• Gjør krav på Arktis Flere land gjør krav på Nordpolen (markert med rød prikk) og havområder utenfor grensen på 200 nautiske mil (rød linje). Det røde feltet viser Russlands krav, det grønne feltet Canadas krav, det blå USAs krav, og det skraverte feltet Danmarks krav som er basert på vitenskapelige undersøkelser som har kommet frem til at Lomonosovryggen (det grå feltet) er en naturlig forlengelse av Grønlands kontinentalsokkel. Der de store olje- og gassforekomstene er en av driverne for Russlands politikk i regionen, har USA bannlyst all fremtidig oljeleting eller -utvinning i deler av Arktis og Atlanterhavet. 21. desember, bare en måned før han gikk av som president, vernet Barack Obama enorme havområder mot fremtidig olje- og gassvirksomhet med loven Outer Continental Shelf Lands Act fra 1953. Dersom Donald Trump skal omgjøre avgjørelsen, vil det måtte gå via rettsvesenet. Canada varslet samme dag en tilsvarende stans i all oljeaktivitet i Arktis. Grafikk: MIKKEL JUUL JENSEN/SCIENCE PHOTO LIBRARY

  • Opprustning Siden 2008 har Russland vært gjennom en omfattende militærreform som har gitt en markant økning i den militære tilstede-værelsen i Arktis. Her holder president Putin en modell av det supersoniske bombeflyet Tu-160 ved en flybase nord for Murmansk. Foto: ITAR-TASS/AP/NTB SCANPIX

  • Norsk tilstedeværelse i Arktis Kronprins Haakon og kronprinsesse Mette-Marit studerer et kart over Arktis ved Canadian Museum of Nature i Ottawa i Canada, 7. november 2016.  Norges kontinental-sokkelkrav, som ikke omfatter Nordpolen, ble ferdig behandlet av FNs kontinentalsokkelkommisjoni 2009, og vi ble anbefalt en utvidelse på ca. 250 000 km2. Dette er til nå det eneste kravet i Arktis som er ferdigbehandlet i kommisjonen. Norge hadde mye av sin dokumentasjon klar etter to tiårs forskning på sokkelen i Norskehavet, noe de andre landene må bruke mye ressurser på å fremskaffe. Det er Havrettskonvensjonen fra 1982 som fastslår at krav om kontinentalsokkelens yttergrense skal fremsettes til FN. Kommisjonen er et råd-givende, viten-skapelig organ bestående av 21 eksperter innen geologi, hydrografi og geofysikk – uten juridisk kompetanse. Arbeidet går fortløpende og vil ta mange år. Kommisjonens anbefalinger kan ikke ankes, konflikter må avgjøres landene imellom. Foto: CHRIS WATTIE, REUTERS/NTB SCANPIX

  • Kjølig forhold Den atomdrevne isbryteren «Rossija» er utstyrt med eget helikopter som brukes til rekognosering for å sjekke om isen foran skipet er tynn nok til å bli brutt av skroget, her utenfor Murmansk. Skipet har to atomreaktorer: Én som driver skipet og én i reserve. Atomdrevne isbrytere kan bare operere i kaldt vann som kjøler ned reaktorene. 

  • Fremsatte sitt krav Ekspedisjonsleder Artur Tsjilingarov holder opp et bilde som viser det russiske flagget som ble plantet på havbunnen under Nordpolen i 2007. Foto: ALEXANDER NATRUSKIN/REUTERS/NTB SCANPIX

  • Isen smelter Dette fotografiet av isbreene Buckner og Heim som renner ut i Johan Petersen-fjorden sørøst på Grønland, er tatt for NASA 22. september 2016. Foto: Jeremy HARBECK, NASA GODDARD/AFP/NTB SCANPIX

  • Arktiske ambisjoner Kronprins Frederik av Danmark fører to sledehunder i Qaanaaq, nord på Grønland, etter en fire måneder lang arktisk ekspedisjon over 3500 kilometer gjennom Grønlands tøffeste områder i 2000. Foto: KELD NAVNTOFT, AP/NTB SCANPIX

  • Stormakt på havet Russlands president Vladimir Putin ønsker å fremstå som sterk og vil vise verden og egne velgere at Russland er en stormakt som ikke lar seg herse med. Her er han om bord i ubåten C-Explorer 5 etter et dykk i Finskebukta i Østersjøen i 2013. Foto: ALEKSEY NIKOLSKYI, RIA NOVOSTI/REUTERS/NTB SCANPIX

Maktkampen i Arktis.

