• Illustrasjon: SIGRID ASTRUP

  • To slitne avisgutter i Roma, 1922. Foto: A.W. CUTLER/NATIONAL GEOGRAPHIC CREATIVE/CORBIS

  • Et eldre par tar en lur på en markedsdag i Wales i Storbritannia, 1973. Foto: SHIRLEY BAKER, MARY EVANS PICTURE LIBRARY

  • En sikhfamilie i Punjab i India, sover sammen i en stor seng. Foto: CHRISTOPHER PILLITZ/CORBIS/NTB SCANPIX

Ensom vs. sosial søvn.

Ensom vs. sosial søvn.

Fra utgave: 11 / desember 2015

Hvordan vi innretter oss når vi skal sove, sier mye om hvem vi er, både som enkeltmennesker og familier, men også som kulturer. Et essay om barn, søvn og soverom.

Sosial søvn ga varme og trygghet.

Man kan tro vår «vestlige» måte å sove på er det normale og naturlige, men det er tvilsomt. Det finnes mange varianter – mange løsninger på dette med søvn. Og disse forskjellene betyr kanskje mer enn vi aner. Et viktig poeng er nemlig at forholdene rundt søvnen kan være avgjørende med hensyn til hvordan vi utvikler oss fra barnsben av: sosialt, følelsesmessig, ja, selv kognitivt. Dette gjelder ikke minst med hensyn til mestringen av søvnen selv, det vil si hvilken tilgang vi får til dens naturlighet, til søvnen som en trygg, tilgjengelig havn.

Mitt inntrykk er at mange familier i Norge nå velger å sove sammen i større grad enn før. Og jeg tror det kan være klokt, for det er ting som tyder på at sosial søvn er et gode. Opprinnelig sov mennesker sammen fordi det ga varme og trygghet. Og selv om ideen om sosial søvn – altså utover bare det å sove med ens partner – er ganske fremmed for oss i dag, viser forskningen at når man venner seg til det, så sover de fleste faktisk bedre slik. Den evolusjonære føringen på søvn som noe som skjer i fellesskap, står tilsynelatende fremdeles ved lag. 

Men mange rynker på nesen av dette. Fordi det strider mot en etablert norm, og fordi det strider mot ideen om privatliv. Regelen er at bare par sover sammen. Resten av familien, og i alle fall venner, sover for seg. Selv om mange barn deler soverom, er det likevel en grunnleggende idé at natten er noe som skal mestres på egen hånd, og at det er viktig å lære. Spørsmålet er hvilken pris vi betaler for dette? 

Å sove er å legge seg ned og dø.

I vår moderne, vestlige kultur, skriver antropologen Carol Worthman, innebærer søvn å tre inn i et mørkt og stille rom, legge seg ned, sove i åtte timer, og så stå opp igjen. Hun kaller det «legge-seg-ned-og-dø-modellen». Men det er ikke slik mesteparten av verden har sovet i tidligere tider, og heller ikke i dag er det enerådende – langt ifra.

I mange tradisjonelle samfunn og såkalt primitive kulturer er søvnen langt mer sosial, med mange mennesker stuet sammen på liten plass, med få eller ingen senger. Det innebærer en langt mer livlig natt: lemmer viklet inn i hverandre, noen som sover og noen som er våkne, folk som kommer og går. Søvnen er dynamisk, og natten er en tid av summende, om enn dog dempet aktivitet: sex, sang og samtale, bål, matlaging, spising.

Wortman, som var en av de første som for alvor studerte hvordan «andre» kulturer sover, har funnet at i mange ikke-industrialiserte samfunn tilbringer faktisk menneskene deler av natten våkne (slik også vi gjorde inntil for noen hundre år siden, ifølge historikeren Roger Ekirch), uten at dette ses på som et problem.

Søvn og våkenhet oppfattes sjeldent som enten–eller, men snarere som to ytterpunkter i et spekter. Og folk er fortrolige med de glidende overgangene – med hvordan de to tilstander, dag og natt, søvn og våkenhet, er vevet sammen.

Flytende grenser mellom dag og natt.

Blant !Kung-folket i Botswana er man våken så lenge det er noe interessant som skjer. Det finnes ingen faste normer for når det skal soves, ingen fast tidsmessig organisering av døgnet. Dette innebærer flytende grenser mellom dagens og nattens aktiviteter og også mellom søvn og våkenhet i seg selv.

