• Illustrasjon: LINDA HEGGEN

Å løfte dagens slør.

Å løfte dagens slør.

Fra utgave:

Shakespeare, natten og hjernen.

En midtsommernattsdrøm. Bare ved å si dette ordet er det som om noe våkner. For kjenner vi ikke en pirring, en slags uant mulighet i denne sammenstillingen (på norsk endog i ett eneste ord) av drøm og den lyseste natt? Er ikke tittelen en invitasjon til å bli med inn i drømmenes mysterium uten å sove?

Det er som om døren står åpen til å være med inn i en verden vi ellers bare kjenner ved sitt ekko. For slik vi kan våkne fra en drøm og kjenne hvordan inderlige følelser svinner hen, hvor mye vi enn prøver å holde fast i dem – slik er også selve livet farget av den samme opplevelsen: at noe viktig og vidunderlig er så vidt utenfor rekkevidde. Det lever i oss, men vi når aldri frem til det. Altså lengter vi. Ikke etter å sovne, men å våkne. Vi lengter etter å skue gjennom den virkeligheten vi vanligvis kjenner og få bekreftet noe vi aner: At det som i rasjonalitetens dagslys kalles uvirkelig, er det mest virkelige i vårt indre, og dermed den egentlige rammen for vårt liv. Å løfte dagens slør, det er midtsommernattsdrømmen.

Som den berømte kritikeren G.K. Chesterton skrev: We cannot have A Midsummer Night’s Dream if our one objective in life is to keep ourselves awake with the black coffee of criticism. The whole question, which is balanced, and balanced nobly and fairly, sine qua non* of man.  (* noe som er absolutt nødvendig)

Dette er ikke bare et romantisk blendverk. Nei, «magien» i Shakespeares stykke speiles nå av den kognitive nevrovitenskapen, som stadig gjør nye oppdagelser om hvordan hjernen vår fungerer. Noe av det mest oppsiktsvekkende er at hjerneforskerne nå bekrefter noe den «harde» vitenskapen selv har hatt vanskelig for å akseptere, nemlig at følelsene våre er den mest presise informasjonsstrømmen vi har. Og at undring og fantasi ikke kan avskrives som virkelighetsflukt, men snarere må forstås som det våkne sinnets søken etter det som betyr mest for hvordan vi opplever verden og lever vårt liv.

Det er hjernen som minner seg selv på at det er noe mer på gang enn det øynene ser, språket kan beskrive og fornuften gripe – som husker noe av det arbeidet den gjør om natten.

For søvnen er ikke en passiv tilstand. Nei, det er om natten at det viktigste arbeidet gjøres – det vet vitenskapen nå – nemlig å utarbeide de mentale kartene som setter rammene for våre våkne erfaringer. Og det dypeste planet av dette arbeidet handler om det emosjonelle kartet som bestemmer hva slags verdi vi gir til alle ting i vårt liv. «The emotional underpinnnings of experience» kalles det på fagspråket. Dette er den egentlige kilden til vårt verdensbilde: den subjektive grunntonen som definerer hvem vi er og hvilken verden som er vår.

 

Illustrasjon: LINDA HEGGEN

 

I denne sammenhengen er drømmer helt sentrale. De er ikke bisarre avvik i hjernens kompliserte maskineri, men snarere det fineste arbeidet den gjør. Drømmer henter ut følelsene av alle våre opplevelser, integrerer dem i dypet og skaper en helhet. Og vi skal huske at ordet hel er vesentlig for mennesker. Det er roten til ordet hellig.

At dette begrepet vanligvis er knyttet til noe oversanselig og guddommelig, er bare en refleksjon av fornuftens herredømme over oss og fangenskapet vi føler: bare en Gud kan sette oss fri. Men egentlig er det hellige mye nærmere enn som så, hver natt gjøres vi hele idet drømmene former vårt emosjonelle verdensbilde. Så det vi lengter etter når undringen tennes, fantasien får vinger og vi savner magien i vårt liv, er bare kontakt med dette aspektet ved oss selv: den helhet – det hellige – som er vår egentlige kjerne.