Maktkampen i Arktis.

Fra utgave: 2 / februar 2017

I både Norge og Danmark er synet på Russland blitt revidert. Og nå skaper Trump ytterligere usikkerhet om den arktiske regionens fremtid.

Lavintensitet ingen selvfølge. Forblir Arktis et lavspenningsområde? Regionen består av fem svært forskjellige kyststater: USA, Russland, Canada, Danmark og Norge. Inntil nylig har situasjonen vært at Russland, Danmark og Norge har så mange felles interesser i regionen at forholdet fungerer relativt godt – til tross for sterk bekymring for russisk aggresjon og et globalt bunnivå i samarbeidet mellom Putin og Vesten. Ifølge Danmarks tidligere utenriksminister Martin Lidegaard (Radikale Venstre) risikerer vi at situasjonen i Arktis endrer seg svært raskt:

«Til tross for at isen smelter alarmerende raskt, er det fortsatt en god stund til noen for alvor får en sikkerhetspolitisk interesse i å beskytte området bedre. Selv om russerne ruster opp endel og bruker det i retorikken, er det ennå ingen som på alvor er redde og føler at det virkelig brenner der oppe. Enn så lenge. Noen av oss er smertelig klar over at det kan komme til å endre seg svært raskt. Derfor er dagens lavintensitet ingen selvfølge. Hvis den skal fortsette, må det jobbes seriøst for å bevare den.»

Den eneste arktiske stormakt. Et raskt blikk på kartet bekrefter en alvorlig geopolitisk asymmetri mellom Russland, Norge og Kongeriket Danmark (som via Rigsfællesskabet også består av Grønland og Færøyene og derfor regnes som en arktisk kyststat). Russland er 17,1 millioner kvadratkilometer – nesten 50 ganger større enn Norge (Grønland er 2,18 millioner kvadratkilometer). Det er nok heller ikke så mange som er klar over at det faktisk bor i underkant av to millioner russere i den arktiske regionen – i forhold til 57 000 grønlendere, 48 000 færøyinger og 380 000 innbyggere i Nord-Norge.

Fakta

Norges rolle i Natos rakettforsvar.

I 15 år har Norge valgt å stå utenfor Natos rakettforsvar, men Regjering-en vurderer nå om vi kan innta en mer aktiv rolle.

Regjeringen har nedsatt en ekspertgruppe bestående av forskere fra Forsvarets forskn-ingsinstitutt (FFI) og Missile Defence Agency (en etat under USAs forsvarsdepartement, med ansvar for å utvikle rakettforsvaret), som skal komme med en innstilling i løpet av 2017.

Gruppen skal komme frem til hva Norge kan bidra med i Natos rakettforsvar.

Kritikerne mener at rakettskjoldet øker faren for krig. NUPI-forsker Julie Wilhelmsen er blant dem som advarer sterkest mot en norsk deltagelse.

Kilde: Klassekampen

 

Natos artikkel 5

Artikkelen fastslår at et angrep på ett av de 28 medlemslandene er et angrep på hele alliansen og utløser militær støtte fra de andre medlems-landene. Artikkel 5 er bare blitt benyttet én gang, etter terrorangrepene mot USA i 2001.

 

Russlands opprustning i Arktis

Kolahalvøya har hatt stor strategisk betydning for Russland helt siden jernbanen ble etablert til Murmansk i 1916. Etter annen verdenskrig ble området ytterligere styrket, og i 1961 ble de første atomdrevne ubåtene stasjonert der.