Den norske antropologen Fredrik Barth har bemerket at hos folk som praktiserer slike flytende grenser, fungerer søvn som en effektiv utvei fra kjedelige samtaler eller situasjoner: Når noe blir uinteressant, kan man simpelthen trekke en hette over hodet og sove.

Den norske antropologen Fredrik Barth har bemerket at hos folk som praktiserer slike flytende grenser, fungerer søvn som en effektiv utvei fra kjedelige samtaler eller situasjoner: Når noe blir uinteressant, kan man simpelthen trekke en hette over hodet og sove. Og motsatt er heller ikke natten på noe vis «fredet». Ingen blir bedt om å være stille, ingen oppfordres til å gå og legge seg.

Om en !Kung våkner om natten, skriver Worthman, vil han ikke ligge og vri seg, men heller kanskje begynne å nynne eller spille tommelpiano. Kan hende våkner andre og blir med, og musikk – selv dans – kan komme i gang.

Å skulle sove under slike forhold, kan høres umulig ut for oss. Men det er kanskje vi som er rare. Gjennomgående er det en fremmed idé i nesten alle tradisjonelle samfunn å skulle sove adskilt og i isolasjon slik vi gjør. På Cook-øyene i Stillehavet, for eksempel, blir det sett på med stor misbilligelse om noen ønsker å sove alene. Til tross for kristne misjonærers iherdige kamp for å få øyboerne til å sove i separate soverom og ta til seg en mer sofistikert og moralsk nattordning, sover mange øyboere i fellesskap, selv i dagens moderne hjem. 

Revolusjon for enkeltindividet og privatlivet.

Om man ser på menneskehetens sovevaner under ett, er det altså vår «ligg-ned-og-dø»-måte å sove på som skiller seg ut, både antropologisk og historisk. Man skulle derfor tro at det var en god grunn til å sove slik vi gjør. Men hva er den gode grunnen?

Gjennomgående er det en fremmed idé i nesten alle tradisjonelle samfunn å skulle sove adskilt og i isolasjon slik vi gjør. 

Feltarbeid blant Asabano-folket på Papua Ny-Guinea kan gi noe av svaret. Det er ikke så veldig lenge siden deres første kontakt med omverden, og derfor kan skillet før og etter studeres antropologisk. Normalen har også her alltid vært å sove i fellesskap, enten med samme kjønn eller i storfamilier. Men i motsetning til på Cook-øyene har innflytelsen utenfra her hatt stor betydning for hvordan de organiserer søvnen, og de sover nå i stor grad som oss. Det har vært en sterk frigjørende og individualiserende tendens, sier antropologene, en revolusjon for enkeltindividet og privatlivet.

Og kanskje det er nettopp det vestlige fokuset på individet som egentlig ligger bak våre forestillinger om søvn og soverom? Jeg tror ikke det er noen overdrivelse å si at forholdet til søvnen og dens rammer kan være formende også for den generelle opplevelsen av forholdet mellom individ og fellesskap. Kanskje er det å sove alene et nødvendig skritt for å bli selvstendig og fri?

Men det kan også være at vi betaler en pris for denne selvstendigheten. Worthman påpeker at det ikke finnes noen indikasjoner på at det å sove alene er fordelaktig for helse og utvikling, hverken fysisk eller psykisk. Tvert imot mener mange eksperter på barns utvikling at det kan ha store fordeler å lære å sove midt blant alle inntrykkene og uroen i en storfamilie eller stamme som sover sammen.

Worthman mener det kan være at vestlige barn, som vanligvis sover alene, går glipp av noe viktig når de ikke lærer seg å etablere søvn- og våkenhetssykluser i den strøm av inntrykk som innbefatter kroppskontakt, aktivitet og bakgrunnslyder. Dette kan innebære at man blir svært ømfintlig for forstyrrelser under søvnen senere i livet.

Den ensomme søvnen uten forstyrrelser kan også ha negativ effekt på etableringen av visse typer samspill i hjernen, for eksempel samspillet mellom sanselighet og følelser.

Og ikke bare det, Worthman tror det kan være at barn som tvinges til å forholde seg til et strengt skille mellom den våkne verdens sanseinntrykk og den mørke stillheten på soverommet, kan utvikle generelle problemer med å regulere bevissthetstilstanden sin i møte med stimuli, det vil si problemer med å konsentrere seg i et aktivt og inntrykksrikt miljø, problemer med å koble av, problemer med å sovne, men også med å våkne. Videre kan den ensomme søvnen uten forstyrrelser også ha negativ effekt på etableringen av visse typer samspill i hjernen, for eksempel samspillet mellom sanselighet og følelser.

