• Før det er for sent Venninnene Diane (Diane Keaton), Sharon (Candice Bergen), Vivian (Jane Fonda) og Carol (Mary Steenberg) bestemmer seg for å oppsøke mer nytelse. Filmen «Book Club» hadde internasjonal première i mai og kommer på norske kinoer fra 3. august. Foto: MELINDA SUE GORDON/PARAMOUNT PICTURES

Kjærlighet for erfarne.

Kjærlighet for erfarne.

Fra utgave: 6 / juni 2018

Vi er midt i en bølge av kjærlighetsfortellinger om godt voksne partnere. Og de er ikke nødvendigvis så blyge. Lysten skal gjerne også med.

Eldrebølgen. «Det er aldri for sent», sies det jo. Det som iallfall er sant, er at vi det siste årtiet har kunnet notere oss mange filmer og tv-serier som tar dette munnhellet på ordet. Fortellinger om kjærlighet og romantikk med godt voksne i hovedrollene har kommet tett, i mange fasonger og med ulike perspektiver.

På filmfronten har titler som «Last Chance Harvey» (2008), «It's Complicated» (2009), «Hope Springs» (2012) og «The Best Exotic Marigold Hotel» (2012) på ulikt vis tatt for seg tematikken. Mens for eksempel BBC-serien «Last Tango in Halifax» (2012) er blant tv-produksjonene som har hengt seg på trenden.

Bill Holdermans «Book Club», som hadde verdenspremiere i mai og har norsk premiere 3. august, er foreløpig siste bidrag i denne eldrebølgen.

Stimulerende lesning. Her introduseres vi for fire venninner – Diane (Diane Keaton), Vivian (Jane Fonda), Sharon (Candice Bergen) og Carol (Mary Steenberg) – som har kjent hverandre i evigheter. Eller i det minste såpass lenge at kvartetten har fått både rynker og grått hår.

Blant det viktigste limet i samholdet deres er en lesering. God litteratur gir som kjent tilværelsen flere dimensjoner – og stimulerer sinnet. Men er bestselgeren «Fifty Shades of Grey» lødig litteratur? Den skaper iallfall noen påtagelige reaksjoner hos damene, og vekker til live slumrende instinkter.

Venninnegjengen innser at de ikke blir yngre, og om de skal rekke over flere nytelser før det helt ugjenkallelig blir for sent, kreves handling. Heldigvis finnes det interessante mannfolk der ute, nærmere bestemt Bruce (Craig T. Nelson), George (Richard Dreyfuss), Arthur (Don Johnson) og Mitchell (Andy Garcia). Love – and a little bit of lust – is in the air.

Bryter tabu. Tendensen er interessant. Forelskelse og kjærlighet – særlig dersom den ikke lukker øynene for det erotiske aspektet i pakken – har ellers gjerne vært ungdommens gebet. Dette er så normalisert at det nesten er umulig å se for seg filmhistorien uten denne ingrediensen.

Eldre menneskers lyster har til gjengjeld vært mer eller mindre tabubelagt – eller i det minste aktivt oversett. Folk med rynker og grått hår er implisitt blitt møtt med forventninger om å holde seg på matten. Ingen andre demografiske grupper har måttet forholde seg til strengere seksualmoralske vilkår, kan man hevde.

Mens retten til skilsmisse og nye forhold er akseptert både på film og i virkeligheten, aner man at publikum og samfunn har lettere for å godta et samlivsbrudd dersom partene er relativt unge. Eldre mennesker er forventet å holde ut. De har jo ikke lenger fremtiden foran seg. «Hvorfor skape slikt drama i din alder?», er liksom grunnpremisset.

Uperfekte kropper. Fetisjeringen av den perfekte og vitale kroppen stiller seg også i veien for ærlige og intime skildringer av seniorenes kjærlighetsliv. Eldre kropper er pr. definisjon ikke perfekte, de er fulle av tegn på tidens tæring. De assosieres snarere med forfall og kommende død – vår tids største samfunnsnevrose – enn med lyst og brunst. Slike kropper er rett og slett litt ekle og ubehagelige å forholde seg til. Den fysiske skralheten og sykdomsbildet som gjerne slår følge med seniortilværelsen, gir dessuten aldrende kjærlighet utfordringer som er temmelig særegne. Heller ikke dette vil vi vite av.