I 1990 startet en sterk nedrustning. Den pågikk inntil Russland for noen år siden gikk i gang med å gjenreise sin militære slagkraft. Allerede på begynnelsen av 2000-tallet vedtok Dumaen å øke forsvarsbevilgningene fra cirka 2,6 prosent til 3,5 prosent av BNP, noe som da ble ignorert av presidenten.

Siden har Russland iverksatt et ti år langt moderniseringsprogram for sine militære styrker, og i 2016 utgjorde forsvaret 4,7 prosent av BNP. I 2020 vil oppgraderingen være i mål. Det innebærer en betydelig opprustning av den militære slagkraften i nord:

Nye og langt mer stillegående ubåter (Borej-klasse) i Nordflåten, med hovedhavn i Severomorsk øst for Murmansk, få mil fra norskegrensen. Ubåtene vil ha nye atomvåpen, trolig Bulava-missiler.

Nye og langt mer effektive våpen- og missilsystemer.

To nye arktiske brigader med mer enn 7000 soldater i hver brigade. Den første ble opprettet i Alakurtti, få mil fra grensen til Finland, i januar 2015. Denne trener sammen med Nordflåten og er satt opp for høy mobilitet og for å kunne gjennomføre operasjoner utenfor eget territorium. Russland jobber med å etablere brigade nummer to, på Jamal-halvøya – sørøst for Novaja Semlja.

Opprettelse av en ny Arktisk kommando i den russiske, militære kommandostrukturen.

Kraftig økning i antall baser og flystasjoner i Arktis.

Styrkede logistikkforsyninger til alle russiske baser i Nordområdene.

Kraftig økning i antall og størrelsen på russiske militærøvelser.

Et stort antall nye stridsvogner, marine-fartøyer, kampfly, helikoptre og annet forsvarsmateriell.

I desember 2016 overrasket Russland med å erklære kutt i forsvarsbudsjettet på 26 prosent, noe som tilsvarer 100 milliarder kroner sammenlignet med 2016. Forsvars-andelen av BNP vil i så fall utgjøre 3,3 prosent i 2017, 3 prosent i 2018 og 2,8 prosent i 2019.

Kilde: Aftenposten, Aldrimer.no, Forsvarets forskningsinstitutt (FFI), The Independent Barents Observer.

 

Den enorme russiske kystlinjen inneholder naturressurser som gass, mineraler, fisk og olje. 412 milliarder fat olje finnes på russisk territorium, ifølge US Geological Survey. Det er derfor ikke rart at russisk Arktis har en meget sentral plass i russisk utenriks- og sikkerhetspolitikk, noe som også gjenspeiles i at Russland uten sammenligning er region-ens største militærmakt. Majoriteten av den russiske militære tilstedeværelse befinner seg rundt Kolahalvøya, som ligger ut mot Barentshavet, ved byen Murmansk. Atomdrevne ubåter opererer fra hovedkvarteret for den russiske nordflåte og anses som et viktig forsvar mot et eventuelt angrep fra Vesten. Og siden 2008 har Russland vært gjennom en omfattende militærreform som har gitt en markant økning i den militære tilstedeværelsen i Arktis.

Men russerne er splittet. På den ene siden ønsker de ikke et militært fokus på regionen, og rent økonomisk er det en stor fordel for Russland at Arktis forblir et lavspenningsområde: «Russland ønsker at Arktis skal være en ressursbase for den russiske økonomi, dels via olje- og gassutvinning og dels via den nordlige sjøveien (Nordøstpassasjen, red.anm.). Det er et resultat av at det russiske energidepartementet har laget prognoser for oljefeltene i Sibir som har en langsomt minkende produksjon. Det skal noe til for å erstatte dem. Det er et strategisk valg», forklarer Russland-ekspert Jørgen Staun fra det danske Forsvarsakademiet.

De arktiske naturressursene skal med andre ord bidra til å gjenreise Russland som global stormakt. Russland mangler imidlertid investeringer og teknologi til å utføre kompliserte oljeboringer til sjøs i det utfordrende arktiske klimaet og har derfor en stor interesse i å opprettholde en fredelig og stabil utvikling i Arktis. Sjefen ved Forsvarsakademiet i Danmark, Nils Wang, sier det slik:

«Som land, hvordan ville du tenkt hvis du hadde interesse av å tiltrekke langsiktige investeringer og ønsket å samarbeide med multinasjonale oljeselskaper? Din første tanke ville i hvert fall ikke vært å gå til krig i det området.»

