• Verdens mektigste Donald Trump og kona Melania. Foto: MICHAEL BOCCHIERI, GETTY IMAGES/AFP/NTB SCANPIX 

  • I kø Å stenge noen få utvalgte valglokaler kan føre til at køene i urbane, hovedsakelig svarte, områder blir uoverkommelig lange. Her står velgere i kø for å avgi stemme i Harlem, New York 8. november 2016. Foto: AFP/NTB SCANPIX

  • Protesterte Fra en av demonstrasjonene mot utfallet av presidentvalget og valgmannssystemet, i Philadelphia, Pennsylvania, 13. november 2016. Foto: GETTY IMAGES, AFP/NTB SCANPIX

  • Hyklersk Da Donald Trump i 2012 først trodde at Barack Obama hadde vunnet majoriteten av valgmennene uten å vinne flertallet stemmene – altså slik som var tilfellet for ham selv ved valget i november 2016, tvitret Trump: «Valgmannsystemet er en katastrofe for et demokrati».

  • Tegning: JOEL PETT/THE NEW YORK TIMES SYNDICATION

Valgsystem med brukket rygg.

Valgsystem med brukket rygg.

Fra utgave: 1 / januar 2017

Det amerikanske valgsystemet er, som Trump ville sagt det, «rigged» – fikset, manipulert. Det amerikanske demokratiet er utformet på en slik måte at det gir uforholdsmessig stor innflytelse til hvite folk på landsbygda. Og hvite folk på landsbygda elsket Donald Trump i dette presidentvalget.

Kappen etter vinden. Over 135 millioner mennesker avla sin stemme 8. november i fjor. Valgresultatet var tydelig, men like fullt jevnt. Demokraten Hillary Clinton vant over republikaneren Donald Trump med mer enn 2,5 millioner stemmer. Hun sikret seg med dette flere stemmer enn noen annen presidentkandidat – med unntak av Barack Obama – hadde gjort før henne.

Dessverre for Clinton, hennes 65 millioner velgere og det meste av verden (vil jeg påstå), så velger ikke USA sin president ved direkte valg. Juridisk sett hviler avgjørelsen hos kun 538 personer kjent som Den amerikanske valgmannsforsamling. De var forpliktet til å gå for Trump.

Om jeg kan tillate meg, som amerikaner, å forklare vårt regjeringssystem for omverdenen: Det er totalt, fullstendig, hjelpeløs galskap. Det er et merkelig, arkaisk system som med overlegg går mot viljen til flertallet av folket. For alt vi vet, så er systemet nå så ødelagt at det ikke lenger er mulig å redde.

Om jeg kan tillate meg, som amerikaner, å forklare vårt regjeringssystem for omverdenen: Det er totalt, fullstendig, hjelpeløs galskap. Det er et merkelig, arkaisk system som med overlegg går mot viljen til flertallet av folket. For alt vi vet, så er systemet nå så ødelagt at det ikke lenger er mulig å redde.

Ved valg av president er de samlede nasjonale stemmene avvist til fordel for vinneren i hver enkelt delstat. Partiene får utpeke sine valgmenn i de delstatene der deres kandidat vant. Valgmennene stemmer så – i 99 prosent av tilfellene – på denne kandidaten.

I enkelte delstater kan i prinsippet valgmenn som ikke stemmer på sitt partis kandidat dersom denne vinner, bli straffet med en bot eller til og med fengsel, men ingen er noensinne blitt tiltalt. Det er imidlertid ikke en konstitusjonell plikt å stemme på kandidaten som fikk flest stemmer. Ifølge grunnloven er det valgmennenes eget valg.

Dobbeltroller og bindinger. Blant valgmennene i 2016-valget har vi Pam Bondi, statsadvokat i Florida, som ba om kampanjebidrag fra Trump til sitt gjenvalg som statsadvokat samtidig som hun etterforsket Trump University for svindel.

Fire dager etter at hun kunngjorde etterforskningen mot Trump University, mottok Bondi en sjekk fra Trump på 25 000 dollar. Saken ble henlagt.

Tidligere i år måtte Trump betale en bot på 2500 dollar etter at det ble kjent at han hadde betalt Bondi med penger fra sin veldedige stiftelse. I november, etter at folket hadde avlagt sine stemmer, men før valgmennene hadde avlagt sine, måtte Trump betale 25 millioner dollar i et forlik i en annen svindelsak rettet mot Trump University i en annen delstat.

Bondi hadde på dette tidspunktet allerede blitt del av overgangsteamet til Trump. Det regnes som svært sannsynlig at hun får jobb i hans administrasjon.

Trumps hykleri. Trump har selv tidligere vært kritisk til bruken av valgmannsystemet i amerikanske presidentvalg.

