• Illustrasjon: GETTY IMAGES/ISTOCKPHOTO/AFTENPOSTEN INNSIKT

  • Største globale fossilinvestorbank Klimakativister som deltok i lanseringen av den globale Fossil Fuel Finance Report Card i New York 20. mars 2019, avsluttet dagen med å lyse opp fasaden til flere av filialene til storbanken JP Morgan Chase på Manhattan med budskap relatert til rapportinnholdet. Foto: ERIK MCGREGOR/SIPA USA/NTB SCANPIX

Pengenes klimamakt.

Pengenes klimamakt.

Fra utgave: 6 / juni 2019

Divestering – det å slutte å investere i noe – har vist seg å være et effektivt våpen i klimakampen. Investorer dropper fossilselskaper og klimaverstinger. Ikke engang grunnleggerne av den såkalte divest movement trodde taktikken kunne slå de økonomiske bena under oljeindustrien. Holder den på å lykkes med det umulige?

 

Middlebury, Vermont, USA. Alice Butler hadde skutt dårlig hele dagen. På tre av fem stasjoner hadde hun til og med truffet blinken ved siden av den hun siktet på, og hun hadde gått i mål som en av de siste. Konkurransen i «primitive biathlon», det vil si skiskyting med gammelt munningsladet kruttgevær og på truger i stedet for ski, hadde helt enkelt gått skikkelig dårlig. Nå satt hun i bilen på vei hjem, men til tross for det elendige løpet tenkte hun på noe helt annet:

«Hvorfor gir den ikke lyd fra seg? Hvor blir det av tekstmeldingen?»

Butler vokste opp i Montana, men har de tre siste årene vært student ved Middlebury College i delstaten Vermont. Hun tar siste semester i miljøvitenskap, med spesialisering i policyarbeid ved skolens velrenommerte miljøprogram (det eldste i USA). Parallelt med studiene har hun i flere år lagt ned enormt mye tid i noe annet – som aktivist. Alice Butler er en av to ledere for studentorganisasjonen Sunday Night Environmental Group, SNEG. I seks år har foreningen drevet en kamp for å få Middlebury til å divestere – å ligge unna investeringer i fossilselskaper.

 

Klart budskap Alice Butler har ledet an i studentprotestene for å få universitet hun går på i Vermont til å trekke sine investeringer ut av fossil energi. Foto: MATTIAS LUNDBLAD

 

Tekstmeldingen Alice Butler ventet på, gjaldt nettopp dette. Skulle årevis med kamp endelig lønne seg?

«Skolens forvaltningsstyre hadde en avstemning om de skulle divestere eller ikke. Noen år tidligere hadde de stemt nei. Nå så det bedre ut. Men vi våget ikke å håpe. Vi skulle få beskjed på SMS om morgenen, men det var langt ut på ettermiddagen da den kom», forteller Butler.

Trekker ut uetiske investeringer. Så hva innebærer egentlig divestering? Det kan kalles et finansielt verktøy til bruk for å oppnå forandring som går ut på at institusjoner, regjeringer, skoler, banker, fond, privatpersoner og så videre trekker pengene sine ut av selskaper, land eller annen virksomhet som en markering mot noe man synes er uetisk.

Verktøyet for forandring er dog ikke nytt. Taktikken ble født under kampen mot apartheid i Sør-Afrika. I 1977 ble Hampshire College i Massachusetts den første skolen i USA til å divestere fra selskaper med en kobling til Sør-Afrika etter at protesterende studenter trykket på for en økonomisk tilbaketrekking. I 1988 hadde 155 andre skoler rundt om i USA gjort det samme.