På den annen side er det ikke uten grunn at Russland ruster opp militært i Arktis. Det kan diskuteres om frykten er reell eller ikke, men det gjenspeiler Russlands oppfatning av både USA og Nato som ekspansive, og som reelle trusler mot deres nasjonale sikkerhet.

Når Nato, som følge av Ukraina-krisen ruster opp i Baltikum, noe både Norge og Danmark vil bidra til i 2017, føler Russland seg nødt til å gjøre det samme, og det ligner et klassisk «sikkerhetsdilemma» – med akselererende frykt og militær opprustning på begge sider – som også vil få ringvirkninger i den arktiske regionen. Ifølge Jørgen Staun har Russland økt bevilgningene til Nordflåtens atomstyrke og plassert ut et forsvarssystem med 400 missiler på Kolahalvøya, som kan ramme mål på Baltikum, i Sør-Norge og i Danmark.

Martin Lidegaard er skeptisk til Natos opprustning i Baltikum: «Det synes jeg faktisk ikke er en særlig god idé. Det er ikke Russland som sådan som utgjør en trussel – det er Putins regime. Jeg opplever Putin som en regulær populist og ansvarlig for krigsforbrytelser og også til stor skade for sitt eget folk. Det er ham man gavner hvis man begynner å oppruste, for da får han en unnskyldning til å gjøre det samme – og det øker spenningene.»

Kan fredeligheten bevares? «Norge og Russland har mye mer til felles enn hva som skiller oss. Når vi er uvenner, så er det først og fremst fordi Norge er medlem av Nato og dermed blir et potensielt springbrett for Nato-operasjoner inne i Russland», sier Tormod Heier, oberstløytnant i den norske hær og forsker ved Forsvarets høyskole.

I nord deler Norge en 196 kilometer lang grense med Russland, og Norge har gjennom generasjoner levd i fordragelighet med russerne. Norge og Russland har aldri vært i krig med hverandre til tross for kulturforskjeller og medlemskap i forskjellige forsvarsallianser. Men det er ikke lett å være Russlands lille nabo, og Russland har vært den avgjørende faktor for norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk i årtier. Siden annen verdenskrig har Norge ført en balansepolitikk mellom «avskrekkelse» og «beroligelse», der avskrekkelsen har bestått av Nato-medlemskap og tradisjonelt territorialforsvar, mens beroligelsen har vært myke strategier og tillitskapende tiltak som for eksempel tett dialog, kultur- og utdannelsesutveksling, åpen handel og visumfrihet for beboerne i Barentsregionen.

Til og med etter Ukraina-krisen har Norge stått fast på ønsket om samarbeid og dialog, og på det militære plan har man valgt å opprettholde en «hotline», en direkte telefonlinje mellom det norske forsvarets operative hovedkvarter og den russiske nordflåte. Den gir mulighet for direkte kontakt mellom Norge og Russland, og hensikten er at man skal ta kontakt for å unngå misforståelse hvis noe oppleves som unormalt eller farlig.

Det har vært flere utfordringer i det norskrussiske samarbeidet etter Ukraina-krisen og den russiske mobiliseringen i Arktis. Mistilliten mellom de to naboene har økt betraktelig, og nye trusselvurderinger av Russland foretatt av den norske etterretningstjenesten har medvirket til en politisk dreining mot å avskrekke. Med statsminister Erna Solberg i spissen har Regjeringen lagt om sin forsvarspolitiske strategi. I den nye langtidsplanen for det norske forsvaret, «Kampkraft og bærekraft», som fikk støtte fra fler-tallet på Stortinget i november 2016, har Regjeringen planlagt en markant økning i forsvarsbudsjettet, og Norge lander dermed på et budsjett på ca. 1,5 prosent av BNP årlig. Planen innebærer en prioritering av anskaffelse av nye kampfly, ubåter og overvåkingsfly. Dessuten vil Regjeringen styrke grensevakten, som vokter grensen mot Russland i Nord-Norge, med et jegerkompani.