Man kan selvfølgelig innvende – snusfornuftig – at alle har rett til å oppleve ømhet, pasjon, kjærlighet og fysisk tilfredsstillelse der de kan finne den – så lenge de kan.

Men jakten på disse gledene medfører både sure og søte konsekvenser.

Flere og flere filmskapere interesserer seg for moden kjærlighet. Her er seks andre titler som viser dette:

«AWAY FROM HER»

(Regi: Sarah Polley, 2006)

Sarah Polleys regidebut, som er en filmatisering av Alice Munros novelle «Bjørnen gikk over fjellet», gir et svært interessant perspektiv på emosjo-nell usikkerhet, sjalusi og utfordringen med å se sin kjæres behov. Da Fiona (Julie Christie) og Grant (Gordon Pinsent) i sin tid ble et par, var det til hans forbløffelse – at noen som henne ville ha en slik som ham. Men mange år senere har det vist seg at ekteskapet holdt, selv om Grant ikke helt har maktet å holde stien ren.

På parets eldre dager rammes imidlertid Fiona av Alzheimer, og hun blir etter hvert så dårlig at hun må på pleiehjem. Institusjonen praktiserer en 30 dagers karantenetid på besøk av pårørende, for å gi pasienten anledning til å tilpasse seg den nye tilværelsen.

Men da Grant endelig skal besøke kona, viser det seg at hun ikke aner hvem han er. Grant er glemt og må konstatere at Fiona i stedet er begynt å søke selskapet til en annen pasient, Aubrey (Michael Murphy), som er stum og rullestolbundet. Grant er henvist til en frustrerende tilskuerrolle. Men underveis i denne såre prosessen innser Grant at han må endre prioriteringene sine.

 

«DEN NIENDE HIMMEL»

(«Wolke 9». Regi: Andreas Dresen, 2008)

Syersken Inge (Ursula Werner), en dame i midten av 60-årene, forelsker seg uventet, vilt og hemningsløst i en av kundene sine, den 76-årige Karl (Horst Westphal). Følelsesstormen er besettende og deilig, men situasjonen er komplisert. Inge er tross alt gift med Werner (Horst Rehberg). Dermed vaker skyldfølelsen over henne.

Men behovet for et emosjonelt tilfredsstillende forhold, med god sex som prikken over i-en, blir likevel for sterkt, noe som er lett å forstå, siden ekteskapet forlengst er stivnet i kjedelige og uinspirerende rutiner. Werner bruker for eksempel gjerne kveldene til å høre på opptak av tog.

Da «Den niende himmel» ble lansert, fikk filmen en del medieoppmerksomhet fordi den «våger» å skildre eldre mennesker i intime situasjoner. Spørsmålet er likevel om ikke det største tabuet filmen bryter er seniorenes rett til å bryte opp og søke romantisk lykke – uavhengig av overdramatiserte eller karikerte begrunnelser. Slik sett har den vært en avgjørende katalysator og inspirasjonskilde for akkurat den filmbølgen vi omtaler i denne artikkelen.

 

«AMOUR»

(Regi: Michael Haneke, 2012)

Det bør ikke overraske at den østerrikske filmskaperen Michael Hanekes utlegning av temaet kjærlighet tar oss med inn i noen krevende problem-stillinger. Haneke har tross alt gjort ubehaget til sitt tematiske domene. Han vil minne oss om at kjærligheten ikke bare er søt, varm og glad. Den kan være opprivende og vond, og den kan velte harde realiteter og valg på oss.

I «Amour» ber Haneke publikum ta stilling til spørsmålet om hvor langt man makter å gå for den man elsker, når ekteskapets «onde dager» ubønnhørlig hamrer på døren.

Vi møter Jean-Louis Trintignant og Emmanuelle Riva i rollene som de pensjonerte musikklærerne Georges og Anne, mens Isabelle Huppert spiller parets bekymrede datter, Eva.

