• Polarisering En Trump-supporter på et valgkamparrangement i Rochester, Minnesota i 2018 holder opp en T-skjorte med slagord mot etablerte medier Det er registrert mer fiendtlige holdninger mot etablerte medier etter at president Trump begynte sine anklager om at de viderebringer falske nyheter. Foto: JIM MONE/AP/NTB SCANPIX

Fakta på fremmarsj.

Fakta på fremmarsj.

Fra utgave: 6 / juni 2020

Etter fire år med falske nyheter i medvind, slår kalde fakta tilbake. Leksikon vokser, faktasjekking etablerer seg, og verifiseringsteknologi kan avdekke stadig flere digitale løgner.

 

Ulike motiver. I ettertid vil vi muligens se det som et slags vendepunkt, øyeblikket da Donald Trump i fullt alvor erklærte at folk burde drikke desinfeksjonsmiddel for å rense kroppen for koronavirus. Alt tydet på at den amerikanske presidenten hentet sin vrangforestilling fra falske nyheter. Men ting blir ikke sanne fordi en statsleder sier det.

Noen fakta er kalde og udiskutable, andre er fakta til de blir motbevist, og atter andre er nok mer i grenseland med påstander. Men noen fakta er rett og slett falske. Verden over produseres og deles det daglig falske nyheter og påstander fremstilt som fakta. Motivene bak spenner fra sinnsforvirring og ønsketenking, til annonseinntekter, svindel, politisk påvirkning – og guttestreker.

Fakta

Faktasjekking.

/ Faktasjekking er metoder og verktøy for å sjekke om fakta stemmer, i utgangspunktet benyttet i fagbøker og medier. Plattformer som Facebook og Youtube er blant flere kommersielle nettaktører som i større grad har begynt å drive faktasjekk av innholdet brukere deler.

/ Intern faktasjekking ble tatt systematisk i bruk i medier på slutten av 1800-tallet. I store magasiner var det en periode en egen profesjon, men er i dag en naturlig del av journalistenes oppgave.

/ I dag et begrep for arbeidet til selvstendige faktasjekktjenester som ettergår validiteten av fremsatte, ofte kontroversielle påstander. Gjennomgangen dokumenteres og publiseres med en konklusjon om påstanden er sann eller ei.

/ Eksempler på slike tjenester er Faktisk.no (Norge), kallkritikbyran.se (Sverige), Snopes.com (USA), FullFact.org (Storbritannia), PolitiFact.com, Washington Post Fact Checker og FactCheck.com (USA). De fleste er medlem av foreningen Poynter’s International Fact-Checking Network (IFCN) der 74 organisasjoner har signert faktasjekkernes «vær varsom-plakat» om faglige og etiske regler for faktasjekking.

/ Ifølge Duke Reporter’s Lab er det i dag 237 faktasjekkere i 80 land.

/ Tradisjonen stammer fra USA og begynte på 1980-tallet som en faktasjekk av politisk reklame og som en motpol til «spindoktorer».

/ Den første, store faktasjekksiden på internett var Snopes. På 2000-tallet begynte både Snopes og andre amerikanske faktasjekkere å ettergå politikerutsagn.

/ Noen år etter kom en «ny vår» for faktasjekkere, forsterket av at Politifact vant den høythengende Pulitzer-prisen i 2009.

/ Faktisk.no ble etablert av VG, Dagbladet, NRK og TV 2 med støtte fra Fritt Ord før valget i 2017. Forløpere var faktasjekkprosjekter i valgkamper fra Dagbladet (fra 2005), Bergens Tidende (fra 2007) og NRK (Detektor, fra 2009). Har i dag ni medarbeidere.

 

Leksikon og faktasjekkere. Fremveksten av falske nyheter og påstander de siste årene er velkjent. Mindre kjent er en tilsynelatende revansj fra faktafronten i «krigen» mellom fakta og løgn. I 2017 fikk Norge sin første faktasjekkingstjeneste, Faktisk.no, samtidig som verden fikk titalls nye slike over hele verden. Faktasjekking er i praksis blitt en egen profesjon og journalistisk sjanger.