Byggingen av et grensegjerde langs den norsk-russiske grensen i Storskog (Sør-Varanger) som følge av asylstrømmen over grensen fra Russland til Norge i 2015, er også allerede godt i gang. I mars 2016 fikk den norske etterretningstjenesten to spionskip som skal overvåke Russlands militære oppbygging og økende tilstedeværelse i nordområdene. De nye tiltak-ene legger vekt på systemer med avskrekkende effekt, for eksempel kampfly, ubåter og spesialstyrker – noe som har skapt stor debatt i Norge. De avskrekkende elementene er valgt på bekostning av flere defensive forsvarskapasiteter av mer beroligende karakter, som for eksempel en stor hær, bakkestyrker eller en prioritering av kystvakten.

Den norske regjeringen har også besluttet å knytte seg enda tettere til Nato og amerikanerne. I oktober 2016 ga Regjeringen tillatelse til at 300 amerikanske soldater skal trene på Værnes i Nord-Trøndelag. Beslutningen er gjentatte ganger blitt kraftig kritisert av Russland, og den russiske forsvarspolitikeren Frants Klintsevitsj, som har sittet i det russiske parlamentet for Putins parti siden 1999, antydet i den forbindelse at Norge dermed kan bli mål for russiske atomvåpen.

Men til tross for utviklingen i retning av avskrekkelse, går nordmennene ikke alltid hele veien – nettopp av hensyn til Russland. Norge

har for eksempel så langt ikke vært interessert som russerne er ekstremt aktsomme overfor. Russland er nervøse for at Natos rakettforsvar kommer for nær den russiske kysten ved den isfrie delen av Arktis rundt Nordflåten, som fra et russisk perspektiv gir større risiko for over-raskelsesangrep fra USA og Vesten. Amerikan-erne og Nato hevder fortsatt at rakettforsvaret primært er rettet mot Nord-Korea, Iran og ikke-statlige terrororganisasjoner.

«Vi er nok litt redde for å provosere russerne», sier Heier. Han mener at Norge klarer seg fint bilateralt med Russland fordi Norge har så mange års erfaring med å leve fredsommelig i forholdet – og han mener at Norge på den måten har kunnet vise Nato hvordan et lite land bør opptre overfor en stormakt. At den norske Russland-politikken siden 2007 i større grad har fått en større dreining mot å avskrekke, skyldes ifølge Heier et mer fragmentert Nato, der Norge er blitt usikker på om man i en bilateral krise med Russland kan få oppbakking fra 28 vidt forskjellige medlemsland.

Mange av de andre, sørlige Nato-medlemmene er mer opptatt av IS enn av Russland, og samholdet rundt en felles fiende – Sovjet – er borte. Norge er derfor ikke lenger helt overbevist når det gjelder Russland blir svært nervøs», sier Heier.

En dristig kamp om Nordpolen. I motsetning til Norge, ligger det geografiske Danmark langt fra Russland i Arktis. Men i kraft av det grønlandske territorium har Danmark nesten like store ambisjoner som Russland. Taksøe-rapporten om fremtidens danske utenriks- og sikkerhetspolitikk, som ble bestilt av statsminister Lars Løkke Rasmussen, fra mai 2016 understreker at Danmark anser seg selv som en «arktisk stormakt», og at denne posisjonen skal utnyttes. Derfor var Danmark heller ikke tilbakeholdne 15. desember 2014, da landet sendte sitt enorme krav til FN, på ikke mindre enn 895 541 km2 havbunn under Nordpolen – vel vitende om at kravet ville overlappe det russiske. Det såkalte kontinentalsokkelprosjektet tok 12 år å utarbeide, og den vitenskapelige dokumentasjonen kostet 330 millioner danske kroner.

Danmark anser seg selv som en «arktisk stormakt», og at denne posisjonen skal utnyttes. Derfor var Danmark heller ikke tilbakeholdne 15. desember 2014, da landet sendte sitt enorme krav til FN, på ikke mindre enn 895 541 km2 havbunn under Nordpolen – vel vitende om at kravet ville overlappe det russiske. 

