• År 2000? Den franske kunstneren Villemard designet rundt 1910 en serie postkort med tittelen «Visjoner for år 2000». Noen av hans visjoner må man kunne si har slått til, andre ikke: Blomsterfestival med flyvende biler, redning til sjøs, automatisk læring i skolen og en helautomatisk skredder. Illustrasjoner: VILLEMARD, FRANKRIKES NASJONALBIBLIOTEK

  • Rydder opp i fremtiden Den 21. oktober 2015 er det allerede blitt fremtiden som skuespilleren Michael J. Fox besøker i 80-tallsfilmen «Tilbake til fremtiden II». Her reiser hovedpersonen Marty til sin egen sønns samtid, for å rydde opp i ting sønnen gjør feil. I denne fremtiden møter han både videotelefoner, video-briller og «foryngelsesklinikker» – som jo finnes i dag – men fremtidsvisjonen «bommer» på flyvende biler, selvtørkende klær og muligheten til å bestille morgendagens vær. Hoverboard – svevebrett – kom aldri lenger enn til ulike prototyper. Nike har lansert skoen i forbindelse med at 2015 er året da disse blir presentert som gjeldende mote i filmen. Foto: NTB SCANPIX

  • Fremtidsvisjoner Hoverboard – svevebrett – kom aldri lenger enn til ulike prototyper. Nike har lansert skoen i forbindelse med at 2015 er året da disse blir presentert som gjeldende mote i filmen. Foto: NTB SCANPIX

  • Fremtidens luftfart I 1926 dro Roald Amundsen og Ellsworth ut på en ny Nordpolen-ferd med luftskipet «Norge». Her i Ny-Ålesund på Svalbard. Den gang så mange på luftskip som fremtidens luftfart. Foto: NTB SCANPIX

  • Foto: ISTOCK/GETTY IMAGES

Fremtiden sett fra fortiden.

Fremtiden sett fra fortiden.

Fra utgave: 3 / mars 2015

Hva vi tror om fremtiden avhenger av når vi lever. På 1950-tallet trodde vi at vi skulle kolonisere universet, men på 1970-tallet var vi mer redd for å måtte bo i huler igjen. Som regel projiserer vi samtiden fremover, men vi glemmer den uventede «X-faktoren». 

Fremtiden var bedre før. På 1920-tallet trodde vi at alle i fremtiden kom til å bo i grønne, fredelige mega-metropoler og fly fra skyskraper til skyskraper uten å jobbe oss ihjel lenger. På 1950- og 60-tallet skulle vi reise til Jupiter og Mars og kolonisere verdensrommet. Men så kom «Katastrofen» inn – og fremtiden var å gå tilbake til steinalderen på en knapt ubeboelig klode.

Ingen fortid har samme fremtid. Der raske teknologiske fremskritt preget industrialiseringstiårene, har miljøkrisen og atomkrigstrusselen preget de postindustrielle.

Fakta

Forutsigelser om
fremtiden i fortiden.

 

Fikk rett.

«Vi må regne med et voksende antal mellemindkomstland som konkurrenter. Inden år 2005 må vi regne med, at Kina, og måske Indien, vil høre til disse lande.»

Thorkil Kristensen, rapporten «Mod år 2005» i 1980.

 

«Biler vil bli billigere enn hester er i dag. Bønder vil eie motordrevne høyvogner, motordrevne lastevogner, ploger, harver og høygafler. En halvkilos motor i en av disse kjøretøyene vil gjøre arbeidet til to hester eller mer (...) Det vil bli, det som allerede forekommer i dag, motordrevne begravelsesvogner, politipatruljer, ambulanser, gatefeiere. Hesten med seletøy vil bli like sjelden, om ikke enda mer sjelden, som trekkoksen er i dag.»

«What May Happen in the Next Hundred Years»,The Ladies Home Journal, 1900.

  

Tok feil.

«Byhus vil i praksis ikke finnes lenger. (...)  En mann eller kvinne som er ute av stand til å gå en mil i ett strekk vil bli sett på som en svekling (...)»

«What May Happen in the Next Hundred Years», The Ladies Home Journal, 1900.