Og kanskje er det denne forståelsen av en drøm vi skal legge til grunn for Shakespeares stykke: et dykk ned i den understrømmen som alene gjør vår livsopplevelse hel, et skuespill som tar oss med våkne inn i natten, og dermed inn til vårt egentlige selv.

Ovid og forvandlingene. Mange har ment at «En midtsommernattsdrøm» er et stykke for unge mennesker. For de har fremdeles undringen og fantasiens verden i seg. Troen på kjærligheten, og på seg selv. Men hva vil det egentlig si å være ung? Kanskje vi kan si at det ikke handler om alder, men evnen til å fødes på ny.

Hver natt med dyp søvn gjør vi egentlig alle det: vender tilbake fra den lille død og har et øyeblikk av barndom på morgenen, når verden er ny fordi nattens mystiske arbeid har åpnet sinnet. 

Hver natt med dyp søvn gjør vi egentlig alle det: vender tilbake fra den lille død og har et øyeblikk av barndom på morgenen, når verden er ny fordi nattens mystiske arbeid har åpnet sinnet. Men noen ganger skjer det på et annet og mer varig plan, i livet og i historien.

Renessansen var et slikt tilfelle, og Shakespeare var en utforsker av den mer esoteriske siden av denne epoken: interessen for det usynlige, det skjulte. For renessansen dreide seg om langt mer enn å gjenoppdage den klassiske antikkens kunstneriske, vitenskapelige og intellektuelle storhet. Den handlet også om atter å begi seg bortenfor fornuftens og dagslysets grenser. Vitenskap og magi var to sider av samme sak i renessansen, og noe av klangbunnen for Shakespeare var den grenseløse verden av forvandlinger han fant hos sin favorittdikter, romeren Ovid.

I Ovids «Metamorfoser» tas vi til en virkelighet bortenfor faste rammer der alt som er, kan bli noe annet. Ja, der det å bli er en dypere sannhet enn det å være. Forvandlingene forteller oss at den verden vi kjenner, og det selvet vi kjenner, bare er en struktur på overflaten. Under denne er alt mulig, når vi dykker ned i det u-skapte og skaper verden på ny, ja, fødes på ny.

I «En midtsommernattsdrøm» tas vi med ut i skogen der nye skikkelser og vesener trer frem idet dagslyset svinner hen. Det er alvekongen Oberon og hans dronning Titania som hersker i skogen, og det er kjærlighetens gåte som er tema. Shakespeare lar menneskene møte ukjente sider av seg selv, personifisert gjennom de overnaturlige skikkelsene, og viser oss hvordan andre krefter hersker, andre lover gjelder i dypet. I dette kaos blandes komikk med det største alvor.

Forvirringen har følge av en dyp klang av sannhet, og «galskapen» er ikke noe vi er likegyldige til. Snarere tvert imot: for gjennom skuespillets forskjellige lag, og handlingens skifter mellom høy og lav, latter og alvor, lar Shakespeare oss kjenne igjen denne grunntonen fra natten som liksom alltid kaller på oss.

Skogens skikkelser peker mot det som i gresk mytologi kalles daimonene, halvgudene som er herskerne over vårt indre liv. Kjærligheten er en slik, også søvnen og drømmene, de sortvingede Oneiroi. Dermed er «En midtsommernattsdrøm» en reise som forener flere aspekter ved dette ukjente som er av natten og tilhører dypet i oss selv. At Shakespeare gir oss nye skuespill i skuespillet, er en ytterligere understrekning av at vi som tilskuere skal erfare lagene innover i vår egen psyke – hvordan de speiler hverandre, og strukturen oppløses.