Det har tilsynelatende ikke skremt de danske politikerne. Samme dag som Danmark overleverte sitt krav til FN, uttalte daværende utenriksminister Martin Lidegaard følgende: «Når det er så viktig for Danmark, så er det selvfølgelig fordi det kan hjelpe til med å gjøre Kongeriket Danmark større og dermed også vår stemme i verden større.»

Russland var overrasket over omfanget på det danske kravet, men til nå har de fastholdt en samarbeidende kurs, og retningslinjene som ble fastsatt i forbindelse med Ilulissat-erklæringen i 2008. Her ble de fem arktiske kyststatene enige om å løse eventuelle uoverensstemmelser om territoriale krav på fredelig vis og i tråd med FNs havrettskonvensjon (UNCLOS).

Danmark har imidlertid en utfordring i at det russiske kravet på Nordpolen ble overlevert flere år før det danske, og russerne kan derfor regne med å få en avgjørelse fra FN mange år før Danmark. Hvis både Danmark og Russland får godkjent kravene fra FN, må konflikten løses med bilateral forhandling. Nils Wang er bekymret for tidsaspektet og for at en russisk FN-godkjennelse kan få Russland til å erklære Nordpolen for russisk.

«Kontinentalsokkelspørsmålet vil få hele verdens oppmerksomhet fordi det vil sette Ilulissat-erklæringen på prøve. Kommer russerne virkelig til å håndtere disse spørsmålene i henhold til internasjonal lov? Ingen tviler på at Danmark vil følge reglene, men vil Russland gjøre det?», spør Wang.

På lang sikt kan det bli utfordrende for Danmark. Ifølge Jørgen Staun har landet tatt en risiko ved å involvere seg i en potensiell uenighet med Russland.

«Det kan ta 15 år før det kommer en erklæring fra CLCS (FNs kommisjon for kontinentalsokkelens grenser). Vil verden se ut som den gjør nå, når den tid kommer? Har vi samme respekt for UNCLOS-regimet (FNs havrettskonvensjon)? Det er ikke sikkert så lenge Kina er sterk motstander, og så lenge det går imot deres interesser.

Kina er en økende maktfaktor i det internasjonale systemet, USA er på vei ned, og vi er kanskje i ferd med å få et mer multipolart system. Og valget av Trump som president, kan forsterke tendensen til manglende respekt for internasjonale regler og institusjoner, noe som også kan ramme UNCLOS-regimet›», forklarer Staun.

Hvis forholdet mellom Danmark og Russland er dårlig på det tidspunktet, risikerer Danmark å «ha stilt seg i en posisjon der de har et uavklart territorialt spørsmål med en potensielt revisjonistisk makt i et helt annet system der Vesten er vesentlig svakere og UNCLOS-systemet ikke fungerer», sier Staun. I så fall kan det danske kravet på Nordpolen bli langt mer kostbart enn de 330 millioner kroner som gikk til å samle inn vitenskapelige data.

I motsetning til Norge har Danmark et klart ønske om å delta i Natos europeiske rakettforsvar.

I motsetning til Norge har Danmark et klart ønske om å delta i Natos europeiske rakettforsvar, og det er vel ingen stor overraskelse, siden Danmark som «den flinkeste gutten i klassen», er et av landene som har bidratt mest til Natos internasjonale operasjoner de siste 15 årene. Danmarks ønske resulterte våren 2015 i svært skarpe advarsler fra den russiske ambassadøren i Danmark, Mikhail Vanin. Ifølge ham kan det føre til at Danmark blir en del av trusselen mot Russland, og at danske krigsskip blir mål for russiske atommissiler. Forholdet mellom Russland og Danmark kan bli mindre fredelig og ta skade. Joachim Finkielman ved det fors-varspolitiske kontor i det danske forsvarsdepartementet forklarer at deltagelsen i rakettforsvaret har vært viktig for Danmark, og at « ... vi gjennom en årrekke er blitt spurt om det fra Nato og amerikanere». Han understreker: «Vårt ønske har ikke noe med Russland å gjøre. Det er bare relatert til vår status i Nato.»

