• Foto: GETTY IMAGES/ISTOCKPHOTO

Kunsten å forstå det vi ser.

Kunsten å forstå det vi ser.

Fra utgave: 8 / august 2018

Filosofihistorien består angivelig av en rekke ulike vendinger. Akkurat nå står vi midt oppi den visuelle. Hvordan forholder vi oss til det?

Vi ser før vi snakker. Den amerikanske filosofen Richard Rorty beskrev en gang filosofihistorien som en serie «vendinger» som består i at nye problemer dukker opp omtrent samtidig som gamle problemer er i ferd med å forsvinne. Ifølge Rorty var den nyeste vendingen i rekken den lingvistiske, som legger til grunn at språklige forhold er avgjørende for menneskets måte å være til på, og for vår oppfatning av egen virkelighet.

Problemstillingene som dukket opp i forbindelse med en slik erkjennelse, holdt folk i arbeid over lang, lang tid, helt til man for noen år siden begynte å snakke om en ny vending, nemlig den visuelle. Ifølge teoretikeren W.J.T. Mitchell er det nemlig nå slik at det visuelle, eller «piktorielle», bildet er i ferd med å ta den plassen som språket en gang hadde i filosofien.

Kort sagt mener Mitchell at det i vår tid er bildet som er grunnleggende for vår måte å være til på, og at dette både er et dypt menneskelig og kulturelt fenomen som har behov for kritisk refleksjon og teoretisering fra alle slags ulike vitenskapelige vinkler.

Dette betyr selvsagt ikke at man plutselig nå har innsett at bildet er et viktig ledd i menneskets erkjennelse av virkeligheten. I nyere tid er det stadig blitt diskutert, for eksempel i John Bergers sentrale bok «Ways of seeing» (1972), hvor han poengterer at menneskets evne til å se, utviklingsmessig kommer før vår evne til å kommunisere ved hjelp av språk.

Her peker Berger også på at det å forklare ting ved hjelp av ord, aldri kan endre på det faktum at vi er i verden og omgis av verden, og at forholdet mellom hva vi ser og hva vi vet aldri vil bli 1:1, slik at begge må tas i betraktning for å etablere forståelse.

Men en annen viktig grunn til at visuelle bilder er så viktige i vår tid, er selvsagt de digitale verktøyene som er blitt en stadig mer fundamental del av hverdagen vår. I dag bor flere mennesker i byer enn på landet, og mer enn halvparten av verdens befolkning har tilgang til internett, slik Nicholas Mirzoeffs poengterer i boken «How to see the world» (2015).

Amerikanere tar flere fotografier i løpet av to minutter enn det som ble knipset verden over i løpet av hele 1800-tallet. 

Han viser også til at amerikanere tar flere fotografier i løpet av to minutter enn det som ble knipset verden over i løpet av hele 1800-tallet. Og ikke bare det: Hvert minutt lastes det opp hele tre hundre timer med YouTube-videoer, og på Snapchat alene blir syv hundre millioner bilder lagt ut hver eneste dag.

Også i skolesammenheng bruker man nå i mye større grad digitale hjelpemidler og visuelle bilder, i stedet for tekst. Noe av hovedgrunnen til dette er at den oppvoksende generasjonen i mye større grad enn foreldrene er i stand til å ta inn digitale bilder.

Det har aldri tidligere vært en generasjon som har sittet på så utviklede evner til å bruke internetteknologi som den generasjonen som er født etter år 2000, som også noen ganger refereres til som iGen eller Gen Wii, nettopp for å signalisere den avgjørende rollen visuelle medier spiller for deres forståelse av verden, hverandre og seg selv.

Dette betyr imidlertid ikke at de sitter på nødvendig verktøy til å analysere, problematisere eller forstå det de presenteres for. For, som Mitchell peker på, det visuelle bildet er noe vi fremdeles ikke fullt og helt har grep på. Og det er ikke nok at unge mennesker sitter på praktiske evner til å bruke det digitale og teknologiske maskineriet de har tilgang til. De må også utvikle en kompetanse som kan hjelpe dem til å lære, vurdere og forstå forholdet mellom bildet, dem selv og verden som omgir dem.

