• «Wolf Warrior II» (2017)

  • «The King of Land Battle» (2019)

  • «The Wandering Earth» (2019)

  • «Story of Yanxi Palace» (2018) ble tatt av skjermen fordi sensurmyndighetene i Kina mente historien om intrigeglade konkubiner var «dekadent».

  • «City of Life and Death» (2009) fremstilte en japansk soldat med menneskelige trekk. Det er ikke lenger noe en filmskaper nødvendigvis kommer så lett unna med i Kina.

  • «Kung Fu Panda 3» (2016) var en amerikansk-kinesisk samproduksjon.

  • «Ne Zhea» (2019)

Patrioter & demonbarn.

Patrioter & demonbarn.

Fra utgave: 1 / januar 2020

Kinesiske filmtrender: Kinesisk film- og TV-bransje drømmer om å matche Hollywood. Men dyrkingen av patriotisme og «kinesiske verdier» kan hemme ambisjonene, særlig i kombinasjon med aparte sensurtiltak.

En kinesisk Rambo. Det kinesiske filmmarkedet ligger an til å bli verdens største i 2020, ifølge kalkylene til konsulentkonsernet PricewaterhouseCoopers. Det er snakk om billettsalg for 12,2 milliarder dollar. I tillegg har de kinesiske strømmetjenestene iQiyi og Tencent 190 millioner betalende abonnenter, noe som er 40 millioner flere enn Netflix.

Hva som trender i det kinesiske filmmarkedet burde derfor interessere mange. Sommeren 2019 annonserte Kinas nasjonale radio- og TV-administrasjon starten på «100 dager med patriotisk kringkasting», og konkretiserte slagordet med en liste på 86 «anbefalte» produksjoner.

Utspillet markerte en mediemessig oppvarming til Folkerepublikkens storstilte 70-årsjubileum 1. oktober, men bekreftet også hva som gjelder i kinesisk film og fjernsyn akkurat nå, og det er kanskje ikke til å forundres over: Patriotisme og «kinesiske verdier» er inn!

 

«Wolf Warrior II» (2017)

 

To store filmsuksesser har fungert som flaggskip for trenden, og for enkelthets skyld benytter vi de internasjonale titlene i denne artikkelen. I 2017 kom «Wolf Warrior 2», hvor stjernen Wu Jing både regisserte og spilte hovedrollen som elitesoldaten Leng Feng – en slags kinesisk Rambo.

Handlingen foregår i et uidentifisert afrikansk land, hvor Leng går hardt til verks mot somaliske pirater, lokale opprørsgrupper og vestlige leiesoldater, mens han beskytter datteren til en kinesisk lege som har utviklet en kur mot den dødelige sykdommen «lamanla».

«Wolf Warrior 2» knuste alle rekorder og er tidenes mest innbringende film i Kina. Den har spilt inn 5,68 milliarder renminbi, eller 7,4 milliarder kroner, på hjemmemarkedet.
En oppfølger går snart i produksjon. I mellomtiden holder militærsjangeren fortet takket være et jevnt tilsig av titler som «Operation Red Sea» (2018) og «The King of Land Battle» (2019).

 

«The Wandering Earth» (2019)

 

Frant Gwos science fiction «The Wandering Earth» (2019) er mindre krigersk, men lar patriotismen komme til uttrykk på annet vis. Her blir det nemlig opp til kinesiske astronauter å berge Jorden da planeten vår må flyttes vekk fra Solen, som truer med å bli en rød kjempe. Filmen har spilt inn 700 millioner dollar på verdensmarkedet og er kjøpt inn av Netflix.

Analytikeren Dan Wang, som er tilknyttet The Economist Intelligence Unit, har kommentert appellen til de to kioskvelterne slik: «’Wolf Warrior 2’ passer til Belte-vei-initiativet og får derfor sterk støtte fra myndighetene og lang spilletid i kinoene. ‘Wandering Earth’ kom ut midt i handelskrigen mellom Kina og USA, og handlet om kinesisk lederskap – noe som talte til et patriotisk behov i befolkningen og regjeringen.»

 

Maos skuespillerkone Jiang Qing sammen med Mao i 1946.

 

Sensurtrender. Sensur har selvsagt en lang forhistorie i et autoritært land som Kina. Allerede i 1950 ledet Jiang Qing, Maos skuespillerkone, de første utrenskingene i kinesisk filmindustri. Under Kulturrevolusjonen på 1960- og 70-tallet ble bransjen nærmest forsteinet av de ideologiske føringene. Men et par tiår senere begynte kinesiske filmskapere både å vinne internasjonal anerkjennelse og å skildre skyggesidene i det kinesiske samfunnet.

Det gjaldt særlig regissører som laget film uavhengig av de statskontrollerte institusjonene. Jia Zhangke fortalte historier om lommetyver i «Xiao Wu» (1997) og ettbarnspolitikkens graviditetskontroller i «Unknown Pleasures» (2002). Senere behandlet han livet i skyggen av Tre Kløfter-dammen i «Still Life» (2006).