Dette grepet sier noe om mulighetene i kunst og drama. Men på et dypere plan peker det mot at virkeligheten selv egentlig er et forvandlingenes skuespill. Dagen er som et stykke, skrevet av natten. Og i «En midtsommernattsdrøm» tas vi med til nattens skriveverksted, der alt kan skje.

Mytos og Logos. Og det er ikke tilfeldig at «En midtsommernattsdrøm» foregår i nettopp Athen, og så i skogen utenfor byen. Athen representerer opplysning og fornuft. Mens skogen står for det irrasjonelle og magiske, for natten.

Det er kanskje heller ikke uten betydning at Athen hadde falt til tyrkerne ikke så lenge før Shakespeares tid, slik at det også er en sivilisasjonshistorisk klangbunn her som renessansen var bevisst. Men det viktigste er at Shakespeare, ved å ta oss fra Athen til skogen – fra dagen til natten – på sett og vis reverserer den store overgangen fra Mytos (mytologien) til Logos (fornuften) som Athen representerer i filosofihistorien, og som i så stor grad preger vestlig tenkning og sivilisasjon.

Det viktigste er at Shakespeare, ved å ta oss fra Athen til skogen – fra dagen til natten – på sett og vis reverserer den store overgangen fra Mytos (mytologien) til Logos (fornuften) som Athen representerer i filosofihistorien, og som i så stor grad preger vestlig tenkning og sivilisasjon.

Det var en overgang fra en flytende, utpreget subjektiv virkelighetsforståelse, til en objektiv verden holdt på plass av fornuften og språket. Mye ble vunnet ved denne overgangen, for det var bare ved å gjøre naturen til en «ting» at vi fikk vår makt over den. Men det er ingen tvil om at vi også tapte noe, for ved å gjøre verden til en ting ble vi på sett og vis fremmede for den, og også fremmede for oss selv. Vi mistet det naturlige eierskapet til alt det som ikke er fornuftig. Halve virkeligheten ble gjort dunkel av Athens strålende dagslys: følelsenes, drømmenes og det usynliges virkelighet.

Ved å ta oss med ut i skogen snur Shakespeare om på selve tanken om opplysning og sier at i skogen, om natten, tennes et annet lys. Og han tar oss dermed tilbake til mytenes tid og den virkelige grunnmuren i vårt liv – «the emotional underpinnings of experience».

 

Illustrasjon: LINDA HEGGEN

 

Det nevrovitenskapen nå forteller oss om mentale kart og følelsenes forrang – om hvordan søvn og drømmer står for noe mer grunnleggende enn våken bevissthet – speiles også i at mange moderne filosofer erkjenner at førsokratisk filosofi, da mytene var farkoster for tenkning, ikke handlet om naiv uvitenhet eller overtro, men snarere om et mot til å utforske tilværelsens gåter, et mot vi ikke har med fornuften som eneste gyldige farkost – når det synlige er synonymt med det sanne. 

Det biologien nå anerkjenner som såkalt diurnal bias – en forutinntatthet til fordel for dagen i jakten på svar – har sitt motsvar i metafysikken. Søvn og drømmer, kjærligheten og døden er fremdeles gåter. Fornuften kommer til kort, rett og slett fordi det handler om forskjellige egenskaper ved sinnet: Du kan ikke forstå noe objektivt, uten først å være et subjekt. Og selve subjektet kan ikke forstås objektivt.

Nei, skal vi kjenne på selvet, må vi velge en annen vei, og slukke lyset.

Å kjenne verden. Og lyset må her forstås i dobbelt forstand, for fornuftens språk og det visuelle er nært knyttet sammen. Og stikkordet er avstand. Hva er synssansen annet enn avstand? Hva er begreper annet enn generaliseringer? Det er denne avstanden som lar oss se virkeligheten som en samling objekter.