 

Studentmakt Studenter ved Harvard University var tidlig ute i bølgen av akademiske protester mot apartheid i Sør-Afrika, i april 1978, gjennom å kreve at universitetet skulle trekke sine investeringer ut av landet. Foto: AP/NTB SCANPIX

 

På begynnelsen av 1990-tallet hadde taktikken spredt seg utenfor universitetsverdenen, og 90 byer, 22 fylker og 26 delstater hadde trukket sine penger ut av selskaper som opererte i landet. Mellom 1985 og 1990 trakk cirka 200 selskaper sine investeringer fra Sør-Afrika. Det gjorde at landet gikk glipp av investeringer til en verdi av 1 milliard dollar.

I hvilken grad divestering påvirket Sør-Afrikas aksjemarked, er omdiskutert (en studie har for eksempel vist at divesteringene ikke hadde noen ren økonomisk innflytelse). Men det er ikke tvil om at divesteringskampanjen – på grunn av medieoppmerksomheten og det politiske og økonomiske bråket den skapte, og det soleklare moralske budskapet – fikk gjennomslag, og mange hevder det bidro til apartheids fall.

I dag handler divestering først og fremst om miljø – flytting av kapital som en måte å redde planeten på.

Umulig regnestykke. I 2011 slapp organisasjonen Carbon Tracker Initiative den smått legendariske rapporten i miljøkretser «Unburnable Carbon», som i ettertid er blitt rosende omtalt, og som avstedkom begrepet «carbon bubble», CO₂-boblen.

I rapporten argumenterer man med at den fossile, brenselsavhengige økonomien er uholdbar også rent økonomisk, og at de som ikke flytter sine penger fra fossile brensler, kommer til å bli rammet når boblen sprekker. Rapporten viste også hvor mye olje, gass og kull verdens ledende selskaper som utvinner disse tre CO₂-tunge brenslene, sitter på. Rapporten slo fast at 80 prosent av disse reservene må forbli under bakken, for å unngå at Jordens gjennomsnittstemperatur stiger over smertegrensen som forskerne nå enes om vil gjøre livet på Jorden slik vi kjenner det i dag, til et vagt minne.

 

«Petcoke» Petroleumskoks, et karbontett avfallsprodukt fra raffineringen av kanadisk tjæresandolje, i et BP-anlegg i den lille byen East Chicago i Indiana, ved Lake Michigan sørøst for Chicago i Illinois. USA er verdens største produsent og eks-portør av produktet, med India som største mottaksland. Petroleumskoks forurenser enda mer enn kull, og blir brent uten reguleringer i indiske fabrikker og i kraftverk i det svært forurensede landet. Foto: DRONEBASE/AP/NTB SCANPIX

 

Nesten ett år etter fremleggelsen av denne rapporten, satte journalisten, forfatteren og miljøaktivisten Bill McKibben (også han en legende i miljøkretser etter at han i 1987 publiserte en av de første bøkene om global oppvarming: «The End of Nature») seg ned og skrev en artikkel for Rolling Stone som ble publisert på nettet 19. juli 2012, og som kom til å bli en av tidsskriftets mest leste artikler på nett noensinne. Tittelen var «Global Warming’s Terrifying New Math», og en viktig del av artikkelen var basert på rapporten som Carbon Tracker Initiative hadde sluppet året før.

«Jeg sammenlignet bare hvor mye CO₂ den fossile brenselsindustrien har i sine reserver med hvor mye forskerne sier vi kan slippe ut. Og det viste seg at de har fem ganger så mye som vi kan forbrenne. Det faktumet forvandlet industrien fra en vanlig aktør til å bli en røverindustri. Plutselig er det matematisk åpenbart at om de gjennomfører sine selskapers planer, så ødelegges planeten», sier Bill McKibben.

Til vår historie hører det at da artikkelen ble publisert, befant McKibben seg nettopp på Middlebury College der han var – og fortsatt er – ansatt som forsker. I årevis hadde han skrevet bøker og artikler om miljøtrusselen og klimaforandringer.

 

Brennbart Den amerikanske journalisten og miljøaktivisten Bill McKibben skrev en av de første bøkene om global oppvarming. En artikkel med samme tema på Rolling Stones' nettside, ble en av magasinets mest leste noensinne. Foto: MATTIAS LUNDBLAD

 

Men nå begynte han å se på situasjonen på en annen måte.

