Dyrenes tilpasningsevne. I disse tider, med blant annet drastisk nedgang i flytrafikken, rapporteres det om skyfri himmel over noen av verdens mest forurensede byer, som Los Angeles, Athen og Wuhan, og fra den indiske delen av Punjab sies det at innbyggerne for første gang på flere tiår kan se konturene av Himalayas mektige fjell i horisonten.

Samtidig vises det bilder av sjakaler som har dukket opp i parker i sentrale Tel Aviv, sjøløver på fortauene i Mar del Plata, samt sauer og geiter ved den nye flyplassen i Istanbul. I lys av debatten om biodiversitet, der massedød av bier og humler, samt desimering av ville pattedyr inngår, kan dette enten vurderes som en strime av håp – at mye kan reddes om vi bare klarer å tøyle vårt maniske forbruk – eller, tvert imot, som et forvarsel på hvordan post-apokalypsen vil se ut, dersom vi ikke klarer det.

Men hastigheten på dyrenes tilpasningsevne er et fascinerende emne i seg selv, ikke minst når det gjelder områder de genetisk sett ikke har noen nedarvede «erfaringer» fra, som i storbyenes friområder og forstedenes komposthauger.

Dette har naturligvis en evolusjonær dimensjon, noe som er temaet for nederlandske Menno Schilthuizens nye bok «Darwin i byen», som nå er ute på norsk. 

Naturlig utvalg i byene. Charles Darwin (1809–1882) så ikke for seg at hans egen oppdagelse, det naturlige utvalg, kunne skje så fort at det var mulig å observere det innenfor et menneskes levetid. Han skrev: «Vi ser ikke noe til disse langsomt fremadskridende forandringer før verdensklokkene har ringt inn en helt ny tidsalder.»

Men hans samtidige, insektforskeren Albert Brydges Farn (1841–1921), skrev en gang et (senere berømt) brev til ham, der han beskrev en oppdagelse han hadde gjort. Farn hadde sett at det fantes tre typer av sommerfuglarten tannringmålere (Charissa obscurata), eller rettere sagt at den fantes i tre farger – hvit, svart eller grå – på tre forskjellige steder, ettersom hvilken sjattering som ga dem best kamuflasje.

Den mest interessante i denne sammenheng var den svarte, for den levde på et sted der det sto en rekke kalkovner som spydde ut svart røyk som farget over-flatene i omgivelsene. Den svarte fargen ga altså beskyttelse mot å bli spist av fugler, og – enda viktigere – denne tilpasningen må ha skjedd meget raskt, for ifølge Farn hadde ovnene bare stått der i rundt 25 år.

Den samme utviklingen har man sett med sommerfuglen bjørkelurvemåleren (Biston betularia), som – ifølge observasjoner gjort rundt Manchester – først var hvit, men under den industrielle revolusjon stadig oftere ble svart, men så – da man begynte å renske opp luften – igjen overveiende var hvit.

Urbane varmeøyer. Nå representer naturligvis ikke sjakaler i byparken eller geiter på flyplassen noen darwinistisk evolusjon i seg selv, men omgivelsene gjør ubønnhørlig sitt med utvalget. Studier har vist at byfugler virkelig klarer seg bedre i urbane strøk enn de mer skeptiske fuglene fra landet, rett og slett fordi de ikke er så redde for menneskene, og dermed har lettere for å lure til seg matrester.

Menno Schilthuizen skriver at temperaturen i verdens største byer kan være over 12 grader høyere enn i områdene rundt, både fordi den menneskelige aktiviteten skaper en masse overskuddsvarme, og fordi asfalt og betong absorberer plussgrader i løpet av dagen.

Geografen Tony Chandler var den første til å beskrive slike «urbane varmeøyer» i 1965, i sin bok «The Climate of London». Temperaturen har vist seg å stige med tre grader hver gang innbyggertallet i en by tidobles, og til slutt blir byene så store at de skaper sitt eget klima, for eksempel ved at vinden alltid blåser mot dem. (Dette fordi den varme luften stiger opp, og luft trekkes dermed mot byen fra de omkringliggende områdene).

Samtidig begynner økosystemene i byer over hele verden å ligne mer og mer på hverandre, og vi nærmer oss ett enkelt globalisert urbant artsmangfold.

Genetisk variasjon. Men hvorfor går egentlig den urbane evolusjonen så fort? Schilthuizen skriver at de fleste arter har stor genetisk variasjon, og at dette – som han kaller deres «evolusjonskapital» – gir enhver art anledning til å lete rundt i sin egen genbeholdning for å finne den kombinasjonen som passer best til det endrede miljøet.

Denne evolusjonen – gjennom eksisterende genvarianter som gjør at arten ikke trenger å vente på at de riktige mutasjonene skal dukke opp – kalles for «myk seleksjon», og den står i motsetning til den såkalte «harde seleksjonen» med nye mutasjoner (som naturligvis også spiller en rolle i den urbane evolusjonen).

For å skille her må forskerne helst nærlese den genetiske koden. Hva med for eksempel de PCB-tolerante tannkarpene langs USAs østkyst? Eller undergrunnsmyggen i London, som viser innbyrdes genetiske forskjeller langs tre nabotunneler?

Schilthuizens bok er full av leservennlige eksempler, som den japanske kråken som lar passerende bilhjul knekke nøtter for dem, og i prosessen har lært seg forskjellen på rødt og grønt lys, og meksikanske byfugler som plukker opp sigarettsneiper til reirene sine, fordi nikotinrestene utgjør en beskyttelse mot midd.

Den menneskelige trussel. Boken «Darwin i byen» er en fascinerende populærvitenskapelig innføring både i dyrenes tilpasning til et nytt, urbant miljø og i Darwins evolusjonsteori per se.

Én innvending må likevel sies å være forfatterens entusiasme i seg selv, fordi den nærmest overskygger det problematiske som ligger i hvordan mennesket begrenser dyrenes habitat.

Men det blir man fort nok minnet på.