Så langt har Faktisk.no publisert 573 faktasjekker eller saker, og ifølge en spørreundersøkelse blant mer enn 250 norske journalister har én av fire journalister endret sine rutiner ved sjekking av fakta etter at Faktisk.no ble lansert.

Samtidig har bruken av leksikon eksplodert. 2019 ble det beste året for Norges digitale leksikon, Store norske leksikon, noensinne, med 93 millioner leste artikler, opp fra 80 millioner i 2018 og 60 millioner i 2017. Mange av brukerne er unge. 99 prosent av alle mellom 15 og 18 år i Norge kjenner til at leksikonet er en gratis digital tjeneste, mot bare hver tredje over 50 år.

5G og FN som skal utrydde verden. – Under koronakrisens første uker i mars og april flommet internett over av falske påstander og nyheter. Vi leste og delte dem langt mer enn vanlig, forteller Kristoffer Egeberg, ansvarlig redaktør i Faktisk.no.

– Det var som om dømmekraften var redusert. Folk hadde sterke følelser, følte frykt og søkte forklaringer. Vi satt limt til nyheter og sosiale medier, vi ønsket å bidra, og plutselig delte vi uten å sjekke grundig, sier han.

Falske nyheter nådde ifølge Egeberg helt nye høyder med forestillinger om at koronaviruset ikke finnes, men bare dekker over skader fra 5G-nettet (som er hemmelig «gjemt» i lyktestolper), at Norge er hemmelig innmeldt i EU, og at FN bruker viruset i en plan om å avfolke verden.

Syndebukker som går igjen, er Bill Gates, George Soros, Gro Harlem Brundtland og til og med paven.

Men samtidig med koronakrisens inntog økte bruken av Faktisk.no, som for første gang hadde over én million besøkende i både mars og april. Store norske leksikon slo også alle tidligere rekorder, med over tre millioner unike brukere i mars og 300 000 lesere om dagen.

– Falske nyheter er farlige. De kan påvirke aksjekurser, hindre folk i å ta vaksiner og i verste fall starte kriger, men det er ikke noe nytt i verdenshistorien, bare en modernisering av manipuleringen som alltid har vært brukt. I takt med den teknologiske evnen til å manipulere, øker imidlertid evnen til å avdekke falske data, sier Bente Kalsnes, førsteamanuensis ved Institutt for kommunikasjon på Høyskolen Kristiania og spesialist på feltet falske nyheter.

Hun viser til ny såkalt verifiseringsteknologi. Det gjelder apper og programmer som kan sjekke metadata i bilder, som hvor og når et bilde er tatt, eller tjenester som gjør det mulig å sjekke om bildet er brukt andre steder. Det gjelder også hele blockchain-teknologien, en digital måte for å sjekke tings ekthet på, som ligger bak mange digitale valutaer, som mange tror kan brukes i pressesammenheng, slik som det britiske oppstartselskapet Pressland.

Fakta-forsker Kalsnes mener evnen til å avdekke falske nyheter er blitt styrket gjennom økt debatt, oppmerksomhet og mye ny forskning, og at en stadig mer åpen tilgang på databaser gir muligheter for å dobbeltsjekke informasjon. Dessuten blir en ny generasjon nå allerede fra barneskolen godt trent i å tenke kritisk om nettet.

– Kunnskap vi kan stole på, får stadig bedre kår, sier hun og viser til fremveksten av faktasjekk, økt leksikonbruk og trekk som øker tilliten til mediene, som grepet mange tar med å publisere hvordan de sjekker fakta og hva de eventuelt gjør av endringer i sakene.

