• Foto: GETTY IMAGES/ISTOCKPHOTO

  • Verdens største by Utsikten fra Shanghai Tower i Shanghai i Kina viser en endeløs by langs elven Huangpu. Med sine 24,3 millioner innbyggere er Shanghai Kinas mest folkerike by, og den byen i verden med størst befolkning innenfor bygrensen. Byen er én av fire byer i Kina med provinsstatus og dermed stor grad av selvstyre. Byen er et globalt finanssentrum og et viktig transportknutepunkt med verdens tavleste containerhavn. Foto: RINGO CHIU, TT/NTB SCANPIX

  • Radikal urbanist Ada Colau, fra den alternative venstresiden, ble innsatt som borgermester i Barcelona 13. juni 2015, her avbildet med byens borgermesterstav i hånden. Grasrotaktivisten ble valgt etter å ha engasjert seg for å hjelpe gjeldstyngede mennesker som ble kastet ut av hjemmene sine i forbindelse med finanskrisen. Foto: AFP/NTB SCANPIX

  • Finner sammen for miljøet Borgermester i Paris, Anne Hidalgo (t.v.) ønsker borgermesteren i London, Sadiq Khan, velkommen til et møte de to hadde med borgermesteren i Seoul 29. mars 2017. De tre borgermestrene samarbeider om et system for å rangere biler etter utslipp ved reell bruk, etter avsløringene om bilprodusenters manipulering av utslippstallene for flere modeller. Foto: FRANÇOIS MORI, AP/REUTRS

  • Deltar i globalt ordførersamarbeid Stavangers ordfører Christine Sagen Helgø (t.h.) er den eneste i Norge som deltar i Global Parliament of Mayors. Her tar hun imot Dronning Sonja i Stavanger i 2014. Foto: CARINA JOHANSEN, NTB SCANPIX

  • Samarbeider om flyktningmottak Europeiske borgermestere møttes 9. desember 2016 i Casina Pio IV i Vatikanstaten for å diskutere flyktningsituasjonen under temaet «Flyktninger er våre brødre og søstre». Avbildet er borgermesteren i Madrid Manuela Carmena (t.v.), borgermesteren i Roma Virginia Raggi (i midten) og borgermesteren i Barcelona Ada Colau (t.h.). Foto: ALKIS KONSTANTINIDIS, REUTERS/NTB SCANPIX

  • Borgermestertoppmøte Mexico bys borgermester Miguel Angel Mancera (t.v.), Paris' borgermester Anne Hidalgo og Vancouvers borgermester Gregor Robertson presenterte «Air Quality Declaration» under en pressekonferanse ved Hilton Hotel i Mexico by, 2. desember 2016.  Borgermestertoppmøtet C40 kom i stand for å legge en strategi for å møte klimaskepsisen fra da nyvalgte president Donald Trump. Borgermestrene ble gjort oppmerksomme på at verdens største byer vil trenge 375 milliarder dollar i investeringer for å bremse klimaendringene. Foto: ALFREDO ESTRELLA, AFP/NTB SCANPIX

  • Amerikansk by-forbrødring I USA har borgermestre i byer med mer enn 30 000 innbyggere møttes jevnlig siden 1932. Organisasjonen U.S. Conference of Mayors (USCM) oppsto i kjølvannet av den store depresjonen, og har i dag 1407 borgermestre som medlemmer. Her snakker noen av dem til pressen etter et møte med USAs justisminister Jeff Sessions 25. april 2017 for å diskutere sikkerhetspolitikk og få klarhet i hva Trumps regjering legger i begrepet «sanctuary cities» som skulle straffes for ikke å slå hardt ned på illegale innvandrere. Foto: MANUEL BALCE CENETA, AP/NTB SCANPIX

  • Trosser Trump Kevin Faulconer, borgermester i San Diego, møtte Juan Manuel Gastelum, borgermester i Tijuana, i Mexico by 27. mars 2017. Foto: REUTERS/NTB SCANPIX

I fremtiden vil byene regjere verden.

I fremtiden vil byene regjere verden.

Fra utgave: 6 / juni 2017

Mexico by, Mumbai, Shanghai og New York; mange av verdens byer har flere mennesker og større økonomi enn de fleste land. Nå jakter verdens borgermestre på mer makt; de mener det er byer – ikke stater – som kan løse verdens hodepiner.

Veksten skjer i byene. – Alle de viktigste globale utfordringene – klima, økonomi, ulikhet – vil bli løst av byer, ikke stater!

