• Kurt Cobain opptrer med Nirvana på klubben Paradiso 25. november 1991 i Amsterdam, Nederland. Foto: FRANS SCHELLEKENS/REDFERNS/GETTY IMAGES

  • Madonna på MTV Awards i Radio City Music Hall i New York. Foto: LIFE PICTURE COLLECTION/GETTY IMAGES

  • Radiohead og Thom Yorke i Wateringen, Nederland 21. august 1993. Foto: GETTY IMAGES

Tiår med musikalsk bismak.

Tiår med musikalsk bismak.

Fra utgave: 6 / juni 2018

Fansen elsker dem, men artistene påstår at de ikke kan fordra dem. Her er tre av superhitene fra åtti- og nittitallet som skrev musikkhistorie, men som artistene mistet lysten til å fremføre.

Nirvana: «Smells like teen spirit»

«Jeg kan ikke late som om jeg koser meg når jeg spiller den», sa frontfigur Kurt Cobain om sangen som gjorde Nirvana til ett av 1990-tallets mest populære band. Åpningssporet på andrealbumet «Nevermind» (1991) ble regnet som en hymne for revolusjonære tenåringer, til tross for det uspesifikke og apolitiske sinnet.

«Den kunne vært denne generasjonens versjon av Sex Pistols' 1976-singel 'Anarchy in the U.K.', om det ikke var for den bitre ironien som gjennomsyrer tittelen», skrev Simon Reynolds om «Smells Like Teen Spirit» i The New York Times etter utgivelsen.

Låten, som ble påbegynt få uker før innspillingen av albumet begynte, var ikke forventet å bli en superhit. Den var platens alternative innslag, full av selvmotsigelser og sunget så gutteralt at teksten nesten var umulig å oppfatte. Plutselig var de tre unge musikerne Kurt Cobain, Krist Novoselic og (nyankomne) Dave Grohl blitt ikoniske grunge-guder, noe de skulle vise seg å få et ambivalent forhold til.

Nirvana ble etter hvert så ukomfortable med sangens kommersielle suksess, at de sluttet å spille den live. Etter en konsert i Chicago i januar 1994, da de hadde gått av scenen uten å dra de berømte gitarriffene alle ventet på, forklarte Cobain til musikkmagasinet Rolling Stone hvorfor han ble pinlig berørt av å spille «Teen Spirit». «Grunnen til at den får så mange reaksjoner, er at folk har sett den på MTV en million ganger. Men jeg synes det er så mange andre sanger jeg har skrevet som er like gode, om ikke bedre.»

«Here we are now, entertain us / I feel stupid and contagious» er kanskje blitt tekstlinjen som i størst grad assosieres med den såkalte generasjon X, eller MTV-generasjonen, født mellom 1961 og 1981. Gitarriffet, på diverse lister over tide-nes beste, var ifølge bandet selv en klisjé. Den Pixies-inspirerte dynamikken med en utvikling fra rolig til bråkete, var noe Cobain i utgangspunktet var fornøyd med. Men også det ble han lei, det var en for enkel oppskrift.

I 1992, to år før gruppens siste konsert og Cobains selvmord, nådde sangen sjetteplass på amerikanske Billboard Hot 100, som rangerer de 100 mest populære låtene i USA. Da Nirvanas tredje album «In Utero» (1993) kom ut, forsikret bassist Krist Novoselic at her var det ikke noe «teen spirit». Til Rolling Stone sa Cobain at planen var å lage minst et par album til, mer «eteriske og akustiske».

Nirvana ble oppløst etter Cobains død. I et intervju med The Observer i 2011 sa bandets trommeslager Dave Grohl at han nylig hadde spilt sangen igjen for første gang på 17 år, sammen med bassist Krist Novoselic og tidligere Nirvana-gitarist Pat Smear. Det var under øving til en konsert med Grohl og Smears' band Foo Fighters, uten sang og kun med studiomanageren som tilhører. Ikke uventet fikk han spørsmål om hvordan det føltes, og svarte: «Den var som et spøkelse».

 

 

Madonna: «Like a virgin»

I 1984 satt låtskriver Billy Steinberg i bilen sin og funderte over sitt nylig avsluttede forhold. Han tok teksten med åpningslinjene «I Made it through the Wilderness, somehow I made it through» til kollega Tom Kelly, som ville lage en skjør ballade. Akkurat det syntes de imidlertid virket latterlig da de forsøkte å synge refrenget. Hvordan kunne «som en jomfru» overhodet passe inn i en euforisk kjærlighetssang?

«Like a Virgin» var i utgangspunktet ikke påtenkt en kvinnelig artist. Men låtskriverduoen, som kalte seg I-Ten, hadde allerede hatt suksess med kvinnelige vokalister. The Bangles sang «Eternal Flame», Whitney Houston «So Emotional» og Cyndi Lauper «True Colors».

26 år gamle Madonna, som til da bare hadde utgitt én plate («Madonna», 1983), var mest kjent som danser og sanger på New Yorks klubbscener. Plateselskapet Warner Bros. Records likte Kellys demo og hadde ikke noe imot litt kontroverser. Tittelen på sangen ble også albumets tittel, og Madonna ønsket selv den provokative linken til sitt eget artistnavn.

