• Illustrasjon: ØRJAN JENSEN/SUPERPOP

Matberedskap på bunnivå.

Matberedskap på bunnivå.

Fra utgave: 7 / juli 2020

Mat som maktpolitisk pressmiddel i kriser: Lenge har vi kunnet ta for gitt rikdom, trygghet og god tilgang til det globale matfatet. Nå gjør klimaendringer, pandemier og finansiell uro oss sårbare for en global matkrise.

 

Mat er politikk. I mai kunne snø, frost og flomfare minne oss på at vi bor på breddegrader med ustabile vekstforhold, og at det ville være både risikabelt og dyrt å prøve å bli selvforsynte med landbruksvarer. Men det å basere seg på en stor andel importert mat, kan også være risikabelt i en uforutsigbar verden.

– Vi satser på at det vil bli gode avlinger hvert år, og vi tror at markedet skal ordne alt. Hvis det blir en global matkrise, regner vi med at vi vil få importert det vi trenger fordi Norge har penger å betale med, sier nylig pensjonert forskningssjef ved Forsvarets forskningsinstitutt Jan Ivar Botnan.

Fakta

Beredskapslager.

/ Norges kriselager av mat tilsvarer kaloribehovet til 30 000 mennesker, 0,6 prosent av Norges befolkning, i tre dager dersom de ikke har annen mat tilgjengelig. De er ment å hjelpe i helt akutte situasjoner for spesielt utsatte deler av befolkningen

/ De åtte lagrene med nødproviant ligger i Nord-Norge, og lagrene skal kunne fylles helt i løpet av 30 dager. Lageret skal da kunne holde i 20 dager.

/ I 1883 var det 250 lokale kornlagre i Norge. I dag er det ingen.

/ Driften av et beredskapslager av matkorn for fire måneder vil koste mellom 30 og 40 millioner i året å drifte, det vil si 6–7 kroner pr. nordmann pr. år.

/ Privatpersoner oppfordres av myndighetene til å ha et beredskapslager av vann, mat, medisiner og varmekilder til å klare seg i tre dager.

Kilder: Nationen, Faktisk.no

 

Slik er det ikke lenger, mener han. Hyppigere konflikter og kriser gjør at stadig flere tar til orde for at både Norge og andre land bør øke selvforsyningsgraden, bygge opp reserve-lagre og inngå forpliktende, globale avtaler om matsikkerhet. Etter andre verdenskrig var den globale matproduksjonen lenge preget av gunstig klima og gode landbruksforhold. Over tid førte det til at de fleste land tok for gitt at de alltid ville få tilgang til nok mat gjennom det globale markedet. Den globale handelen med korn og animalske matvarer ble femdoblet fra 1961 til 2013, ifølge FNs Mat- og Landbruks-organisasjon (FAO).

Botnan mener at den globale handelen med mat er så viktig at land nå kan bruke mat som et maktpolitisk pressmiddel ved matvarekriser. 

– Vi ser det allerede, for eksempel i handelskrigen mellom Kina og USA, sier han.

Han mener Norge er mer sårbare enn vi tror.

– Se for eksempel på importen av soya fra Brasil til kraftfôr i jordbruket og i lakseoppdrett. Vi importerer mye soya, men er en veldig liten kunde i forhold til Kina. Hvis Kina bestemmer seg for å bruke politiske pressmidler, tror du da
at Brasil vil prioritere den lille kunden Norge, eller den store kunden Kina? spør Botnan.

Kan bytte fisk mot korn. Botnan står blant annet bak FFI-rapporten «Matsikkerhet i et klimaperspektiv» publisert i 2016. I tillegg til økt selvforsyningsgrad mener han at det er nødvendig med forpliktende, internasjonale avtaler både for å redusere klimagassutslippene og for å bygge opp et globalt system for bedre matsikkerhet.

– Det haster. Avlingskrisene kommer hyppigere, men vi vet ikke når den neste kommer. Jeg håper at myndighetene nå skjønner viktigheten av å ha gode planer, både nasjonalt og i samarbeid mellom nasjonene.

Botnan tviler imidlertid på at konsekvensene av koronapandemien vil bringe matvareberedskapen over i et nytt spor.

– Til det er evnen til å lære av andre samfunnssektorer for svak og troen på markedskreftene for sterk. Hver sektor må høste sine dyrekjøpte erfaringer før noe skjer, og da er det allerede betalt en høy pris. Dette er hovedproblemet for norsk kriseberedskap, kommenterer han.

Også Nibio-forsker Klaus Mittenzwei og førsteamanuensis Eirik Romstad ved Handelshøyskolen ved NMBU tar til orde for forpliktende avtaler mellom land. I et innlegg i Dagens Næringsliv foreslår de å utrede et felles skandinavisk matmarked, og peker blant annet på at svenskene har overskudd av korn, mens Norge har overskudd av fisk.