I dette bildet kan det aldri bli nok lys. Men det som ikke er synlig i denne doble forstand, blir dermed også uvirkelig. Vi er så vant til å forholde oss til virkeligheten på avstand at en direkte kontakt, uten oversettelse, er en nesten tapt erfaring. Bare noen slike opplevelser, eller øyeblikk, gjenstår, men de er til gjengjeld skatter i vår livs-erfaring. Fremst er nok kjærlighetens mysterium, som er tema i «En midtsommernattsdrøm». Men kanskje det viser vei til noe mer?

Tenk bare på hvordan vi alle kjenner at intimitet trives best i mørket, hvilken nærhet vi der kan føle til et annet menneske, men også til oss selv. Tenk på hvordan en stemme får liv idet lyset slukkes, og hvordan ordene synes å komme fra et annet sted. Idet mørket skjuler oss, er det noe annet som åpnes. Og hva annet er det vi egentlig ønsker av et annet menneske enn at det skal åpne seg for oss, fra innsiden, snarere enn å avsløres fra utsiden – av lyset, av oss? Er det ikke også dette vi selv ønsker å få lov til?

Og dette er et bilde som kan utvides. For denne opplevelsen kan også gjelde vårt forhold til hele virkeligheten rundt oss. En tilgang uten oversettelse – uten filteret av språk, tenkning og visuell objektivering – betyr at det er følelsene våre som står i direkte kontakt med verden, som da arter seg annerledes. Den våkner, får liv, blir selv et subjekt. Den blir noe å kjenne snarere enn å vurdere. Den blir magisk, levende og nær fordi vi selv er åpne. 

Aletheia. Essensen i dette er å spore i det greske ordet for sannhet, aletheia. Den opprinnelige betydningen – før overgangen fra Mytos til Logos – var nemlig: det som viser seg, fra seg selv.

Altså er det en snakk om en revisjon av den for oss så innarbeidede kunnskapsteoretiske retningen: det er ikke vi som avslører verden, det er den som avslører seg for oss. Og det gjør den bare om vi er slik tillit verdig.

Derfor er det den passive, åpne mottagelighet som er betingelsen for sannhet, ikke det «forhøret» vi vanligvis foretar av verden. For slik et menneske vil lukke seg om man presser det, slik holder også verden sine hemmeligheter for seg selv om vi setter rammene for møtet: dytter verden på avstand og tenner lyset for å se.

For slik et menneske vil lukke seg om man presser det, slik holder også verden sine hemmeligheter for seg selv om vi setter rammene for møtet: dytter verden på avstand og tenner lyset for å se.

En indikasjon på hva aletheia en gang betydde, er at man i (den tidlige) antikken regnet det å lytte som mer sannferdig, eller klokere, enn det å se. Og det var fordi synssansen ble gjenkjent som en aktiv modus der blikket søker utover på jakt etter noe å eie, altså objekter: avgrensede størrelser du kan gripe med blikket og «ta med deg hjem». 

Det å lytte, derimot, er en passiv modus som handler om å motta, og så gjøre det du blir gitt til ditt eget, inni deg. Altså en annen åpenhet for at verden i første omgang skal få lov til å være seg selv.

Dette blir tydelig i tragedien om kong Oidipus: alle kjenner det berømte stykket der kongen stikker ut sine egne øyne da han forstår at han har drept sin far og giftet seg med sin mor. Men det mange ikke er så kjent med, er at det finnes et stykke nummer to om Oidipus, den blinde. Og det er han som i antikken ble regnet som den kloke, den opplyste. Ikke på tross av sin blindhet, men på grunn av den.

Men man trenger ikke blinde seg som Oidipus for å åpne seg. Det å overkomme synssansens tingliggjørende tendens er egentlig bare del av et større bilde som handler om å overkomme strukturene som styrer vårt sinn i dets rasjonelle modus, som istedenfor å lytte – i utvidet forstand – driver et slags forhør, som holder verden på avstand.  