Da han i 2012 feilaktig trodde at Barack Obama hadde vunnet majoriteten av valgmennene uten å vinne flertallet stemmene – altså slik som var tilfellet for ham selv ved valget nå – skrev Trump følgende, i en serie av tweets:

«Vi kan ikke la dette skje. Vi burde marsjere til Washington og stoppe denne parodien. Vår nasjon er fullstendig splittet!»

«Dette valget er et komplett bedrag og en parodi. Vi er ikke et demokrati!»

Og til sist, 7. november 2012: «Valgmannsystemet er en katastrofe for et demokrati.»

Trump har senere snudd i sitt syn på valgmenn. Etter valget i fjor erklærte han dette: «Valgmannsystemet er faktisk helt genialt – de får med seg alle statene, til og med de små.»

I virkeligheten har valgmannsystemet satt 37 av 50 delstater ut av spill, i tillegg til 72 prosent av nasjonens stemmer. Ingen kandidat kommer til å kaste bort sine ressurser på å kjempe i delstater der det ikke er noen valgmenn tilgjengelig for deres parti. Dessuten lener de fleste delstatene seg allerede så mye til enten demokratisk eller republikansk side, at det nesten ikke er mulig å konkurrere om disse.

Situasjonen i 2016 var ikke unik, selv om marginen Clinton vant med, var historisk stor. Så sent som ved valget i 2000 fikk Al Gore 500 000 flere enkeltstemmer enn George W. Bush. Like fullt var det Bush som til sist vant presidentembetet. Clinton er faktisk den femte amerikaneren – og femte demokrat – som ikke har vunnet presidentvalget etter å ha sanket flest stemmer.

Ubalansen. Systemet er, som Trump ville sagt det, «rigged» – manipulert. Det amerikanske demokratiet er utformet slik at det gir uforholdsmessig stor innflytelse til hvite velgere på landsbygda. Og hvite velgere på landsbygda elsket Donald Trump i dette valget.

James Madison, som regnes som en av grunnleggerne av den amerikanske grunnloven, argumenterte i en mye sitert tale i 1787 at «retten til å stemme var langt mer utbredt i de nordlige statene enn i de sørlige statene», og at «sørstatene ikke fikk noen innflytelse på valget på grunn av negre».

Med andre ord, sørstatene var full av svarte slaver som ikke kunne stemme. Det var langt flere slavemotstandere i nord enn det var slaveeiere i sør.

For å bøte på dette, gjennomførte de andre «grunnlovsfedrene» en rekke endringer. Den mest beryktede og nedrige: At slaver skulle telle som en tre femtedels person når man regnet ut representasjonen for hver enkelt delstat. Hvite, landeiende menn i sørstatene fikk med dette en mulighet til å stemme på slavenes vegne, uten at deres mening kom til uttrykk.

Grunnlovsfedrene ga også hver enkelt delstat et likt antall seter i det øvre kammeret av Kongressen, altså Senatet, uavhengig av størrelsen på befolkningen i delstaten. Siden antall valgmenn er den sammenlagte totalen av lovgivere en delstat har i Kongressen, gir dette de mindre delstatene en uforholdsmessig innflytelse på presidentvalget.

Som et resultat, var fire av de fem første presidentene slaveeiere fra Virginia, James Madisons hjemstat og den største delstaten i landet – dersom man teller med slavene. Madison ble selv president i 1809. Da han døde, eide han over 100 slaver. Til forskjell fra andre amerikanske presidenter løslot han ikke sine slaver – ikke engang i sitt testamente. (Selv ikke Madisons personlige tjener, som senere skrev de første memoarene fra Det hvite hus, ble satt fri.)

Slaveriet ble opphevet for 150 år siden, men små delstater er fortsatt uforholdsmessig hvite og rurale – og de får fortsatt stemme på vegne av de tidligere slavene.

Slaveriet ble opphevet for 150 år siden, men små delstater er fortsatt uforholdsmessig hvite og rurale – og de får fortsatt stemme på vegne av de tidligere slavene. I en fersk Buzzfeed-analyse kom det frem at på grunn av ulikheter i den geografiske fordelingen av folk, så teller en hvit persons stemme i et presidentvalg i snitt 5 prosent mer enn en gjennomsnittlig enkeltstemme.

Videre teller gjennomsnittet av en latino-stemme omtrent 23 prosent mindre. Asiatisk-amerikanere, som oftest bor i kystbyene, blir rammet ekstra hardt – deres stemme er verdt 42 prosent mindre.

Skjevhetene. California er delstaten med den største befolkningen i USA. Under 50 prosent av befolkningen der er hvit. I 2016 var det omtrent én valgmann pr. 240 000 stemmer. Hillary Clinton vant California med cirka fire millioner stemmer.