Ada Colau, borgermesteren i Barcelona, står på talerstolen med armene i været og spår verdens fremtid. Det er høsten 2016, og verdens største konferanse om urbanisering pågår i Quito, Ecuadors hovedstad.

På Habitat III, som konferansen het, har Colau mange med seg når hun forkynner hvilken rolle byene vil spille i fremtiden. For ettersom byene har vokst, våkner verdens borgermestre opp til en ny virkelighet; de regjerer over større økonomier og flere mennesker enn de aller fleste presidenter, statsministre, konger og dronninger. Vi er jo vant til å tenke på verden som delt inn i stater, men kanskje er det er på tide å skru om hodet:

Fakta

Verdens ti største byer.

Shanghai i Kina 24,3 millioner

Karachi i Pakistan 23,5 millioner

Beijing i Kina 21,5 millioner

Delhi i India 16,7 millioner

Lagos i Nigeria 16 millioner

Tianjin i Kina 15,2 millioner

Istanbul i Tyrkia 14,1 millioner

Tokyo i Japan 13,5 millioner

Guangzhou i Kina 13 millioner

Mumbai i India 12,4 millioner

Kilde: Wikipedia (cities proper by population)

  

Global Parliament of Mayors.

Organissjon stiftet i 2016 av forskeren Benjamin Barber.

Vil at byer skal samarbeide for å finne løsningene på verdens store hodepiner, som klimakrisen, flyktningstrømmene, energi, fattigdom og sikkerhet.

Mener nasjonalstaten er handlingslammet og ser for seg en fremtid hvor byene må få mer makt.

47 byer har til nå meldt seg inn i nettverket, men foreløpig er ingen av verdens største metropoler blitt med.

 

Det 21. århundret vil ikke styres av Kina, USA eller Brasil – men av Shanghai, New York og São Paulo – av Byen.

Det mener i hvert fall forskeren Benjamin Barber. Boken hans «If Mayors ruled the world» er blitt en snakkis blant verdens urbanister.

For når verden stabiliserer seg på rundt ni milliarder mennesker, vil hele veksten ha skjedd i byene. Allerede i 2050 vil 70 prosent av alle mennesker bo i bylignende områder. Det er faktisk flere mennesker enn hva som fantes på Jorden i 1995. Byer står for rundt 80 prosent av verdens verdiproduksjon – 70 prosent av alle CO₂-utslipp. Når stadig mer av verdiskapningen i verden blir kunnskapsbasert og ikke råvarebasert, vil det automatisk styrke byene.

Derfor må også byene få mer makt, mener Barber. Nasjonalstatene ble dannet i en helt annen tid med helt andre problemer enn de vi har i dag. Derfor klarer statene heller ikke å løse klimautfordringen, flyktningkriser, kriminalitet og alle andre hodepiner verden står overfor, ifølge forskeren. Barbers visjonære kongstanke er å etablere et globalt parlament av borgermestre.

Fremtidens frelser? Barber er seniorforsker ved New York State University og by-aktivist. I boken «If Mayors ruled the world» gir han verden denne diagnosen:

Demokratiet er i trøbbel. Nasjonalstatene – som en gang var en god idé – er blitt for store til at borgerne kan påvirke beslutninger. Myndighetene er for langt fra folket de styrer, og for langt fra de praktiske problemene som skal løses. Samtidig er statene for små til å takle de store problemene: sykdomsepidemier, flyktningstrømmer, klima, kriminalitet … ingen av dem forholder seg til grenseposter.

Likevel fortsetter vi å tro at vi kan løse problemene på samme måte som før; vi arrangerer store verdensmøter og konferanser hvor stater forhandler med andre stater om hvem som skal gjøre hva – eller rettere sagt; hvem som ikke skal gjøre hva, sier han. I FN og Sikkerhetsrådet er det stater – ikke byer – som har stemmerett. Men statene lammes av ideologier, partiprogrammer og maktkamper.

Som under klimakonferansen i København i 2009 da 150 stater kom sammen – men ikke klarte å bli enige om noe som helst.

– Konferansen var egentlig bare en samling hvor statene møtte opp for å forklare hverandre hvorfor deres nasjonale lover forbød dem å signere avtaler, har Barber forklart.

Det samme gjentok seg under flyktningkrisen: Nasjonale politikere kranglet om hvem som skulle ta imot færrest antall mennesker på flukt, og noen satte opp grensegjerder for å skyve problemene over på andre land. Resultatet var kaos.