Rent medisinsk er antropologen og søvnspesialisten James McKennas funn oppsiktsvekkende: Han har oppdaget at spedbarn som sover alene, kan ha problemer med å lære seg å puste, og at dette har innvirkning på krybbedød. Saken er nemlig den at mennesket puster på to måter: en ubevisst, automatisk form for pust, men også en villet type – når du trekker pusten. Disse to er vanligvis vevd inn i hverandre på en måte som vi aldri tenker over. Men denne naturlige rytmen må læres, og det er nettopp ved å sove sammen med noen – moren – at barnet lærer dette. De som sover alene, lærer det også, men de kan oppleve problemer med rytmen i pusten før dette faller på plass. Noen få lærer det ikke, og det kan være dramatisk. 

Barn og soverom.

Da jeg var liten, var det veldig viktig for meg at døren til soverommet sto på gløtt. Det var ikke bare fordi mørket var skummelt, det var først og fremst for å slippe inn litt av verden, av livet i huset: lys og lyder, kanskje lukter, tilstedeværelsen av de andre. Å ønske døren på gløtt er jo vanlig blant barn. Det er også vanlig at barna ikke får sove og kommer inn igjen
i stuen, eller kryper opp i sengen til mor og far. Det er ikke så vanskelig å forstå. Hvorfor skal de være alene om natten? Hvorfor skal de overlates til seg selv når de skal ut på denne reisen, som jo er ganske uforståelig for alle og enhver?

Antropologen Gilda Morelli har sammenlignet praksis rundt små barns søvn i USA og blant mayaindianere i Guatemala. Der amerikanske foreldre bruker kveldsbad, vuggesanger, historier, bestemte klær og kosedyr for å ritualisere søvnopplevelsen, lar mayaene barna simpelthen sovne når de sovner av seg selv. Det oppfattes som en selvinnlysende del av foreldrerollen å alltid tilpasse seg barnet, ikke motsatt.

Da Morelli fortalte mayaene om amerikanske foreldres praksis, reagerte de med forferdelse. De syntes veldig synd på de amerikanske barna som måtte sove alene. De amerikanske foreldrene derimot viste til helseråd, søvnhygiene og etablert sosial praksis. Men enda viktigere var hensynet til eget privatliv, til hverdagens orden og struktur. I tillegg kom ideer om å lære barnet selvstendighet. 

Også i Norge heter det at det er viktig å etablere gode vaner, viktig å finne en formel som fungerer for familien, og at det er viktig å venne seg til å sove alene. Men om man tenker etter, er jo den vestlige rammen om barnets søvn ganske skrekkinngytende: Det skal være mørkt, stille, og kaldt, nesten som en krypt. Selv med alle kosedyr og snille tapeter er det like fullt noe grunnleggende livløst ved hele rammen. Ja, det stille, livløse er jo selve poenget: Avsondret fra huset og de andre skal man sove, helt på egen hånd. Er det rart barn blir redde for mørket, for søvnen selv, når rammen er slik? Er det noen som tviler på hvordan barn ville ordnet seg om de selv fikk bestemme? Og de uheldige konsekvensene av disse forestillingene om søvnens rammer er kanskje større enn vi tenker over?

Fri søvn hindrer produktiviteten.

De fleste lærer seg etter hvert å sove godt i ensomhet på barnerommet. Men det er et ubestridelig faktum at det er mange voksne mennesker som har problemer med den reguleringen av tilstander som Worthman snakker om, det vil si at søvnen for dem er en skjør og uforutsigbar overgang. Kanskje er det fordi opplæringen på et vis handlet om en ensom prestasjon – noe man skulle klare. Dette speiler seg i hvordan vi snakker om søvn generelt: Vi snakker om å få sove, som en nåde vi venter på når vi har lagt oss til rette. Den motsatte innfallsvinkel ville være å tenke på søvnen som noe som kom, når den ville.

Vi snakker om å få sove, som en nåde vi venter på når vi har lagt oss til rette. Den motsatte innfallsvinkel ville være å tenke på søvnen som noe som kom, når den ville.

Vissheten om at så mange ikke får sove, at søvnen tilsynelatende blir skjørere og skjørere samtidig som dens rammer ligner stadig mer på et laboratorium (med fokus på riktig temperatur, lysskjerming, lydisolering, senger og så videre) bør få oss til å tenke grundig over dette med søvnens opplæring. Og det hele kaster nytt lys på nettopp hva det er vi tror vi vinner på vår vestlige modell for søvn og soverom – og om det er verdt det i forhold til hva vi muligens taper?