 

«Et leksikon blir til» Leksikonredaksjonen i Aschehoug forlag i full aktivitet i februar 1969, da det norske leksikonforbruket var i særklasse. Ethvert «møblert hjem» måtte ha sine 12-16 bind i bokhyllen. Foto: ROLF CHR. ULRICHSEN, AFTENPOSTEN

 

Den norske leksikonmodellen: forskningsformidling. Mange av trendene er internasjonale, men den kraftige veksten i leksikonlesing kan være særnorsk. Også på 1960-og 70-tallet var det norske leksikonforbruket i særklasse. Ingen leste like mye leksikon som nordmenn. Ethvert møblert hjem måtte den gang ha sine 12–16 bind leksikon, helst oppdatert med det til enhver tid sist utgitte bind. Aschehoug og Gyldendals Store norske leksikon var gullstandarden, men også Pax, Tiden og Damm slåss om bokhylleplassen.

Så kom internett og til slutt det gratis tilgjengelige dugnadsleksikonet Wikipedia i 2001. De tradisjonelle leksikonene ble spilt ut på sidelinjen, og det siste bindet av Store norske leksikon (SNL) ble trykket i 2007. Forlagene ga opp å gi ut leksikon. Men siden er det gjenoppfunnet og omorganisert, og tilbys nå gratis på nett, som en del av universitetenes og høyskolenes formidlingsoppdrag. Indirekte er det altså betalt av det offentlige – eller av stiftelser som Fritt Ord og Sparebankstiftelsen DNB, men innholdet er kvalitetskontrollert av akademia og tilbys gratis for alle.

I fjor ble den «norske modellen» derfor trukket frem av EU-parlamentets utredningstjenster EPRS som Europas beste for å allmenngjøre kvalitetssikret informasjon. Gratis leksikon er nemlig heller unntaket enn regelen. I Spania og Estland er de nasjonale leksikonene konkurs. Det franske, tyske og svenske tjener penger, men det er på abonnement til skoler slik det amerikanske (opprinnelige britiske) Encyclopedia Britannica gjør i samarbeid med universiteter.

Fakta

Leksikon.

/ Oppslagsverk med forklarende, søkbare artikler, alfabetisk ordnet. Avledet av gresk lexis, 'ord’ og Enkyklios paideia, 'læringssirkel, krets av kunnskap'.

/ Kjente leksikon fra gammel tid er Historia naturalis (ca. 70 e.Kr.) i 30 bind, Bibliotheca mundi på 80 bind (1200-tallet) og Yongle dadian (1400-tallet).

/ Francis Bacon regnes som det nyere systematiske leksikons forfar. Forløperen var Le Grand Dictionnaire Historique (1674) og Grosses vollständiges Universal-Lexicon aller Wissenschaften und Künste (1732–50).

/ Gjennombruddet for «encyklopedistene» var Encyclopédie, ou dictionnaire raisonné des sciences, des arts et des métiers (1751–72) med Montesquieu, Rousseau og Voltaire som medforfattere.

Encyclopædia Britannica kom i 1768. Det første konversasjonsleksikonet kom i 1796. Nordens første var danske Klügels Encyclopædie i 5 bind (1796–99). Det første norske var Norsk Haandlexikon for almennyttige Kundskaber (1879–88).

/ I Norge kom det moderne gjennombruddet med Illustreret Norsk Konversationsleksikon (1906–13), senere Aschehougs Konversasjonsleksikon.

/ I 1960–72 kom Gyldendals Store Konversasjonsleksikon. I 1978 ble begge slått sammen til Aschehoug og Gyldendals Store norske leksikon. Konkurrentene var Damms store leksikonTidens leksikon, Pax leksikon og Spektrum, foruten nisjer som hagebruksleksikon, bibelleksikon, musikkleksikon, medisinsk leksikon, Norsk Biografisk Leksikon, Kulturhistorisk leksikon og Norsk Kunstnerleksikon.

/ I 2000 utkom Store norske leksikon digitalt, og i 2001 ble Wikipedia etablert.

Kilder: Store norske leksikon / Wikipedia

 

Store norske leksikon.

/ Digitalt leksikon. Innholdet bygger på Aschehoug og Gyldendals Store norske leksikon som utkom fra 1978.