 

Fikk delvis rett.

«Luftskibet kommer; det er overfyldt med Reisende, thi Farten er hurtigere end tilsøes; den electromagnetiske Traad under Verdenshavet har allerede telegrapheret, hvor stor Luft-Karavanen er.»

H.C. Andersen: Eventyr 58: Om Aartusinder, 1853

 

«Når epidemiene er over, blir verden mindre, lenge vil freden bo i landene. Man vil reise sikkert gjennom luften, over land, hav og bølge, så vil kriger på ny blusse opp.»

Michel de Nostredame (Nostradamus), 1555

 

Kan diskuteres om fikk rett.

Noen mener spåmann og forfatteren Michel de Nostredame (Nostradamus) allerede i 1555 forutså Hitler, annen verdenskrig og folkeretten med følgende diktlinjer:

«Født nær Rhinen i østerriksk fjelland bare blant folket, som for sent til bytte drog, den Ungarn og Ukraina skal forsvare – man ei skal vite hvor han veien tok. Gale av sult vil bestene få elvene til å skjelve; Mesteparten av landet vil være under Hister. Den store vil bli trukket inn i et jernbur, Mens Tysklands barn ikke merker noe. Et år før bukker tyskere, franskmenn og spanjoler for styrkens sjel: de styrter republikkens skole som nesten alle allerede var kvalt ihjel. Av gift dør dramaets skurk på scenens bredder først senere en rad regenter fått sitt slag: det regner stein fra ulv i fåreklær og når han dør, heves tale om rett og lov.»

Nostradamus skal også ha sett slutten av den kalde krigen:

«Når de fra den nordlige halvkule blir forent Vil det være stor frykt og redsel i Østen. En dag vil de to store ledere
bli venner, Det Nye Land vil være på toppen av sin makt Nummeret blir gjentatt for blodets mann.»

Men Nostradamus tok nok feil rundt Anti-Kristen og den tredje verdenskrig som skulle komme sommeren 1999:

«Samtidig som den store konge over mongolene i år 1999, den syvende måned, Vil Hans Majestet Døden nedstige fra Himmelen i den gode saks tjeneste».

  

«Tilbake til fremtiden II»

Den andre filmen i «Back to the Future»-trilogien hadde première i 1989, med Michael J. Fox (Marty McFly) og Christopher Lloyd (Dr. Emmet Brown/Doc) som hovedrolleinnehavere.

Nåtiden i filmen er 1985.

Med den plutoniumsdrevne tidsmaskinen De-Lorean drar Doc og Marty frem til 2015, for å hindre at Martys sønn kommer i fengsel.

Kilde: IMDB

 

Filmen spådde riktig om:

Videokonferanser.

Flatskjermer, og det å se på flere kanaler samtidig.

Familiemiddager avbrutt av teknologi.

Nettbrett.

Fingeravtrykksgjenkjennelse.

Droner.

Virtuelle briller.

3D-filmer.

Biodrivstoff.

 

Filmen bommet på:

«Haisommer» i versjon 19.

Telefonbriller.

Selvknytende lisser.

Flyvende biler.

Fjernkontroller for automatisk lufting av hunden.

Doble slips som siste mote.

Pizza på størrelse med en ølbrikke, som blåses opp og oppvarmes i en hydrator.

Ingen i filmen bruker hverken mobiltelefon eller e-post ...

... i stedet sender de faks.

 

Alle tidsepokers fremtidsvisjon avhenger først og fremst av erfaringer og stemningen i sin egen nåtid.

Allerede på 1800-tallet var det mange som så for seg både romreiser, biler og luftfart – men med klare viktorianske trekk. I H.C. Andersens eventyr «Om tusen år» fra 1853 lar for eksempel forfatteren amerikanere reise Europa rundt på åtte dager. Men de gjør det med luftskip, ikke fly, og kommuniserer med telegraf, ikke e-post eller SMS.

Da franske Jules Verne sendte et menneske til månen i sin roman «Reisen til månen» i 1865, var det med en kanon og fra en pistolklubb i USA, i et kappløp med franskmennene – og ikke med en rakett, i konkurranse med russerne. Få den gangen så vel for seg datamaskin, mobiltelefon, 3D-printer eller kvinner som gjorde «menns arbeid» og var statsledere.