Det vi vinner – selve motivasjonen – har jo å gjøre med en tanke om individet, og det å sette det fri fra et fellesskap. Modellen vi legger opp til, går ut på at barnet skal mestre det å være alene med sine tanker, følelser og sin søvn. Det er en forberedelse på den bejublede, vestlige individualismen. Det ligger som aksiom i vår tenkemåte at slik oppdragelse skaper selvstendighet, karakter og styrke.

Historisk kobles ofte dette mot Europas og Vestens dominans på den globale scene de siste fem hundre år, og den moderne individualismen settes gjerne i sammenheng med protestantisk religion og det etos om personlig ansvar, frihet og mulighet som vokste frem i Europa med reformasjonen. Bildet fylles også opp av det kapitalistiske system og den vektlegging av privat eiendom, og individuell innsats som der står sentralt.

Produktiviteten som det moderne samfunn krever, innebærer at det ikke nytter med «fri» søvn. 

Et annet poeng er at produktiviteten som det moderne samfunn krever, innebærer at det ikke nytter med «fri» søvn slik den foregår i de kulturene jeg har beskrevet. (Heller ikke en noe friere søvnmodell, à la middelhavslandene, er populær blant forkjemperne for den optimalt produktive samfunnsmodell). Søvn og våkenhet som spontane, dynamiske og overlappende størrelser, ville undergrave hele økonomien, ja, hele samfunnsstrukturen. Og den er som kjent viktigere enn psykologien. 

Privatliv.

Men det er ikke så enkelt som at denne vektleggingen av individ og selvstendighet kom på banen med protestantisk religion, kapitalisme eller modernitet. Noe dypere ligger til grunn, for det er på det rene at privatliv i seg selv er ettertraktet i de fleste samfunn, som historien fra Papua Ny-Guinea understreker. Den mer grunnleggende sammenhengen er kanskje rett og slett rikdom og symbolverdi. Privatliv er en luksus. Den som har hatt råd, har tilsynelatende alltid trukket seg tilbake fra den intenst sosiale levemåten, og kanskje også fra den sosiale søvnen. Symbolikken er at man ikke trenger de andre fordi man er bedre enn dem.

Slik var det i det gamle Roma, der de velstående foretrakk fred og ro om natten og på mange vis ordnet seg ganske likt som vi gjør i Vesten i dag. I beskrivelser av Plinius’ Laurentinske Villa får vi vite at soverommene var avsondret fra resten av huset. De var stille og private, og den delen av villaen Plinius satte mest pris på. Romerne la vekt på rommet og sengen – på komfort, stillhet og en privat, skjermet sfære. De rike romerne var som oss. Og slik er det også i mange primitive samfunn i dag. De rikeste og mektigste trekker seg tilbake om de kan: menn mer enn kvinner, eldre mer enn unge. Privatliv er ikke en vestlig oppfinnelse, om noen skulle tro det, like lite som rikdom.

Det interessante blir derfor å se på balansen mellom privatliv og verdien av den sosiale dimensjonen med soving. Det virker som om den universelle menneskelige formel er en balanse mellom sosial soving (et fellesskapet som gir trygghet og tilhørighet også gjennom natten), og muligheten for å kunne sove i fred.

For romerne var det for eksempel aldri aktuelt å være alene i huset: Slavene var rett utenfor døren, ofte innenfor. Trygghet, selskap, tjenester var en del av natten. (Tilliten til sitt tjenerskap var for øvrig en del av den romersk aristokrats følelse av suverenitet).

Derfor er det kanskje riktig å si at det er den strenge, regulerte sovingen som er ny med vår moderne modell, ikke behovet for en grad av privatliv. Og kanskje er det denne mangelen på dynamikk, og det tvangsmessige med våre sovevaner og deres innlæring, som slår uheldig ut for mange. For selvstendighet og frihet må jo alltid veies opp mot trygghet og tilhørighet.

I dag er vi så vant med den individuelle livsform at vi nesten har mistet alternativet av syne, særlig her i nord. Storfamilien som livsform er dødd ut, generasjonene er ikke vevd sammen. Det sosiale er ordnet i avdelinger og skott, ikke ulikt de individuelle rommene i husene våre. Den flytende, dynamiske måten å leve på er tilsynelatende umulig. Det gjør at vi, uten å vite det, har akseptert og omfavnet en modell som for mange innebærer en grad av fremmedgjøring og ensomhet, en grunnleggende følelse av å være avskåret og isolert. Som det sies så vakkert i Terrence Malicks film «The thin red line»: «each like a coal drawn from the fire.»