Wyoming er den tynnest befolkede delstaten i USA. Omtrent 93 prosent av befolkningen der er hvit. I 2016 ble det gitt om lag én valgmann pr. 85 000 stemmer der. Donald Trump vant Wyoming med cirka 120 000 stemmer.

Én stemme i det rurale, hvite Wyoming var verdt nesten tre ganger så mye som én stemme i den store, mangfoldige delstaten, California.

Dette misforholdet blekner sammenlignet med hvordan det er i Senatet, der California og Wyoming er gitt to seter hver – til tross for at det er 66 ganger så mange mennesker i California som det er i Wyoming.

Trump påstår at han hadde vunnet flertallet av stemmene om han hadde drevet valgkamp i alle delstatene. Men resultatet i Senatet indikerer noe annet. Begge partiene konkurrerer i alle delstatene for kontroll i dette kammeret av Kongressen. Republikanerne vant 21 av de 33 setene som var på valg i år, men de demokratiske kandidatene fikk langt flere stemmer, henholdsvis 45 mot 39 millioner stemmer.

Årsaken er, igjen, den uforholdsmessig store innflytelsen delstater med lav befolkning har – delstater som i stor grad består av hvite republikanere i rurale områder. Republikaneren Lisa Murkowski vant sitt sete i Alaska med bare 111 000 stemmer, mens demokraten Chuck Schumer i New York trengte cirka 5 millioner for å sikre seg sitt.

Stengning av valglokaler. I tillegg til dette gjør Senatet og valgmannsystemet det svært enkelt å undertrykke stemmene til minoritetsgrupper, noe som er en effektiv måte å vinne valg på. Å stenge noen få utvalgte valglokaler kan føre til at køene i urbane, hovedsakelig svarte, områder blir uoverkommelig lange eller forårsake at kjøreturen for latino-velgerne i de rurale områdene i Sørvest-USA blir for lang til at de rekker frem for å avgi sine stemmer.

I 2013 avviste USAs høyesterett sentrale deler av loven om stemmerettigheter fra 1965. Dette førte til at stater der demokratene lå relativt godt an, men som var republikansk-kontrollerte, som Florida, Arizona, North Carolina og Georgia, kunne stenge stemmelokaler i minoritetsnabolag uten tillatelse fra justisdepartementet. Bare uker etter domstolens avgjørelse begynte Nord-Carolina å eliminere valglokaler i områder med stor svart befolkning. Ifølge de lavere rettsinstansene rammet dette minoritetsstemmene med nærmest kirurgisk presisjon. 

Ifølge en studie utført av The Leadership Conference on Civil Rights, reduserte Nord-Carolina antallet valglokaler i Pasquotank County med hele 31 prosent (en kommune med det historiske, svarte universitetet Elizabeth City State University) i perioden mellom lovendringen ble vedtatt og 2016-valget.

I Arizona ble 212 valglokaler stengt, hovedsakelig i områder med stor latino-befolkning.

I Cleveland County ble 19 prosent av valglokalene stengt i samme periode. Valglokalene som ble stengt, var i stor grad konsentrert om nabolag med overveldende svart befolkning, i utkanten av Charlotte. I Arizona ble 212 valglokaler stengt, hovedsakelig i områder med stor latino-befolkning. Clinton tapte i begge disse delstatene.

I områder med tett befolkning, som i det vestlige Philadelphia i Pennsylvania (som består av 76 prosent svarte, og som er et overveldende demokratisk distrikt), ble det rapportert om lange køer som gikk rundt hele kvartalet bare minutter etter at valglokalene åpnet. Clinton tapte Pennsylvania og dets 20 valgmenn med en margin på bare 1,2 poeng. Det var første gang en demokrat tapte delstaten siden 1988.

Manipulering av grensene. Valgene til det lavere kammeret i Kongressen, Representantenes hus, er imidlertid enda mer utsatt for at stemmeretten svekkes avhengig av hvor man bor og hvilken folkegruppe man tilhører. Der trekker delstatene opp grensene for distriktene sine hvert tiende år, i forbindelse med folketellingen som gjennomføres da.

I de fleste tilfellene er dette en svært politisert prosess der politikerne manipulerer hvor grensene skal gå ved hjelp av en rekke ulike taktikker – ofte omtalt med en samlebetegnelse som gerrymandering – partisk valgkretsinndeling.

Eksempelvis kan delstater bryte opp og vanne ut de urbane valgkretsene, som oftest stemmer overveiende demokratisk, og heller distribuere disse stemmene til andre valgkretser i forstedene, der det ofte er flere republikanske velgere.