Paleofuturisme. «Det har alltid vært slik at samtiden har formet fremtiden», forklarer fremtidsformidler og forfatter Eirik Newth. Studiet av fortidens fremtidsbilder kalles på internett for «paleofuturisme», og gode eksempler er å hente på bloggen Paleontology of the Future og hovedverket «Yesterdays tomorrow».

Fra industrialiseringen på 1800-tallet og frem til 1930-tallet var visjonene preget av optimisme. Vi så for oss fremtider spekket med oppfinnelser og fredelig eksistens der vanlige mennesker kunne leve som aristokrater, og flyte rundt i små private luftskip.

I artikkelen «What May Happen in the Next Hundred Years» i Ladies Home Journal fra 1900 forutså noen av datidens tenkere at folk flest ville bli spreke som gymnaster og bo i forsteder mens byhus og boligblokker ble forbudt. Vanlig bytrafikk ville gå under bakken og i luften, og hestene ville forsvinne, til og med fra jordbruket. Der ville motoriserte traktorer gjøre samme jobb som «minst to hester eller flere».

Utopiene. Utopi var tidens stikkord. Amerikaneren Gillette, senere mer kjent for sin barberhøvel, tegnet mennesket inn i kollektive, sosialistiske million-
byer der de bodde i kjempestore «bikuber». Science fiction-sjangerens grand old man Isaac Asimov beskrev i sin «Foundation»-trilogi hvordan menneskeheten uhindret ekspanderte ut i galaksen og fylte den med sivilisasjon, mens romhelter som Buck Rogers og Lyn Gordon reiste rundt i verdensrommet og ordnet opp i god, jordisk ånd.

Også i datidens filmer ville fremtiden bringe hell. Det gjaldt blant annet «One Hundred Years Hence» (1908), «In the Year 2000» (1912), «Metropolis» (1926) og «Things to come» (1936), skjønt det i sistnevnte tok en 30 år lang verdenskrig fra 1940, årtier med utvikling og global konsolidering, før menneskeheten fant et godt liv i moderne byer under jorden i 2036.

Dystopiene. Selv om annen verdenskrig og atombomben formørket fremtidsvyene våre, fortsatte fremtidsoptimismen langt inn i etterkrigstiden.

«1960-tallet var et fremtidstiår», sier Newth. «Det var vekst, og det var en tid der vi sa vi skulle til månen og reiste dit.»

Men så kom miljøkrisen, oljekrisen, Vietnamkrigen og et økende atomvåpenarsenal, veksten saknet fart, og 1970-tallsbarna ble oppriktige pessimister. Dystopier av sivilisasjoner som utrydder seg selv med atomvåpen og overlever i golde katastrofelandskap, erstattet utopiene. Typiske uttrykk for dette var «Mad Max» (1979) og «The Terminator» (1984) – og de fortsatte frem til vår tid med TV-serier som «Survivors» (2008), «Revolution» (2012–2014) og filmer som «Inter-stellar» (2014).

«Barn av 1970-tallet venter hele tiden på den grusomme fremtiden de alltid regner med må komme, selv om verden bare har gått fremover siden den gang: Kommunismen har falt, fattigdommen har sunket betraktelig, ingen storkrig har brutt ut, ozonhullet er tettet, og FN nådde flere tusenårsmål allerede i 2010», sier Newth.

Sponset fremtid. Forestillinger om fremtiden har alltid stått spesielt sterkt i USA, en tradisjon som går tilbake til 1800-tallet og blant annet henger sammen med damplokomotivet, telegrafen, elektrisiteten og en rask globalisering. På 1900-tallet sto fremtiden sterkt i kommunismens Russland, men også i nazismen – med tusenårsriket. Verdensutstillingene frem til 1940 var viktige pådrivere for fremtidsinteresse.

«Vi skal ikke undervurdere graden av sponsorvirksomhet bak fortidens ulike fremtidsvisjoner. Det er ikke tilfeldig at fremtidsvyene på 1920-tallet var fulle av elektrisitet, og at fremtiden på 1950-tallet var full av biler. Reklameinvesteringene fra husholdnings- og bilindustri bidro nok til opptattheten av dette», sier Newth.

