tilapia.

Kilder: Anders Kiessling, SLU og Svenskt Vattenbruk, AP, Sustainableharvesters.com, Cityfarmfish.com, Der Spiegel, NIBIO, Lofotposten, Sunnmørsposten.

 

Det eneste man må tilføre er fiskefôr og vann tilsvarende det plantene har suget opp.

Oppdrettsmetoden kalles akvaponi. I tusenvis av år er den benyttet av mennesker – først og fremst i Asia og hovedsakelig utendørs. Entreprenørene bak dette 7000 kvadratmeter store anlegget i et industriområde i Härnösand i sørlige Norrland har en sterk tro på metoden: At den i en omformet og modernisert innendørsversjon skal bli fremtidens urbane oppdrettsmetode.

– Vi ser oss som et teknologiselskap som utvikler ideer. Virksomheten i Sverige skal bli et eksempel på hvor lønnsomme og bra disse oppdrettssystemene er. Vår globale spredning kommer til å handle om å selge våre systemer og vår kunnskap, sier Hugo Wikström, en av grunnleggerne av selskapet Peckas Naturodlingar.

Trå start. Men for å kunne fortelle om selskapet må deres historie deles i to. Den ene delen har funnet sted de siste tre årene: storskala oppdrett med moderne teknologi og 2000 aksjeeiere som har investert for at selskapet skal ekspandere med et seks ganger så stort anlegg i nærheten av noen av Sveriges største byer. Den andre delen av historien, som begynte lenge før dette, handler om Pecka Nygård, en ensom mann og hans iherdige arbeid. En stor del av sitt yrkesliv viet han til tradisjonelt fiskeoppdrett i merder i havet. Nå har 81-åringen brukt mer enn 20 år på å bevise at akvaponi er en velfungerende og mer miljøvennlig form for oppdrett.

– Om du oppdretter et tonn fisk på land, får du nok næring til ti tonn grønnsaker. Å spyle ut alt det i havet er rent sløseri, sier Pecka Nygård.

Han fikk visselig EU-støtte til byggematerialer og deltok i forskningsprosjekter. Men til tross for sitt iherdige arbeid begynte han å tvile på at gjennombruddet noensinne ville komme.

– Jeg fikk ikke gehør. Folk hadde vanskelig for å tro at det her skulle gå. Men jeg visste at systemet fungerte, ellers hadde jeg jo ikke holdt på med dette i 22 år, sier han.

Den skjeggete 81-åringen rister på hodet. Han sitter nå på et kontor med aircondition ved et nybygget drivhus og er deleier i et ekspanderende selskap som bygger sin virksomhet tuftet utelukkende på hans ideer. Til tross for dette sitter frustrasjonen igjen fra alle de årene da folk så på metoden hans med skepsis.

Det er fem år siden Hugo Wikström og hans kompanjonger «fant» Pecka Nygård. Det var i siste liten.

– Han gikk rundt med kubeinet og hadde begynt å demontere anlegget sitt. Han var oppgitt, syntes at han var gammel og ferdig med alt, sier Hugo Wikström.

Den første tanken var å starte et økonomisk samarbeid, mest for å forvalte den unike avlingen. Men da Wikström, som fra før var en miljøinteressert IT-entreprenør, begynte å gjøre økonomiske beregninger, forsto han at det var mulig å gjøre dette lønnsomt, bare det ble gjort stort nok.

Mulig takket være bevisste forbrukere. I 2019 har Peckas Naturodlingar levert sine første fisker til restauranter. Det er et relativt dyrt produkt for en kokk å kjøpe inn. «Premium», sier Hugo Wikström. Selv tomatene, som har vært i handelen under ett år, er et dyrt produkt og koster mellom 160 og 200 kroner kiloen.

– Det er den sterke trenden med bevisste konsumenter som gjør dette mulig. Folk trigges av at det er kortreist, svenskprodusert og bedre smak. Vi beregner at 15–20 prosent av konsumentene vil og kan betale for slikt, sier Hugo Wikström.

Den høye prisen for akvaponi-oppdrettet fisk vil bestå, i alle fall om man skal tro Anders Kiessling, professor i akvakultur ved Sveriges landbruksuniversitet (SLU).

– Det kommer til å endre seg noe ettersom teknologien blir mer utbredt og utvikles, og da vil det kunne spre seg nedover i inntektsgruppene. Men dette kommer fremdeles til å være produkter av det dyrere slaget, sier Kiessling. Han tror akvaponi kommer til å vokse fremover. I Sverige er det allerede i gang gjennom Peckas Naturodlingar, og i Norge spår han en fremtid med en fremvekst av akvaponianlegg i urbane miljøer.

Men det store spørsmålet blir da: Er akvaponi løsningen på oppdrettsnæringens utfordringer?

