• Nyvunnet frihet Familie på vei til ferie på Folkestadbygda ved Volda i etterkrigstiden, juli 1948. Bagasjen var for det meste pakket i pappkartonger. En svært tidlig utgave av en bærbar radio var også med. Den lille jenta bærer sin egen potte som er bundet fast på ryggsekken hennes. Foto: NTB SCANPIX

  • Moderne hjelpemidler Ukebladet Aktuell demonstrerte i 1957 nytt campingutstyr, som sammenleggbart camping-bord og en moderne variant av fluktstolen. Foto: KAARE NYMARK, AKTUELL/NTB SCANPIX

  • Omsorg for de unge «Vi krever fire ukers ferie for ungdom under 20 år» lød teksten på en av parolene i 1. mai-toget på Karl Johans gate i 1950. Foto: NTB SCANPIX

  • Camping på Huk Her en glad familie på fem medlemmer, mor, far og tre jenter, som ferierer i en campingvogn, 12. juni 1953. Middagen er unnagjort, og jentene tar oppvasken ute i det fri, mens mor strikker i fluktstolen. Foto: JAN STAGE/NTB SCANPIX

Feriefolket.

Feriefolket.

Fra utgave: 7 / juli 2018

Det sies at nordmenn tar ferien og fritiden like alvorlig som arbeidet. Men hvordan ble vi egentlig verdensmestere i ferie?

Ferie etter forskriftene. Under overskriften «Nordmenn er ferieekstremister» kunne man i vinter lese en sak på Forskning.no hvor det kom frem at 82 prosent av oss oppfordres av sjefen til å ta ut all den ferien vi har krav på. Tallene kom fra en årlig undersøkelse om ferievaner i forskjellige land.

Men selv om Norge er verdensrekordholder i ferieoppmuntring, føler visstnok halvparten av oss at vi ikke får nok ut av ferien og ønsker derfor å feriere enda litt til. Vår relative velstand er åpenbart en av grunnene til dette, men det finnes også historiske forklaringer på hvorfor det er typisk norsk å være god til å ta ferie.

Propaganda for fritidskultur. Når vi skriver 2018, tar mange norske arbeidstagere de fem ferieukene de har til rådig-het for gitt, men slik har det ikke alltid vært. I 1890 klarte typografene i Oslo å forhandle seg frem til tre dagers ferie med lønn, som de første i landet. I løpet av de neste tiårene fulgte flere etter, og på 1930-tallet hadde de aller fleste norske arbeidere oppnådd to ukers ferie med lønn hvert år.

På 1930-tallet hadde de aller fleste norske arbeidere oppnådd to ukers ferie med lønn hvert år.

Blant arbeiderbevegelsens ledende skikkelser representerte faktisk den nyvunne ferien også en slags fare for samfunnet. For hva skulle all denne frie tiden brukes til, og hvordan kunne arbeiderne ledes mot en konstruktiv bruk av ferien?

Noen fryktet nemlig at de skulle bruke den på drikking og pengespill under byens forurensede himmel, noe man mente ville føre til dårlig helse, lavere moral og dermed en mindre produktiv arbeidsstokk. Det ville jo være langt bedre, både for den enkelte og for samfunnet som helhet, dersom den ferierende arbeider og hans familie holdt seg aktive med svømming i skjærgårdens sunne bris.

Men det var få lønnstagere som hadde en hytte å reise til. Regjeringen opprettet derfor Statens Ferieråd i 1939, som blant annet skulle formidle økonomisk støtte til ideelle reiseorganisasjoner. LO grunnla deretter en slik organisasjon for sine medlemmer. Denne skulle drive opplysningsarbeid rundt feriesaken og legge til rette for det man mente var en korrekt bruk av ferien. Inspirert av tilsvarende tiltak i de andre nordiske landene ble dermed Ferie- og fritidsorganisasjonen Norsk Folkeferie stiftet. Arne Johnsen fra Arbeidernes Opplysningsforbund ble valgt som daglig leder.

I formålsparagrafen het det at man skulle «fremme alle tiltak som tar sikte på en god og verdifull utnytting av ferien og fritida for det brede lag av folket». Dette skulle gjøres gjennom å «drive propaganda for fritidskultur og feriesaka», samt at man skulle «arbeide for billige reiser og ferieopphold».

Vil du fare, bør du spare. Det gikk ikke spesielt bra for Folkeferie i de første etterkrigsårene, men i takt med velstands-økningen ble det fart på butikken utover 1950-tallet. Under slagordet «Fra slit i yrke til sol og styrke» ble det iverksatt flere tiltak for å kultivere den ferierende nordmann: Egne ferietilbud for husmødre og barn; utleie av telt; oppkjøp og utbygging av både campingplasser, badeanstalter, hyttefelt, hoteller og pensjonater.

Spesielt populære ble Folkeferies årlige bussreiser som ble lansert under parolen «Se Norge!»

Sommeren 1949 gikk reisen til Dalen i Telemark og videre over Haukelifjell til Bykle Hotell hvor man fristet med «anledning til fine fjellturer». Et syvdagers all inclusive-opplegg, til den nette pris av 215 kroner pr. person. Noe som i dag ville tilsvart rundt 4000 kroner.

Men for de aller fleste arbeidstagere måtte det allikevel sparing til for å få råd til en slik ferie. NF la til rette for dette gjennom et samarbeid med Postsparebanken. Under slagordet «Vil du fare, bør du spare» reiste de rundt på arbeidsplasser og solgte en type frimerker som man kunne lime inn i Feriespareboken. Når ferien nærmet seg, kunne man booke en plass på et av NFs reiseopplegg med disse frimerkene.