På 1950-tallet bidro utbredelsen av den husholdningsrevolusjonerende fryseren til spekulasjoner om matkonservering i fremtiden ville kunne bestå i å koke maten ned i en pille med smak og vitaminer. Og mens vi snakker om vitaminer: I 1957 publiserte Fairbanks Daily News-Miner en artikkel med tittelen «Vitamins and Exercise Will Replace Girdles in 50 Years, Says Designer.» En motedesigner hadde uttalt at fremtidens kvinne ikke kom til å trenge hofteholder, fordi de om 50 år kommer til å ha så bra figur at de ikke trenger å bruke «det unevnelige», uttalte designeren, som mente at forbedringen ville komme fra vitaminer og trening.

Halv kilos mobiltelefoner. For, mange har tatt skammelig feil. I 1876 skrev Western Union i et internt notat at telefonen var uegnet som moderne kommunikasjonsverktøy. I 1943 sa IBM-president Thomas Watson at verdensmarkedet for datamaskiner ville være på fem stykker, mens sjefen for filmselskapet 20th Century Fox, Darryl Zanuck,
i 1946 sa at TV-apparatet «ikke ville holde på noe publikum mer enn seks måneder».

Også i Norge har vi bommet. En som har sett mer fremtid enn de fleste, er Frank Norderhaug som har jobbet med innovasjon i nær 50 år ved det som da het Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Forskningsråd og Sentralinstitutt for Industriforskning.

Her ble han blant annet vitne til ideen om å stenge fjordarmer ved hjelp av elektroniske barrièrer, og planene til Simonsen Radio om å lage en norsk GSM-telefon.

«Forskningssjef Qvikstad i Simonsen Radio så for seg at mobile telefoner en gang i fremtiden kunne veie en kilo, kanskje til og med ned i en halv kilo og koste under 5000 kr», forteller Norderhaug.

Datidens mobiltelefoner veide 4–5 kg, men det ble Nokia som kom Norge i forkjøpet med utviklingen.

En norsk komité på 1950-tallet konkluderte med at Europas datamaskinbehov i overskuelig fremtid ville være dekket av én stormaskin i Brussel.

«Det var få som så for seg at man en dag skulle få personlige datamaskiner, langt mindre i hjemmene, for ikke å snakke om at en vanlig laptop i dag skulle ha mer datakraft enn datamaskinene som styrte Apollo på måneferden», sier Norderhaug.

Moderne familier. En vanlig skivebom har vært å anta at alle skulle bli likere og likere, og sanse mindre enn før, mener Newth. Fasiten er det omvendte: mer mangfoldighet i ideer og livsstil, og en «renessanse» for råvarer, smak og nytelse. 

«Men en av de mest uforutsette endringene som går igjen, er tradisjonelle familiemønstre, og det til tross for at det kanskje er den største endringen i vår tid. Få i 1950 så for seg kvinner i lederstillinger og i fullt arbeid, eller et 2015 med gifte homofile par med surrogatbarn, kunstig befruktning, deltidsenslige og skilte foreldre boende i samme gate», sier Newth som tror våre ideer om samliv blir ytterligere utfordret fremover. Eldre-dating er bare en av mange «early warnings».

«Vi får kanskje au pairer for eldre og synes det er greit at eldre kvinner gifter seg med yngre menn fra utlandet for å ha en omsorgsperson i huset, i bytte mot oppholdstillatelser. I en enda fjernere fremtid vil vi til og med kanskje ta stilling til om en maskin kan være en aktuell partner, hvis robotene for alvor begynner å ligne mennesker», sier han.

«Det ligger i dag utenfor prognosen, men likevel innenfor mulighetsrommet», sier han.

Kontrafaktisk historie. «Mulighetsrommet» er noe historieprofessor Øystein Sørensen ved Universitetet i Oslo er opptatt av. Han er en av få historikere som har skrevet bok om såkalt kontrafaktisk historie: Fremtider som ikke skjedde. Det gjelder for eksempel fremtider der tyskerne vant krigen, der Norge forble katolsk i 1536, der England ble kolonisert av vikinger før det ble en stormakt, og der nordmenn, ikke spanjoler og briter, koloniserte Amerika først.