– Nja, det er en nisje. Det er en av flere typer fiskeoppdrett, men det vil aldri kunne komme opp i de volumene vi spiser i dag, sier Anders Kiessling.

Ifølge ham spises det bare i Sverige mer enn 200 000 tonn fisk hvert år. Man kan sammenligne dette tallet med tallene til Peckas Naturodlingar som etter en ekspansjon hvor kapasiteten seksdobles, trolig vil kunne produsere rundt 400 tonn fisk som igjen gir næring til over 3000 tonn tomater.

– Da forstår du hvilken mengde tomater vi må spise for å nå opp til disse mengdene fisk, sier Kiessling.

Fremfor alt tror han akvaponi-oppdrett kommer til å bli en katalysator for resten av bransjen.

– At det finnes de som viser at det går an å bruke kretsløpsmetoder – det kommer til å føre til et påtrykk fra konsumentene på dem som oppdretter i havet, med krav om å utvikle teknologien. Men den kommer til å se helt annerledes ut enn akvaponi.

Stadig utvikling. En ting er i alle fall sikkert: Fremskrittene innen akvaponi og såkalte resirkulerende akvatiske systemer (RAS), en annen landbasert metode, går stadig fremover. Når det gjelder sistnevnte, handler den bærekraftige utviklingen om å lykkes med å fange opp de næringsstoffene som ellers går tapt.

Anders Kiessling kjenner for eksempel til RAS-anlegg i Sverige der vannet fra tusenvis av tonn oppdrettsfisk skal gi næring til alger som i sin tur blir biobrensel som brukes til utvinning av silisium til kretskort.

Også fôrspørsmålet er viktig. I Peckas og Hugos anlegg er fôreffektiviteten høyere enn i sjøoppdrett, hvor store mengder skylles ut i åpent hav. Her gir ett kilo tørrfôr 1,2 kilo fisk og drøye ti kilo tomater. 20 prosent av fôret består av fiskemel fra brisling, en sildefisk som fiskes i Østersjøen, og som renses for giftige dioksiner. Den vegetabilske delen er for det meste soya.

Men Anders Kiessling på SLU tror på enda bedre løsninger i fremtiden. Han deltar selv i prosjekter der restprodukter fra mat- og skogindustrien brukes for å ale frem insekter og mikrober som skal kunne erstatte soyaen og deler av fiskemelet i fôret, et arbeid som pågår i samarbeid med partnere i Norge.

Det handler også om å få nyttiggjort næringssaltene (fra fiskens ekskrementer), mener han. De gir en gjødslingseffekt i vannmassene som kan føre til redusert vannkvalitet og miljøtilstand. I Sverige bidrar slike utslipp til gjengroingen av Østersjøen, mens det i oppdrettstette norske fjorder fører til nedslamming av sjøbunnen, som får følger for livet i dypet. Samtidig er fosfor, som brukes i matproduksjon og er blitt en mangelvare globalt, en bestanddel i næringssaltene. Dersom fiskeslammet hadde blitt samlet opp, kunne man utnyttet dette fosforet. Kiessling er opptatt av at produksjon av fiskefôr ikke konkurrerer med areal eller innsatsfaktorer som brukes til dyrking av menneskemat.

Frisk som en akvaponi-fisk. Tilbake i drivhuset i Härnösand er Hugo Wikström fornøyd med å drive en virksomhet som, ifølge hans egne ord, lever i pakt med naturen.

– Vi får en rekke ting på kjøpet. I løpet av 22 år har vi aldri hatt en sykdom på våre fisker. Unntaket var den første leveransen da anlegget var nytt. Da hadde ikke biosengene kommet i gang, men nå når de er eldre, tar de hånd om skadelige virus og bakterier, på samme måte som det fungerer i naturen. Pecka hadde biosenger som var aktive i 15–20 år, og de ble bare bedre og bedre med tiden, sier han.

 

Kunnskapsbank 81-årige Pecka Nygård er i dag deleier og med sin erfaring en stor ressurs for selskapet.

 

Pecka Nygård selv er fornøyd med at hans ideer endelig har kommet til nytte – selv om han mener at det som skjer nå, burde skjedd for ti år siden. Da hadde anlegg som det i Härnösand allerede vært spredt over hele Sverige, mener han.

Men likevel er han ikke ferdig. Til tross for all oppmerksomheten omkring fiskeoppdrett, så er Peckas Naturodling i dag først og fremst en tomatprodusent. Det vil 81-åringen endre på.

– Jeg skisserer på et nytt system, en akvaponi der proporsjonene endres så det blir mer fisk i forhold til antall tomater. Vi har søkt om penger til en forstudie. Går den gjennom, bygger vi et testsystem med en gang, sier han.