• Tegning: CAGLECARTOONS.COM

Syria og fremtiden.

Syria og fremtiden.

Fra utgave: 3 / mars 2015

Syria ligger i ruiner. Halvparten av Syrias 23 millioner innbyggere er fordrevet fra sine hjem. Antall drepte har passert 200 000. Hvor mange som er blitt såret, vet ingen. Forhandlingsforsøk i vestlig og russisk regi har ikke brakt resultater, og det internasjonale samfunn er redusert til symptombehandlere av hjerteskjærende humanitære konsekvenser fra sidelinjen. Det siste året har intensiteten i krigshandlingene nådd nye høyder. Hvor skal dette ende?

Delt land. Syrias territorium er delt mellom mange aktører. Assad-regimet i Damaskus kontrollerer cirka 1/3. Dette er strategisk viktige områder med høy befolkningstetthet. Islamsk stat (IS) besitter cirka 1/3, men mye er grisgrendte ørkenstrøk i nordøst. Resten av Syria er delt mellom tre kurdiske enklaver i nord, som ble proklamert syrisk Kurdistan (Rojava) i 2014, samt områder hvor hundretalls væpnede grupper slåss vekselvis sammen mot Assad og IS, og vekselvis innbyrdes seg imellom.

Mange aktører. Syria-krigen er også åsted for regionale og globale agendaer. Om mange syrere har flyktet, myldrer det av andre enn syrere der. Libanesiske Hizbollah, iranske styrker, noen russiske rådgivere samt irakske og afghanske sjiamilitser støtter Assad. Særlig IS får støtte av cirka 20 000 fremmedkrigere fra et 80-talls land. Kurdere i Rojava får støtte fra kurdere fra hele verden, men især fra iraksk Kurdistan. Fra luften bombes IS og Al-Qaida-gruppen Jabhat al-Nusra av en koalisjon bestående av USA og arabiske land fra sør, deriblant Jordan, Saudi-Arabia, Qatar og Emiratene. Israel har egne bombetokt i Syria, særlig rettet mot Hizbollah.

Syria-konflikten er kaotisk. Likevel er det noen utviklingstrekk som gir pekepinner på hvor Syria er på vei.

Assad-regimet styrker seg. Fra å være en paria-leder har Bashar al-Assad det siste året manøvrert slik at få vestlige land nå tør satse på et Syria uten hans regime. 

Kjemiske våpen, fremmedkriger-fenomenet og IS er temaer hvor russiske og vestlige interesser sammenfaller, og hvor hensynet til egne sikkerhetsinteresser går foran politisk uenighet om utfallet av en krig i Midtøsten. En effektiv kamp mot IS og fremmedkrigere krever at man gjør felles sak med Syrias formelle myndigheter. Dertil har flyktningestrømmer av bibelske proporsjoner fylt Syrias naboland til randen. Hverken Europa, USA eller Russland ønsker horder av unge (kampdyktige) arabiske sunnimuslimer til egne land. I et slikt lys fremstår samarbeid med regimet i Damaskus som den minst dårlige løsningen, i hvert fall så lenge kampen mot IS foregår. 

Hverken Europa, USA eller Russland ønsker horder av unge (kampdyktige) arabiske sunnimuslimer til egne land. I et slikt lys fremstår samarbeid med regimet i Damaskus som den minst dårlige løsningen, i hvert fall så lenge kampen mot IS foregår. 

Assad-regimets motstandere hevder at dette er kalkulerte effekter fra regimets side, og at forklaringen på den humanitære krisen og Assad-regimets manglende vilje til å bombe IS ligger nettopp her. Regimets målsetning er et Midtøsten hvor krisen tvinger omverdenen til å samarbeide med en syrisk part. Da skal det kun finnes to reelle alternativer – Assad eller IS.

Motforestillinger mot Assad. Like fullt forventer mange en gradvis endring i vestlige lands holdning til Assad-regimet i tiden fremover, også formelt. Men det er mange skjær i sjøen for at Assad skal tas inn i varmen igjen.

Vestlige land vegrer seg av humanitære årsaker (eller sågar anstendighet). Sjelden er en statsmakt blitt beskyldt for så omfattende og grove internasjonale forbrytelser som Assad-regimet, som altså innbefatter systematisk tortur til døde av barn.

Tyrkias Erdogan har satset svært mye politisk kapital på det syriske Baath-regimets fall. Mye ondt blod har rent i havet mellom naboene Damaskus og Ankara de siste årene, og Tyrkia har til og med tilrettelagt for fremmedkrigere til Syria fordi regimeendring i Syria har så høy prioritet.

Mye ondt blod har rent i havet mellom naboene Damaskus og Ankara de siste årene, og Tyrkia har til og med tilrettelagt for fremmedkrigere til Syria fordi regimeendring i Syria har så høy prioritet. 

Israel er motstander av Assad-regimet av sikkerhetshensyn. Assad i Damaskus er ensbetydende med sterk iransk innflytelse over Syria og et militarisert Hizbollah i Libanon. En slik kontroll er fortsatt Irans viktigste avskrekking (eller garanti) mot israelsk bombing av iranske atomreaktorer. 