«Noen fremtider er alltid utelukket på grunn av naturlover og grunnleggende økonomiske betingelser», sier Sørensen.

Men på noen avgjørende punkter i historien kan små endringer, kanskje tilfeldigheter, avgjøre mye. Det gjelder blant annet attentatet mot Hitler i 1944, de avgjørende slagene på Østfronten i 1942 og Cuba-krisen i 1962 eller slaget i Teutoburgerskogen i år 9, der romerne mistet Tyskland og Nord-Europa, og slaget i Poltava i 1709, der Russland stoppet Sveriges vekst til stormakt.

«Ta for eksempel transporten av Lenin fra Sveits til Russland i 1917 som den tyske overkommandoen sto for. Uten den ville neppe Lenin vært i stand til å vinne frem i det store politiske kaoset i Russland, oktoberrevolusjonen hadde ikke funnet sted, og det hadde aldri blitt noe Sovjetunionen med de følger det hadde fått for all senere tid», sier Sørsensen.

Slike «X-faktorer», kalt svarte svaner – det uforutsette – gjør at mange som ser for seg fremtiden, tar feil.

«Mange projiserer dagens situasjoner og overser disse tilfeldighetene. Få forutså for eksempel Berlinmurens raske fall eller IS' plutselige fremvekst i fjor», sier han.

Fremtidsscenarioer. Slike X-faktorer gir ofte fremtidsforskerne hodebry. De baserer seg på de lange linjene i stedet. Det forklarer Morten Grønborg, redaktør for fremtidsforskningsmagasinet Scenario ved Copenhagen Institute for Futures Studies.

«Vår fremtidsforskning bygger på såkalte megatrender med ulike scenarioer. Kaffegrut og krystallkuler er for spåmenn, ikke for forskere, og enkeltforutsigelser blir ofte bare gjetning. Vi bruker ofte ti–femten megatrender til å fremskrive tre–fire scenarioer», sier han.

Urbanisering, globalisering og individualisering er tre essensielle megatrender.

«Vi er alle prisgitt vår egen samtid når vi ser fremover, og nettopp derfor er det viktig å jobbe systematisk med fremtiden etter bestemte metoder», sier han.

Sosial og teknologisk utvikling henger nært sammen, som når sosiale medier og datateknologi virker sammen mot stadig mer «delingsøkonomi», men det er alltid vanskeligere å forutse samfunnsendringer enn teknologisk utvikling.

«Teknologi kan ofte fremskrives over en kurve, for eksempel akselererende hastighet i bredbånd og prosessorer, og ofte kjenner vi til en viss teknologi i fem–ti–tyve år før den når masseutbredelse, som for eksempel 3D-utskrifter. Samfunnsforandringer derimot, består av flere faktorer som er vanskeligere å anta», sier han og trekker frem som et eksempel hvor få som for 35 år siden så for seg den kalde krigens brå slutt eller Kinas fremvekst som supermakt.

X-faktoren. Øyvind Østerud, professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo, er ikke uenig, selv om han påpeker at ikke all teknologiutvikling følger faste baner.

«Iblant kommer den i overskridende sprang som man ikke kan forutse, som oppdagelsen av radiobølgen. Før denne var det umulig å se for seg kommunikasjon basert på lydsignaler gjennom luften. En person i 1800 ville heller sett for seg en videreutvikling av roperten og røyksignalene enn utviklingen av radioen», sier han.

På samme måte er det med politikk, der fremtiden ofte kan forutses langs tre linjer der to er de tunge, langsiktige trendene og mellomlange trendene som sjelden brytes. Befolkningsvekst, økt urbanisering, industrialisering og avkolonisering har vært fire lange trender de siste hundre årene. Økt europeisk integrasjon og et relativt fast partimønster i demokratiske land, har vært en mellomlang trend.

«Men i tillegg har vi vendepunkter der en enkeltpersons valg eller rene tilfeldigheter og små forskjeller får store konsekvenser, som gjør det umulig å forutse fremtiden», sier Østerud.