Både Taksøe-rapporten og Forsvarets etterretningstjenestes risikovurdering fra 2015 fremhever at Russland er blitt en sikkerhetspolitisk utfordring for Vesten og Danmark – altså den samme konklusjon som Norg-es. Og den russiske militæropprustningen i Arktis ses på med stor skepsis.

Likevel har Danmark inntil videre ikke prioritert flere ressurser til militært forsvar i Arktis.

Prioriteringen uttrykker en generell tendens i det danske forsvaret de siste 15 årene, da fokuset har vært på nisjer og internasjonale Nato-operasjoner. Danmark har ikke prioritert tradisjonelt territorialforsvar og har i motsetning til både Norge og Russland, ingen ubåter. Danmark står derfor forholdsvis svakt på det konvensjonelle området – de forsvarspolitiske øyne har nemlig vært rettet mot spesialiserte oppdrag langt unna de danske landegrensene, som Afghanistan, Irak og Libya.

Operasjonene har presset det danske militærets kapasitet uten at budsjettene har økt. Danmark er det eneste landet i Østersjø-regionen som ikke har økt sitt forsvarsbudsjett de siste fem årene, og ligger derfor med et forsvarsbudsjett på ca. 1 prosent av BNP, langt under Natos minimumsmål på 2 prosent.

Siden de geopolitiske realiteter har endret seg, og siden verdenssamfunnet er i ferd med å vende tilbake til gamle spilleregler, kan også de danske prioritering-ene komme til å endre seg. Taksøe-rapporten fra mai 2016 skriver følgende om Nato: «Mens det i de senere år har vært spesielt fokus på krisestyring utenfor Natos territorium og økende interesse for partnerskap, er det med Russlands aggresjon kommet et nytt fokus på det kollektive forsvar og på å avskrekke.»

Allerede dagen etter Donald Trumps seier i presidentvalget lovte Lars Løkke Rasmussen sin amerikanske allierte at den danske regjeringen vil øke forsvarsbudsjettet og utgiftene til militær og nasjonal sikkerhet.

Verre enn kald krig. Mange politiske analytikere og kommentatorer sammenligner dagens sikkerhetspolitiske situasjon med motsetningene mellom Vesten og Sovjet under den kalde krigen, men ifølge Tormod Heier lever vi mye farligere nå. Under den kalde krigen var det en gjensidig respekt for det som var Sovjets interessesfære og det som var vestlig interessesfære. Frykten for en altutslettende atomkrig og en tredje verdenskrig var så stor at politikerne selv la bånd på seg. De ville ikke risikere at en liten hendelse skulle eskalere til noe forferdelig stort.

«I dag har vi ikke denne symmet-riske likevekten mellom to stormakter. Du har et Russland som nærmest er en økonomisk dverg med BNP på størrelse med Spania, og som er svak på alle områder bortsett fra det militære. Samtidig har du et kjempestort vestlig sikkerhetsfellesskap som består av 40 prosent av verdens militære utgifter, og som er dominerende på alle tenkelige områder. Du har ikke maktbalansen, og du har ikke gjensidig respekt», forklarer Heier.

Vesten ser på Russlands idé om interessesfærer som gammeldags. Dessuten har man en generasjon politikere i Vest-Europa som de siste 15–20 år er blitt vant til å bruke militær makt som en del av deres utenrikspolitikk, for eksempel på Balkan og i Afghanistan, Irak, Libya, Mali og Syria. Man har fått et mye mer anvend-elig militærapparat enn det man hadde under den kalde krigen, da det var vernepliktige sivilister, som måtte bruke lang tid på å mobilisere. I dag benytter vi oss av profesjonelle soldater som kan sendes ut til hele verden på kort varsel.»

