• Filmet på åpent hav Steven Spielberg (nr. to f.v.) valgte Martha's Vineyard som innspillingssted blant annet fordi øya er omgitt av relativt grunn sandbunn som var fordelaktig i bruk av den mekaniske haien. Foto: GETTY IMAGES

  • Usynlig angrep I åpningsscenen var Susan Backlinie påmontert et slags belte med tau på, som ti mann sto på stranden og dro i, slik at hun ble dratt fra side til side i vannet. For å legge på bedre skrikelyder i etterkant, satt hun i studio og lente seg bakover og skrek mens Spielberg helte vann ned i munnen hennes.

     

  • Tøffe tak Susan Backlinie spiller kvinnen som dør i åpningsscenen. Som stuntskuespiller med attraktivt utseende, oppfylte hun alle kravene til rollen, som likevel ble tøffere enn hun kunne forutse. Her er hun sammen med regissør Steven Spielberg. Foto: GETTY IMAGES

  • Følsom for salt Den mekaniske haien fikk kallenavnet «Bruce», etter Steven Spielbergs advokat.

  • Punktum for monsteret Chief Brody klamrer seg til masten på skuten «Orca» mens han sikter inn det siste, dødelige skuddet mot haien. Foto: NTB SCANPIX

Den perfekte stormen.

Den perfekte stormen.

Fra utgave:

Da «Haisommer» dukket opp på kinolerretene sommeren 1975, sprengte den publikumsrekorder over hele verden. Standarden for Hollywoods kassasuksesser ble dermed satt med et tubariff på to noter. Men med en produksjon der alt i utgangspunktet gikk galt, var det ingen selvfølge at «Haisommer» skulle bli en suksess i det hele tatt.

Etterpåklokskap foran og bak kamera. Det var en ung og blåøyd Steven Spielberg som på begynnelsen av 1970-tallet fikk regiansvaret for filmatiseringen av Peter Benchleys roman om en hvithai som terroriserer en liten amerikansk ferieøy. 26 år gamle Spielberg var langt fra noe stjerneskudd: Hans spillefilmdebut i 1974, «The Sugarland Express», var blitt møtt med relativt lunkne kritikker. Når han i senere intervjuer har mimret om «Haisommer», medgir han at han aldri ville ha laget filmen, var det ikke for at han var så ung og ambisiøs – og dum.

Den gryende etterpåklokskapen meldte seg både foran og bak kamera. Filmens produsenter, David Brown og Richard Zanuck, har sagt at de neppe hadde kjøpt filmrettighetene dersom de hadde lest boken to ganger. For det å filme «Haisommer» skulle vise seg å være et minefelt av uforutsigbare innspillingsforhold, ustadig vær og en mekanisk hai som aldri virket slik den var tenkt.

Det å filme «Haisommer» skulle vise seg å være et minefelt av uforutsigbare innspillingsforhold, ustadig vær og en mekanisk hai som aldri virket slik den var tenkt.

På en tid hvor få hadde filmet på åpent hav, ble det betraktet som galskap da Spielberg insisterte at han ville spille inn filmens nøkkelscener i Atlanterhavet, langs kysten av ferieøya Martha’s Vineyard i Massachusetts på USAs østkyst, fremfor for å gjøre disse opptakene under kontrollerte forhold i en tank eller en innsjø. Det skulle by på massive logistiske utfordringer.

Skremt av åpent hav. Bare dager før innspillingen skulle starte, hadde Spielberg hverken ferdig manus eller alle skuespillere på plass. Richard Dreyfuss, som spiller den litt eplekjekke marinbiologen Hooper, hadde i utgangspunktet takket nei da Spielberg tilbød ham rollen. Det var ingen tvil hos Dreyfuss om at filmen ville gjøre seg bra på kino, men det var lite som fristet med å filme på åpent hav.