 

«City of Life and Death» (2009) fremstilte en japansk soldat med menneskelige trekk. Det er ikke lenger noe en filmskaper nødvendigvis kommer så lett unna med i Kina.

 

Regissørkollegaen Lu Chuans svarte komedie «The Missing Gun» (2002) handlet om en politimann som roter bort tjenestepistolen sin under en fyllekule, og han skapte kontrovers med «City of Life and Death» (2009) fordi den skildret en japansk soldat med positive og menneskelige trekk.

Det hendte jo at sensuren stakk kjepper i hjulene for disse filmskaperne, men de nye reglene har skapt et langt trangere handlingsrom. Skiftet ble innledet i 2014 da Xi Jinping annonserte at kunstens, litteraturens og filmens oppgave og eksistensberettigelse primært er å tjene politikken.

I 2018 ble overvåkingen av filmbransjen flyttet til et nytt og mektig organ, direkte underlagt kommunistpartiets sentrale propagandaavdeling.

 

«Story of Yanxi Palace» (2018) ble tatt av skjermen fordi sensurmyndighetene i Kina mente historien om intrigeglade konkubiner var «dekadent».

 

Og ikke tro at du slipper unna fordi du er populær! «Story of Yanxi Palace», som handler om maktkamper mellom intrigeglade konkubiner i Qing-dynastiets harem, ble fjernet fra sendeskjemaet selv om dette var den mest sette kinesiskspråklige TV-serien i 2018. Et forvarsel kom da en partiavis omtalte dramaet som «dekadent».

Retningslinjer fra 2016 utpekte blant annet utringninger, homoseksualitet, vestlig livsstil og tidsreiser(!) som uønskede innslag. I 2018 rettet sensurinstansene fingeren mot subkulturer av ymse slag. Det har ført til aparte praksiser, hvor blant annet tatoveringer blir digitalt fjernet eller tildekket. Fra og med 2019 gjelder det samme med øredobber på menn.

Idyllisering av situasjonen i utkantstrøkene er en del av pakken. «Uncle Kurban and His Descendants» utspiller seg i Xinjiang, men nedtoner den etniske konflikten i provinsen. Fortellingen om den uigurske bonden Kurban Tulum har vært iscenesatt mange ganger tidligere. Han unnslapp leilendingstilværelsen takket være kommunistpartiets landreformer, og gjorde senere politisk karriere. Kurban fikk håndhilse på formann Mao i 1958, med fotograf til stede, og motivet er blitt gjenskapt i monumentform.

Intime rivaler. Det uttalte målet i Xi Jinpings 2014-tale var å skaffe Kina «myk makt». Og den store rivalen på det kulturelle feltet er selvsagt Hollywood. Likevel er forholdet mellom amerikansk og kinesisk filmindustri blitt stadig mer intimt de siste 20 årene. Hvem har påvirket den andre mest?

Tilbake på 1990-tallet hendte det at Hollywood laget filmer om temaer Beijing syntes var upassende eller fornærmende. Særlig gjaldt dette statusen til Tibet, som ble skildret i «Kundun» (1997) og «Syv år i Tibet» (1997). Mens «Red Corner» (1997) rettet søkelyset mot Kinas rettssystem.

Så, i 2001, ble Kina medlem av WTO – noe som fikk betydning også for filmindustrien. Amerikanske filmprodusenter ønsket seg markedstilgang i Kina, som bare godkjenner 30–40 utenlandske filmer for kinovisning hvert år. Prisen ble selvsensur.

 

«Doctor Strange» (2016) fikk ny, kvinnelig helt i Tilda Swintons skikkelse med «spiselig» opphav.

 

Konfronterende temaer ble glemt, og påfallende justeringer dukket opp i adapsjoner av bøker og tegneserier. «World War Z» (2013) flyttet zombiepest-utbruddet i Max Brooks’ roman fra Kina til Nord-Korea. Tre år senere måtte produsentene av superheltfilmen «Doctor Strange» endre opphavet til rollefiguren The Ancient One. I tegneseriene er han fra Himalaya, noe som kvikt leder tankene i retning av nettopp Tibet. I filmen ble en ny, kvinnelig versjon introdusert, spilt av skotske Tilda Swinton.

Et annet, duggferskt eksempel: I reklamemateriellet til «Top Gun: Maverick» (2020) er det fjernet elementer fra den ikoniske jakken til Tom Cruise – nærmere bestemt det japanske og taiwanske flagget.

De siste årene har Hollywood i tillegg begynt å inkorporere elementer som Kina ønsker å vise frem. Dette gjenspeiler skiftet i den hjemlige kinesiske filmindustrien, hvor tendensen har gått fra sensurregulering til mer spesifisert propaganda.

