• Havsule (Sula nebouxii) At den dumdristige blåfotede havsulen bekrefter Darwins teori, er forbausende. Hunnen bygger ofte reir på stier der tobeinte vesener med kamera rundt halsen ferdes. Men når el Niño skaper stadig hyppigere varmebølger ute i havet, slutter havsulen å legge egg: et Galápagos-varsku til andre av verdens sårbare økosystemer, Norge inkludert. Foto: GETTY IMAGES/ISTOCKPHOTO

  • Hav-iguan (Amblyrhynchus cristatus) Daglig utkjempes en kamp på liv og død på Galápagos for å redde sjeldne, endemiske dyrearter, som hav-iguanen, som bare finnes bare på Galápagos. Den lever av vannplanter og kan bli opptil 1,7 meter lang inkludert halen. I fjor ble 1400 av den noe mindre land-iguanen flyttet til Santiago-øya, der arten ikke har vært observert siden Darwins tid. Internasjonale forskere følger nøye med i øyenes aktive verne- og «rewilding»-arbeid. Foto: NTB SCANPIX

  • Kjempeskilpadder (Geochelone gigantea) Lonesome George, verdens eldste kjempeskilpadde, døde i 2012. Heldigvis tok en yngre slektning, Diego, ansvar og produserte over 800 skilpaddeavkom, som ble flyttet tilbake til sine fødesteder. Det var jo blant annet de ulike særtrekk hos skilpadder, født og oppvokst på nære naboøyer, som fanget Darwins skarpe blikk. Foto: NTB SCANPIX

  • Fregattfuglen (Fregatidae) Besøkende på Galápagos får orkesterplass til å bivåne dyrs, planters og hele økosystemers kamp for tilværelsen. Samtidig valfarter en stadig større strøm av forskere fra FN, WWF, National Geographic Society, europeiske universiteter, internasjonale miljø- og klimaorganisasjoner til Darwin-sentret for å spille aktive roller i dramaet. Foto: GETTY IMAGES/ISTOCKPHOTO

  • Hav-iguan (Amblyrhynchus cristatus) Daglig utkjempes en kamp på liv og død på Galápagos for å redde sjeldne, endemiske dyrearter, som hav-iguanen, som bare finnes bare på Galápagos. Den lever av vannplanter og kan bli opptil 1,7 meter lang inkludert halen. I fjor ble 1400 av den noe mindre land-iguanen flyttet til Santiago-øya, der arten ikke har vært observert siden Darwins tid. Internasjonale forskere følger nøye med i øyenes aktive verne- og «rewilding»-arbeid. Foto: GETTY IMAGES/ISTOCKPHOTO

  • Besøkende på befaring De gamle sjørøverne kalte Galápagos for «The Enchanted Isles» – De fortryllede øyer. På tross av isolasjon og stadig vannmangel har mesteparten av floraen og faunaen overlevet ved å tilpasse seg naturens luner. Foto: GETTY IMAGES/ISTOCKPHOTO

Rapport fra Galápagos: Et glimt av håp.

Rapport fra Galápagos: Et glimt av håp.

Fra utgave: 3 / mars 2019

Galápagos’ sårbare økosystem trues fra mange hold. Organismer og arter påvirkes av endringer i den skjøre økologiske balansen. Men øyene i Stillehavet er også et laboratorium under oppsikt av forskere fra hele verden som studerer ubønnhørlige klimaendringer som bleker koraller og skader sjeldne organismers næringskjeder. Her lever dyr, planter og mennesker på en skarp knivsegg mellom liv og utryddelse. Hva kan vi lære av Galápagos?

Galápagosøyene (Ecuador), Stillehavet. Et besøk på Galápagos i fjor, alle dystre klima- og miljøprognoser til tross, minnet meg på at alt håp ikke er ute. For det var jo her Charles Darwin unnfanget sin evolusjonsteori om artenes opprinnelse og tilpasningsdyktighet til miljøendringer – en fundamental innsikt som revolusjonerte vårt verdensbilde. Det stadig mer omseggripende begrepet antropocen* dukket stadig opp i bevisstheten under mine turer omkring på øyene: At vi mennesker for første gang i klodens historie er pålagt ansvaret for jordens videre skjebne. Ordet betyr: Menneskets tidsalder.

Fakta

Noter

* Antropocen var hovedtema i Aftenposten Innsikt i desember 2016. Det engelske uttrykket 'anthropocene' gir i dag rundt 2 320 000 googletreff, noe som er mer enn 1 million flere enn den gang. Det norske 'antropocen' gir i dag rundt 50 000 treff.

