• Illustrasjon: GETTY IMAGES/ISTOCKPHOTO

Den moderne (p)syken.

Den moderne (p)syken.

Fra utgave: 8 / august 2019

Nå begynner stresset. Eller?

Stress som lidelse. Angst, depresjon og utbrenthet – og stress. Disse synes å være modernitetens store lidelser. Vi har riktignok kanskje glemt dem litt av i løpet av sommeren. Kanskje livet i hengekøyen eller på stranden eller på turistforeningshytta til og med førte til at de slapp taket en liten stund.

Men nå er vi tilbake i hverdagen. Brått er vi nok en gang plassert i en tilværelse hvor alt truer med å vokse oss over hodet, og hvor vi knapt klarer å holde tritt med en timeplan som stadig tilføres nye aktiviteter i form av kurs, møter, oppgaver, sosiale arrangementer og dugnader. Og vi kjenner at det bobler inni oss (og slett ikke av glede), og etter noen uker eller måneder sitter vi i bilen og griner og lengter etter den stranden i Sør-Frankrike (samtidig som vi blir stresset av å tenke på hvor mye vi forurenset med flyreisen og alle engangsflaskene med vann). Og sånn går dagene helt til det blir jul og stresset skrus opp enda noen hakk. Og til slutt eksploderer vi og blir liggende i gangen som en flat ballong.

Det er ingen som lenger stiller spørsmål ved om det faktisk er slik at disse psykiske lidelsene er et problem for det moderne individet. For det er de. Derfor kommer det også mange bøker om emnet, som skal hjelpe oss å forstå og – forhåpentlig – håndtere slike utfordringer litt bedre. Noen eksempler fra vårens utgivelser er Anders Bortnes «Søvnløs», som både er historien om et søvnløst liv, om menneskets forhold til søvn og forslag til løsning for dem som sliter med å få sove, samt Siw Aduvills «Hvile», som gir ulike råd om hvordan vi kan få til energigivende avbrekk fra handling, jobbing og evig aktivitet.

Brått er vi nok en gang plassert i en tilværelse hvor alt truer med å vokse oss over hodet.

En tredje bok er Anne Gunn Halvorsens «Stress og korleis leve med det» (2019). Her lette Halvorsen etter stress og fant det over alt – i hjem og i klasserom, på kontor og sykehus. Stresset var overalt og rammet alle.

Faktisk viser undersøkelser at halvparten av alle jenter i tiende klasse lider av psykiske helseplager som de selv knytter til stress, og i sommer kunne Stavanger Aftenblad melde at forskere ved Universitetet i Stavanger skal igangsette et omfattende prosjekt som har som mål å fremme unges psykiske helse og gjøre dem mer robuste. Professor Edvin Bru ved Læringsmiljøsenteret ved UiS viser til bekymringsfulle utviklingstrekk fra år 2000 og frem til i dag, som blant annet en dobling av dem som får antidepressiver. Og skolen er en av arenaene som fremkaller stress. Men det er altså ikke bare skole, og det er ikke bare de yngre som rammes.

I sin bok viser Halvorsen til at voksne nordmenn er på europatoppen i opplevd tidspress på jobb. Dette opplevde stresset kan videre gi forferdelige fysiske konsekvenser av typen hjertesykdommer, tidlig aldring, rusmisbruk
og muskelplager. Men hvorfor er vi så stresset?

Og hva kan vi gjøre med det?

Den menneskelige tilstand. Ofte betraktes stress og depresjon som konsekvenser av angst, eller det som på engelsk heter anxiety. Og dette er ikke et nytt ord. Historisk sett har anxiety sine røtter i det greske angh, som betyr «å presse hardt», «å kvele» eller «å bli tynget av sorg», og i boken «Anxiety» (2012) hevder Daniel og Jason Free-man at menneskene alltid har lidd under angst, stress og depresjon, bare at de tidligere gikk under andre navn og ble forklart på andre vis, som for eksempel moralsk forfall eller fysisk sykdom.

Slike tanker finner vi også blant filosofene. I boken «My age of anxiety» (2014) argumenterer Scott Stossel for at det å forstå angst faktisk innebærer å forstå den menneskelige tilstand. I motsetning til dyr er mennesker nemlig vesener som bryr seg om fremtiden og bruker tid og energi på både å håpe at ting skal gå bra og frykte at de skal gå dårlig, noe som gjør angst (og håp) til eksistensielle grunninnstillinger.

Angsten er særlig påtrengende i vår sekulariserte modernitet, mener Sartre, fordi vi ikke lenger har noen garantist som kan gi oss en indikasjon på om en handling er god eller ond.

Den franske filosofen Jean-Paul Sartre var av en lignende oppfatning og mente at vi kjenner på angst når vi klarer å ta inn over oss at vi er ansvarlige for våre egne handlinger. Derfor er angsten særlig påtrengende i vår sekulariserte modernitet, mener Sartre, fordi vi ikke lenger har noen garantist som kan gi oss en indikasjon på om en handling er god eller ond. Angst er med andre ord prisen vi må betale for frihet – og sekularisering.

Moderne hverdagsstress. Dette siste punktet signaliserer dermed også at angst, stress og depresjon – til tross for at de alltid har eksistert – kanskje er spesielt fremtredende i vårt moderne samfunn, noe mange sosiologer skriver under på. Sosiolog Zygmunt Bauman er et eksempel på en som gjerne tolket stress som en reaksjon på den frie flyten som preger den moderne livsførsel. Hele tiden er vi nemlig i bevegelse og på reise gjennom ulike rom, enten det er snakk om forhold, forbruksvarer, jobb eller identitet. Dette gir oss uendelig mange muligheter, men når alt kommer til alt, er det kanskje ikke så naturlig for oss som vi liker å tro. Stress er tross alt en naturlig reaksjon på unaturlige omstendigheter. Det er et tegn på at vi beveger oss i feil retning, noe som for øvrig gjør stresset enda større.

Dette er også noe Anne Gunn Halvorsen tar opp i sin bok. Valgfrihet, skriver Halvorsen, er både det store privilegiet og den store stressfaktoren, ikke bare fordi det er så mye å velge mellom og det er så lett å velge feil, men fordi vi må velge hele tiden. Og da snakker vi nettopp om hele det store spennet fra valg av kakespade til studium, jobb og ektefelle. Hver minste (og største) ting representerer en mulighet til å gjøre enda mer ut av livet sitt og dermed gjøre det enda bedre. Dette er videre også noe av grunnen til at så mange streber etter å være best. For hvis du er best, er det et bevis på at du har brukt friheten din på en god måte. Og da har du på mange måter vunnet over universet.

Problemet er bare at det lar seg ikke gjøre å vinne over universet. Det skjønte til og med Sartre. Så hva gjør vi?

Kanskje vi rett og slett – til tross for alt det store som vi er redde for, og all plasten som finnes i havet – må starte med oss selv. For kanskje, sier Halvorsen, handler det å leve godt med stress ikke om å endre eller forvandle eller realisere, men tvert imot å lære seg å leve i de omgivelsene man faktisk befinner seg i. Å lytte til seg selv. Å vite at en aldri kan ha full kontroll. Å akseptere at man har begrensede muligheter. Å leve det livet man har heller enn det livet man tenker at man burde leve. Eller kunne ha levd.

Hvis det bare var sommerferie hele året.