• Prisvinner Donna Tartt ble tildelt Pulitzerprisen for sin siste roman «Stillitsen», som også ble kåret av New York Times Book Review til en av de ti beste bokutgivelsene i 2013. Foto: FREDRIK PERSSON/SCANPIX SWEDEN

  • Fra venstre: «The secret history» («Den hemmelige historien») 1992, «The little friend» («Den lille vennen») 2002 og «The Goldfinch» («Stillitsen») 2013.

Hva er det med Donna Tartt?

Hva er det med Donna Tartt?

Fra utgave: 5 / mai 2014

Hun har gitt ut kun tre bøker, og de har utkommet med et gjennomsnittlig mellomrom på ti år. Likevel er hver og én av Donna Tartts utgivelser behandlet som en litterær sensasjon.

Etterspurt og prisbelønnet. Donna Tartt debuterte med et brak i 1992, med romanen «The secret history» («Den hemmelige historien»), som ble en umiddelbar verdenssuksess. Etterpå var det stille rundt forfatteren i ti år før hun ga ut «The little friend» («Den lille vennen») i 2002. Også denne ble en internasjonal bestselger i tillegg til at den var nominert til Orangeprisen og tildelt WH Smith Literary Award.

Så ble det tyst igjen. Helt frem til høsten 2013, da Tartt publiserte «The Goldfinch» («Stillitsen») til fantastiske kritikker. The New York Times Book Review kåret den til en av de beste bøkene i 2013, i april 2014 vant hun den prestisjetunge Pulitzerprisen for den, og i mai 2014 kom den endelig ut på norsk.

 Tarttkulten. Hemmeligheten bak Donna Tartts suksess er ikke bare at hun vinner litterære priser og får gode kritikker. Allerede fra «Den hemmelige historien» trådte hun inn i rekken av forfattere som umiddelbart får kultstatus. Noe av dette skyldes fremtoningen hennes. Tartt var elegant og petite (hun skal ha uttalt at «jeg er nøyaktig samme størrelse som Lolita») og hun var også hovedperson i en rekke bisarre rykter som ganske kjapt begynte å sirkulere både i mediene og andre steder.

Tartt dukket opp som en del av 1990-tallets «literary brat pack».

Hun skal for eksempel ha tilbrakt flere barndomsår i en ruslignende tilstand, etter at bestefaren overtalte foreldrene til å fôre henne med store mengder kodeinhostesaft, og som baby skal hun ha vært så liten at foreldrene kun iførte henne dukkeklær. Størrelsen hennes er forøvrig noe som fremdeles vekker oppsikt (hun er visstnok 152 cm og veier 42 kg), og ifølge henne selv får den fremdeles folk til å betrakte henne som et slags vidunderbarn, selv om hun i år fyller 50. Hun har også en svært androgyn klesstil og ses i dag oftest iført dress og slips. I tillegg hadde hun også fra begynnelsen en tydelig intellektuell profil. Tartt dukket opp som en del av 1990-tallets «literary brat pack» (som også inkluderte bl.a. Bret Easton Ellis og Jay McInerney), som var en minst like myteomspunnet og esoterisk gruppe som den hun beskriver i debutromanen sin.

Summen av alt dette er at Tartt har klart å opparbeide seg en tilhørerskare som ellers stort sett bare kommer mannlige forfattere som Jonathan Franzen og Philip Roth til del. På samme måte som en fan stjal brillene til Franzen, kan det godt tenkes at noen kunne finne på å rappe lommetørkleet til Tartt. Faktisk kan vi si at til tross for at hun er en liten og vever kvinne, virker det som hun først og fremst betraktes som en Forfatter.

Tartt har klart å opparbeide seg en tilhørerskare som ellers stort sett bare kommer mannlige forfattere som Jonathan Franzen og Philip Roth til del. 

 En forfatter. I artikkelen «Jeg er ikke en kvinnelig forfatter» (2008) påpekte litteraturprofessor Toril Moi at mens menn automatisk tilhører kategorien «det universelle mennesket», tvinges kvinner fremdeles til å velge mellom det ensidige og det universelle, mellom rollen som kvinne eller menneske, kvinne eller forfatter.

Problemet er altså ikke bare hvordan kvinner ser seg selv, men hvordan de blir sett. For kjønn spiller en rolle i vurderingen av hvilke bøker man skal lese og hvilke som havner på lister over de beste romanene.

Noe av det som er interessant med Tartt, er at hun, i tillegg til alt det som er gått inn i å bygge opp kultstatusen, også har gjort noen fortellerteknisk smarte kjønnsgrep. Ett av disse er at hun (med unntak av «Den lille vennen») gjør bruk av mannlige hovedpersoner.

I møte med mannlige hovedpersoner vil leseren rett og slett ha færre ritualiserte forventninger, mener Tartt.

I et intervju med Salon.com peker Tartt på at noe av grunnen til dette er dikterisk frihet. I møte med mannlige hovedpersoner vil leseren rett og slett ha færre ritualiserte forventninger. Ett eksempel er at en kvinnelig hovedperson uvegerlig vil skape forventninger om at forfatteren vil introdusere et kjærlighetsforhold, og at slutten involverer en eller annen slags fullbyrdelse av dette. Ved å bruke en mannlig hovedperson (eller et barn, slik Tartt gjorde i «Den lille vennen») åpner man opp for flere (og mer varierte) handlingsforløp, og forfatteren er også friere til å fokusere på andre typer tema.

En stor roman. Når Tartt blir spurt hvilke forfattere hun selv finner inspirasjon hos, peker hun oftest på (mannlige) historiefortellere fra romanens storhetstid på 1800-tallet, som Flaubert, Dostojevskij, R.L. Stevenson, Henry James og, ikke minst, Charles Dickens.

Når man ser på «Stillitsen», er arven fra Dickens synlig på en rekke ulike nivåer. Ikke bare er den en dannelsesroman som beretter om en ung gutts utvikling fra barn til voksen, men Tartt legger også stor vekt på å skape fargerike og uforglemmelige karakterer. I tillegg er «Stillitsen» en murstein (771 sider), og i sin anmeldelse i The New York Times begynner Stephen King med å sitere Jack Beattys berømte anmeldelse av James A. Micheners «Chesapeake» (865 sider) som åpner med «mitt første råd er – ikke les den; mitt andre er – ikke mist den på foten».

Kings poeng er slett ikke at Tartt har skrevet en dårlig bok, men han understreker risikosporten det er å skrive lange romaner. Han sier at det å skrive en så lang og krevende tekst, kan sammenlignes med å ta seg fra USA til Irland i en robåt – det er ensomt, utmattende og, i bunn og grunn, farlig. For en forfatter er jo avhengig av lesere, og hvordan skal man i dag få folk til å sette av såpass mye tid og energi som en lang bok krever?

For å gjøre det, må man ikke bare ha en trofast leserskare, man må også ha en viss grad av selvtillit, og man må ha tillit til litteraturens fortsatte kraft. Alt dette finner vi hos Tartt. Og at hun har lykkes, kan vi blant annet se i de amerikanske anmeldelsene av romanen, som, med unntak av Stephen King, alle faller for fristelsen om å gjenfortelle handlingen. Det er som om Tartt har vevd et univers som ikke engang profesjonelle lesere ønsker å forlate ved bokens slutt.

For Tartt er nok dette det største kompliment hun kunne ha fått. På spørsmål om typen bøker hun selv foretrekker, siterer hun Vladimir Nabokov og sier at det eneste hun er ute etter, er å få frysninger på ryggen.

Og om det blir lenge mellom hver gang, er dette helt klart noe hun også makter å gi sine egne lesere.