• Ensom storfot Herr Link er en høflig, men ensom sasquatch som trenger hjelp til å finne sine slektninger, yetiene. Sammen med oppdageren Sir Lionel Frost og rivalen hans Adelina Fortnight legger de i vei mot Shangri-La hvor de har hørt at yetiene bor. Animasjonsfilmen «Mysteriet Herr Link» hadde norsk premiere 14. juni. Foto: ANOTHER WORLD ENTERTAINMENT

  • Små føtter I filmen «Smallfoot» (2018) er yetien Migo overbevist om at mennesker finnes, og etter en flystyrt møter han endelig et eksemplar. Foto: SF NORGE

  • Langt hjemmefra Unge Yi møter en ung yeti på taket av blokken hun bor i i Shanghai, og hun og vennene kaller ham Everest og vil forsøke å hjelpe ham hjem til familien i Himalaya. «Den avskyelige snømannen» har premiere i oktober. Foto: UNIVERSAL PICTURES

Villmenn & menneskedyr.

Villmenn & menneskedyr.

Fra utgave: 6 / juni 2019

De trender på animasjonsfronten: sasquatch, yeti og andre apemennesker. Men også villmannen har sin kulturhistorie.

Animerte apemennesker. Sir Lionel Frost tas ikke på alvor av sine oppdagerkollegaer. Han er kryptozoolog, hvilket vil si at han saumfarer kloden på jakt etter mytiske vesener – som ergerlig nok bare forblir like mytiske, helt inntil et brev høyst uventet leder Sir Frost til en lys levende sasquatch (bigfoot).

Det viser seg at den digre, hårete humanoiden både kan ordlegge seg og har egne motiver for kontakten med oppdageren. Herr Link som han heter, trenger nemlig hjelp til å finne slektninger på andre siden av kloden – i Himalaya.

Slik begynner den siste filmen fra animasjonsselskapet Studio Laika, «Mysteriet Herr Link», som hadde norsk premiere 14. juni. Butlers film kommer i hælene på fjorårets «Smallfoot», som snudde utgangspunktet på hodet ved å la handlingen utspille seg i et yetisamfunn – hvor mennesket var det mytiske vesenet ingen hadde sett.

I oktober er det duket for nok en utflukt i samme terreng, da siste opus fra DreamWorks får premiere. «Den avskyelige snømannen» bekrefter dermed trenden: På animasjonsfronten er bigfoots og yetier rett og slett in akkurat nå.

Busemann og følgesvenn. Disse produksjonene er jo familiefilmer med en humoristisk grunntone, hvor det først og fremst er det umake vennskapet som står i fokus. Men de kryptozoologiske apene er ikke nykommere på kinolerretet, og er blitt skildret på temmelig ulikt vis.

Tross alt, begrepet «bigfoot-film» assosieres nok primært med «monsterfilm». Skapningene har så definitivt agert busemenn i b- og c-produksjoner som «The Legend of Boggy Creek» (1973) og «Abominable» (2006), eller vært utrivelig selskap i found footage-grøssere som «Willow Creek» (2013) og «Exists» (2014).

 

Skumle skapninger De hårete skapningene i «found footage»-grøssere som «Exists» (2014), er ikke noe man ville likt å treffe på i skogen. 

 

Samtidig finnes langt mer sympatiske fremstillinger, noe som begynte allerede med «The Abominable Snowman» fra 1957. I denne britiske semiklassikeren – produsert av legendariske Hammer Film Studios – portretteres menneskene i et langt dårligere lys enn yetiene, som egentlig bare vil bli latt i fred.

Bedre kjent er komedien «Harry and the Hendersons» (1987), hvor John Litgows familiefar kjører på en sasquatch og tror den er omkommet. Han tar vesenet med seg hjem til et amerikansk middelklassemiljø i forstaden, hvor «Harry» selvsagt våkner til live igjen – og viser seg å være et vennlig bekjentskap.

 

Vennskap I «Harry and the Hendersons» (1987) blir Harry et vennlig bekjentskap.

 

Christopher Munchs «Letters From the Big Man» (2011) byr på en mer original innfallsvinkel. Her møter vi den emosjonelt småfrynsete Sarah (Lily Rabe), som tar en ensom skogvokterjobb for å komme seg etter et tøft samlivsbrudd. Helt alene forblir hun likevel ikke, da en nysgjerrig bigfoot melder sin ankomst.