Minst selvforsynt i verden. I dag er det få land som kunne klart seg uten importert mat. En finsk studie publisert i det anerkjente forskningstidsskriftet Nature Food i april, viste at bare en tredjedel av verdens befolkning kunne klart seg med lokalt produsert mat. Samtidig er det ikke nødvendigvis ønskelig å være avhengig av lokal matproduksjon. Ifølge Forskning.no mener forskerne bak studien at dét kunne gjort oss mer sårbare for migrasjon, tap av avlinger og overforbruk av ressurser, og gjort det vanskeligere å få dekket hele næringsbehovet.

I Norge er vi helt avhengige av global mathandel om vi skal få den maten vi vil ha. Norge er det landet i verden med lavest selvforsyningsgrad av landbruksprodukter, ifølge FAOs statistiske årbok fra 2012.

Snaut halvparten av matvareforbruket i Norge er produsert innenlands. Ifølge beregninger foretatt av Nibio for Helsedirektoratet var Norges selvforsyningsgrad i 2019 på 45 prosent, inkludert konsumet av fisk. Korrigeres det for import av fôrråvarer, er selvforsyningsgraden på 36 prosent. 

Landbruksminister Olaug Bollestad advarte mot å svartmale norsk selvforsyningsgrad i en kronikk i Nationen i slutten av mars. Hun skrev at regjeringen de siste årene har prioritert å øke norskandelen på korn, frukt og grønt. Samtidig påpekte hun at selvforsyningsgraden trekkes ekstra mye ned fordi Norge ikke har klimatiske forhold til å dyrke en del energirike varer som sukker, ris og tropiske frukter.

 

 

Mangler beredskapslager. Tidligere hadde Norge beredskapslager for ett års forbruk av korn og mel. Fra 1995 ble lagrene gradvis redusert, og i 2003 vedtok Stortinget å avvikle beredskapsordningen.

Hendelser de siste 15 årene har vist at vi ikke lenger bør stole på det globale matmarkedet, og at det er på tide å bygge opp igjen en nasjonal beredskap, mener daglig leder i Agri Analyse og førsteamanuensis ved NMBU Christian Anton Smedshaug. Han har blant annet skrevet boken «Kan jordbruket fø verden?»

– Den stabiliteten som vi hadde vent oss til, er forsvunnet. Tradisjonelt har det vært krig og konflikter som har gitt problemer med verdensmarkedet, men de siste årene har tørke, sykdom og finansiell uro hatt stor påvirkning, sier han.

Smedshaug peker på at det i 2008–2012 var en forsyningskrise som trolig var blant de fremste årsakene som utløste opprørene som ledet til den arabiske våren. Noe av den samme ustabiliteten kom tilbake tørkesommeren 2018.

– Nå har vi en pandemisituasjon med stor politisk og økonomisk usikkerhet, sier han. 

Flere land bremser eksporten. Sykdom, karantener og stengte grenser kan ramme mattransporten. 

– Uroen gjør at stadig flere land øker importen, mange fordi de ikke har lager. Videre gir frykten for en ny finanskrise, der banksystemet kan være nede i perioder, ytterligere en grunn til å sikre seg en nasjonal buffer. Alle disse forholdene skaper en forsyningsusikkerhet som vi knapt har sett etter andre verdenskrig, mener Smedshaug.  

Både Verdens handelsorganisasjon (WTO) og FAO har bedt verdens myndigheter om å beskytte matforsyningskjedene mot handelstiltak og proteksjonisme. Usikkerheten alene kan gi en bølge av eksportrestriksjoner, noe som kan gi globale forsyningsproblemer og prisøkning, uttalte de to organisasjonene i slutten av mars. 

Da hadde det allerede kommet eksportrestriksjoner fra store eksportland som Russland, Kazakhstan og Vietnam. Siden har blant annet Kambodsja innført eksportrestriksjoner på ris, Egypt har stanset eksporten av alle belgfrukter, og Tyrkia har begrenset sitroneksporten. 

Kornproduksjon lite lukrativt. Antallet norske kornprodusenter er halvert i perioden fra 2001 til 2019. I fjor importerte Norge 61 prosent av alt kornet vi brukte og 52 prosent av kraftfôrråvarene, skriver Klassekampen. Kraftfôrimporten er doblet siden 2010 og tredoblet siden 2000. Også 80 prosent av fiskefôr-råvarene er importert.

En Nibio-rapport viser at en stans i importen av råvarer til kraftfôr raskt ville føre til full stans i kyllingproduksjonen, mens svineproduksjonen ville bli redusert med 70 prosent.

Ifølge Kornbøndenes interesseorganisasjon gjør norsk landbrukspolitikk det lite lukrativt å produsere korn til mat og kraftfôr. I en kronikk i Nationen skriver de at bare noen få kornbønder vil ha økonomi til kornproduksjon om ikke landbrukspolitikken endres.

– Bør ha forsyningslager. Christian Anton Smedshaug mener at klimaendringene gjør at matbuffere bare vil bli viktigere i årene som kommer. I løpet av to-tre år kan Norge bygge seg opp en buffer, mener han. 