** Tittelen på David Attenboroughs nye serie, nå på Netflix.

*** Lovens ordlyd gir folket rett til å kreve at offentlige myndigheter aktivt skal forsvare naturen – pachamama – og at myndighetene skal ha mandat til å fremme miljøvern og respekt for alle elementer som utgjør et økosystem.

**** Plan Galápagos tar inn over seg føringene fra Verdensarvkonvensjonen, Ramsar-konvensjonen, FNs Biosphere program, m.fl.

 

På Galápagos står man ansikt til ansikt med nådeløse prosesser som med tiden ble kjent som darwinistiske: En survival of the fittest-kamp om å overleve, som belønnet de tilpasningsdyktige, men straffet de ressurssvake. Det er en monumental opplevelse å være omringet av vesener som sjelden har opplevd utrygghet, av planter og dyr som har brukt årtusener til å utvikle seg i harmoni med naturen.

Øyriket består av 13 store øyer, og seks små, hvorav kun fire er bebodd. Arkipelets beskjedne omfang er omvendt proporsjonalt med dets renommé og evne til hva det kan lære oss om miljøendringene vi står overfor: ikke bare klimatiske, men også økende tilstrømming av mennesker, både besøkende fra moderlandet Ecuador og fjernere strøk. Og heller ikke her har man unnsluppet den globale plastforurensingen av havet.

Klimafølsomme kraftfelt. Havtemperaturen på disse kanter av Stillehavet varierer sterkt med sesong og strømforhold: Mens Humboldtstrømmen fra sør veller opp kaldt vann fra 3000 meters dyp, sender el Niño regn og temperert, nærmest lunkent vann sørover fra Panama. La Niña, derimot, sørger vanligvis for lavere havtemperaturer, men er blitt svekket i de siste årene – sykluser som kan måles både i årstider og år, men peker bare i én retning: varmere.

Som nesten usynlige, klimafølsomme kraftfelt spres disse strømmene utover, og dirigerer både livet i havet og fuglenes flukt på himmelen, fra kontinent til kontinent. Selv små endringer i disse bevegelsene fanges nå opp av superintelligente datamaskiner, som supplerer hva vi alle føler og observerer, på kroppen eller på TV-skjermen: brennende trekroner, dødsbleke koraller, breer som revner, elver som fråder, øyer som synker.

Tidligere var naturen bakteppet i eposet om menneskets tid på Jorden; nå er den blitt selve historien – en fortelling som vi alle prøver å hente mening fra, og håp. Dette er hva jeg tror David Attenborough (over) sikter til når han røper at han stadig dras tilbake til disse øyene langt ute i Stillehavet, for å hente viten og søke dypere forståelse i sitt arbeid med å redde «Our Planet».** 

Et hav av utfordringer. Dette lille øyriket midt på ekvatorlinjen mangler ikke på drama: Her kolliderer havstrømmer med iltre vulk-aner fra den geologiske «ring of fire» som stadig spyr ut lava. Her blir endemisk flora og fauna bytte for smittefarlige mikroorganismer og firbeinte gnagere – blindpassasjerer på båter og ferger fra fastlandet. Mens en tiltagende strøm av besøkende ankommer årlig: Noen på jakt etter en jobb, andre på søken etter truede dyrearter – eller kanskje seg selv.

Selv ble jeg fylt av et positivt engasjement under oppholdet. Kanskje fordi jeg befant meg på beskyttet territorium: 97 prosent av arkipelet er fredet, i praksis en eneste stor nasjonalpark. Som det første i verden skrev Ecuador naturrettigheter og miljøvern inn i sin grunnlov av 2008***, noe som har ført til at man i dag har fått bukt med et tidligere utstrakt rovfiske, illegal immigrasjon og har reformert og effektivisert nasjonalparksystemet. 

Som et av de aller første stedene til å havne på Unescos verdensarvliste i 1978, fungerer Galápagos som en klodens «kanarifugl i gruven», som gir oss de første varselsignalene om at noe illevarslende er på ferde, og at vi må ta grep før det er for sent.

Men det holdt på å gå galt da Unesco løftet pekefingeren i 2007 og henviste Galápagos til sin lite ærefulle «Verdensarv i fare-liste». Da våknet både Ecuadors politikere og verdenssamfunnet: Et nytt lovverk **** førte til strenge vernetiltak, der både incentiver og bøter ble tatt i bruk for å finne løsninger på Galápagos’ miljøutfordringer.

I 2010 var øyriket tilbake på Unesco-listen – en spore for andre steder hvor artsmangfoldet som holder oss alle i live, er truet.