Samtidig viste byene seg som de handlekraftige: For mens statene kjeklet under klimakonferansen, inviterte borgermesteren i København flere hundre borgermestre for å diskutere klima. Sammen fant de en rekke løsninger på hvordan byer kunne bidra til utslippskutt – uten å måtte vente på ministrene som aldri kunne bli enige.

Og under flyktningkrisen så vi at det var byene som tok tak; initiativ som Refugees welcome, frivillige som drev språkopplæring, som innlosjerte flyktningene i sitt eget hjem. Også i Norge sto mange byer klare til å ta imot flere flyktninger enn det nasjonale myndigheter ville at de skulle. 

Borgermestre har ikke den samme muligheten til bare å prate og utsette problemer og beslutninger, sier Barber. Kumlokk skal repareres, bussene kjøre og søppel skal hentes. Det er bare å rulle opp skjorteermene og ta på seg arbeidsbuksa. Borgermestre er pragmatiske problemløsere, og i lokalpolitikken samarbeider partiene. Derfor nyter borgermestre også mer tillit enn nasjonale regjeringer – i USA viser undersøkelser at mens bare 18 prosent har tillit til Kongressen, nyter borgermestre noen steder en tillit på opptil 80 prosent.

– Det er i byen (polis) demokratiet ble skapt, og jeg mener det er i metropolisene vi kan gjenskape demokratiet, skriver Barber.

Sirkelen er altså sluttet, vi vender tilbake til byen som den mest bære-kraftige måten å organisere oss på. Det er Barbers ønske.

By+by+by = gode løsninger. Barbers visjoner i boken er blitt mer enn bare prat; tre år etter at boken kom ut, stiftet han The global Parliament of Mayors. Til nå har 47 borgermestre meldt seg inn. Nord-Delhi, Seoul, Melbourne og Cape Town er noen av de største som er med. Målet i første omgang er å dele ideer. Hvordan belyser dere byen deres? Hvordan jobber dere med integrering av innvandrere? Hvordan kan vi best utnytte teknologi, energi?

Det endelig målet er et globalt parlament av verdens borgermestre med reell makt til å styre seg selv uten å gå veien om nasjonalstater.

Utopisk? Radikalt? Helt ko-ko? Nei, mener Barber, ikke så veldig. For egentlig er det allerede i ferd med å skje. Barber er nemlig slettes ikke alene om å tenke store tanker om byens betydning. Allerede finnes mange nettverk som knytter byer sammen: Citynet, City Protocol, US Conference of Mayors, Mexico Conference of Mayors og Europe Conference of Mayors … og mange flere. For alle er det samarbeid om å finne praktiske løsninger som står høyest på agendaen.

Erik Berg, styreleder i by-organisasjonen Habitat Norge er langt på vei enig:

– By-samarbeid over landegrensene løser allerede ganske mye som stater surrer til. I USA står de store byene opp mot president Trumps proteksjonisme og hans forsøk på å stenge innvandrere og flyktninger ute. De har økonomisk makt til å gjøre dette. Nordkalott-samarbeidet mellom Kirkenes og Murmansk er et annet eksempel.

Berg, som har jobbet en mannsalder med urbaniseringsspørsmål, sier praktiske løsninger på mange samfunns-problemer allerede er desentralisert. Og ifølge Benjamin Barber vil et globalt parlament altså bare formalisere arbeidet som allerede er i gang.

Stavanger er med. En av byene som har kastet seg inn i de internasjonale urbane nettverkene, er Stavanger. Byens ordfører Christine Sagen Helgø ser for seg en fremtid hvor byer har mer makt.

– Nasjonale myndigheter lager rammeverket – men det er i byene politikken skal iverksettes. Det er i byene det bor flest folk, og det er byene som må ta et spesielt ansvar for å håndtere utfordringer knyttet til blant annet klima og demografiske endringer, sier høyreordføreren.

Stavanger er den eneste norske byen som er med i Global Parliament of Mayors og skal være vertsby for årsmøtet i september. Hun mener mange flere byer i Norge burde delta aktivt i de internasjonale by-nettverkene.

– Jeg tror årsaken til at så få norske byer er med, rett og slett er mangel på kunnskap. Det har vært lite oppmerksomhet rundt dette i Norge. Det er synd, for det er mye å hente på å se hvordan andre byer løser sine oppgaver.

Og det er ikke bare The Global Parliament of Mayors Stavanger er med i; Nordic safe cities – et nettverk i regi av Nordisk ministerråd som fokuserer på hvordan byene skal jobbe med sikkerhet blant annet gjennom å forebygge ekstremisme, og Verdens energibyer (World Energy Cities Partnership), som består av 19 energi-hovedsteder som blant andre Houston, Aberdeen og Perth, er to andre.