«Jeg trodde lenge at det var en diskusjon som pågikk om global oppvarming, hvor man trengte mer fakta, flere argumenter, flere bøker og flere artikler. Men så innså jeg at jeg hadde tenkt helt feil. Vi hadde allerede vunnet diskusjonen. Men vi holdt likevel på å tape kampen, fordi det handlet – som kamper ofte gjør – om penger og makt. Og på den andre siden i denne kampen sto verdens rikeste, og derfor mektigste, kraft i menneskehetens historie: den fossile brenselsindustrien. Og de brydde seg ikke om at de hadde tapt argumentasjonen, de brydde seg bare om å vinne kampen», sier Bill McKibben på sitt bokfylte lille kontor ved Middlebury College.

Fra ubetydelig til betydningsfull. Sammen med syv studenter grunnla han i 2008 organisasjonen 350.org. I begynnelsen satset de på informasjon og utdannelse, de delte ut pamfletter og arrangerte demonstrasjoner. Men ettersom årene gikk og stadig mer forskning på feltet ble publisert, desto mer åpenbart ble det at tiden var knapp. Jorden var på vei til å gå under raskere enn alle hadde fryktet. De var nødt til å gjøre noe i stedet for bare å prate. Sammen med sin gode venn, forfatteren og journalisten Naomi Klein, begynte McGibben å fundere på hvordan man kunne oppnå forandring. De begynte å diskutere divestering – en strategi som de begge hadde vært involvert i da de protesterte mot apartheidregimet i Sør-Afrika.

«Målet var ikke det finansielle. Da vi begynte for fem–seks år siden, så var tanken at divestering skulle undergrave de fossilt brensel-selskapenes stilling og hvordan de ble betraktet av allmennheten. Men nå er bevegelsen blitt så stor at det faktisk har fått ren finansiell effekt også. Det hadde jeg aldri trodd skulle skje», sier Bill McKibben.

350.org konsentrerte sin divesteringskampanje om universiteter rundt omkring i USA, og Bill McKibben la ut på turné. Etter to uker kom den første beskjeden. En liten skole i Maine ved navn Union College, med mindre enn 750 studenter, lovte å divestere. Deretter begynte ballen å rulle.

 

Ga etter I mai gikk ledelsen ved ærverdige Cambridge University med på å se nærmere på en plan om å trekke seg ut av fossilinvesteringer, to år etter at studenter og ansatte gikk ut med sitt tydelige budskap om at det harmonerer dårlig med universitetets visjoner å ha flere milliarder pund investert i fossilt brensel. Foto: JAMES LINSELL-CLARK/SWNS.COM/NTB SCANPIX

 

Studentene ved landets overlegent rikeste undervisningsinstitusjon, Harvard University, stemte for å divestere (noe som imidlertid ennå ikke er skjedd). Stadig flere skoler lovte at de skulle avslutte sine finansielle investeringer i den fossile brenselsindustrien, og bevegelsen begynte å vinne tilhengere også utenfor skolesystemet.

I 2013 vant de en stor seier da byen San Francisco gjorde det klart at de ville divestere sitt pensjonsfond på 538 milliarder dollar.

I 2016 gikk investeringsfondet Rockefeller Family Fund (grunnlagt av den første familien i USA som bygget sin formue på olje) ut og sa at også de skulle divestere. Den samlede summen penger som ikke skulle investeres i fossile brensler, begynte nå å vokse seg stor.

«Det første tegnet på at divestering fungerer rent økonomisk, kom i 2016 da den enorme kullprodusenten Peabody gikk konkurs. I sin konkursbegjæring ble de tvunget til å liste opp grunner til hvorfor, og der nevnte de som en grunn at utbredelsen av divestering hadde gjort det vanskelig å få inn kapital», sier Bill McKibben.