Når Dreyfuss likevel endte opp i rollen, var det etter å ha sett en førvisning av filmen der han spilte sin første hovedroll. Han syntes sin egen opptreden var så dårlig at han ble livredd for aldri å få en skuespillerjobb igjen. («The Apprenticeship of Duddy Kravitz» (1974) skulle vise seg å få bedre mottagelse enn Dreyfuss fryktet. Den vant til og med Gullbjørnen i Berlin og ble Film of the Year i Canada, red. anm.)  Uten å nøle ringte han Spielberg og tryglet om likevel å få spille Hooper i «Haisommer».

Haien måtte ikke overskygges. Hva gjaldt resten av rollebesetningen, var Spielberg krystallklar: Haien spilte hovedrollen, og den skulle ikke overskygges av skuespillere med stjernestatus. Flere ganger måtte han si nei til alfalegenden Charlton Heston, som insisterte på å spille politisjefen, Chief Brody. Spielberg ville ha en ømmere, mer sårbar type, en som publikum kunne henge hatten på og som kommuniserte frykten og maktesløsheten på en realistisk og overbevisende måte.

Haien spilte hovedrollen, og den skulle ikke overskygges av skuespillere med stjernestatus. 

Valget falt på den relativt ukjente Roy Scheider, som på en fest hadde kommet i prat med Spielberg, som satt alene i en sofa, fortapt i fortvilelse og angst over det uferdige manuset til en film han skulle lage om en hai.

Scheider skulle i løpet av innspillingen bli en av mange bidragsytere til et manus som var i konstant endring, og improviserte også det som skulle bli filmens kanskje mest kjente replikk: «You’re gonna need a bigger boat».

Usynlig fiende. Presset på Spielberg vokste i takt med at Peter Benchleys roman klatret på bestselgerlistene. De virkelige problemene startet med Spielbergs modige, men like fullt naive, avgjørelse om å filme på åpent hav – og allerede i åpningsscenen ble han tvunget til å endre manuset. Der en ung kvinne blir dratt nådeløst fra side til side av noe under vann som er visuelt utilgjengelig for seeren, var den opprinnelige planen at haien skulle gjøre en fryktinngytende entré foran kamera.

Slik ble det imidlertid ikke: Den mekaniske haien som var bygget i tre varianter og testet i en ferskvannstank i studioene til Universal, ble ødelagt med en gang den kom i kontakt med saltvann. Filmen som skulle handle om en hai, sto plutselig uten selve haien.

Den mekaniske haien som var bygget i tre varianter og testet i en ferskvannstank i studioene til Universal, ble ødelagt med en gang den kom i kontakt med saltvann. 

I det som fremsto som en uløselig krise, hentet Spielberg inspirasjon fra Alfred Hitchcocks skrekklassikere og bestemte seg i stedet for å spille på fantasien til seeren. For hva er skumlere enn et terroriserende monster man ikke kan se? Problemet ble dermed løst med et kamera som for det meste filmet fra haiens synsvinkel, og heller antydet monsterets tilstedeværelse, i stedet for å avsløre den.

Umulige arbeidsforhold. Den unge regissørens angst vokste for hver dag. Spielbergs intense ønske om realisme begynte å gå på bekostning av budsjettet, for ikke å snakke om arbeidsmoralen på settet, som tok en sober vending da man omsider skulle filme scenene på havet, hvor Chief Brody, marinbiolog Hooper og den selvutnevnte hai-eksperten, fylliken Quint, jakter morderhaien.

Arbeidsforholdene var umulige: Lekterne med kameramenn og utstyr fløt hit og dit med strømmen, samtidig som bildets eneste lyskilde, solen, flyttet seg en halv meter mellom hvert opptak. Sivile seilbåter forstyrret bildene og gjorde mange opptak ubrukelige. Scener ble flere dager forsinket, og Spielberg levde i konstant frykt for å få sparken av Universal.

Dverg i bur. Listen over feil og uforutsette hindringer i filmingen av «Haisommer» er lang. Spielberg hadde hyret to australske haieksperter til å bidra med faktiske opptak av en ekte hvithai langs den australske kysten, til bruk i scenen der marinbiologen Hooper i Richard Dreyfuss’ skikkelse blir senket ned i vannet i et bur. Men haiene i Australia var ikke store nok, og Spielberg fikk dermed den noe politisk ukorrekte ideen om å plassere en kortvokst person i buret, for å få haien til å se større ut.