Arabiske Gulf-land har viktige strategiske grunner til å engasjere seg for Assads fall fordi det vil svekke Irans grep om et sentralt sunnimuslimsk araberland. Selv om denne kampen er mer politisk enn religiøs, er den blitt pakket inn i sunni-sjia retorikk. Arabiske Gulf-land vil ikke la Assad bli sittende.

Arabiske regimer i skvis. Paradokset er imidlertid at arabiske Gulf-land som har engasjert seg i Syria for å slåss mot Assad og Iran med ethvert middel (inkludert støtte til jihadister), nå deltar i en bombekampanje med USA mot sunnimuslimske arabere i Syria til fordel for Assad og Iran.

For Assad har fra dag én utnyttet den internasjonale koalisjonens bombing av IS til å sette inn full militær offensiv mot den øvrige syriske opposisjonen. I 2014 foregikk dette i nordlige områder, som Homs og Aleppo. I 2015 har regimet innledet en storoffensiv mot sør, i de sunniarabiske grenseområdene mot Jordan samt deler av Damaskus. Her kriger nå Assad sammen med iranske styrker mot andre deler av den syriske opposisjonen enn IS – altså den syriske opposisjonen som USA og Tyrkia setter sin lit til for å representere et alternativ til Assad – og IS. I ly av bombene fra USA, Gulf-land og Jordan gjør Assad seg stadig mer uunnværlig.

Fare for full krig i Midtøsten. Det er Gulf-landenes deltagelse som legitimerer bombeaksjonene mot IS i Syria, både politisk og folkerettslig. Arabiske Gulf-land skulle helst sett at noen av disse bombene også falt på Assad-regimet. Dette ville imidlertid i praksis føre Syria (og Iran og Russland) inn i krig mot Saudi-Arabia (og Jordan, andre Gulf-land og USA). Et slikt utfall er det kun IS som ønsker seg.

Et overordnet hensyn i kampen mot IS er derfor å hindre at floken i Syria utvikler seg til åpen krig mellom de ulike landene som er involvert i Syria. Her ligger noe av forklaringen på hvorfor innsatsen mot IS ikke vil bli mer offensiv eller effektiv så lenge Syria-krigen raser.

IS forblir sterke. Samtlige land i regionen er blitt skremt av IS sine mål og midler. Men krigen i Syria gjør det krevende å bekjempe IS på en effektiv måte. Da USA innledet operasjonen mot IS i september, bombet de også Jabhat al-Nusra, den syriske Al-Qaida-gruppen som har vært i front i kampen mot Assad siden 2012. Dette gjorde syrere mistenksomme. Militærhjelpen som var lovet lot vente på seg, og mange syrere har konkludert at USA nå har valgt Assads side. Da gjenstår nettopp al-Nusra eller IS som den eneste reelle motkraft til Assad, og mange opposisjonelle har søkt mot dem. Bombingen av IS og al-Nusra i Syria har i praksis gitt flere støttespillere til jihadistene på bakken i Syria, og nok en utvikling i retning av to parter – Assad eller jihadister.

Krisehåndtering. Sakte, men sikkert blir Assad og jihadistene de eneste store aktørene igjen i Syria. Utsiktene er dermed grelle for en forhandlet løsning mellom de syriske partene.

Sakte, men sikkert blir Assad og jihadistene de eneste store aktørene igjen i Syria. Utsiktene er dermed grelle for en forhandlet løsning mellom de syriske partene. 

FN arbeider i stedet for lokale våpenhvileavtaler. Dette kan gi midlertidig tilgang for humanitær hjelp, det kan roe ned stridighetene, og tanken er at det kan bygge større koalisjoner fra grasroten som kan være parter i fremtidige forhandlinger. Slike avtaler kan tvinge verden til ikke å kjøpe Assads retorikk om at den moderate opposisjonen ikke lenger eksisterer i Syria.

Men også dette initiativet er fanget i krigens ubønnhørlige dynamikk. Lokale krefter frykter at våpenhvilene er et skalkeskjul for å gi regimet et pust i bakken, og etter hvert hevde kontroll over hele territoriet igjen. Dermed sprer det seg en gryende mistanke om at også FN står i ledtog med Assad-regimet. 

Selvforsterkende dynamikk. Mens verdens stater motvillig aksepterer Assad-regimet som partner for å unngå at Syria-krigens omkostninger høynes enda mer, nekter deler av befolkningen i Syria å bøye seg. Dette er mennesker som har ofret alt og har intet igjen å tape.

Ironien er at så lenge IS forblir sterke, vil Syria-krigen fortsette å rase. Mens krigen raser, vil innsatsen mot IS ikke kunne bli effektiv, og samarbeid med Assad er nødvendig. Samarbeid med Assad styrker i sin tur IS.

Det er fortsatt duket for en lang og blodig affære i Syria.