/ Eid av det ideelle forlaget Foreningen Store norske leksikon. Alle de norske universitetene, Fritt Ord og Sparebankstiftelsen er blant medlemmene i foreningen.

/ 180 632 artikler, 51 502 biografier.

/ 15 ansatte og 890 fagredaktører.

/ Forløperen var henholdsvis Aschehoug og Gyldendals konversasjonsleksikon fra 1920- og 30-tallet. Store norske leksikon ble lansert på internett i 2000 som abonnementstjeneste, og var gratis med annonsefinansiering fra 2005 frem til organisering som ideelt forlag i 2010.

Kilde: Store Norske Leksikon

 

Wikipedia-bruk i Norge.

Engelsk Wikipedia: 32 millioner sidevisninger, april 2020

Bokmål Wikipedia: 33 milliioner sidevisninger, april 2020

Nynorsk Wikipedia: 660 000 sidevisninger, april 2020

 

Antallet wikipedianere (frivillig bidragsytere) pr. måned i Wikipedia bokmål:

(Pr. desember hvert år) 

2018: 18 406

2017: 17 733

2016: 17 061

2015: 16 378

2014: 15 549

2013: 14 610

2012: 13 453

2011: 11 972

2010: 10 428

 

Antallet artikler på norsk Wikipedia:

(pr. desember måned)

2018: 500 000

2017: 480 000

2016: 458 000

2015: 428 000

2014:  402 000

2013: 375 000

2012: 350 000

2011: 322 000

2010: 285 000 

Kilde: Stats Wikimedia 

  

I Danmark har faktisk det største leksikonet, Den Store Danske Encyklopædi, relansert i mai, etter å ha blitt reformert i stor grad etter norsk modell, med forskningsformidling som drivkraft. Den nye «Store Danske» skal attpåtil produseres med publiseringsverktøyet de nylig har kjøpt av «Store Norske».

I Russland skal det nasjonale leksikonet snart relanseres med støtte og velsignelse, og muligens ikke så liten kontroll, fra Putin og den russiske stat, etter at Putin i fjor sa at Wikipedia var upålitelig. Russiske myndigheter har lovet å sette av over 300 millioner kroner til prosjektet.

– Det faktum at Putin bruker så mye penger på leksikon, sier mye om makten som ligger i faktainformasjon, sier Erik Bolstad, sjefredaktør i Store norske leksikon (SNL). I fjor ledet han, i samarbeid med EU-parlamentet og den norske EU-delegasjonen, den første, internasjonale leksikon-konferansen.

– Vi ser for oss mer samarbeid på sikt. Og vi håper EU vil være pådriver, sier han. 

Søker på verdens undergang. Bente Kalsnes gir Bolstad, som overtok ansvaret for SNL for tre år siden, mye av æren for veksten i bruk av leksikon. Hun sier SNL har gjort seg synlig blant viktige målgrupper, som elever, og blitt gode på å promotere innholdet sitt i takt med hva som trender i søkemotorer og sosiale medier.

Under den pågående pandemien har for eksempel SNLs Facebook-profil trukket frem artikkelen «konspirasjonsteori», «virus» og «koronavirus», ordet «kohort» da barnehagene åpnet, «skole og utdanning» før fristen for å søke opptak
i Samordna Opptak – og de har formidlet hvordan søket på «verdens undergang» toppet seg i midten av mars. SNL bruker også datoer som utgangspunkt for å dele kuriosa, som «primstavene» på første sommerdag (14. april) eller «Island» på Islands nasjonaldag 17. juni.

Som den viktigste forklaringen på SNLs vekst, trekker redaktør Erik Bolstad selv frem at innholdet er mer enn doblet i omfang på få år, samtidig med en kraftig økning i oppdateringshastigheten.