Munchs film unngår grøsserelementene, og lar i stedet nærværet av apemannen ha en terapeutisk og motiverende effekt på Sarah.

 

Godhjertede vesener I «Letters From the Big Man» (2011) ser Sarah (Lily Rabe), først og fremst storfotens store hjerte.

 

Den første «bromance». Tvetydigheten som antydes i denne sjangeroversikten, har lange kulturhistoriske aner, i form av urgamle mytologiske og folkloristiske forestillinger om «villmenn».

Figuren dukker faktisk opp allerede i det eldste manuskriptet arkeologene har funnet: det over 4000-årige mesopotamiske Gilgamesj-eposet. Her maner gudene frem Enkidu, som i utgangspunktet er ment å være en motstander for Gilgamesj. I stedet, etter en episk brytekamp, oppstår litteraturhistoriens aller første «bromance» mellom de to.

Det sluttet ikke der. Antikken kan skilte med sagn om hvordan blant andre Aleksander den store skal ha kjempet mot hårete, menneskelignende vesener, mens villmennene har gjesteroller i noen av middelalderens helgen- og ridderfortellinger.

Interessant nok er troverdigheten til slike beretninger ett av temaene som diskuteres i det norske «Kongespeilet» (ca. 1250), hvor tematilfanget ellers er knyttet til nyttig kunnskap for en kommende fyrste. Men skriftet inneholder også et kapittel om underlige fenomener observert i fremmede land, for eksempel i Irland:

«Der i landet hendte også noe som må synes meget underlig, at folk veidet i skogen et slags levende vesen. Intet menneske kunne si om det var en mann eller et dyr, for folk kunne ikke få mål av det. Folk fikk heller ikke klarhet i om det forsto mannemål. Det var ellers skapt i alle deler som et menneske, hadde både hender og føtter og manns ansikt. Men hele legemet var bevokst med hår som på dyr. Og langsetter ryggen vokste det en manke som på en hest, med stort og langt hår, og det falt på begge sider av ryggen, slik at det dro det langs jorden når det gikk bøyet.»

Monsterets funksjon. Vår fascinasjon for hybridvesener i gråsonen mellom dyr og menneske er altså noe vi jevnlig har grunnet over – både som fantasiskapning og halvplausibel realitet.

«Dyremennesket» er i utgangspunktet en kontrastfigur. Det forteller oss hvor grensen går mellom «ekte mennesker» og det som bare ligner, noe som gjerne er hovedfunksjonen til mytologiske hybridvesener. Fordi de er satt sammen – på monstrøst vis – av ellers veldefinerte elementer fra ulike kilder, tematiserer slike skapninger skillet mellom det normale og unormale. Dette er for øvrig et særtrekk ved de fleste monstertyper.

Og monstre har budskap. De er budskap – manifestasjoner av at ting er kommet i ubalanse eller at grenser er overskredet. Denne «etiske», men potensielt livsfarlige, varslerfunksjonen avsløres av etymologien: Det latinske «monstrum» rommer dobbeltbetydningen «vise» og «advare». I dette perspektivet blir monstrene nådeløse «grensevoktere» mot menneskelig hybris eller overtramp.

Dette er også villmannens mest åpenbare og lettfattelige funksjon: Å påminne om naturtilstandens brutale og uhemmede side. Poenget er selvsagt at disse tilbøyelighetene finnes i oss selv, og truer med å komme frem om vi ikke tøyler dem. Sivilisasjonens ferniss er tynt. Ikke glem din menneskelighet!

Men som eksemplene våre demonstrerer, er villmannen en mangefasettert figur, intet rendyrket monster. Han kan således også representere for eksempel frihet – særlig fra sivilisasjonenes mer tvangsmessige sider – eller forstås som et økologisk symbol, hvor menneskets kontakt med og avhengighet av naturen påpekes gjennom villmannens fysiske attributter. Ikke glem at sivilisasjonen lever på naturens nåde!

Denne idealiseringen av villmannen står likevel ikke i total motsetning til monsterrollen. Han fungerer fortsatt som «grensevokter» eller «oppsynsmann», selv om de pedagogiske metodene ikke er like livstruende. Samspillet mellom partene endrer karakter, men kan fortsatt være nervepirrende.

Budskapet er altså ikke at vi kan eller bør bli som villmannen, snarere at han hjelper oss til å forstå vår egen plass og begrensing bedre. Han er fortsatt en kontrastfigur – fortsatt bare nesten som oss. Men han har noe å si oss. Det er den viktigste oppdagelsen.