• Strekkbenk Alenemoren Sam Fox (Pamela Adlon), i HBO-serien «Better Things». 

  • Konfliktfylt ansvar Fra filmatiseringen av Nick Hornbys «About a boy» med Toni Collette i hovedrollen som den suicidale Fiona.

  • Kompleks kvinnehverdag I HBO-serien «Better Things» om alenemoren Sam Fox (Pamela Adlon), er menn til stede kun i mindre roller. Utforskningen av kvinnehverdagen er seriens viktigste anliggende. Foto: GETTY IMAGES

Mor 2017: Skyld, sorg og utilstrekkelighet.

Mor 2017: Skyld, sorg og utilstrekkelighet.

Fra utgave: 2 / februar 2017

I litteraturen er mor noen ganger et monster. Medea dreper sine egne barn, mens moren til Hans og Grete kaster dem ut av huset og inn i skogen. Andre ganger er hun en engel som på nesten umerkelig vis sørger for å dekke alles behov. Men hvordan fremstilles mor i 2017?

Sa noen heliumsballong? Mor har tidvis vært en litt fraværende figur, til og med i bøker om familien. Hun er selvsagt til stede, men fars voldsomme dominans fører ofte til at hun krymper eller stiller seg opp langs veggen. For 150 år siden lå årsaken til dette i at hun helst skulle være usynlig. Den viktorianske kvinnen hadde som oppgave å sveve gjennom huset, som en engel eller en hyggelig heliumsballong, slik at hun på mest mulig umerkelig vis kunne dekke alles behov. Var det for eksempel noen som trengte et lite måltid? En kopp te? Eller tørre strømper?

Denne ballongen ble punktert av Virginia Woolf i 1927, da hun tok livet av Mrs. Ramsay i romanen «To the lighthouse». Men hva gjorde dette grepet for synet på mor? Det førte i hvert fall ikke til at hun havnet i et mer positivt lys. Faktisk fører mors synlige tilstedeværelse oftest til at hun blir skurkifisert. Enten fordi hun er slem med barna sine, eller fordi hun ikke makter å beskytte dem mot far, stefar eller kjæreste, fordi hun er overbeskyttende, lager for dårlig mat eller for mye mat eller feil mat, eller fordi hun jobber for mye eller for lite, eller forsvinner for alltid. Som Mrs. Ramsay.

På 1900-tallet finner vi haugevis med eksempler på dårlige mødre. I F. Scott Fitzgeralds «The great Gatsby» (1925) er Daisy Buchanan så lite opptatt av datteren at vi nesten glemmer at hun en gang har et barn, mens moren til «Lolita» (1955) i Vladimir Nabokovs klassiker av samme navn synes å utelukkende betrakte datteren som en konkurrent i kampen om Humbert Humberts gunst. Philip Roth konstruerer i «Portnoy's complaint» (1969) en mor som vil kontrollere og dominere sin sønn fullt og helt, mens Toni Morrisons «Beloved» (1987) fremviser en som dreper sitt eget barn for å hindre at hun blir slave hos en brutal plantasjeeier.

Nick Hornby beskriver på sin side i «About a boy» (1998) en mor som ikke bare prøver å ta livet av seg selv, men også forsikrer seg om at det er sønnen Marcus som kommer til å finne liket hennes.

Sa noen morskjærlighet? Hva er så greia med denne skurkifiseringen? Mange peker på kvinnefrigjøringen som en grunn til at mor ofte havner i et negativt lys i litteraturen fra 1900-tallet. Som vi alle vet, står denne på noen sentrale punkt i konflikt med det idealet som eksisterte på 1800-tallet, hvor mødrene var ansvarlige for familiens ve og vel, hvor «morskjærlighet» var det mest sentrale begrep i barnas oppdragelse, og hvor mor selv bare skulle prise seg lykkelig for at hun i det hele tatt fikk lov til å være nettopp det.

Og selv om det er lenge siden Woolf drepte engelen i huset, kan det synes som hun fremdeles lurer rundt i husets mørke hjørner og hvisker inntrengende at hvis ikke mor til enhver tid sørger for rene underbukser og kakao på sengen, og hvis hun fra tid til annen lengter etter å komme tilbake på jobb under fødselspermisjonen, er hun hverken en god mor eller et godt menneske. Faktisk gjør tanker av den siste sorten at mor beveger seg faretruende mot det området av verden hvor vi finner Medea og den onde dronningen i «Snøhvit».

Og selv om det er lenge siden Woolf drepte engelen i huset, kan det synes som hun fremdeles lurer rundt i husets mørke hjørner og hvisker inntrengende at hvis ikke mor til enhver tid sørger for rene underbukser og kakao på sengen, og hvis hun fra tid til annen lengter etter å komme tilbake på jobb under fødselspermisjonen, er hun hverken en god mor eller et godt menneske. Faktisk gjør tanker av den siste sorten at mor beveger seg faretruende mot det området av verden hvor vi finner Medea og den onde dronningen i «Snøhvit».