– Den totale tekstmengden i våre 180 000 artikler er mer enn doblet. Selv om vi har slettet minst 70 000 overflødige artikler de siste årene, har tekstmengden og omfanget økt kraftig. Hvis vi hadde trykket leksikon i dag, ville det vært på over 42 bind, sier Bolstad. Basert på hva det siste trykte bindet kostet for ti år siden, ville den teoretiske verdien av dagens leksikon vært 33 000 kroner. Men norske lesere får det gratis.

Kunnskapsberedskap. – Jobben vår er å utgjøre en kunnskapsberedskap. Vi skal ha breddeinformasjon og bakgrunnsinfo tilgjengelig til enhver tid, sier Bolstad.

Dette gjøres via 15 redaktører som administrer rundt 800 fagansvarlige, som skaper eller vedlikeholder et antall artikler. De fagansvarlige er eksperter på sitt felt. Mannen som redigerer «periodesystemet» er for eksempel en kjemiprofessor ved Universitetet i Oslo. Artikkelen «sau» røktes av en professor i husdyravl og genetikk ved NMBU.

SNL er med dette systemet blitt et av Norges mest besøkte nettsteder, ikke minst takket være elever som skal levere særoppgaver eller lese til prøver. Mens journalister bruker tjenesten som utgangspunkt for faktabokser, og advokater plukker informasjon til bevisføring i domstolene.

At også folk flest leser leksikon, ble tydelig under koronakrisen. Plutselig toppet søkeordene «spanskesyken», «svartedauen», «pandemi», «koronavirus», «virus», «epidemi» og «brakkesyke» statistikken i stedet for de typiske undervisningsrelaterte søkeordene fra samme tid året før: «buddhisme», «hinduisme», «den kalde krigen», «andre verdenskrig» og «velferdsstat». 

Krig med bitcoin og annonser. Også faktasjekkerne i nettstedet Faktisk.no har merket trykket fra korona. Syv ansatte går daglig gjennom ulike fremsatte påstander i et forsøk på å bekrefte eller avkrefte dem, og som rangeres på en skala fra «Faktisk helt sant» til «Faktisk helt feil». Men selv om stadig flere leser deres faktasjekker, oppstår også flere rykter enn før.

– Jeg tror store deler av Norge, som ikke utsettes så ofte for falske nyheter, ville bli overrasket over hvor mye falsk informasjon som sirkulerer i noen kretser, sier ansvarlig redaktør Kristoffer Egeberg. Bak står både utenlandsk etterretning, svindlernettverk og politiske yttergrupper.

Et nettverk som var blant det første Faktisk.no fikk bryne seg på, hadde spesialisert seg på falske nyhetssaker av typen «gamlehjem legges ned for å bli asylmottak» som folk delte, uten å sjekke grundigere, fra liksomaviser som «Ukens Nytt» og «Aftentidende». Etterpå kom internasjonale bitcoinsvindel-nettverk som blant annet produserte falske CNN-sider, og etter hvert tilpasset falskneriet til norske forhold med plagiering av VG- og NRK-sider der kjente personer som Siv Jensen, Olav Thon, John Fredriksen og Petter Stordalen angivelig skulle ha investert i bitcoin.

Den norske faktasjekkermodellen: Spleiselag. Faktisk.no ble etablert som en selvstendig redaksjon med VG, Dagbladet, NRK og TV 2 på eiersiden, senere utvidet med Polaris Media og Amedia. Bente Kalsnes mener tjenesten representerer en slags «norsk modell» som ikke er vanlig for faktasjekkere i utlandet. I USA, der online faktasjekktjenester oppsto på begynnelsen av 2000-tallet, er det vanlig med én tjeneste i hvert mediehus. Utover 2010-tallet spredte faktasjekking seg til andre verdensdeler (se faktaboks s. 99), og den vanligste modellen er at slikt arbeid utføres i de ulike avishusene.

– Vi står i en krig om fakta. Vi var nok naive da vi startet opp i 2017. Vi trodde det først og fremst skulle demmes opp for utvikling fra utlandet, som valgkampen i USA og Brexit. Tre år etter må vi erkjenne at vi var sent ute. Nå lages falske nyheter på norsk, med norsk vinkling om norske forhold – og nesten helt sikkert laget av norske kilder, sier Ekeberg.

