• Foto: GETTY IMAGES/ISTOCKPHOTO

Det tilpasningsdyktige mennesket.

Det tilpasningsdyktige mennesket.

Fra utgave: 9 / september 2020

2020 ble året hvor vi måtte endre vaner og livsførsel nærmest over natten. Men evnen til tilpasning er en av menneskets store styrker.

Evolusjonært fortrinn. Håndhilsing er erstattet av en slags keitete albue-dans. Å reise til utlandet blir sett på som usolidarisk risikosport. Vi stiller oss lydig opp bak streker med en meters mellomrom når vi venter på tur for å betale i butikken.

På kort tid har vi forandret adferden vår. I kampen mot koronaviruset har vi tilpasset oss en hverdag med sosial distanse og mye mindre frihet til å gjøre som vi vil.

Heldigvis er mennesket skapt for å takle endringer. Rent fysisk kan vi se dette ved at vi har to store frontallapper i hjernen vår.

– Denne delen av hjernen gjør at vi klarer bedre enn alle andre dyr å forholde oss til kompleks informasjon, å tilpasse oss erfaringer fra en situasjon, og bruke det i situasjoner som ligner. Vi kan planlegge for fremtiden, vi har evnen til å strukturere oss, og vi klarer å stå i krevende situasjoner nå fordi vi forstår at det er lurt på sikt, sier Marianne Løvstad. Hun er fagsjef i psykologi og spesialist i nevropsykologi ved Sunnaas sykehus, og professor II ved Psykologisk institutt Universitetet i Oslo.

Når myndighetene ber oss godta inngripende tiltak i eget liv for å hindre at mange blir syke, så hjelper det at vi har evnen til metakognisjon. Det betyr at vi kan reflektere abstrakt om vår egen eksistens.

– Vi har en hjerne som klarer å ta store perspektiver og for eksempel tenke «det er ikke jeg som har det verst», eller «det kommer til å bli bedre enn det er nå hvis vi bare opptrer klokt», forklarer Løvstad.

Dessuten er vi mennesker flinke til å lære oss regler, et trekk som er synlig allerede i småbarnsalderen.

– Bare se på fire–femåringer, som elsker regelleker, sier professor i psykologi ved NTNU, Leif Edward Ottesen Kennair.

Kennair beskriver menneskets tilpasningsevne som et av våre evolusjonære fortrinn. Historisk sett er denne egenskapen kanskje den viktigste årsaken til at mennesket har klart å befolke nesten alle deler av verden.

– Vår tilpasningsdyktighet er preget av vår evne til å finne teknologiske løsninger og dermed tilpasse oss de fleste forhold og overkomme ulike utfordringer vi møter på vår vei, sier Kennair.

Ultrasosiale mennesker. Du husker kanskje de digitale quiz-kveldene og den nesten frenetiske fredagspilsingen foran skjermen de første ukene etter 12. mars?

– Da kom vår naturlige tilpasningsevne til syne ved at vi faktisk kontaktet flere mennesker enn vi vanligvis ville gjort, inkludert mer perifere bekjentskaper, sier Kennair.

Mennesket er nemlig en ultrasosial art som trenger å høre til i et fellesskap. Når vi ikke lenger kunne streife borti folk i hverdagen, så fikk vi et voldsomt behov for å sikre sosiale relasjoner digitalt.

Kennair understreker at det er grenser for menneskets tilpasningsdyktighet. Han tror ensomhet og mangel på fysisk kontakt vil øke mengden av psykisk lidelse i etterdønningen av koronaperioden.

– Vi kan gjerne overleve, men vi trives ikke med mindre sosial kontakt, sier Kennair.

 

Instinktiv hamstring. Da vi rensket butikkene for varer som gjær, mel og toalettpapir, var det også urgamle instinkter som kom til syne. Vi fryktet at vi måtte holde oss isolert over lang tid, og at butikkene ville gå tomme for det vi definerte som livsviktige ressurser.

– Dette er sånn vi har overlevd. Vi er etterkommere etter folk som visste at de måtte sikre seg nok ressurser til å holde seg i live, sier Kennair.