Ettersom byene vokser, vil mer samarbeid tvinge seg frem, mener ordføreren. Selv har hun blant annet latt seg inspirere av hvordan ordføreren i Cape Town jobber med energiforsyning. Av vennskapsbyen Houston i USA har Stavanger lært mye om omstilling. Et konkret resultat er Norwegian Pumps and pipes som jobber med hvordan teknologi i oljebransjen kan brukes innen medisin.

Og nå vil Stavanger bli med i et EU-samarbeid om hvordan venteskur på bussholdeplasser kan bli smartere – for eksempel ved at de inneholder trådløst nett, mobillader og digitale offentlige tjenester.

Maktsyke og mer byråkrati. Den kjente forfatteren Norman Mailer fikk på 1970-tallet en god idé: I hans forsøk på å bli borgermester i New York City foreslo han at hele byen skulle løsrives fra USA, omtrent som en øy flytende av sted på egen hånd. Slik gikk det ikke, og ikke ble han borgermester heller. For hvor realistisk er egentlig Benjamin Barbers visjon? Å samarbeide om energi og busskur er ikke helt det samme som å styre et land.

Erling Fossen, Norges kanskje mest profilerte urbanist, er tilhenger av Barbers tanker. Men har også innvendinger.

– Foreløpig er det få tegn på at nasjonalstaten svekkes betydelig til fordel for byene. Realismen i Barbers ideer kan diskuteres. Men han må heller ikke forstås bokstavelig når han spekulerer over hva som ville skjedd hvis borgermestre styrte verden. Barber bruker ’mayors’ som personifisering av byens makt. Ideen var å samle sterke politiske krefter i de største byene, forklarer Fossen, som selv ble invitert til stiftelsesmøtet for The Global Parliament of Mayors.

I boken innrømmer Barber selv at de færreste stater nok vil tillate byene deres å flyte av sted på egen hånd. Men Fossen understreker at det er flere konkrete måter å styrke byenes makt på.

– Byene vet hvor skoen trykker og bør få mer makt til å løse sine problemer. Men det motsatte skjer når vi i Norge har et valgsystem som gjør at en person fra Kirkenes er verdt over dobbelt så mye som en person bosatt i Tønsberg når det gjelder sammensetningen på Stortinget.

Av kritikken fremmet mot Barber er blant annet at byene bare vil erstatte ett byråkrati med et annet – og at ikke alle borgermestre vil byen sin så vel som Barbers rosemalte bilde av byens ledere. Likevel, Barber står fast på sin visjon; byer må få mer makt hvis verdens problemer skal løses.

Vi er urbane dyr. Henrik Wergeland mente Christianias innbyggere var blodtørstige tigre som kastet seg over bygdefolk og hverandre. Sigbjørn Obstfelder følte seg fremmedgjort i Oslos gater, han syntes byen var så underlig at han konkluderte med at han var på feil klode. Edvard Munch fikk angst av byen og rømte mot Åsgård-strands bølger for å få male i fred.

Byer har lenge hatt et dårlig rykte, med sitt skitt og svevestøv og gustne menneskemasse most sammen på undergrunner. Trange leiligheter, lange køer og ikke et tre i sikte. Men i 2007 skjedde det noe. Verdens befolkningsfond (UNFPA) lanserte nyheten: For første gang bodde mer enn halvparten av verdens befolkning i byer. Men i stedet for å skrive om urbaniseringens sørgelige sykdommer, snudde de det på hodet. Rapporten fikk navnet: «Unleaching the potential of urban growth». I dag ser både miljøbevegelsen og mange politikere byen som redningen; det er både mer miljøvennlig og lettere å levere tjenester når mennesker bor tett. 

Byen er kanskje ikke vår natur, men den er vår skjebne, skriver Barber. Han mener vi er blitt urbane skapninger, det er ingen vei tilbake. Det er i byen folk bor, elsker, gråter, ber, leker, jobber og dør. Byen er et hjem, helt forskjellig fra nasjonalstaten, som er en abstraksjon, skriver han. Derfor er byen den absolutt mest ideelle måten å organisere seg på.

Benjamin Barber døde 24. april 2017. «If Mayors Ruled the World» (2013) ble derfor den siste boken han skrev. Alle store medier, The New York Times, The Guardian, BBC med flere har diskutert ideene hans. I tillegg til boken som er omtalt her, har han publisert 16 bøker om ulike samfunnstemaer.

Denne saken ble ferdigstilt rett før han gikk bort. Barber ble 77 år gammel.