Møtt motbør. Bevegelsen har selvfølgelig også møtt kritikk. Ett argument lyder: Å divestere får ingen effekt ettersom de tomrom som oppstår når penger trekkes ut av investorer med samvittighet, fylles igjen like raskt som de oppsto av investorer uten samvittighet.

Et annet argument er: Om man selger sine aksjer, gir man også bort sin mulighet til å påvirke, som aksjeeier kan man også være med på å påvirke selskapet.

Et tredje argument er at aktivisters energi, tid og oppmerksomhet som legges i divesteringskampanjer, kunne i stedet vært brukt på andre initiativer, for eksempel CO₂-avgifter eller å få mennesker til å leve mer miljøvennlig.

 

Tok affære New York City gikk allerede i 2016 ut og sa de av miljømessige årsaker ville begynne prosessen med å trekke ut mer enn 5 milliarder dollar av byens pensjonsfonds investeringer i fossilselskaper, inkludert oljeselskapene BP og Royal Dutch Shell. Flere hundre miljøaktivister demonstrerte i mai 2015 mot Royal Dutch Shells borerigg Polar Pioneer da den lå til kai i Seattle i delstaten Washington, i protest mot oljeselskapets oljeleting i Arktis. Foto: JASON REDMOND, REUTERS/NTB SCANPIX

 

Harvard Universitys president Drew Gilpin Faust har angitt flere ulike grunner til hvorfor hun ikke synes at divestering er noe for hennes skole (som besitter et kapitalfond på utrolige 37 milliarder dollar). Faust uttalte blant annet at hun ikke syntes det var riktig at et universitet driver politikk med sine midler, men utelukkende burde konsentrere seg om å utdanne studenter. Men som en journalist påpekte for henne, så har Harvard divestert tidligere – fra tobakk, Sudan og Sør-Afrika.

«Ja, men det er en viktig forskjell mellom de eksemplene og fossile brensler», sa Drew Gilpin Faust til The Harvard Crimson:

«Jeg tror at når vi bestemmer oss for at noe er så avskyelig at vi ikke vil ha noe med det å gjøre, da er det på tide å trekke våre investeringer ut av den aktiviteten. Det var tilfellet med Sudan. Det er tilfellet med tobakk. Det er virkelig ikke tilfellet med fossile brensler, som vi benytter hver dag for å komme oss til campus, for å reise, for å ha lys og varme i våre lokaler.»

 

Vil fase ut kull Gruvearbeidere holder som en symbolsk gest i den siste biten av steinkull gravet ut i en tysk kullgruve til president Frank-Walter Steinmeier for å markere slutten på kullutvinning i Tyskland. Kullbiten ble senere overlevert ved en høytidelig markering i presidentboligen Bellevue Palace i Berlin, 3. april 2019. Tyskland skal avslutte all kullutvinning til bruk i kraftproduksjon innen 2038, ifølge en regjeringsutnevnt kommisjon. Foto: FABRIZIO BENSCH, REUTERS/NTB SCANPIX

 

Motstridende beskjeder til Oljefondet. I Norge har Statens pensjonsfond utland, omtalt som Oljefondet, begynt en diskusjon om divestering. Fondet har allerede visse etiske retningslinjer, som for eksempel om ikke å investere i klasevåpen, og penger er allerede trukket ut av kullindustrien. Men ingen beslutning er tatt om den industrien som hele den enorme haugen med penger (over 8000 milliarder kroner) er bygget på – olje.

Fakta

Finanssektoren, en sinke.

Stadig flere bedrifter, næringer og investorer investerer i rene energiteknologier og klimavennlige tiltak. Disse investeringene har allerede erstattet investeringer i fossile brensler. Til tross for denne utviklingen har finanssektoren fremdeles ikke gjort paradigmeskiftet i samme retning. Grønne obligasjoner representerer for eksempel bare en liten brøkdel (1 prosent) av det samlede obligasjonsmarkedet. Videre har store aktører som forsikringsselskaper eller pensjonskasser vært eksepsjonelt trege til å endre kurs. Kilde: EUROPABANKEN.NO

  

Flere grønne jobber.