Folkeoppdragere og dulting. Norsk Folkeferie ønsket altså å opplyse nordmenn om en verdifull utnytting av ferien og tilby dem fasiliteter for dens utøvelse. I dag fremstår kanskje et slikt forsøk på styring av feriebruk som litt spesielt. Så hvordan kan vi forstå denne praksisen?

Idéhistoriker Rune Slagstad har i sin bok «De nasjonale strateger» (1998) kalt de dominerende politikerne i etterkrigstiden for «statsoppdragere». De fleste kjenner jo godt til uttrykket «de som bygde landet», men vi kan også snakke om «de som oppdro folket». Prominente politikere gjennomførte omfattende reformer i både helsevesenet og idretten.

Helsedirektør Karl Evang var for eksempel svært opptatt av det utvidede helsebegrepet av 1946 fra WHO, som proklamerte at «helse er en tilstand av fullstendig fysisk, mental og sosial velvære». Rolf Hofmos brennende engasjement når det kom til utbygging av idrettsanlegg selv i grisgrendte strøk, gikk hånd i hånd med Evangs sosialmedisinske filosofi, og det samme kan man si om Arne Johnsen og Norsk Folkeferie.

For statsoppdragerne besto ikke myndighetenes oppgave kun av å verne om innbyggernes sikkerhet og retten til eiendom, de skulle også gjøre livet verdt å leve for alle nordmenn. 

For statsoppdragerne besto ikke myndighetenes oppgave kun av å verne om innbyggernes sikkerhet og retten til eiendom, de skulle også gjøre livet verdt å leve for alle nordmenn. I en pamflett fra Folkeferie med tittelen Demokratisk reiseliv, signert Arne Johnsen, kom dette synet eksplisitt frem: «(…) en ting er imidlertid å oppnå dette med ferieretten, en annen ting er at ferietiden blir utnyttet på en slik måte at den kommer det enkelte individ fullt ut til nytte, både fra et helsemessig og sosialt synspunkt».

Ifølge den franske filosofen Michel Foucault har man i vestlige samfunn etablert en rekke sannhetsparadigmer, basert på moderne vitenskap, som definerer hva som er normal, sunn og god oppførsel på de fleste av livets arenaer. Samfunnets individer får gjennom slike diskurser en opplæring i det man nærmest kan kalle livsførsel i samfunnsnyttens tjeneste. Ikke i den forstand at vi tvinges til å spise sunt, slutte å røyke eller ta ut feriedagene våre, men at vi oppmuntres til å gjøre det. Begrepet governmentality brukes ofte i akademia som en samlebetegnelse på disse teoriene, og i dag kommer dette eksempelvis til uttrykk gjennom det som kalles for nudging, eller dulting på norsk. Dette defineres gjerne som små uformelle virkemidler som tas i bruk for å påvirke adferd i riktig retning. Poenget med det hele er at man skal gjøre det lett for borgerne å ta gode valg slik at det etter en stund faller seg helt naturlig for oss å gå for «det riktige» alternativet.

Det arbeidet med å kultivere den ferierende nordmann som Norsk Folkeferie drev med – i form av at de la til rette for det de mente var en korrekt bruk av ferien – kan altså forstås som en slags dulting anno 1950-tallet.

Bare vært hjemme i ferien? Men når nordmenn etter hvert fikk enda bedre råd, og stadig flere ble reisevante, var det ikke lenger behov for Norsk Folkeferie. I 1985 opphørte reisebyråvirksomheten, og i 2012 la man ned hele organisasjonen.

Flyselskapene kappes om å tilby oss billige feriereiser, og ifølge SSB ble det bygget flere private fritidsboliger enn eneboliger i Norge i 2017.

I dag er det flyselskapene som kappes om å tilby oss billige feriereiser, og ifølge SSB ble det bygget flere private fritidsboliger enn eneboliger i Norge i 2017. Vi nærmer oss dermed en halv million hytter her til lands. Ergo er det ikke lenger behov for en organisasjon som skal drive «propaganda for fritidskultur og feriesaka». Denne jobben gjør vi i grunn selv via de feriebildene vi poster på sosiale medier.

Fritiden trekkes jo ofte frem som en av suksessfaktorene i den såkalt nordiske modellen. Den finske tenketanken EVA hev-det i 2007 at «innbyggerne i de nordiske landene tar fritiden sin like alvorlig som arbeidet», og den undersøkelsen vi hørte om innledningsvis peker i samme retning. Den viste nemlig at rundt 20 prosent av arbeidstagerne i Japan går med skyldfølelse overfor arbeidsgiver i ferien, mens blant de norske respondentene var det ikke én eneste som pakket dårlig samvittighet med seg i kofferten til Mandal eller Mallorca.

Man skal være forsiktig med å trekke for vidløftige konklusjoner av slike undersøkelser, men dersom vi setter det på spissen, kan vi nesten si at nordmenn får skyldfølelse av å feriere for dårlig. Det klassiske ferieutsagnet «jeg har bare vært hjemme i ferien», vitner om dette. Trykket ligger gjerne på ordet «bare», noe som jo antyder at vedkommende bærer på dårlig samvittighet.

Kanskje er det fordi hun føler at hun ikke har utnyttet ferien «fullt ut fra et helsemessig og sosialt synspunkt»?

 

Om artikkelforfatteren: Magnus Helgerud er idéhistoriker og forfatter, og er aktuell med boken «Si meg hvor du reiser, og jeg skal si deg hvem du er» (Aschehoug, 2018).

Kilder: Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek Historien om Norsk Folkeferie (Thor Viksveen 2016)