I september 1984 fremførte hun «Like a Virgin» for første (og mest minneverdige) gang, på MTVs første Video Music Awards. Ennå var det et par måneder til superhiten skulle gis ut. Kledd i en brudekjole og beltespenne med teksten «boy toy», endte hun opptredenen med en simulert orgasme. I likhet med sangene fra førstealbumet hadde «Like a Virgin» nattklubbvennlige rytmer og en fengende melodi, men det var liten tvil om at tonen var dramatisk forandret. Det var første gang en mainstream kvinnelig artist utstrålte sexappeal og kontroll over egen kropp på én og samme tid. Både gamle og nye kritikere roste albumet og mente at Madonna nå hadde funnet sitt uttrykk.

«Like a Virgin» ble artistens første nummer 1-hit i USA, og verden over gikk debatten om hva hun egentlig ville med sitt fetisjerte uttrykk og outrete videoer. Quentin Tarantinos film «Reservoir Dogs» (1992) åpner med en samtale om Madonnas sang, der karakteren Mr. Brown insisterer på at hele sangen er en seksuell metafor. Mr. Blue svarer: «Nei, det er den ikke. Den er om en jente som er veldig sårbar».

Madonna likte å leke med de ulike stereotypiene og hore-madonna-spørsmålet, men ble overrasket over at så mange tolket sangen rent overfladisk, som om hun var lei av å være jomfru. Da magasinet Rolling Stone i 2009 spurte om hva hun tenkte da hun hørte demoene til «Material Girl» og «Like a Virgin» for første gang, begge sanger hun ikke hadde skrevet selv, svarte hun:

«Jeg likte dem fordi de var ironiske og provokative, og samtidig ikke meg. Jeg er ikke en materialistisk person, og jeg var definitivt ikke jomfru. Og hvordan kan man egentlig være 'som en jomfru'?»

Gjennombruddshiten ble den eneste av låtskriverduoens sanger Madonna spilte inn, til tross for at de tilbød henne flere. I intervjuer har hun gitt uttrykk for at når hun hører sin egen musikk i butikker eller på restauranter, er det som regel «Like a Virgin» som spilles, og det er den hun «aller minst vil høre». Selv om sangen hun først omtalte som «tyggegummi» vokste litt på henne, og 59-åringen har gjort noen unntak live de seneste årene, var hun i 2008 så oppgitt at hun sa til radiokanalen New York Z100 at hun ikke trodde hun ville kunne spille den igjen noen gang.

«Jeg kan bare ikke. Med mindre noen gir meg 30 millioner dollar eller noe.»

  

Radiohead: «Creep»

Alternativrockerne i Radiohead har ikke lagt skjul på at de hater sin debutsingel «Creep» (1992), som i likhet med Nirvanas «Smells Like Teen Spirit» ble en Generasjon X-hit. Sangen, skrevet av frontfigur Thom Yorke mens han ennå var student (med visse senere tillegg), var den som gjorde Oxford-bandet mainstream og i stor grad sørget for salget av grungepop-albumet «Pablo Honey» (1993).

«Creep» er kjent ikke bare for sin overtolkede tekst om det ikke å høre til, men også for gitarist Jonny Greenwoods merkelige gitarhook rett før refrenget, som lyder som om det kommer akkurat litt for tidlig. En vanlig, men fra bandets side ubekreftet teori, er at Greenwood avskydde sangen og prøvde å ødelegge den under innspilling. Sabotasje eller ei, det at Radiohead beholdt dette som permanent arrangement, fikk bare fansen til å digge dem enda mer.

Presset med å følge opp gjennombruddslåten så ut til å være tyngende for de fem engelskmennene. «Anyone Can Play Guitar» og «Pop is Dead» nådde på langt nær samme popularitet. Folk kunne komme på Radiohead-konserter kun for å høre «Creep», og så gå igjen. Lenge virket det som om den var den eneste sangen massene kunne. Under en konsert i Montreal, da fansen skrek etter hiten som Yorke skal ha omdøpt til «Crap», sa han: «Fuck off, vi er lei av den».

«Det var ikke sangen, men snarere alt som fulgte med den. Thom er ikke i det emosjonelle rommet lenger», sa Jonny Greenwood til musikkmagasinet Uncut i 2001.

I boken «Exit Music: The Radiohead Story» (2002) skriver musikkjournalist Mac Randall om hvor mye det irriterte Yorke at alle trodde at det var han som var den ensomme, deprimerte jeg-personen i sangen.

«Jeg anså den sangen som en spøk», sa Yorke tre år etter utgivelsen, lei av å bli tatt for å være rockens alvorlige mann. «Men jeg pleide å ta meg selv veldig seriøst, så jeg ba vel om det.»

«My Iron Lung» fra albumet «The Bends» (1995) ble skrevet som en reaksjon på alt som fulgte med «Creep». Jernlungen var en metafor for sangen som holdt bandet i live, men begrenset deres utfoldelse. «This is our new song / Just like the last one / A total waste of time», sang Yorke.

Tekstlinjen «we are losing it, can't you tell?» ble et sarkastisk ekko til kritikerne.

  

Andre kjente låter som artistene selv gikk lei.

«Stairway to Heaven» (Led Zeppelin, 1971)

«Wonderwall» (Oasis, 1995)

«Shiny Happy People» (R.E.M., 1991)

«Brown Eyed Girl» (Van Morrison, 1967)

«Pinball Wizard» (The Who, 1969)

«(You Gotta) Fight for your right (To Party)» (Beastie Boys, 1986)

«Do They Know It’s Christmas» (Band Aid, 1984)

«Telephone» (Lady Gaga, 2009)

«Party in the U.S.A» (Miley Cyrus, 2009)

 

Kilder: theguardian.com, shortlist.com, popjustice.com, watchmojo.com