En annen utbredt taktikk er å gjøre akkurat det motsatte: Å plassere så mange velgere som mulig fra det andre partiet inn i én distriktstilhørighet, og på den måten begrense deres innflytelse til kun det ene distriktet. Vanligvis vil partiet som sitter ved makten i hver enkelt delstat benytte seg av flere ulike taktikker for å maksimere sitt fortrinn.

En slik manipulering av grensene har resultert i helt bisarre former på valgdistriktene. For å få et klart inntrykk av hvor vanvittig gerrymandering kan være, anbefaler jeg å bruke Googles bildesøkfunksjon og søke etter «most gerrymandered districts». Amerikanske politikere prøver ikke engang å legge skjul på at de manipulerer valgdistriktene.

Demokratene gjorde det svært dårlig i mellomvalget i 2010. Dette var også et folketellings-år. Representantenes hus er nå så ’gerrymandered’ at enkelte eksperter anslår at demokratene må vinne flertallet av enkeltstemmene med hele syv poeng for å kunne oppnå flertall med én ekstra representant i Huset. Og det var før Høyesterett sablet ned loven om stemmerett, en lov som tidligere hadde beskyttet enkelte minoritets- og majoritetsdistrikter. Med mindre maktbalansen i amerikansk politikk endrer seg dramatisk, vil situasjonen trolig bare bli verre etter neste folketelling i 2020.  

Vanskelig å endre Grunnloven. Som du sikkert kan forestille deg, er det mye kritikk av dette systemet her i USA. Siden 1948 har markedsanalysebyrået Gallup funnet at flertallet av amerikanerne foretrekker å ha et direkte valg av presidenter. I de siste tiårene har dette tallet økt til omtrent 2/3. Det grønne partiet, som gikk i bresjen for omtelling av stemmene i en rekke vippestater, har lenge argumentert for en oppløsning av Senatet og heller opprette et mer moderne system for representasjon.

Grunnloven er imidlertid vanskelig å endre. I dagens politiske miljø, med høy grad av mistillit mellom de to partiene, vil det være nærmest umulig å få til.

Grunnloven er imidlertid vanskelig å endre. I dagens politiske miljø, med høy grad av mistillit mellom de to partiene, vil det være nærmest umulig å få til.

For å endre grunnloven må både Senatet og Representantenes hus vedta endringen med to tredjedels flertall. Etter det, må 3/4 av delstatene ratifisere endringene med stemmer i begge kamrene i sine egne lovgivende forsamlinger eller gjennom separate konstitusjonelle konvensjoner. En alternativ metode, en ny, nasjonal konstitusjonell konvensjon, er aldri engang blitt forsøkt.

Det er svært usannsynlig at demokratene vil oppnå en så stor majoritet på nasjonalt nivå de nærmeste årene, og republikanerne, som gang på gang har nytt godt av at det er så vanskelig å endre grunnloven, har liten motivasjon til å gjøre noen endringer.

Et alternativt forslag er «The National Popular Vote Interstate Compact», en avtale mellom delstatene om at de skal tildele alle sine valgmenn, som en enkelt enhet, til kandidaten som fikk flest stemmer nasjonalt. En slik avtale kan bli realisert når delstater som tilsammen har 270 valgmenn (så mange valgmenn en kandidat må ha støtte fra for å sikre seg presidentskapet), er blitt enige.

Foreløpig er det delstater med tilsammen 165 valgmenn som har signert –alle ledet av demokrater. Dersom nok delstater skulle signere, ville avtalen imidlertid trolig bli utfordret i rettssystemet. Grunnloven forbyr delstater fra å slå seg sammen uten samtykke fra Kongressen.

En slik reformprosess er så omfattende at reformforkjempere i store delstater betrakter løsrivelse fra unionen som et mer realistisk alternativ. Etter at Trump vant valget, har forslaget om å søke uavhengighet for California fått vind i seilene i delstatens rike tech-industri, men det er lite sannsynlig at det vil få gjennomslag.

Planen går ut på at California, eller kanskje hele vestkysten, skal danne sin egen amerikanske søster-nasjon, med en mer moderne form for regjering. Lignende tiltak har også vært fremmet i den store og konservative delstaten Texas, men også der er forslaget trolig lite annet enn en symbolsk protest.

Det er imidlertid en viss symmetri i denne reaksjonen. Sørstatene forsøkte en gang å løsrive seg fra unionen (og den amerikanske borgerkrigen brøt ut) da valget av Abraham Lincoln gjorde det klart at systemet ikke var rigged enough til å beholde slaveriet.

I dag er valget av Donald Trump som president en pinlig påminnelse om at systemet fortsatt er rigged