Bilder som tar oss til fange. Det ser med andre ord ut som vi trenger en visuell vending. Interessant nok er det i filosofi og akademia at en slik vending presser seg frem – fotoetikk er for eksempel foreslått som eget fag i norsk skole – for de samme institusjonene har i lang tid representert en stor motstand mot den typen digitale bilder som florerer i vår samtid. Dette gjelder ikke minst filosofien, som har vært tydelig skeptisk til bildet fra og med den dagen Platon forviste kunstnerne (og forfatterne) fra republikken sin og frem til Wittgenstein betegnet moderniteten som et bilde som tok oss til fange og som vi ikke kunne komme ut av.

Digitale bilder blir dessuten møtt med ekstra stor skepsis ettersom de i stor grad har sine røtter i populærkulturen, som også i alle år har vært en forhatt størrelse i mange kretser. I boken «Culture and society» (1963), hevder Raymond Williams at populærkultur er et fenomen som først kom inn i den engelske bevisstheten i perioden etter industrialisering og urbanisering. Den gang var det en type kultur som gjerne var assosiert med avslapning og helg, i form av å gå på pub, dansesteder, fotballkamper eller dra til feriesteder ved kysten. Dermed har populærkultur tradisjonelt sett også vært uløselig knyttet opp mot arbeiderklassen og såkalt «lavkultur».

Det er ikke nok at unge mennesker sitter på praktiske evner til å bruke det digitale og teknologiske maskineriet de har tilgang til. De må også utvikle en kompetanse som kan hjelpe dem til å lære, vurdere og forstå forholdet mellom bildet, dem selv og verden som omgir dem.

Da TV-apparatet gjorde sitt inntog, ble også det innlemmet i «populærkulturen», og noen av de tidligste forskningsprosjektene på TV var utelukkende opptatt av å kartlegge potensielle negative virkninger av slike digitale bilder, en holdning som man blant annet finner i Raymond Williams' «Television» (1975) og Pierre Bourdieus «On television» (1996).

I løpet av de siste årene har det imidlertid skjedd en endring i vårt syn på hva populærkultur er for noe. Med utvidelsen av middelklassen og fremveksten av velferdssamfunnet har den kort sagt gått fra å være «populær» til å være «bare kultur». Holdningene våre til tv-mediet har gjennomgått en lignende utvikling. Fra å være noe man nødig ville innrømme at man så på, er tv-serier nå noe man gjerne og med glede diskuterer ved kaffeautomaten på jobb.

Men i mellomtiden har det altså dukket opp andre og nye bilder som virker mye mer uforståelige, allestedsnærværende og utfordrende, i form av internett og sosiale medier. Det er på denne arenaen at vi aller mest frykter for iGen-ungdommene og deres hang til å bruke all sin tid foran de små skjermene, og det er muligens på denne arenaen at den visuelle vendingen er nødvendig.

Kunsten å forstå det vi ser. Ut fra en slik argumentasjon er det fristende nok en gang å komme trekkende med Mitchell, som sier at for hver gang en ny bildeteknologi dukker opp, så oppstår det også en kollektiv angst i kulturen. Ifølge Mitchell er dette en type angst som paradoksalt nok oppstår fordi vår fascinasjon av bilder på et eller annet nivå minner oss om primitive trossystemer, analfabetisme, irrasjonalitet og alt det vi i moderniteten gjerne vil distansere oss fra.

Samtidig indikerer en slik angst for det primitive at bilder kan fungere til å sette oss i kontakt med deler av oss selv som vi vanligvis lukker døren til. For bildene har, i motsetning til språket, potensial til å minne oss på at det vi kaller tenkning, går dypere enn filosofisk refleksjon eller selvbevissthet. For vi vet tross alt at dyr har minne. Og vi vet også at det meste av menneskets bevissthet er pre- eller ubevissthet. Dessuten har vi i tillegg til et nervesystem og et immunsystem, som klarer å gjenkjenne en stor mengde organismer. Men at alt dette er tenkning, er noe vi har en tendens til å glemme når vi leser en tekst eller kommuniserer via språk.

Dette er eksempler på innsikter som bildet kan fungere til både å minne oss på og gi oss nyervervet innsikt i. Men i boken «What do pictures want» sier Mitchell at vi er barbarer når det gjelder å forstå bilder, noe som også er grunnen til at den visuelle vendingen har oppstått i utgangspunktet.

For bildene finnes over alt rundt oss. Men vi må jobbe litt for å forstå hva de gjør med oss.

Og i det har vi tydeligvis et langt lerret å bleke.