Antallet grønne arbeidsplasser og jobber øker i Europa i takt med at fornybarindustrien forventes å doble antall arbeidere mellom 2017 og 2030. I tillegg vokser den grønne økonomien raskere enn den generelle økonomien i EU.

Kilde: EUROPABANKEN.NO

  

Fortsatt fossil dominans.

Fossile brensler vil ifølge European Political Strategy Centre (EPSC) frem mot 2050 fortsatt dominere den europeiske energimiksen, særlig når det gjelder transport- og varmesektoren, hvor integreringen av fornybar energi forblir lav. Mange av EUs medlemsstater støtter fremdeles fossile brensler, og favoriserer på denne måten skitne teknologier som kull, gass og olje over rimelige og fornybare energikilder. Kilde: EUROPABANKEN.NO

 

I november 2018 ba Norges Bank regjeringen om lov til å divestere – å selge Oljefondets olje- og gass-aksjer. Begrunnelsen var riktignok finansiell ut fra et ønske om å minimere risikoen for permanent fallende oljepriser. Verdens klimaaktivister jublet.

Men ingen beslutning er tatt ennå, og en spesialnedsatt statlig kommisjon har gått imot Norges Banks ønske. «Behold investeringene i fossil brenselsindustri» har beskjeden vært – noe annet ville være for risikabelt, ifølge kommisjonen.

I juli 2018 ble det klart at Irland, som første land i verden, skal selge seg ut av både direkte og indirekte investeringer i selskaper som driver med fossilt brensel. Irlands nasjonale investeringsfond er på over 84 milliarder norske kroner, og hadde i juni 2017 registrerte investeringer i slik industri verdt 310 millioner euro, fordelt på 150 selskaper, skriver E24. Nedsalget skal skje i løpet av fem år.

Bremser fossilindustrien. I desember 2018 feiret divesteringsbevegelsen at over 1000 selskaper, organisasjoner, byer og land har sluttet opp om saken. En samlet verdi på over 8 milliarder dollar er blitt – eller står på vent til å bli – divestert. Irland ble i fjor det første hele landet til å divestere, og New York Citys pensjonsfond har divestert enorme pengesummer. London og New Yorks borgermestere skrev i 2018 under på en oppsiktsvekkende kronikk, publisert blant annet i The Guardian, som talte for divestering og som tok for seg byenes viktige rolle.

Oljeselskapet Shell skriver i sin årsrapport for 2017 at divestering er blitt en konkret trussel mot deres forretningsplan, og at fenomenet har gjort det vanskeligere å hente inn kapital.

«Divestering er blitt et økonomisk verktøy som faktisk fungerer. Vi har absolutt ikke knekket ind-ustrien, men vi har bremset den litt. Og hver måned vi kan holde den tilbake, synker prisene på sol- og vindkraft enda litt, og vi kommer et skritt nærmere en fremtid med kun fornybar energi», sier Bill McKibben.

Og hva skjedde med Middlebury College?

Alice Butler åpnet telefonen sin. Hele dagen hadde hun vært nervøs. Noen år tidligere hadde skole stemt nei til å divestere. Og siden det nettopp var på Middlebury bevegelsen startet, var det selvfølgelig av stor symbolverdi om de skulle få den til
å divestere. Dessuten dreier det seg om ganske mye penger, sammenlignet med mange andre universiteter. Det er kun 2500 studenter ved Middlebury, men verdien av universitetets fond er likevel på over en milliard dollar.

Alice fikk gledesbudskapet hun håpet på, og skrek høyt av glede. Skolens ledelse hadde enstemmig – 35 av 35 representanter – gått inn for å divestere.

Innen 15 år skal ikke en eneste dollar fra universitetets milliardfond ha noe med den fossile brenselsindustrien å gjøre.