Det falske koronadødsfallet. Et velegnet eksempel var nyhetssakene om at en 80 år gammel nordmann, Harry Kokin-Mihan, angivelig skulle ha dødd av covid-19 i Wuhan i Kina 2. mars, og blitt det første norske offeret for korona. Faktisk.no plukket saken fra hverandre, bit for bit. Det fantes ingen referanser på nettet om denne Harry. Bildet av ham var av en savnet person i USA. «Harry» var venn med mange andre profiler som også var fremstilt med bilder av savnede personer. 120 av 155 venner var nylig lagt til, og bare de nye kommenterte hans angivelige bortgang. Harry skulle ha vært i Berlin i februar og på mirakuløst vis ha kommet seg til Wuhan etter at byen innførte innreiseforbud 23. februar.

– Vi fant til slutt ut at denne var laget på gutterommet som en skøyerstrek, men fikk så drahjelp av tvilsomme Facebook-profiler, havnet til slutt på nettstedet Resett.no og fikk vid spredning, sier Egeberg.

I andre saker har ulike Twitter-roboter, kontoer med tall som navn, hjulpet «én liten guttestrek-fjær bli til fem falske nyheter-høns».

– Alle kan falle for en falsk nyhet. Det er blitt et stort samfunnsproblem, altfor stort til hva vi faktasjekkere kan håndtere alene. Det handler ikke lenger bare om små konspirasjonsmiljøer, og de falske nyhetene påvirker alt fra politikere, til bedriftseiere og vanlige folk. Alle må bidra i arbeidet med å stanse falsk informasjon: skoler, Facebook og Google. Falske nyheter og desinformasjon er som et virus, det kan i verste fall få dødelige konsekvenser, og vi må kollektivt lære oss å holde sosial distanse til dem, sier Egeberg.

Undergraver gravejournalistikken. Faktasjekktjenester som Faktisk.no, representerer imidlertid ingen mirakelkur og må også tåle en del kritikk. Noen mener at man med Faktisk har «outsourcet» denne delen av pressens samfunnsoppdrag og dermed fritatt journalistene for plikten til å faktasjekke selv.

Kritiske røster hevder også at publisering av pressens eventuelle feiltrinn i verste fall kan undergrave folks tillit til journalistikk. Store avsløringer og viktige debatter risikerer å bli svekket av at man henger seg opp i detaljer og småfeil. Men Faktisk.no har også fått mye skryt for sine metoder som bygger på og er en videreutvikling av gravejournalistikken.

Faktisk.no samarbeider med Facebook, hvis annonsemaskin undergraver pressens inntekter og som selv ikke vil forby politisk reklame, selv om innholdet i den skulle bli avslørt som løgn av faktasjekkerne Facebook selv samarbeider med.

 

Berettiget kritikk Iført en Mark Zuckerberg-maske, viste demonstranter sin misnøye med at Facebook-sjefen ikke møtte til en konferanse om falske nyheter, arrangert av det britiske parlamentet 27. november 2018. Foto: REUTERS/NTB SCANPIX

 

En grunnleggende kritikk fra deler av medieforskningen, er at faktasjekking ikke tjener saken – og sågar virker mot sin hensikt. Feil presentert, har en avslørt løgn ingen effekt på mennesker som kanskje uansett har gjort seg opp en mening. I verste fall kan faktasjekken i stedet bidra til å spre en usannhet, fremfor å begrense den, fordi den gis ny oppmerksomhet.

Sannhetsministerium og Einstein. Debatten føres også på et mer filosofisk plan. Kan vi egentlig si med sikkerhet at noe er sant, som vitenskapsteoretikeren Karl Popper spurte. Når en teori kan bekreftes av data, anses det som vitenskap – selv om det motsatte ikke kan avvises. Dermed er vitenskap også bare det vi vet akkurat her og nå. Fakta er bare fakta til vi vet noe annet med større sikkerhet. Hvis faktasjekkere hadde tatt for seg Darwins evolusjonsteori eller Einsteins relativitetsteori før disse var bevist og akseptert, ville de blitt avvist som løgn.