Da Anne rammes av hjerneslag – og senere blir lam i halve kroppen etter en mislykket operasjon – forsøker Georges å ta vare på henne hjemme. Men tilstanden hennes blir ikke bedre, og pleiejobben sliter både mentalt og fysisk på ham. Kan dette få en lykkelig slutt, spør den naive. Det er feil spørsmål. «Amour» viser at det dagene i livet ditt trenger, er mening og verdighet.

 

«45 YEARS»

(Regi: Andrew Haigh, 2015)

«De viktigste livsvalgene gjør vi i vår ungdom.» Slik lyder nøkkelsetningen i talen Geoff Mercer (Tom Courtenay) skal holde under jubileumsfesten som nærmer seg. Han har vært gift med Kate (Charlotte Rampling) i 45 år, og det skal markeres i godt lag med kjære venner.

Men uken før selskapet mottar han et brev som river opp gamle sår fra tiden før Kate. 50 år tidligere forsvant Geoffs daværende kjæreste, Katya, sporløst i Alpene. Nå er levningene hennes funnet ved en smeltende isbre. Nyheten får ham til å forsvinne inn i en psykisk labil tilstand, som til å begynne med bare gjør Kate en anelse forundret. Katya-historien kjenner hun fra før. Etter hvert blir hun imidlertid mer og mer urolig over ektemannens reaksjonsmønster. Hun graver og spør, og eksponeres for stadige drypp av ny informasjon om Geoffs første store kjærlighet.

Puslespillet fylles gradvis ut, og bildet som danner seg, overrumpler Kate. Det angår selve fundamentet i samlivet deres: Hvorfor valgte Geoff egentlig å gifte seg med henne? Og hvorfor plukket han ut «Smoke Gets in Your Eyes» av The Platters som bryllupssangen deres?

 

«HJEMME I HAMPSTEAD»

(«Hampstead». Regi: Joel Hopkins, 2017)

Amerikanske Emily Walters

(Diane Keaton) bor på en fin londonadresse, men resten av tilværelsen hennes klarer ikke helt å følge opp standarden. Hun kan se tilbake på ett år med enkestatus, og plages av gjelden ektemannen etterlot seg, samt det faktum at han var utro.

Emily har rett og slett behov for

å engasjere seg i noe helt annet enn sin egen grubling, og en dag dukker muligheten opp, da hun oppdager eremitten Donald (Brendan Gleeson). Han bor i en improvisert hytte i parken Hampstead Heath, under forhold som hverken er regulerte eller åpenbart legale.

Og nå truer utbyggingsplaner parkoriginalens ukonvensjonelle bolig.

Smått fascinert av Donald mobiliserer Emily til hans forsvar, i et oppgjør som skal holdes i rettssalen. Underveis får de to bryne seg godmodig på hverandre, parallelt med at mer romantiske følelser oppstår.

Filmen bygger på den reelle historien om irske Harry Hallowes, som slo seg ned i Hampstead Heath i 1987 og 20 år senere fikk innvilget borett på plassen han hadde bygd.

 

«THE LOVERS»

(Regi: Azazel Jacobs, 2017)

Ekteskapet til Mary (Debra Winger) og Michael (Tracy Letts) har vært gjennom en del, men nå er begge parter involvert i hver sin langvarige affære. Hun med Robert (Aidan Gillen) og han med Lucy (Melora Walters).

Sidesprangene er forlengst blitt seriøse alternativer for både Mary og Michael. Så hva venter de på? Er det ikke på tide å sette punktum, takke for seg og gå på med krum hals i nye forhold? Tilsynelatende er valget enkelt å ta. Men tilfeldighetene vil det annerledes.

På en nesten distré måte kommer ektefellene i skade for å kysse hverandre smått lidenskapelig igjen – og det ene leder til det andre. Den gamle gnisten gir altså fra seg et uventet livstegn, samtidig som paret begynner å bli mer oppmerksomme på de dårlige og irriterende sidene til sine respektive flørter.

Dermed omformuleres spørsmålet: Er det på tide å slå opp med elskeren/elskerinnen, som for øvrig er i ferd med å bli både utålmodige og sjalu? Eller er den gjenoppståtte gnisten i ekteskapet bare et blaff? Plutselig er alt veldig skjørt og sårbart for Mary og Michael.