• Foto: GETTY IMAGES/ISTOCKPHOTO

  • Ektefølt unnskyldning Rikskansler i Vest-Tyskland Willy Brandt på kne foran det jødiske monumentet i Warszawa i Polen 6. desember 1970. Foto: AP/NTB SCANPIX

  • Dobbeltbudskap Sylvi Listhaug ba om unnskyldning som justisminister, men viste seg frem som et offer med havet av blomster fra tilhengere, i mars i år. Foto: JAN T. ESPEDAL, AFTENPOSTEN

  • Nøler ikke med å unnskylde Canadas statsminister Justin Trudeau tørker bort en tåre etter å ha fremsatt en unnskyldning på vegne av myndighetene til landets LHBT-befolkning. Foto: AP/NTB SCANPIX

     

Kunsten å si unnskyld.

Kunsten å si unnskyld.

Fra utgave: 9 / september 2018

«Sorry seems to be the hardest word», sang Elton John i 1976. Og det er ikke mindre vanskelig å be om unnskyldning i 2018. Men hvorfor er det så vanskelig å si dette ene, enkle ordet? Og når bør man be om unnskyldning?

Magiske ord. Noen ord har en egen magi ved seg. Flere av disse tilhører kategorien som den engelske filosofen J.L. Austin kalte «talehandlinger». Austin var nemlig opptatt av at vi slett ikke bare bruker språket for å slå fast noe eller beskrive ting. Språket brukes også for å utføre handlinger. Som når vi gir lovnader, stiller spørsmål, gir ordrer – og, ikke minst, ber om unnskyldning.

Å be noen om unnskyldning er noe de aller fleste av oss har gjort, og nær alle har vel vært i en situasjon hvor vi har ønsket å få en unnskyldning fra noen. Det siste er ikke så vanskelig, men det første kan være rimelig komplisert. For det sitter ofte langt inne å be noen om forlatelse. I slike situasjoner blottstiller man seg selv og tar et sprang inn i det ukjente. Og det er ikke lett. Likevel er det noen ganger nødvendig. Og viktig.

I boken «Hvorfor er det ikke nok å si unnskyld» (2017) hevder faktisk Harriet Lerner at «unnskyld» og «jeg er lei for det» er språkets mest legende ord, og at det å uttrykke disse som en del av en helhjertet unnskyldning, er noe av det fineste man kan gjøre for et menneske som er blitt såret eller krenket. En god unnskyldning kan hjelpe den andre parten å slippe fri fra utmattende sinne, bitterhet og smerte, i tillegg til at relasjonen styrkes fordi talehandlingen signaliserer at begges tanker, behov og følelser blir tatt hensyn til. Det er med andre ord en kjærlighetsfull handling å be om unnskyldning. Og kjærligheten trumfer alt.

Kunsten å si unnskyld. Men en unnskyldning fungerer ikke alltid på denne legende måten. Lerner drar frem en vitsetegning fra The New Yorker som eksempel, hvor en far sier til sin sønn at han er lei for at han ikke stilte opp for ham i oppveksten, men at han dessverre fikk krampe i foten og så skjedde det noe på jobben og «uansett, du skjønner hva jeg mener».

Hovedgrunnen til at en slik unnskyldning ikke fungerer som en unnskyldning, sier Lerner, er rasjonaliseringen som følger etter. En slik (bort) forklaring gjør at beklagelsen fremstår som mindre oppriktig, og kan i verste fall gjøre vondt verre for den andre parten. Unnskyldninger av typen «beklager, men» er egentlig ingen unnskyldning fordi den ikke involverer noen form for ansvar hos den som uttaler den. Det er ingen tegn til skyldfølelse eller anger, som er grunnleggende for en god unnskyldning.

Det var dette som gikk så forferdelig galt for så mange menn som skulle unnskylde seg offentlig da #MeToo-bevegelsen var på sitt aller mest intense. Her var det veldig mange «beklager, men»-unnskyldninger og svært få ektefølte beklagelser. Den amerikanske journalisten Dana Schwartz lanserte på et tidspunkt en Celebrity Perv Apology Generator, som spilte på alle de elendige unnskyldningene som overgripere som Harvey Weinstein, Kevin Spacey og Charlie Rose lirte av seg, av typen «jeg føler meg enormt skyldig nå som alt det jeg gjorde har kommet frem i lyset … jeg skal skaffe den hjelpen jeg så sårt trenger, ettersom dette faktisk egentlig ikke er min feil».

Konklusjonen man kommer til i møte med alle disse underlige unnskyldningene, er at ingen av dem egentlig var lei seg for det de hadde gjort – de var bare lei seg for at de ble tatt.

Selvhevdende liksom-unnskyldninger. Den som startet tradisjonen med slike offentlige unnskyldninger i moderne tid skal visstnok ha vært Vest-Tysklands rikskansler Willy Brandt, som i 1970 falt ned på kne foran minnesmerket til gettoen i Warszawa. Dette ble umiddelbart betraktet som et signal på en ektefølt og hjertelig beklagelse.