Faktasjekking kan altså bli et slags sannhetspoliti. Faktasjekkorganisasjoner kan fort ende opp med å «blande sammen det som er fakta, med det som er etterprøvbart», slik historieprofessor Einar Lie har uttalt. De risikerer å godkjenne det «lille og trivielle», og å utelukke påstander som står i konflikt med etablerte samfunnssyn og dermed redusere antall perspektiver som får komme til uttrykk i offentligheten.

Den svenske samfunnsdebattanten Jesús Alcalá har lignende kritikk. Han kaller Faktisk.no en slags «statlig veileder» der knowhow forveksles med kunnskap, og kildekritikk med kritisk tenkning. Kritisk tenkning, sier han, er «tvilerens reise mot det ukjente med utallige blindveier» ved å «utfordre det 'vedtatte' som ikke er så gitt som man tror».

Alcalá viser til Ludvig Holbergs forsvar for boktrykkerkunsten: «Ugrundede Fabler kunde ey heller have haft Fremgang; thi hvad som ved Tryk publiceres kommer straks i alles Hænder, og derfore strax kand igiendrives».

«I verste fall blir faktasjekkingen en form for motsvar til Trumps 'fake news'-hatere og Putins løgntroll, bare med motsatt fortegn», skriver Alcala. «De blir altså til sannhetsmonopolister eller sannhetsautokrater, fundamentalistiske ikke-undrende.»

 

«Falso» En faktasjekker i nyhetsbyrået Agence France-Presse i Rio de Janeiro i september 2018, to uker før presidentvalget, da falske nyheter gjorde sitt inntog i Brasil for alvor, og som banet veien for Jair Bolsonaro. Foto: MAURO PIMENTEL, AFP/NTB SCANPIX

 

Sikkerhetsinnbrudd hver dag. Løgnfabrikkene som Faktisk.no slåss mot, er også et problem for leksikon, men for SNL har det artet seg som daglige forsøk på innbrudd i basen.

– Hvem som står bak og hvorfor, vet vi ikke. Kanskje er det fordi SNL er mye brukt, kanskje vil de spre desinformasjon. Vi har uansett god beredskap og høye murer, sier Erik Bolstad.

Én gang kom noen såvidt innenfor sikkerhetsmuren. Det var hackere med IP-adresser i Russland som forsøkte å opprette brukerkontoer i leksikonsystemet, men de rakk ikke å gjøre noen skade før de ble stoppet. Bolstad sier eventuelle endringer uansett ville vært synlige – og sporbare.

Et dugnadsleksikon som Wikipedia er kanskje spesielt utsatt for påvirkningsforsøk, da artiklene ikke har navngitte forfattere eller redaktører, men redigeres av ulike frivillige enkeltpersoner. Det gir en teoretisk mulighet for at falske profiler, kontrollert av for eksempel etterretningstjenester, melder inn tekstendringer i artikler om betente konflikter, som den mellom Israel og Palestina, eller mellom Russland og Ukraina. Krig og konflikt på bakken drar med seg krig om informasjon.

Slike hull utnyttes også av politiske miljøer, ikke minst på ytre høyre, som fra før mistror etablerte medier. For å få formidlet sine budskap slik de ønsker, blir politisk motiverte påstander forsøkt redigert inn i Wikipedia-artikler om for eksempel nazisme og andre verdenskrig, men også i helt generelle artikler.

Høyreekstreme krefter i Sverige har dessuten startet sin egen wikipediakopi, Metapedia, som nå finnes i mer eller mindre glisne versjoner på femten språk, der holocaust-fornektelse og autoritære synspunkter står på agendaen.