Årtusener med tilpasning. Lege og førsteamanuensis Erik Sveberg Dietrichs har skrevet bok om menneskets evne til å tilpasse seg barske naturforhold.

– Da mennesket flyttet nordover på kloden, lærte vi oss å skaffe næring fra reinsdyrflokkene og gjennom kystfiske, og vi forsto at vi måtte kle oss riktig for å overleve i kulden, forteller Dietrichs.

Han nevner starten av 1800-tallet som en krevende tid hvor nordmenn ble tvunget til å tenke nytt for å klare seg. Blokaden av norskekysten under Napoleonskrigene ga kornmangel, og vulkanutbrudd i Indonesia førte til at temperaturen sank. 1816 ble kalt året uten sommer, og livsviktige avlinger gikk tapt.

– Det var hungersnød i flere år. Da måtte vi tilpasse oss ved å spise uvanlige ting. Mose og bark i brødet var ikke særlig næringsrikt, og neppe spesielt godt, men det hjalp mot sulten, sier Dietrichs. 

Han legger til at i dag må mennesket tilpasse seg klimaendringene.

– Flere kulturer har taklet varmen ved å bygge jordhus i hulrom under bakken. Et eksempel er byen Matmata i Sahara-ørkenen sør i Tunisia. Her er husene konstruert ved at man har gravd store hull rett nedover i bakken. I veggen som omgir hullet, graves huler som kan innredes til boliger med god beskyttelse fra den stekende solen. Samtidig utnyttes den relative kulden i jorden flere meter under ørkensanden, forteller Dietrichs.

 

 

Når livet blir et mareritt. Mennesket kan altså tilpasse seg ulike miljøer, og vi evner å forstå hvorfor vi ikke kan klemme hverandre under en pandemi, selv om det strider imot vår naturlige flokkadferd.

Men hvordan er det når virkeligheten plutselig blir verre enn en skrekkfilm?

Under andre verdenskrig, forrige gang verden var i kollektiv krise, overlevde noen de mest avsindige grusomheter. I krigsområder i dag lever folk i overhengende livsfare. Andre må venne seg til et liv i konstant frykt for forfølgelse fordi de våger å kritisere hvordan myndighetene styrer landet. 

Noen kommer seg gjennom årevis på isolatcelle, eller lange perioder med tortur.

Er det egentlig mulig å tilpasse seg noe slikt?

– Først ventet jeg i hvert sekund på at jeg kunne dø. Men etter de første seks månedene i fengsel, så begynte jeg å akseptere at det var her jeg skulle være. Dette var mitt nye liv. Jeg ventet ikke lenger på at noe magisk skulle komme og ta meg ut derfra, forteller syriske Omar Alshogre (25).

Da han var 17 år, i november 2012, ble han pågrepet av den syriske sikkerhetstjenesten. Alshogre hadde kun deltatt på fredelige demonstrasjoner mot regimet, men nå ble tenåringsgutten torturert til å tilstå drap han ikke hadde begått.

I tre år ble han holdt uskyldig fengslet under forferdelige forhold, inkludert ti måneder i det beryktede Saydnaya-fengselet. Tortur og drap var hverdagskost.

– Jeg hadde ikke noe valg. Enten dør du, eller så tilpasser du deg. For å overleve, så holdt det ikke bare å akseptere situasjonen, jeg måtte begynne å like å være der. Fengselet måtte bli en plass jeg kunne få noe ut av. Jeg måtte se muligheter, og jeg oppdaget at jeg kunne lære mye av menneskene rundt meg, sier Alshogre.

 

Torturoverlever I tre år ble syriske Omar Alshogre (25) holdt uskyldig fengslet under forferdelige forhold.  I dag bor han i Stockholm og jobber for organisasjonen Syrian Emergency Task Force. Selv beskriver Omar bildet av seg slik: «Det beskriver meg i fengsel og i dag, og at det går ikke an å glemme, men det går an å ha det bra likevel!». Foto: SOKOL VJERDHA

 

Normalt å takle traumer. Marianne Løvstad ser det hver dag i jobben på Sunnaas sykehus, Norges største spesialsykehus innen fysikalsk medisin og rehabilitering: Det finnes nesten ikke grenser for hva slags traumer mennesker kan klare å komme seg gjennom.