– Vi må bygge opp igjen strukturen med kornsiloer på riktige steder i landet, slik at vi både styrker norsk kornproduksjon og sikrer beredskapen, sier han.

For Norge vil det i første omgang være snakk om å lagre et par hundre tusen tonn korn, ifølge Smedshaug.

– Det blir verre om Egypt, som er verdens største kornimportør, skal bygge seg opp et lager. De vil trenge ni millioner tonn. Det vil merkes på verdensmarkedet, sier han. 

Egypt importerer vanligvis ikke hvete i sin egen hvetesesong, men myndighetene valgte i april å importere 800 000 tonn for å øke reserven under koronapandemien.

Landbruksdirektoratets analyse av de internasjonale rammene for norsk landbruk slo i fjor fast at klimaendringene kan gi utfordringer med import av mat og dyrefôr, og at arealer i Norge kan bli viktigere for matsikkerheten. 

 

 

Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) laget i 2017 en risiko- og sårbarhetsanalyse av norsk matforsyning. De fant ingen hendelser som ville utsette norsk matforsyning for høy risiko, men påpekte at en viktig forutsetning var fungerende internasjonale handelssystemer som gjør det mulig å importere mat. «På lengre sikt kan klimaendringer og andre utviklingstrekk føre til at denne forutsetningen blir utfordret», står det i rapporten. 

Finland har en selvforsyningsgrad på 70 prosent og har som mål å erstatte alt proteinet i fôret med egenproduserte alternativer og bli soyafrie innen 2025, ifølge Klassekampen.

Fattige land mest utsatt. Mange land har i år opplevd å bli rammet av både koronaviruset og ustabilt vær som kan knyttes til klimaendringer. I regionen Emilia-Romagna i Nord-Italia ødela frost i slutten av mars frukt for rundt 130 millioner euro, ifølge et anslag fra landbruksforeningen Confagricoltura. Somalia var rammet av både flom og gresshoppeinvasjon samtidig som koronaviruset kom til landet. I Sørøst-Asia kom viruset samtidig som tørke.

Et ekspertpanel kom i slutten av mars med et FN-notat som konkluderte med at koronapandemien kunne føre til ustabilitet i både lokale og globale matmarkedet, og forstyrre matforsyning og -tilgjengelighet. FN frykter spesielt konsekvensene av koronaviruset i land som allerede er preget av fattigdom, konflikter og dårlig infrastruktur. Hvis slike land samtidig opplever naturkatastrofer og avlingssvikt, kan konsekvensene bli enorme. 

– Dette illustrerer den kolossale urettferdigheten i måten kriser som klimaendringene rammer folk på. De som allerede er sårbare, blir enda mer sårbare, sier landbruksforsker Ola Westengen ved NMBU. Han jobber med klimatilpasning i landbruket, blant annet i Malawi. Der kan det få store konsekvenser om logistikken stanser opp og det blir vanskelig å transportere maten. 

– De fleste fattige i Malawi har jordbruk som en viktig del av levebrødet. Samtidig mangler Malawi og mange andre fattige land sosiale sikkerhetsnett, sier Westengen. 

Både bønder og forskere rapporterer om mer uforutsigbare værforhold i Malawi. 

– Bønder i Malawi har alltid hatt ekstremvær med både flom og tørke, men de opplever at det kommer oftere nå. Dette har gitt store svingninger i produksjonen, sier Westengen. 

 

 

Klimaendringene gir allerede mindre avlinger. Bønder verden over opplever økende problemer på grunn av klimaendringene. Avlingene er blitt mindre enn de ville vært uten klimaendringene, og trenden vil fortsette. Dette viser store studier av avlingsendringer i mange land, forklarer Westengen. 

– Modellene viser at problemene vil bli verre, men at de vil slå ulikt ut i ulike deler av verden, sier han.

Ifølge IPCCs spesialrapport om landarealer fra 2019 kan klimaendringer påvirke matforsyningen både direkte gjennom reduserte avlinger og indirekte gjennom tilgang på vann, pollinering og endringer i beite- og fôrkvalitet for husdyr. Endret CO2-innhold i atmosfæren kan påvirke produksjonsmengde og kvalitet. 

Økologiske endringer kan også gi større utfordringer med plante- og dyresykdommer forårsaket av sopp, bakterier, insekter og virus som vil spre seg til nye områder. 

Hyppigere tørkesomre. Tørkesommeren 2018 rammet store deler av Europa. I Norge var perioden mai til juli i snitt 3,1 grader over normalen, og perioden var den fjerde tørreste siden målingene startet
i 1900. Risikoen for slike hetebølger
i Nord-Europa er mer enn dobbelt så stor med klimaendringene som den ville vært uten, skriver Meteorologisk institutt i en rapport om sommeren 2018. 

Jordbruket ble hardt rammet, men i Norge ble storstilt slakt av husdyr og mange konkurser unngått på grunn av godt samarbeid mellom næringen og myndighetene. Norske bønder fikk utbetalt nesten to milliarder kroner i erstatning.

Norske forbrukere opplevde ikke matmangel fordi vi fikk importert det vi trengte.