 – Metapedia er blant de falske oppslagsverkene som skremmer meg mest. De har kopiert utseendet og sjangerspråket til Wikipedia, inkludert fotnoter og referanser, sier Bolstad i SNL. Han mener faren ligger i bruken av leksikonartikkelen som sjanger, fordi det får propaganda til å fremstå som fakta.

Deep fake og tech-plattformer. Verre kan vilkårene bli hvis de som ønsker å plante propaganda og falske data, tar i bruk kraftigere verktøy, maskinlæring og kunstig intelligens. Såkalt deep fakes, falske videoer og lydopptak, er et mulig neste stopp, der falske profiler med troverdig fremtoning deler og interagerer med andre online, til profilene plutselig kan aktiveres for et formål.

– Selv om man kan se for seg mer hi-tech-svindelforsøk, er mye av manipulasjonen lo-tech, sier Bente Kalsnes. Hun mener oppmerksomhet rundt avsløringer av falske nyheter kan bidra til å svekke slike nyheters fremtidige evne til å påvirke og gjøre dem mindre alvorlige enn de ble for den amerikanske valgkampen i 2016. Og, til tross for Kinas «trolling» som skal ha hatt som hensikt å dekke over feiltrinn i koronapandemiens tidlige stadier, har alvorlige hendelser i Kina likevel kommet for en dag.

Facebook har begynt å samarbeide med faktasjekkere, og Google sier de har endret sine algoritmer slik at kvalitetssikrede fakta nå rangerer høyere i søketrefflisten. Dette i kombinasjon med faktasjekktjenester, kvalitetssikrede oppslagsverk, debatt og grep mot falske nyheter, gjør at Kalsnes er forsiktig optimist på vegne av et comeback for faktainformasjon.

Avvisning av ekspertise. En som derimot er «forsiktig pessimist», er Roger Brubaker, professor i sosiologi ved University of California, UCLA. Han studerer populisme og nasjonalisme, og har sett en sammenheng mellom fremveksten av høyrepopulisme og forakten for fakta.

Som Ezra Klein, sjefredaktør i nettmagasinet Vox, uttalte i 2017: «Trumps egentlige krig er ikke mot mediene, den er mot fakta.»

– Såkalt epistemologisk populisme – erkjennelsespopulisme – kjennetegnes av en forkjærlighet for «sunn fornuft» og erfaringsbasert kunnskap og en mistro til «abstrakt» ekspertise. Tradisjonen går tilbake til starten av den langvarige prosessen der politikere er blitt mer og mer avhengige av ekspertise for å styre. Dermed er også ekspertise blitt politisert, sier Brubaker.

Samtidig er ekspertise også langsomt blitt demokratisert, ved at mange har fått høyere utdanning og tilgang til litteratur, spesielt etter internettets inntog: – Vitenskapelige forskningsrapporter, fagfellevurderte eller ei, er blitt allemannseie. Nettet flommer over av tabeller, grafer og mer eller mindre vitenskaplignende litteratur som kan støtte en hel rad av påstander og politiske strategier, hvis du finner den som passer deg, sier Brubaker, som peker på hvordan koronapandemien har skapt et slikt rom for ulik ekspertise. I den tidlige fasen oppsto en kollektiv konsensus rundt informasjonen og hvordan vi skal forholde oss, men utover i de ulike stadiene oppstår det mer uenighet om hva som er riktig, blant annet fordi det vil akkumuleres en overflod av data og informasjon.

– Problemet er ikke lenger bare bevisst desinformasjon. Det handler om de- og rekontekstualisert informasjon i et demokratisk kunnskapssamfunn, sier Brubaker til Aftenposten Innsikt.

Kort forklart: Vi kan alle bli eksperter. Det skal ikke stå på informasjon.

Krigen vil stå om korrekt informasjon. 

 

Kilder: Faktisk.no, Poynter’s International Fact-Checking Network, Henrik Libell: «The Impact of Factchecking», masteroppgave, UiO 2020. Morgen-bladet, Store norske leksikon og Encyclopedia Britannica (ordforklaringer)