I «Transformers: Age of Extinction» (2014) skildres kineserne som kompetente, i motsetning til USAs representanter. Når robotene invaderer Hongkong, tar en lokal politimann til orde for å be sentralregjeringen om hjelp. Bransjemagasinet Varietys anmelder skrev at dette var « ... a very patriotic film. It’s just Chinese patriotism on the screen, not American.»

Grepet er mer subtilt i den kinoaktuelle animasjonsfilmen «Den avskyelige snømannen» («Abominable», 2019), hvor det vises et kart over Kina der landets territorielle krav i Sør-Kina-havet er tatt med. Innslaget har vakt stor harme i Vietnam, Filippinene og Malaysia.

 

«Kung Fu Panda 3» (2016) var en amerikansk-kinesisk samproduksjon.

 

Hollywood og Kina har også realisert drømmen om samproduksjoner. Resultatene er blandet. Ja, verden fikk «Kung Fu Panda 3» (2016). Men den måtte også leve med kalkunen «The Great Wall» (2016). Den tematiske underteksten i sistnevnte er uansett interessant og avslørende, siden den lener seg så tungt mot den gamle klisjeen «fremmede barbarer siviliseres i møte med den kinesiske sivilisasjonen». 

Hemmet kreativitet. Det er likevel mye som taler mot at Kinas filmindustri erobrer verdensherredømmet akkurat nå. Sensurregimet skaper en permanent usikkerhet rundt hva som kan satses på, særlig fordi begrunnelsene er diffuse og prioriteringene endrer seg.

I tillegg hemmes kreativiteten. Regissøren Huang Han har forklart til CNN hvordan han i praksis er forhindret fra å lage skrekkfilmer siden sensuren misliker «overtro». «En uoffisiell regel er at spøkelser kun kan opptre dersom det er i drømmen til en av rollefigurene», påpekte Huang. Dermed kan ikke Kina følge i de suksessrike grøsserfotsporene til Japan.

Systemets uberegnelighet kan også spenne bein på lovende prosjekter – helt frem til målstreken. Det skjedde i fjor med «The Eight Hundred». Til tross for forhåndsgodkjent manus, stort budsjett (80 millioner dollar), kjente navn på plakaten og stor medieinteresse ble filmen stanset bare noen dager før premieren. En potensiell blockbuster for den kinesiske filmbransjen forsvant fordi føringene i sensuren var endret mellom produksjonsstart og premieredato. Sannsynligvis ble «The Eight Hundred» stoppet fordi den skildret et slag i 1937 hvor det var nasjonalistpartiets styrker som slåss mot japanerne. Men dette hadde altså sensuren først godtatt.

På denne måten får den kinesiske filmindustrien sjelden anledning til å utvikle seg i en retning hvor den kan skape egne konsepter som produsentene kan forholde seg langsiktig til. Noe som ligner Marvel eller Pixar blir vrient å få til. Og incentivet til å skape noe unikt eller grensesprengende blir svakt. Den Beijing-baserte markedsanalytikeren James Li mener at selv om Kinas filmmarked er lovende, forblir studioene umodne og altfor avhengige av tilfeldige suksesser.

Rebelsk demonbarn. For å få ønskene sine oppfylt bør kommunistpartiet legge til rette for selvstendige produsenter som kan ta egne valg. Men de har valgt oppdrager- og kontrollørrollen.

 

«Ne Zhea» (2019)

 

Ironisk nok kan den største uventede filmsuksessen i Kina det siste året tolkes som en kritikk av situasjonen. Det dreier seg om animasjonsfilmen «Ne Zha», som er blitt den nest mest innbringende kinesiske filmen noensinne.

Handlingen er løst basert på en fortelling fra 1500-tallet, «Fengshen Yanyi». Guttungen Ne Zha er en rebelsk villstyring med overnaturlige evner, som skaper kaos og ødeleggelse på alle bauger og kanter. Da foreldrene trues av guddommelig straff på grunn av sønnens handlinger, tar han livet sitt, før han gjenfødes som en rettskaffen kriger.

Mens tradisjonelle gjenfortellinger av denne myten pleier å vektlegge demonguttens offerhandling, er budskapet i den nye animasjonsfilmen at Ne Zha tar kontroll over sin egen skjebne, skriver Shih-Wen Sue Chen og Sin Wen Lau i The Conversation.

Filmen kommenterer dermed barneoppdragelses-idealer i Kina, og indirekte hva som gjør en person til en god samfunnsborger. Folkets Dagblad, kommunistpartiets organ, har omtalt filmen i rosende ordelag, tilsynelatende uten å innse at den balstyrige demongutten trosser øvrigheten da han skal redde landsbyen sin.

Moralen er at uautoriserte tanker og initiativ kan være nødvendig. Dersom kinesisk filmindustri skal bli interessant for andre enn partiets klakører, trengs det nok flere som «Ne Zha». Og da kan vi få spennende filmtrender i Kina.

 

Kilder: Foreign Policy, The Conversation, South China Morning Post, CNN, PBS, The Atlantic Monthly,Variety, Sixthtone.com og Wikipedia