Jeg tror at barn som læres opp til at bevissthetens overganger er ting du må møte helt alene, tidvis kan føle seg nettopp som glør raket ut fra ilden, for et soverom uten søvn kan være det ensomste sted. For mange kan det gi en vedvarende, subtil fryktsomhet.

Robust søvn.

Den amerikanske antropologen Margaret Mead forteller at «balinesiske barn lærer å sove i nær sagt enhver omstendighet». Evnen til å sovne, nærmest som en viljesakt, midt i pågående aktivitet, tar de med seg inn i voksenlivet. Ved tradisjonelle utendørs teaterforestillinger tar gjerne skuespillerne seg en blund mellom scenene – bak gardinen, men fullt synlige for publikum. I situasjoner der vi andre ville bite negler, tar de seg en blund. Og blant publikum er det mange som sover stående, om dialogen blir kjedelig.

Balinesisk søvn brukes gjerne som eksempel på hvor langt «kulturell opplæring i regulering av bevissthetstilstander» kan tas. For ikke bare kan balinesere sove som en viljesakt, de fremviser også den merkelige oppførselen som kalles tadoet poeles, som innebærer å automatisk sovne når du blir stresset. Dette er en oppførsel vi finner hos mange dyr: Når stressnivået blir for høyt, faller dyret i spontan søvn. Det er en beskyttelsesmekanisme. Hvor nyttig det er for mennesker å sovne i møte med fare, er nok diskutabelt. Men for psyken er det åpenbart bra, siden stresset skrus rett av.

Når stressnivået blir for høyt, faller dyret i spontan søvn. Det er en beskyttelsesmekanisme. Hvor nyttig det er for mennesker å sovne i møte med fare, er nok diskutabelt. Men for psyken er det åpenbart bra, siden stresset skrus rett av.

«Balinesisk supersøvn» bringer meg til et annet poeng. Også hos oss vet vi jo at mennesker med makt og suksess gjerne er veldig flinke til å sove. Evnen til å sove når muligheten byr seg, til å ta power-naps gjennom dagen og således bare trenge en kort natt, er jo tilsynelatende en betingelse for deres fremgang. Og det virker jo ganske sannsynlig at denne evnen ikke bare er en medfødt gave, men også kan dreie seg om opplæring og trening. Kanskje er det slik at folk blant oss som kan sove når de vil, også har hatt en viss veiledning i det fra starten av?

Jeg har en bekjent som aldri måtte gå å legge seg som barn. Han fikk lov til å være oppe så lenge han ville, være med de voksne i alle ting. Dette går selvsagt på tvers av alle normer og sannheter om rutiner, søvnhygiene og alt det som er så viktig for å gi et barn «gode vaner». Men det var ikke en alternativ familie dette, snarere tvert imot, bare foreldre med mye erfaring. 

Småbarnsforeldre flest fortviler over dette temaet. «Det er så vanskelig å få barnas søvn til å passe den hektiske hverdagen.» Strenge tiltak iverksettes, mange tilnærmer seg dette som om det var snakk om en listig fiende. Men hvor rart er det egentlig at barn er «vanskelige» i denne rammen av faste tidspunkter – det strukturerte døgnet?

Med min bekjente var saken omvendt: Han tok selv ansvar for søvnen, han tok vare på seg selv. Han sov på sofaen, under bordet, på diverse fang, kanskje i rommet ved siden av. Overalt. Men han sov. Det viktige var at han fikk være med. Og han fikk oppleve at det ikke er klare grenser og skott hverken mellom voksne og barn, eller mellom våkentid og søvn. Og som voksen kan han sove i
så godt som alle situasjoner.

For meg står det klart at det å være frigjort fra faste rammer med hensyn til søvn, og det å kunne mestre den slik eksemplene forteller om, er noe av det viktigste man kan oppnå. Det gir en opplevelse av selvfølgelighet som mange savner.

Og det interessante her er jo at i tillegg til en genetisk faktor (det er forskjell på folk) kan denne evnen tilsynelatende fødes ut av den sosiale og dynamiske modellen for søvn som står i kontrast til de moderne vestlige forestillinger om individets frihet og «soverommets opplæring i selvstendighet».