• Symphodus melops Grønngylt er som blant annet bergnebb og berggylt en pusserfisk, det vil si at de renser andre fisk for ektoparasitter, snyltedyr og -planter som snylter på vertsdyrets eller vertsplantens overflate. Foto: WIKICOMMONS

Rensefisk er blitt industri.

Rensefisk er blitt industri.

Fra utgave: 7 / juli og august 2017

Titalls millioner av leppefisk ender i oppdrettsanlegg for å bekjempe lakselusen. Leppefiskenes sårbare biologi krever ny tenkning i forvaltingen.

Ettertraktet egenskap. Våre seks leppefisk-arter har rundt 600 fettere og kusiner i alle verdenshav. Mange av disse spiser parasitter fra større rovfisk gjennom en uskreven avtale utviklet over millioner av år med evolusjon og samspill. Leppefisk er kjent for sin komplekse sosiale adferd og intelligens. De er en av få fiskegrupper som er i stand til å bruke verktøy under naturlige forhold og har i enkelte læringsforsøk vist seg å være kløktigere enn primater.

Men leppefiskenes kompetanse er nå blitt industri.

På 1980-tallet ble det oppdaget at evnen til å fjerne parasitter lot seg overføre til oppdrettsanleggene. I mange år var dette som en kuriositet å regne, men da lakselusen utviklet resistens mot medisinske lusemidler mot slutten av 2000-tallet, eksploderte bruken. De fleste spådde at nye metoder eller oppdrettet rensefisk ville ta over innen kort tid, men syv år senere er etterspørselen etter leppefisk større enn noensinne. Omtrent 60 prosent av oppdrettsanleggene bruker nå leppefisk og rognkjeks.

Fakta

Forvaltning.

Havforskningsinstituttet skriver på sine nettsider:

Bruken av leppefisk har tatt seg kraftig opp til bruk som lusespisere i oppdrettsnæringen de siste årene, og har passert 20 millioner i antall og 200 millioner kroner i verdi til fisker.

Det er et forvaltningsmål at fisket skal være bærekraftig – det vil i praksis si at fisket ikke skal ha varige, negative effekter på bestandene, og at det ikke skal føre til endringer i bestandsgenetiske forhold eller spredning av sykdommer.

Havforskningsinstituttet har hatt referansefiskere som har rapportert fra fisket etter leppefisk. I enkelte områder ser man tegn på tilbakegang av bestandene.

En viktig problemstilling som er knyttet til prinsippet om bærekraft, er den omfattende flyttingen av fisk. Hvert år transporteres mange millioner villfangede leppefisk fra Sverige og Sør-Norge, nordover til Midt- og Nord-Norge.

Leppefisk som er flyttet over store distanser kan ha en annen genetisk bakgrunn enn den lokale fisken. Det er derfor spesielt viktig at denne fisken ikke rømmer fra anleggene. 

 

Det pågår et landsomfattende kystfiskeri etter leppefisk hvor nærmere 500 fiskere deltar. Leppefisken lar seg enkelt fange med ruser og teiner i områder med svaberg og tareskog. Før oppdrettsnæringen rettet blikket mot leppefisken, var mennesker en liten trussel. Berggylten har fra gammelt av vært brukt som hummeragn, men omfanget er minimalt sammenlignet med det målrettede, landsomfattende fisket som pågår i dag.

Å beskatte naturlige bestander er i utgangspunktet ikke nødvendigvis problematisk. Et fiskeri er bærekraftig om det høstes av overskuddet og ikke påvirker bestandens evne til å fornye seg. I tillegg er det viktig at artens økologiske funksjon opprettholdes. Intensive fiskerier må forvaltes med omhu for å hindre overfiske.

Dette krever grundig kunnskap om bestandenes størrelse, reproduksjon og bæreevne – noe som var lite kjent inntil leppefiskeriet tok av. Selv om vi vet mye mer i dag, så er det fortsatt mange ubesvarte spørsmål. 

Sær og sårbar reproduksjon. Leppefiskene har et fascinerende sexliv til fisk å være. Men nettopp dette gjør dem også ekstra sårbare for fiske. I gytetiden konkurrerer hannene om territorier og hunnenes oppmerksomhet og er derfor større og mer fargerike enn hunnene. Hos grønngylten, den arten som fiskes mest, bygger hannene storslåtte reder av tang og tare. Etter gyting beskytter hannen eggene alene til de klekkes. I opptil ti dager beveger han konstant halefinnen ved åpningen til redet slik at vannet er frisk og oksygenrikt.

Også hos berggylten, den mest ettertraktede arten, vokter hannen eggene. Om han forsvinner, ved fiske eller av andre årsaker, blir eggene raskt et festmåltid for andre leppefisk. I de siste årene er fredningsperioden for leppefisk gradvis blitt forlenget slik at det ikke fiskes under gyteperioden. Dette er svært viktig for å sikre ro under parringen, og at eggene modnes og klekkes.