Nordmannen Kjetil Haugan, engasjert i hotell- og cruisedrift på Galápagos, er imponert over myndighetenes kontroll over nasjonalparken, fra utslipp til søppelhåndtering. «Både turoperatører og cruisebåter er påbudt bruk av lokal guide», forteller han. Snart har 1000 guider bestått øygruppens krevende National Park Service-eksamen som krever høy utdannelse, språkkunnskaper og innsikt i økologi og naturvern. 

Vern eller forsvinn. En ankomstavgift på 100 dollar pr. besøkende er øremerket til miljø- og forskningsarbeid for å hindre at fremme-de, «invaderende» arter og mikrober skal true det unike økosystemet.

Avgiften har gjort nytte for seg: Mest kjent internasjonalt er innsatsen for å redde Galápagos’ truede kjempeskilpadder. Nå er bestanden stabil.

Økologen Luis Arroyo beskriver det vellykkede «Project Isabela» – en ambisiøs satsning for å redde flere av Galápagos’ endemiske arter fra å bli utryddet. «En voksende bestand av villgeiter var et problem», forteller han. «De forsynte seg grovt av planter, mose, kratt og trær – næringskjeden til store deler av øyrikets sjeldne fauna.»

Avlivning ved skyting viste seg å være både uheldig og upraktisk. Men så kom noen på ideen med «Mata Hari-geitene» – steriliserte hunner som fikk romantikken til å blomstre, uten at noen killinger fødtes. Bestanden ble redusert med 140 000 geiter. Regningen kom på 10,5 millioner dollar, for det meste finansiert internasjonalt. Steriliseringsmetdoen er tatt i bruk med hell også andre steder på kloden, og har blant annet vist seg effektivt i å begrense vaksineresistente malaria- og gulfeber-mygg.

 

Galápagos-skarven Den flyveudyktige Galápagos-skarven (Phalacrocorax harrisi) er et premieeksempel på Darwins evolusjonsteori. Siden den mangler naturlige fiender på land, svant vingemuskulaturen etter hvert bort. Men hvordan kan er en tilsynelatende klossete fugleart som så vidt flakser omkring, være et symbol for teorien der tilpasningsdyktighet trumfer alt? Svaret er å finne i skarvens sterke beinmuskulatur, og de kraftige føttene som gir høy fart under vann. Foto: NATURE PICTURE LIBRARY/NTB SCANPIX

 

Mange mener nå at hundredollar-avgiften med hell kan forhøyes. Kontrasten er stor til vår hjemlige diskusjon om finansiering av felles-goder, der myndighetene hittil har avvist skatter eller avgifter av denne type, til tross at miljøvernbehovet stadig presser seg på. Og mens en rekke norske havner ønsker cruiseskip i alle størrelser hjertelig og ubegrenset velkommen, tillater Galápagos kun båter som tar maksimalt 99 passasjerer.

En rekke sårbare, ikoniske steder omkring på kloden følger nøye med på Galápagos’ restriktive verneprogram, finansiert etter «forurenser skal betale»-prinsippet. Sammen med bidrag fra internasjonale filantropi-organisasjoner er mye av dette blitt kanalisert gjennom den lokale Darwin-stiftelsen i Puerto Ayora.

Allemannsansvar. Bare 25 000 fastboende holder til på Galápagos – en skattkiste og samtidig et fyrtårn som kontinuerlig sender signa-ler til resten av verden om at det er skjær i sikte:

Et signal til turismen om at allemannsretten ikke må være en menneskerett, men et allemannsansvar; til politikere om at biomangfold ikke må undervurderes; til nasjoner som sliter under klimaendringer om å være på vakt.

 

Sjøløve (Zalophus wollebaeki) En av sjøløvenes få naturlige fiender på Galápagos er haiene. Men kinesernes appetitt for haifinnesuppe (både som delikatesse og afrodisiakum) har kommet sjøløvene til unnsetning. Men nå har varmere havstrømmer, dødelige for mange av havdyrenes tradisjonelle byttedyrmeny, tvunget dem til å ta opp jakten på digre tunfisk. Foto: GETTY IMAGES/ISTOCKPHOTO

 

Før flyet skal ta meg tilbake til Sør-Amerikas fastland, rusler jeg ned til terrassen på mitt lille hotell, Red Mangrove. En flokk haviguaner er kommet gjestene i forkjøpet og varmer sin kropp og skarpe pigger i den lave solen. I to av solsengene har et par digre sjøløver tatt seg en lur, mens seler leker i brottsjøen, uaffisert av skilpaddenes dovne svømmetak ut mot horisonten.

Hvor lenge kan dette vare? For det er ikke gitt at Galápagos, hvor vi først forsto forholdet mellom evolusjon og miljø, vil overleve. Øyrikets skjebne angår oss alle.