• Tegning: OSAMA HAJJAJ, CAGLECARTOONS.COM

Den problematiske innblandingen i Syria.

Den problematiske innblandingen i Syria.

Fra utgave: 10 / november 2014

Utenlandske aktører finansierer ulike opprørsgrupper i Syria og bruker dem som stedfortredere i den pågående krigen. Dette spillet har bidratt til å åpne dørene for IS.

Forverret av utenlandsk innblanding. Fraksjonene som utgjør den «moderate opposisjonen» i Syria må slutte å krangle og begynne å ta seg sammen. Men det må også de utenlandske aktørene – USA, Tyrkia, Qatar, Saudi-Arabia og Jordan – som har finansiert den kaotiske sammenblandingen av krigere inne i Syria. Dette utenlandske renkespillet – påvirkningen i det skjulte – har vært med på å åpne dørene for terroristorganisasjonen Den islamske staten (IS) som nå truer i regionen.

Fakta

Utenlandsk innblanding i Syria

USA, Tyrkia, Saudi-Arabia, Jordan og Qatar finansierer, trener og bevæpner de hovedsakelig sunnimuslimske opprørsgruppene som arbeider for et regimeskifte. Indirekte støtter de da også terroristgrupper som IS, al-Nusra-fronten og Al-Qaida i Irak. De ulike opposisjonsgruppene har manglet en enhetlig front, og de utenlandske støttespillere har forsøkt å samle den væpnede opposisjonen i Den frie syriske hær (FSA). Mange av opprørssoldatene kommer dessuten fra andre land for å føre jihad.

Russland, Iran og Irak støtter det syriske regimet.  

Siden opprøret mot president Bashar al-Assad begynte i 2011, har Syria vært scene for en proxykrig* med flere involverte parter: Tyrkia, Saudi-Arabia og Qatar som alle har villet velte Assad, men som samtidig er lokale rivaler som konkurrerer mot hverandre.

På flere tidspunkt gjennom konflikten har alle disse tre nasjonene finansiert sunnimuslimske opprørsgrupper med penger og våpen som senere har havnet i ekstremistenes hender.

Innblandingen fra utsiden ble enda verre da Syrias sjiamuslimske naboer, Iran og Irak, sendte Hizbollah-krigere og irakske militssoldater for å redde Assads hær. Striden mellom sunnier og sjiaer gjorde konflikten enda mer barbarisk. Saudi-Arabia og Iran har kjempet en kamp for regionalt overherredømme – ned til den siste syrer.

I 2013 gikk USA, Saudi-Arabia og Jordan sammen om å trene og bevæpne moderate opprørere ved en CIA-støttet militærleir i Jordan. Men dette forsøket ble aldri handlekraftig nok til at det klarte å forene de rundt 1000 brigadene som er spredt rundt i landet. Mangelen på organisering bidro bare til å svekke tilliten til alliansen av opprørere, kjent som Den frie syriske armé.

Etterretningstjenestenes lekeplass. Syriske opprørsledere må ta sin del av skylden for at sammensetningene er såpass frynsete som de er. Men kaoset er blitt verre av at utenlandske aktører har behandlet Syria som en lekeplass for sine respektive etterretningstjenester. Denne kyniske inngripenen minner om innblandingen som bidro til at herjingene ble enda verre i Libanon, Afghanistan, Jemen, Irak og Libya da det var borgerkriger der.

Kaoset er blitt verre av at utenlandske aktører har behandlet Syria som en lekeplass for sine respektive etterretningstjenester.

USA har dempet dette brodermordet gjennom å organisere en bredere koalisjon av stater som sammen skal bekjempe IS. Men uten et sterkt amerikansk lederskap, og et bedre samarbeid mellom såpass nærtagende stater som Tyrkia, Qatar og Saudi-Arabia, er det sannsynlig at koalisjonen vil gå i oppløsning og brodermordet vil tilta igjen.

Indirekte støtte. Historien om hvordan Syria ble en kampplass for rivaliserende etterretningstjenester, er blitt meg fortalt av kilder her og i Reyhanli, en oppstillingsplass for opprørsstyrker på grensen mellom Tyrkia og Syria.

Forsøkene utenfra på å bevæpne og trene syriske opprørere begynte for mer enn to år siden i Istanbul, hvor det ble opprettet et «militært operasjonssenter», først på et hotell i nærheten av byens flyplass.

Blant dem som ledet dette arbeidet, var en qatarsk agent som hadde hjulpet til med å bevæpne de libyske opprørerne som avsatte Muammar Gaddafi. Sammen med qatareren jobbet det flere folk høyt oppe i både tyrkisk og saudisk etterretning.

Men samholdet i operasjonsrommet i Istanbul forvitret da tyrkerne og qatarerne begynte å støtte islamistiske opprørere de trodde kunne handle mer aggressivt. Disse jihadistene fremsto som modigere og mer vågale krigere – og suksessen de hadde, tiltrakk seg enda mer støtte.

I dag insisterer både tyrkerne og qatarerne på at de aldri støttet de ekstremistiske gruppene Jabhat al-Nusra eller IS med vilje. Men våpen og midler de sendte til mer moderate islamistiske brigader, fant veien til disse terroristgruppene, og tyrkerne og qatarerne snudde det blinde øyet til.

«Operasjonsrommet var et eneste kaos», minnes en kilde fra en av de arabiske etterretningstjenestene. Han sier at han advarte en offiser fra Qatar, som svarte: «Jeg er villig til å sende våpen til Al-Qaida dersom det hjelper oss med å velte Assad».

Den faste beslutningen om å fjerne Assad, koste hva det koste ville, skulle vise seg å bli farlig. «For hver dag som gikk, ble islamistgruppene større og sterkere, mens Den frie syriske armé ble stadig svakere», sier den arabiske etterretningskilden.

Kaoset fortsetter. Frem til slutten av 2013 ble den saudiske innsatsen ledet av prins Bandar bin Sultan, som da var sjef for den saudiske etterretningen. Bandar var entusiastisk, men udisiplinert, noe som bare bidro til å øke kaoset. Under press fra USA erstattet saudierne Bandar i februar og ga ansvaret for Syria-innsatsen til innenriksminister Mohammed bin Nayef. Dermed ble utøvelsen mindre kaotisk, men ikke noe mer effektivt hva gjaldt å stanse Jabhat al-Nusra og IS’ fremgang.

I håp om å oppnå større kontroll over områdene i nord, opprettet Tyrkia et operasjonssenter i Ankara med navnet MOM, basert på initialene til det tyrkiske navnet på operasjonen. Frem til i dag har MOM forsøkt å koordinere opprørernes aktiviteter, men lider under en svak kommandostruktur.

«Den frie syriske hær er ikke klar til å overta kontrollen på bakken», sier den arabiske etterretningskilden kort. Men forvirringen internt i opprørsalliansen reflekterer samtidig den større mangelen på organisering innad i de utenlandske kreftene som støtter opposisjonen.

Helt til de virkelig begynner å samarbeide – om å kanalisere penger og våpen til én opprørsstyrke – vil kaoset i Syria bare fortsette.

Publisert i The Washington Post 2. oktober 2014. 

*Proxykrig eller stedfortrederkrig er en krig som offisielt utkjempes mellom to parter, men hvor hver av partene blir støttet av andre makter.