For å bevare gytebestandene er det også satt minstemålsgrenser for de ulike leppefiskartene. Fisk som er under denne, må settes ut på fangststedet. Minstemål brukes i fiskerier over hele verden, og grunntanken er å la fisken få muligheten til å kjønnsmodne og gyte minst én gang før den kan fiskes.

Nedsiden er at vi da tillater et fiske på de mest produktive individene. Som hos de fleste andre fiskearter er antall egg og spermier hos en stor og eldre leppefisk mange ganger høyere enn for en førstegangsgyter.

Men det største problemet et at minstemålene for leppefisk er kjønnsdiskriminerende for flere av artene. Berggylten er kanskje aller mest utsatt. Her er alle født hunner som kjønnsmodnes når de er rundt 22 cm. Deretter vokser de videre, og når de er mellom 33 og 41 cm blir de hanner. Minstemålet for berggylt på 14 cm beskytter ikke engang hunner i kjønnsmoden alder.

Fortsetter fiskeriet som i dag, vil leppefiskbestandens evne til å fornye seg, reduseres. Dette strider med grunnleggende prinsipper for bærekraftig forvaltning.

En annen utsatt art er grønngylt. Den har ikke kjønnsskifte, men hannen vokser fortere og kjønnsmodnes senere enn hunnen. Denne avveiingen er ikke tilfeldig. Å være stor, er avgjørende for å kunne vinne konkurransen mot andre hanner og tiltrekke seg hunner, men betyr også at de når minstemålet før de rekker å kjønnsmodne. Resultatet av et hardt fiske blir da en forskyvning av den naturlige kjønnsandelen og færre reder i neste års gytesesong.

La de store leve! Leppefiskenes biologi er dårlig tilpasset dagens minstemål. Løsningen er å også legge til et maksimalmål slik at både de små og de største må settes ut. Det vil sikre at de mest produktive individene fredes. For leppefiskene vil det også bidra til bedre kjønnsbalanse.

Tanken om å bevare de største i bestandene er godt etablert blant ledende fiskeriforskere i verden. Likevel er det sjelden denne kunnskapen er tatt i bruk som forvaltningstiltak.

Noe skyldes nok motstand fra fiskerne som er redd for at det vil redusere inntektsgrunnlaget. Men det er en kortsiktig tankegang fordi hele formålet er å gi bestandene større kapasitet til å reprodusere seg og bygge seg opp. Med solid kunnskap om leppefiskenes reproduksjon anbefalte Havforskningsinstituttet i år å innføre maksimalmål for fire av leppefiskartene for å sikre produktive gytebestander. Dette ble dessverre ikke tatt til følge i Fiskeridirektoratets reguleringsforslag for årets fiske.

Veien videre. Leppefiskene er viktige ikke bare som naturlige rensefisk, men helt sentrale i økosystemene langs det meste av Norges langstrakte kyst. De beiter på små krepsdyr, snegler, kråkeboller og skjell blant tang og tare. Dietten endres når de blir større, og det å bevare stor leppefisk ved maksimalmål vil dermed også bidra til å opprettholde den økologiske funksjonen. Leppefisk er viktige byttedyr for sjøfugl og større fisk, som den truede kysttorsken og ål. En bærekraftig leppefiskforvaltning er å ta vare på kysten vår.

Bruken av leppefisk medfører også annen risiko. Så godt som all leppefisk som fanges på Sørlandskysten og svenskekysten, transporteres til Midt- og Nord-Norge. Resultater fra en pågående studie tyder på at leppefisk rømmer fra merdene og påvirket den genetiske sammensetningen i bestandene i Trøndelag. De naturlige genetiske tilpasningene i disse områdene som er oppstått over tusenvis av år, kan utvaskes.

I tillegg kan sykdommer og fremmede organismer følge med i lasten og etablere seg i nye områder som normalt er adskilt med over 1000 km kystlinje. Konsekvensene av dette vet vi altfor lite om.

Nye forvaltningsgrep de siste årene, med blant annet forlenget fredningstid og begrensninger på antall fiskere, redskap og båtkvoter begrenser en videre vekst i leppefiskeriet. Dette er gode og nødvendige tiltak, men det er avgjørende for bærekraften at det også tas hensyn til leppefiskens vekst, kjønnsmodning og sære reproduksjonsstrategier.

I mellomtiden kan vi ønske oss at leppefisken som allerede er i merdene, blir tatt bedre vare på enn det som nå er tilfellet.

Først og fremst i et dyrevelferdsperspektiv, men det kan også dempe etterspørselen etter ny fisk fra de ville bestandene.

 

Om artikkelforfatteren: Kim Aleksander Tallaksen Halvorsen disputerte 27. januar 2017 ved Universitetet i Oslo med ph.d-avhandlingen «Selective harvesting and life history variability of grønngylt and bergnebb in Norway: Implications for management and conservation».