• Foto: GETTY IMAGES/ISTOCKPHOTO

Når hverdagen ikke finnes mer.

Når hverdagen ikke finnes mer.

Fra utgave: 6 / juni 2020

De siste månedene har det vært mye snakk om å sette pris på de små gledene i hverdagen. Men hva er egentlig denne hverdagen alle snakker om, og hvordan kan vi få den tilbake?

Det kan ikke skje her. I Philip Roths roman «Konspirasjonen mot Amerika» (2004, norsk oversettelse 2007) møter vi en kontrafaktisk versjon av hendelsene i tiden rundt andre verdenskrig. Her er det den amerikanske flyverhelten Charles Lindbergh, og ikke F.D. Roosevelt, som vinner presidentvalget i november 1940. Lindbergh inngår videre en ikkeangrepspakt med Hitler samtidig som han setter i gang med å konstruere et fiendebilde av den jødiske befolkningen i USA. Og konsekvensene blir katastrofale.

Roths roman, som nylig ble omgjort til en kritikerrost HBO-serie, handler om en New York-basert jødisk familie som frem til dette tidspunktet, har betraktet USA som både et trygt hjem og et land fullt av muligheter. Dermed trøster de hverandre lenge med at det som skjer i Europa, «ikke kan skje her», og at valget av Lindbergh ikke vil ha noen innvirkning på hverdagslivet.

Men de tar feil. Lindberghs retorikk blir sakte, men sikkert giftigere og mer polariserende. Konsepter som «city values» – som viser til jødisk kultur – får stadig mer negative konnotasjoner, og den nye presidentens strategi om å skille mellom «amerikanere» og «jøder» i taler og uttalelser blir stadig mer tydelige. Slik oppstår først jødeforakt som omformes til jødehat, og slik blir det trygge hverdagslivet gradvis omformet til noe annet og mer ugjenkjennelig.

Roth hadde egentlig tenkt å kalle romanen «It Can’t Happen Here», men den tittelen var allerede blitt brukt av Sinclair Lewis, som i 1935 ga ut en fascistisk dystopi hvor en politisk populist får makten i USA og følger opp med å innføre et totalitært regime hvor dissidenter ble internert i leirer, paramilitære tropper terroriserer innbyggerne, og kvinner og minoriteter mister alle rettigheter.

Og det er nettopp frasen «it can’t happen here» som HBOs serieskrivere Ed Burns og David Simon også tar opp igjen i «The plot against America» (2020) og etablerer som et mantra. På denne måten skaper de en kontrast mellom enkeltkarakterens hverdagsliv og samfunnet og kulturens store strømninger. Og vi som tilskuere får se nøyaktig hvor lenge menneskene kjemper for å beholde hverdag og normalitet, helt til det blir som sand i hendene deres. Og hva skjer da? 

 

Kontrafaktisk drama Ben Cole som flyverhelten Charles Lindbergh (t.v.), som i HBO-serien «The Plot Against America», basert på Philip Roths roman, stiller mot F.D. Roosevelt i presidentvalget i 1940, og vinner. John Turturro spiller hans jødiske forbundsfelle og «alibi», rabbiner Lionel Bengelsdorf. Foto: HBO

 

Det finnes ingen hverdag mer. Da serieskriverne jobbet med «Konspirasjonen mot Amerika», hadde de nok Trump og dagens spente politiske situasjon i USA i tankene, men i tiden fra premieren har det dukket opp nok en trussel mot hverdagen. En hverdag vi tidligere tok for gitt og som inkluderte å reise kollektivt, gi hverandre en klem, stå tett på utested, og trenge oss sammen i passkontrollen på en flyplass, har måttet vike for en ny normalitet som rommer kohorter, sosial distansering, endeløs håndvask og fothilsing.

Koronapandemien oppleves som en krise, en tilstand som i ordbøkene defineres som «en alvorlig trussel mot et system som har begrenset tid og ressurser til å håndtere situasjonen». Det som er interessant med denne definisjonen, er at den både beskriver store hendelser som nettopp pandemi og krig og vår individuelle opplevelse av å miste følelsen av hverdag og normalitet.  

I krisesituasjoner er det flere ting som kan skje, men det første er gjerne at panikken inntreffer. Panikk er en tilstand hvor kroppen forteller oss at det er på tide å komme seg vekk fra faren. Selve ordet kommer fra det greske panikon, som betyr «vedrørende Pan». Pan var den greske guden for skog og mark, og var kjent for å spille på fløyten sin eller på andre måter lage lyd som forårsaket smittsom frykt blant buskap, folkemengder eller mennesker som var alene på øde plasser. Og da mister de kontroll over seg selv og hverandre, og så blir det kaos og ødeleggelse. 

Den mumlende stemmen. I litteraturen er det ofte slik at fortellingen begynner der hvor hverdagen slutter. Dette er noe filosofen Michel de Certeau skriver om i studien «The practice of everyday life» (1984), hvor han sier at hverdagshelten er den som muliggjør begynnelsen. Samtidig, sier Certeau, representerer hverdagsmennesket og normaliteten den fortellingen vi ikke får. Det er den mumlende stemmen til massene som ikke produserer kultur, og som heller ikke figurerer i den.

Vi ser at Certeaus observasjoner stemmer overens med både Philip Roths «Konspirasjonen mot America» og Sinclair Lewis’ «It can’t happen here». I begge disse romanene møter vi mennesker som får hverdagen tatt fra seg, og som står igjen med Pans stemme ulende i øret. Og er ikke krise og helter litteraturens – og fortellingens – fremste kjennetegn? Er det ikke som J.R.R. Tolkien sier i «Hobbiten» (1937), at man kan ha to fine uker som det ikke er noe å si om, og to fæle timer som man kan skrive en hel roman om. At det som er verdt å skrive om, er nettopp tilstanden hvor Pan hyler inn i ørene våre og vi desperat leter etter utganger, og ikke de rolige dagene hvor vi går på butikken og handler brokkoli? 

Ikke nødvendigvis.

Eric Auerbachs studie «Mimesis», som er et av de mest klassiske litteraturvitenskapelige verkene, ble skrevet i Istanbul mellom 1942 og 1945, i en periode da den jødiske forskeren måtte rømme fra hjembyen Berlin og leve i eksil. Det Auerbach gjør i dette verket, er å analysere realisme i verk av verdenskjente forfattere, som Homer, Dante, Cervantes og Woolf. Og kriteriet for å ta med et gitt verk er hvorvidt vi kan gjenfinne nettopp det rike hverdagslivet til vanlige mennesker. For det greske ordet mimesis betyr «etterligning», og ifølge Auerbach er litteraturen på sitt beste og mest verdifulle når den etterligner hverdagen til menneskene.

Prosjektet med «Mimesis» er på mange måter et tilsvar til de kreftene som drev Auerbach i eksil, som hyllet en kunst som var hierarkisk, opphøyd og sosialt ekskluderende. I tekstene som gjennomgås i «Mimesis», entrer nemlig de vanlige menneskene scenen. Det er et grep som sikrer en grad av humanisme som ifølge kritiker Terry Eagleton gjør Auerbach til en av antifascismens sterkeste stemmer.

Dette betyr ikke at vi ikke trenger fortellinger om krise – eller fortellinger om panikk. Men noen ganger trenger vi kanskje aller mest fortellinger om hverdag.

Og særlig mens vi venter på at nettopp hverdagen skal komme tilbake.