De to haiekspertene slet i dagevis med å få opptakene de ønsket, for haien var ikke spesielt interessert i hverken buret eller den kortvokste personen på innsiden – helt til haien ved et uhell satte fast finnen i buret, og gikk berserk.

Opptaket var perfekt, men det var ett problem: Det var ingen i buret, og den planlagte scenen hvor Hooper ifølge manus skulle avgå ved døden under vann, gikk i vasken. Spielberg, som på det tidspunktet hadde gjort endringer i manuset daglig i flere måneder, snudde opp ned på Hoopers skjebne uten å blunke.

Den mekaniske haien ble reparert etter beste evne og fikk slippe til i kortere enkeltscener, ikke minst i filmens klimaks, da haien går til angrep og sluker fylliken Quint (bildet t.h.), før Chief Brody avfyrer det fatale skuddet.

Å utelate haien visuelt gjennom det meste av filmen, noe som i realiteten var et resultat av dårlig planlegging og et trangt budsjett, er i ettertid blitt feiret som et avgjørende kreativt valg, som bidro til filmens suksess og ikoniske status.

Å utelate haien visuelt gjennom det meste av filmen er i ettertid blitt feiret som et avgjørende kreativt valg, som bidro til filmens suksess og ikoniske status.

En litt for sen advarsel. Kronen på verket ble musikken. Da komponist John Williams spilte den for Spielberg første gang, skal regissøren ha trodd det var en vits og begynt å le – det var en nesten komisk enkel strofe – bestående av kun to noter.

Om du ikke husker hele filmen, kjenner du definitivt igjen musikken i «Haisommer»: Vekslingen mellom de to dystre notene, i en økende rytme og volum, som en litt for sen advarsel om et monster som kommer nærmere og nærmere. Spielberg har i ettertid konstatert at musikken utgjør halve filmen, og det er vanskelig å være uenig. Lyden av den dirrende og kompromissløse tubaen er nærmest blitt et popkulturelt synonym med øyeblikkelig og livstruende fare, og i scenene hvor den akkompagnerer kameravinklene der haien bare anes, skaper den en merkelig virkningsfull effekt.

Ifølge Spielberg var det flere som kastet opp under den første prøvevisningen av filmen. Det skyldtes antagelig i stor grad synet av avkappede «lemmer» og blodfarget vann, men likevel – at den ensformige tubastrofen stimulerer følelsen av skrekk og gru, er det liten tvil om.

Komponist Williams var for øvrig dirigent for orkesteret under Oscar-utdelingen i 1975, og måtte løpe opp på scenen for å motta prisen for beste filmmusikk i «Haisommer», før så å løpe ned igjen og fortsette dirigeringen. 

Mareritt om innspillingen. «Haisommer» ble en uventet suksess i 1975, og har beholdt sin viktige plass i filmhistorien. Den introduserte mulighetene for å skrive filmhistorie også i sommersesongen, da man ikke forventet at særlig mange gikk på kino.

Til tross for at «Haisommer» ble Spielbergs springbrett til Hollywood, hevder stjerneregissøren at han fortsatt, flere tiår etterpå, har mareritt om innspillingen. Da den mekaniske haien ble ødelagt for tiende dag på rad, eller lekteren med alt kamerautstyret nesten sank, var det garantert krevende å se for seg hvilken betydning filmen ville få både for ham selv og for filmhistorien.

I dag kan Spielberg, som er verdens nest rikeste filmregissør, etter George Lucas, fastslå at filmen antagelig ikke ville blitt like innbringende – eller god – dersom alt hadde gått etter planen.

Skuespilleren Jeffrey Kramer, som hadde en mindre rolle i filmen, oppsummerte det slik i et intervju:

«’Haisommer’ var den perfekte kreative stormen.»

 

Kilder: IMDB: Haisommer/Trivia, IMDB: «Jaws – The inside story», CNN, The New York Times