– Det slående i rehabilitering er hvor utrolig mye mennesker klarer å håndtere. Mennesket har en enorm kapasitet til å tilpasse seg endring. Nesten hver dag treffer jeg folk som er eksempler på dette, sier Løvstad.

Det trenger ikke være krig og konflikt som gjør at et trygt liv forandres på et øyeblikk. En isklump kan falle ned fra taket og treffe hodet ditt. En glatt veibane gjør at du mister kontrollen over bilen. Én enkelt hendelse, som endrer kropp og funksjonsevne, men som mange klarer å leve godt med likevel.

På fagspråket kalles det resiliens, evnen til å reise seg igjen når livet byr på motgang.

– Resiliensforskning viser at det faktisk er helt normalt å komme seg igjen etter dramatiske hendelser. Men det betyr ikke at man ikke har reaksjoner på det man har opplevd, eller at man ikke kan ha det vondt, understreker Løvstad.

Sosiale nettverk kan være avgjørende for vår evne til å tilpasse oss nye livssituasjoner.  

– Vi vet fra vår forskning at tilgang på støttende sosiale relasjoner er viktig uansett hva som har skjedd, sier Løvstad.

For Omar Alshogre var det samholdet med de andre fangene som gjorde at han holdt ut.

– Det sosiale er kjempeviktig. Du må ha en trygg base, noen som tar vare på deg. Ellers klarer du ikke sånne situasjoner. Det er også viktig å ha noen å bry seg om, og å føle at man har et ansvar, sier Alshogre.

En gang fetteren hans var for dårlig til å gå på toalettet selv, så bar tuberkuløse Alshogre ham. Veien dit var kort, men man risikerte å bli drept. Hver bevegelse var risikabel. Alshogre forteller at da begge kom tilbake i live, så var det like før de andre på den overfylte cellen klappet av glede.

– Det var så viktig å vise at selv i denne onde verdenen i fengselet, med tortur, hat og lidelse, så fantes det fremdeles noen som brydde seg. Det ga motivasjon og håp til en hel celle. Og det var moti-vasjon for meg å se resultater, at det nyttet å gjøre en innsats, forteller Alshogre.

I dag bor han i Stockholm og jobber for den Washington D.C.-baserte organisasjonen Syrian Emergency Task Force. Han er også en populær foredragsholder, og 15. september skal han møte kong Carl Gustaf for å motta stipendet Kompass-rosen for sitt «verdibaserte lederskap basert på stort mot og omtanke».

– For meg er dette den perfekte måten å si takk på til min svenske mamma Eva og resten av familien som ga meg et hjem da jeg kom til Sverige, sier Alshogre.

Koronapandemien førte til at han måtte tilbringe to måneder i lockdown hos det han kaller sin amerikanske familie i Philadelphia.

– Det var en perfekt mulighet for å lære dem enda bedre å kjenne. Jeg hadde jobbet veldig mye, og så kom covid-19 og ga meg ferie, ler Alshogre. – Om vi aksepterer at koronasituasjonen vil vare lenge, så blir det lettere for oss å finne gode løsninger.

– Dersom covid-19 blir en naturlig del av hver-dagen vår, så vil det ikke lenger føles som det tar så stor plass, sier Alshogre. Han mener pandemien er en bra leksjon i krisehåndtering.

– Husk at jo tøffere opplevelser man går gjennom, jo mer resilient blir man, sier Alshogre. 

Individuelle variasjoner. Marianne Løvstad minner om at vi mennesker har ulike forutsetninger for å takle livskriser, inkludert store samfunnsmessige endringer som koronapandemien. 

– Vi er opptatt av rammebetingelser når det kommer til pasientene våre. Hvordan ser livet ut for øvrig, hvis man ser bort ifra skaden og sykdommen. Hvilke stabiliserende faktorer har du i livet ditt, og hva slags forhold har du til menneskene rundt deg, sier Løvstad.

– Både når det kommer til tidligere og andre pågående livspåkjenninger, spiller personlighetsstil og tilgang på menneskelig støtte en viktig rolle. Derfor reagerer folk også så ulikt når livet er vanskelig. Det må vi ha respekt for, sier Løvstad.