Og denne hviskingen når ikke bare ørene til far og barn. Den når også ørene til mor selv og sørger for underlige følelser. Som for eksempel dårlig samvittighet for at hun ønsker seg noe mer enn bare å være sammen med barna sine; for at hun setter stor pris på jobben utenfor hjemmet. Kort sagt fordi hun i for stor grad vil være menneske.

Hva sier mor selv? Hviskingen til denne underlige skikkelsen i hjørnet er noe som mange forfattere fremdeles tar opp når mor selv får snakke i litteraturen. Kompliserte følelser av både å være stolt av egne bedrifter og å ha sviktet ved å ha viet for mye energi og tid til jobben, er noe som preger Ebba i Helene Uris roman «Hålke» (2016), som for eksempel når hun konfronteres av datteren Sofie, som sier at «det var pappa som oppdro oss. Du var alltid på et kurs eller en konferanse.» Ebba protesterer og sier at det er mannens versjon av sannheten, men samtidig gnager slike tanker på henne gjennom hele romanen.

Og de er ikke minst et gjennomgangstema i Elena Ferrantes Napoli-kvartett, hvor forfatter og alenemor Elena Greco til stadighet opplever umuligheten ved både å være kvinne med egen karrière og kvinne som er en god mor. I «Historia om det tapte barnet» (2016) får hun beskjed av eks-svigermor om at «ei separert kvinne med to barn og dine ambisjonar må ta innover seg realiteten og finne ut kva ho kan og ikkje kan gi avkall på», og de gjentatte forsøkene på ikke å gi avkall på noe, fører til stadige bølger av sorg og skam. Fordi Elena reiser fra barna sine, fordi hun liker å reise fra dem, fordi hun liker jobben sin og fordi hun savner barna og vil hjem til dem. Og i den selvbiografiske «Blue nights» (2011) oppsummerer en annen forfatter, Joan Didion, sin egen rolle som mor i setningen «puss tennene, børst håret, hysj, jeg arbeider» og erkjenner med solid dose skyldfølelse at hun aldri satte arbeidet til side for barnet. Refleksjonen ender med at hun spør seg selv:

Var jeg problemet? Var jeg bestandig problemet?

Gift med barna. Ut fra disse eksemplene kan det synes som man som mor er dømt til å gå rundt med en påtrengende følelse av skyld, sorg og utilstrekkelighet. Enten man lever på 1800-tallet eller i 2017. Er det slik? Er det slik at man som mor først og fremst kjenner at ens eget jeg, ens egen menneskelighet, på en eller annen måte kommer i veien? Og er det slik at det ligger en grad av selv-utslettelse i morsrollen som aldri blir stor nok?

I en av fjorårets mest interessante komiserier, den delvis selvbiografiske HBO-serien «Better things» (2016-), møter vi Sam Fox (Pamela Adlon) som er alenemor for tre døtre og som opplever at når man er i førtiårene, er karrièren som skuespiller omgjort fra skikkelige roller til tegnefilmstemmer og reklamer. Den er samskrevet av Adlon selv og komiker Louis CK, og bygger delvis på sistnevntes kjente utsagn om at barn er drittsekker (delvis fordi vi lar dem ture på med sine egne ting og ikke stiller krav til at de skal oppføre seg som folk og ta på seg skoene sine) i en utforskning av et mor-barn forhold som både er preget av tunge følelser av antagonisme og intens kjærlighet. På samme tid. I en scene hvor Sam får spørsmål om hun dater en som heter Luke, svarer hun «nei, jeg dater døtrene mine».

Noe av det særegne med denne fortellingen er at vi nesten ikke møter noen menn – i hvert fall ikke i store roller – og at alle kvinnene har navn som er rimelig kjønnsnøytrale, som Sam selv, og døtrene hennes Max, Frankie og Duke.

Samtidig som serien altså byr på konflikter og følelser av å komme til kort, utforsker den nemlig først og fremst hvordan man kan navigere seg rundt i en verden hvor man er mor og datter og kvinne og menneske og skuespiller og venn på én gang. Den tar med andre ord høyde for kompleksiteten menneskene til enhver tid opplever, og viser oss at vi skal være alle disse tingene på én gang, og at dette er naturlig. Den viser hvordan grensene mellom voksne og barn er tøyelige, både i god og litt mindre god forstand. Sam er en god mor, men hun er ingen ideell mor.

Også hun blir konfrontert med dette umulige mors-idealet som fremdeles lurer i hjørnene. Men hun biter tennene sammen og kjører på med selve livet. Livet til en som er et menneske, kvinne, datter, arbeidstager – og mor.

I 2017.