Zen. Det å overkomme denne avstanden er mye av målet i østlig filosofi, tydeliggjort i følgende parabel* om Zen:

På en veddeløpsbane for greyhound-hunder i Florida skal et viktig løp gå av stabelen. Én hund er den soleklare favoritten, for hun har vunnet alle løp hun har vært med i.

Nå står hundene klare i sine båser, mens folkehavet stilner i spenning. Store summer er satset, kommentatorene lener seg frem i sine bokser på tribunen. Mannen som styrer den mekaniske haren, gjør seg klar for sin oppgave: ingen hund må noensinne klare å fange haren, for da kan hundene gjennomskue falskspillet som er hele sportens grunnlag. Så han må sørge for at haren alltid unndrar seg, men samtidig er nære nok til at hundenes jaktinstinkt maksimeres.

Så går starten og kobbelet halser av sted rundt den ovale banen. Rundt og rundt bærer det, i rasende fart. Vår hund leder så klart. Men så skjer det utenkelige: Hun bråstopper, skrenser med poter mot sand mens resten av feltet farer forbi henne. Så står hun med løftet hode og følger den mekaniske harens bevegelse med blikket. Med ett gjør hun et sprang, beregner vinkelen mot den ilende haren, krysser over indre bane og flyr på den.

Dette, sier parabelen, er essensen i Zen. Bare ved å bryte sinnets vante strukturer kan vi komme frem til målet. For akkurat som hundene tror at de må følge banen for å fange haren, slik tror også vi at vår bane – språkets, tenkningens, den objektiverte virkelighets regler – skal ta oss frem til målet vårt.

Bare ved å bryte sinnets vante strukturer kan vi komme frem til målet. For akkurat som hundene tror at de må følge banen for å fange haren, slik tror også vi at vår bane – språkets, tenkningens, den objektiverte virkelighets regler – skal ta oss frem til målet vårt.

Men akkurat som hele hundeløpet er basert på at hundene aldri kan fange haren om de følger banen, slik er det også at vi aldri kan nå frem om vi ikke evner å bryte strukturen som er lagt mellom oss og målet vårt. Å bryte den, er Zen. Det handler om å forstå at sannheten ikke ligger mellom oss og verden, men i direkte kontakt. Da blir sannheten noe å kjenne, ikke forstå.

 

Illustrasjon: LINDA HEGGEN

 

Nevrovitenskapen forteller oss nå at følelsene kommer først, de er langt raskere og mer presise enn noen tanke eller objektiv beskrivelse. Og det sentrale er at følelsene er kunnskap. Det handler ikke om «ullen subjektivitet» man ikke kan stole på, men snarere om den mest presise informasjonsstrømmen vi har. Følelsene er primære data fra nervesystemet, som er et uhyre presist, komplisert instrument som evolusjonen har brukt millioner av år på å finjustere. Som filosofen Peter Godfrey-Smith sier det: Sentience has some point to it. Det lønner seg å føle, for alle dyr. Det er blitt premiert, det er slik vi har overlevd.

Men følelsene våre er knyttet til en sammensatt sanselighet som det visuelles hegemoni til dels har satt til side. Dette er noe vi har lært oss å leve med – ja, fra et evolusjonært perspektiv har det tydeligvis lønnet seg. Som sagt: Det er ved å gjøre verden til en ting at vi har fått vår makt over den. Men prisen er at vi har kommet i en avstandsrelasjon til oss selv. Vi har mistet tilgangen til det poeten David Whyte kaller «the conversational nature of reality»: samtalen mellom oss selv og verden. Resultatet er en slags hjemløshet, både på Jorden og i oss selv. 

Det er å finne hjem i denne doble forstand det våkne sinnet lengter etter når vi fornemmer at det aller viktigste, det som gjør oss hele, er utenfor rekkevidde.

Og det er denne lengselen som får et slags kart – eller kall det en lokketone – i «En midtsommernattsdrøm».