Heier oppsummerer: «Dagens konflikter er ikke av en slik art at man er redd for en tredje verdenskrig, men det er mange småkonflikter – og da senkes også terskelen for å respektere motpartens krav. Da er det lettere å presse et svakt Russland opp i et hjørne der det å bruke makt – sett med russiske øyne – blir det minst dårlige alternativ. For hvis befolkningen i Russland ser at Putin gir etter for Vesten og lar seg ydmyke i internasjonal politikk, vil den svært raskt kreve hans avsettelse.»

«Derfor er det viktig for ham å fremstå sterk, ikke miste ansikt i internasjonal politikk og vise befolkningen at han står for russiske interesser, og at Russland er en stormakt som ikke lar seg herse med. Derfor spiller Putin så ofte det militære kortet, fordi det nesten er det eneste kortet han har – og spesielt atomstyrkene.»

I ytterste konsekvens risikerer vi at et lite land som Norge eller Danmark blir tvunget til selv å eskalere en krise – nettopp for å fange USAs og Natos oppmerksomhet.

Vi risikerer med andre ord at vi får flere små kriser som ender i militær konflikt, og da kan små stater være spesielt utsatte. For når er krisen stor nok til at Nato iverksetter artikkel 5? I ytterste konsekvens risikerer vi at et lite land som Norge eller Danmark blir tvunget til selv å eskalere en krise – nettopp for å fange USAs og Natos oppmerksomhet.

Putin, Trump og de små stater. Nato og den transatlantiske alliansen er to fundamentale blokker i både dansk og norsk sikkerhetspolitikk. Derfor er det ikke tilfeldig at både Lars Røkke Rasmussen og Erna Solberg raskt understreket det historisk gode samarbeidet landene har hatt med USA, etter at Trump ble utropt som vinner av presidentvalget. De hadde rett og slett ikke noe annet valg.

Når geopolitiske realiteter igjen er blitt dominerende, og både Norge og Danmark er blitt offer for russiske atomtrusler de siste par årene, kan Løkke Rasmussen og Solberg ikke gjøre annet enn å legge skjebnen i Trumps hender og i Natos sikkerhetsnett. Og de blir også nødt til å øke forsvarsbudsjettene.

Det skapte nemlig stor uro i Europa da Trump uttalte at det er urimelig å «starte tredje verdenskrig» mot Russland for å leve opp til artikkel 5 og vise solidaritet med en alliert som ikke selv lever opp til Natos anbefalinger om et forsvarsbudsjett på minimum 2 prosent av BNP.

Kan Trump innlede et mer pragmatisk og stabiliserende samarbeid med Putin? Kanskje kan realistiske forventninger til Russland dempe spenningene. Men ifølge Jørgen Staun er det ikke nødvendigvis så greit.

«Den gode kjemien mellom Putin og Trump er ingen garanti for at deres staters interesser sammenfaller. Det så vi senest under George W. Bush. Russernes håp – og mulige begeistring for Trump – ligger heller i effekten av splittelse internt i EU og Nato, som valget av Trump kanskje kan medføre», sier han. Samtidig kan små stater som Danmark og Norge ende med å bli glemt og klemt i stormaktenes interessespill. Hva vil skje hvis Norge eller Danmark havner i en bilateral konflikt med Russland, som amerikanerne ikke ser egeninteresse i å involvere seg i?

Det er og blir i hvert fall ikke en god idé å fremstå som svak, fordi det eneste språk Putin forstår, er maktspråk, mener Martin Lidegaard.

«Russerne er noen tøffe hunder. Når det handler om politikk, er man nødt til å ha en rimelig fast hånd, hvis man overhodet vil ha en hånd igjen når man er ferdig med å forhandle», sier han.

Og i Arktis er fremtiden blitt mer usikker.

«Det er vanskelig å vurdere hva valget av Trump får av betydning for forholdet mellom USA og Russland og følgelig også når det gjelder Arktis», konstaterer Lidegaard.

«Før hadde vi én fullstendig uforutsigbar aktør, i Putin, nå har vi to.»

 

Om artikkelforfatteren: Edith Lauglo Endsjø (f. 1983) er utdannet statsviter fra Københavns Universitet og er tidligere sjefredaktør for det danske politiske nyhetsmagasinet Ræson, der hun i dag er ansvarlig for Arktis-dekningen.