• Poetisk Hvor ellers kan man lese en beskrivelse av palmetrær som blir forelsket, enn i Robert Burtons «Anatomy of melancholy» fra 1621?

  • Leger verden med fortellinger Philip Pullman leser fra en av sine bøker for skoleelever på besøk i London Zoos utstilling 17. desember 2004 basert på Pullmans univers i «Den mørke materien»-trilogien. Foto: GETTY IMAGES

Skogsvandring og forelskede palmetrær.

Skogsvandring og forelskede palmetrær.

Fra utgave: 10 / oktober 2019

Forfatteren Philip Pullman er over gjennomsnittet opptatt av fortellingens sentrale rolle i vårt liv. Hva er det Pullman vil lære oss?

Forklare, forbedre, forandre. I oktober kom den bestselgende britiske forfatteren Philip Pullman (72) med en ny roman som heter «The secret commonwealth», og er del to i den planlagte trilogien «Støvets bok». Denne trilogien bygger videre på Pullmans kjente «Den mørke materien»-trilogi, som fra 4. november vil bli å se som TV-serie på HBO. 

Gjennom «Støvets bok» og «Den mørke materien» vil han blant annet vise oss hvordan alt i verden henger sammen, hva som er forholdet mellom årsak og virkning, og hva som bestemmer hvordan vi forstår verden og våre omgivelser.

For om det er noe denne engelske forfatteren er opptatt av, så er det fortellingenes grunnleggende funksjon for menneskene. Dette er noe som ikke bare er tydelig i den skjønnlitterære delen av forfatterskapet, men også i Pullmans mange sakprosatekster som tar for seg alt fra eventyr til vitenskapens, fornuftens og religionens bruk av fortellinger til å forklare, forbedre eller forandre virkeligheten.

For fortellinger, sier Pullman, kan også få katastrofale konsekvenser om de får lov til å vokse i feil hender.

For fortellinger, sier Pullman, kan også få katastrofale konsekvenser om de får lov til å vokse i feil hender.

Daimoniske stemmer. Denne komplekse naturen som fortellingen bærer på, er noe Pullman særlig utdyper i samlingen «Dæmon voices» (2017) som består av foredrag, essays og avisartikler. Her skriver Pullman både om det å skrive og det å lese, og en metafor som han ofte bruker for å beskrive begge disse aktivitetene, er skogen.

Skogen, sier han, er et ustrukturert sted. Det er et sted hvor alt kan skje, og hvor det finnes monstre, ukjente livsformer, partikler og kvarker. Det er et underlig sted som er fullt av sjarm og skrekk. Det er ikke lineært. Og det vokste bare frem av seg selv.

I møte med skogen må man dermed passe på, enten man er der som skrivende eller lesende. Og det man må lete etter, er stien. Stien skjærer en vei gjennom kaoset og får både leser og forfatter fra et punkt til et annet. Stien er med andre ord fortellingen, og selv om ikke hver enkelt sti kan forklare oss sannheten om hele skogen, kan den fungere til å hjelpe oss å se et område av skogen litt klarere. Og når vi har mange nok fortellinger, så skjønner vi kanskje litt mer om hvordan større deler av skogen ser ut, og da blir det litt lettere å bevege seg rundt i den, og vi blir ikke så redde og forvirrede som vi var før.

Dette betyr ikke at fortellinger er enkle. Fortellingens iboende kompleksitet er nemlig også noe Pullman er opptatt av. Han er redd for mennesker som prøver å gjøre fortellinger enklere enn de er, eller som sier at de bare har én mening. Jeg tror ikke på totalitære tolkninger, sier Pullman, og peker på sin bok «The good man Jesus and the scoundrel Christ» (2010) hvor premisset er at han vi kjenner som ett menneske fra Bibelen, egentlig var to brødre. Den ene av disse, Jesus, er en politisk rebell og visjonær menneskevenn, mens den andre, Kristus, er en svak, svikefull og selvforherligende tviler.

Pullman er redd for mennesker som prøver å gjøre fortellinger enklere enn de er, eller som sier at de bare har én mening.

Det er selvfølgelig sistnevnte som ender opp med å grunnlegge kristendom som religion ved hjelp av magiske triks og gjøglerknep, og som får monopol på sannheten. For mens Jesus er opptatt av den komplekse fortellingen som har mange tolkninger, er Kristus interessert i enkle fortellinger som hjelper ham å nå sine egne mål.

Denne romanen ble naturlig nok svært omdiskutert da den kom ut i 2010, men som Rowan Williams understreket, den er ikke nødvendigvis et angrep på religionen, men heller et spark i retning av en religiøs institusjon som Pullman mener har hatt et altfor sterkt grep om både menneskenes kropp og sjel opp gjennom tidene.

Pullman protesterer særlig mot kirkens tendens til å tolke skriften i én retning og fortelle menneskene at sånn er det. For det er ingenting i verden som bare har én mening. Ikke Jesus Kristus og ikke menneskene. Derfor bør vi være varsomme for å se etter grunner og forklaringer der det bare finnes mysterier. Og derfor bør vi ikke lete etter enkle svar, men mangefasetterte sannheter.

Lyset og livet. Denne innsikten er noe Pullman tar med seg i alle sine tekster. I boken «Fairy tales from the brothers Grimm» (2012) hevder han blant annet at det ikke finnes noen psykologi i eventyret som kan brukes til å tolke dem til for eksempel å handle om barneoppdragelse. Skjelvingene og mysteriene i menneskesinnet, hviskingene fra hukommelsen og beskrivelsene av følelser som preger den moderne romanen, glimrer med sitt fravær i disse fortellingene.

Faktisk er det nesten, hevder Pullman, som om karakterene i eventyret ikke engang er bevisste. Det samme gjelder omgivelsene. Så hvit som snø, så rød som blod – det er det hele. Og skogen er dyp og mørk. Intet mer. Intet mindre.

Konklusjonen blir dermed at fortellingene ikke nødvendigvis fungerer til å forklare noe som helst. I hvert fall ikke på en direkte, konkret og likefrem måte. Men det de kan gjøre, er å holde opp lys og lykter på stien der vi til enhver tid går, og vise oss noe av det som skjuler seg mellom trærne. Slik at vi ser hva som finnes i all dets kompleksitet. Slik at vi får mulighet til å ta del i og hilse på det ubegripelige. Slik gir fortellingene oss en helt spesiell type lærdom. Innsikt. Forståelse. Og håp.

I et intervju med The Guardian i 2018 snakket Pullman nettopp om dette. I den verden vi lever i nå, er det lett å åpne dørene på vidt gap for håpløshet og stenge for lyset og livet, sa han. Litteraturen motvirker slik håpløshet.

Som et eksempel pekte Pullman på Robert Burtons «Anatomy of melancholy» fra 1621. Hvor ellers kan man lese en beskrivelse av palmetrær som blir forelsket?

Palmetrær som blir forelsket?

Hvor glade blir vi ikke av tanken på det. Ikke fordi den forklarer så enormt mye, men fordi det lyser opp noe underlig langs stien. Fordi den lyser opp en hittil ukjent ting i livet.