Men det betyr altså ikke at alle offentlige beklagelser fungerer like bra. Heller ikke blant politikere. Bill Clinton, Tony Blair og David Cameron er alle kjent for å fremsette offentlige unnskyldninger som bare skulle fungere til å sette dem selv i et godt lys.

Eksempler på dette er da Blair i 1997 ba om unnskyldning for rollen Storbritannia spilte under den store hungersnøden i Irland mellom 1845 og 1849, mens Clinton i 1998 ba om unnskyldning for USAs manglende handlingsvilje under folkemordet i Rwanda fire år tidligere. Clintons beklagelse ble betraktet som litt meningsløs, ettersom de færreste i Rwanda hadde TV og kunne se talen hans, mens Blairs unnskyldning ble oppfattet som litt for lite, altfor sent.

En annen som pekes ut i denne sammenhengen, er Canadas statsminister Justin Trudeau, som er veldig skamfull for veldig mye av det som har funnet sted i kanadisk historie opp gjennom årene, og som ikke nøler med å be om unnskyldning for det. I en artikkel i The Guardian tidligere i år stiller Linda Besner spørsmålet om det kanskje er blitt litt for mye av det gode, og lurer på om det kanskje er sånn at Trudeau også mest av alt er ute etter å stille seg selv i et godt lys.

Dessuten er det slik at noen av sakene som den kanadiske regjeringen beklager, fremdeles er betente. Selv om de for eksempel har sagt unnskyld til urinnvånerne for at de i fortiden annekterte store landområder fra dem, så støtter Trudeau byggingen av Kinder Morgan-rørledningen, som går tvers gjennom nettopp urinnvånernes områder. Dermed synes det ikke som om unnskyldningen er fundert på ansvarsfølelse eller ektefølt anger.

Det samme gjaldt for øvrig Sylvi Listhaugs unnskyldning fra Stortingets talerstol tidligere i år. Listhaug benyttet seg av det gode gamle «beklager at du føler deg støtt»-grepet, noe som gjorde at unnskyldningen føltes aller mest som et slag i ansiktet.

Aldri unnskyld deg. Så vi skal be om unnskyldning, og vi skal gjøre det uforbeholdent og mene det vi sier.

Samtidig er det også noen som peker på en type unnskyldninger som er kjønnsbetinget og som vi kvinner kanskje bør være litt ekstra oppmerksomme på. I The New York Times tok forfatter Sloane Crosley for en stund tilbake tak i det faktum at kvinner har en tendens til å tro at det med å beklage ting nesten er ensbetydende med høflighet. Crosley mener at dette har sitt grunnlag i at kvinner fremdeles nøler med å snakke høyt i offentligheten, noe vi føler på i så stor grad at vi i slike situasjoner nesten er klare til å be om unnskyldning for at vi i det hele tatt finnes (noe også komiker Amy Schumer har tatt opp på morsomt vis i sitt program «Inside Amy Schumer»). Derfor unnskylder vi oss ofte når det faktisk ikke er noen grunn til at vi skal gjøre det, som for eksempel hvis vi ber om lønnsforhøyelse eller sender mat tilbake på en restaurant.

Slik oppførsel bør kvinner unngå, fordi den hegner tilbake til en tid hvor kvinner måtte innynde seg, sjarmere og blidgjøre for å kunne klare seg i verden, og hører ikke hjemme i en moderne virkelighet. I boken «Talking from 9 to 5: Women and men at work» forklarer professor i lingvistikk Deborah Tannen at kvinner unnskylder seg mye oftere enn menn på arbeidsplassen, noe hun mener skyldes at menn er mest interessert i å opprettholde maktbalanse, mens kvinner er opptatt av å vekke sympati hos sine kolleger.

Det er en passiv-aggressiv måte å oppføre seg på som ikke gagner noen, fordi det er en anakronistisk måte å få ting som vi vil på, som egentlig bare irriterer og skaper dårlig stemning. Derfor skal vi slutte å si unnskyld når noen dunker borti oss i en kø eller vi sender tilbake kjøtt som ikke er gjennomstekt. Fordi det er uredelig å unnskylde seg for noe som ikke er vår feil, og fordi det i stor grad fremstår som en kvinnelig hersketeknikk.

Men vi skal ikke slutte å si unnskyld når vi faktisk har gjort noe som har krenket eller såret noen. Det skal ingen av oss. Det er skummelt å be om unnskyldning, fordi vi ikke vet hvordan den andre kommer til å reagere.

Å be om unnskyldning er å ta spranget ut i det ukjente. Derfor krever det raushet, og at man går inn i unnskyldningen uten å forvente å få noe tilbake. Det krever at man tar ansvar uten å bortforklare, unnvike eller klandre. Det krever at man setter seg inn i hvordan et annet menneske har det.

Og dét skal vi forhåpentligvis aldri slutte med.