Det gjelder blant annet Kremls reaksjon på åpningen av Muren gjennom Berlin i 1989, Cuba-krisen, presidentvalget i USA i 2000, Saddam Husseins plutselige invasjon av Kuwait i 1990, gnisten til den arabiske våren i Tunis, slagene som ga Nordstatene seieren i borgerkrigen i USA og de mange faktorene som sørget for at 9/11 gikk som det gikk. 

Et hav av usikkerhet. «Det var kanskje mulig å forutsi at den kalde krigen ville ende, men det var vanskelig å si akkurat når, og at Sovjetunionens endelikt ville gå så fredelig for seg som det gjorde. Det kunne endt med både borgerkrig og storkrig. Først i ettertid, når vi har fasiten, er det lett å nøste opp hvorfor det ble som det ble», sier Østerud.

«Denne «X-faktoren» sørger for å etterlate all fremtidsforskning foran et hav av usikkerhet», sier Østerud.

«Det sikreste vi kan si om fremtiden er at det vil oppstå en rekke uventede hendelser, der valg som ikke kan forutsies nær sagt uansett hvor mye data vi har, vil få store konsekvenser.»

 

Slik tror de vår fremtid vil bli.

Tre fremtidstenkere ser fremover.

Eirik Newth:

Vi vil se tre store megatrender: Eldrebølge, folkevandring og sentralisering. Vi flytter til kommunesentre og byer, og Norge er demografisk allerede blitt en ny miks av folk. Norge i fremtiden vil se annerledes ut enn det Norge jeg vokste opp i. Det vil være eldre rent fysisk, og mer variert, både mer urbant og mer globalisert. På et punkt vil dessuten befolkningsveksten bremse opp. Da vil vi se tilbake på årene fra 1800 til 2000-og-noe, som en historisk parentes av nybrotts- og endringstid, der befolkningen bare økte og økte, og tenk «så spennende det må ha vært å leve da». I fremtiden vil vi utdanne oss mer, dele mer, og inngå stadig nye former for sosial kontakt.

Arv kan også fort bli en forestilling som går over i historien, ettersom mange foreldre dør i høy alder, med gjeld i boet sitt, på samme måte som vårt syn på barna våre viser at foreldre har radikalt forandret syn på hva et barn er, fra å være økonomisk verdifulle og emosjonelt verdiløse til å bli emosjonelt verdifulle og økonomisk verdiløse.

Vi må regne med en ekstrem deling, en deling av privatliv og små- og stordata som kan redefinere personvern og hva vi eksisterer som i det offentlige rom – hva som er privatlivets fred og hva som ikke er det – og hvem det skal beskyttes fra. Er det staten, de multinasjonale selskapene eller rett og slett oss selv? Vi gir bort oss selv hver dag. Helse-appen og miljøet rundt «The quantified self» er for tiden noen av dem som tar dette aller lengst.

Langt inn i fremtiden kan vi møte problemet med singularitet. En akselererende teknologisk vekst, paret med sammensmeltingen av menneske og maskin, kan føre til en situasjon i fremtiden der vi veldig brått går fra en tilstand til en annen, fra en biologisk basert sivilisasjon til en digital. Mennesker blir maskiner, bevissthet blir programvare. Hvis mennesket delvis kan gli over i en maskin, vil evig liv faktisk være innen rekkevidde. Lengre liv er i hvert fall sannsynlig – en verden der vi alle blir 100 år – og er friske i 90 av dem – som et moderne batteri – og menneskets jobb blir å tilpasse seg psykologisk til lengre liv.

I fremtiden vet vi mer om fremtiden. Allerede i dag kan hver og en av oss sjekke på SSB om tall som ikke var mulig å vite om før, og se an for eksempel prognosen på befolkninger i enkeltkommuner. En måte dette vil slå ut på, er gjennom såkalt «predictive policing», av den typen vi så i Tom Cruise-filmen «Minority Report», der politiet driver med «pre-crime-fighting» og forebygger kriminalitet før den har skjedd. Metoder kan med stadig større sannsynlighet slå fast om en dømt kriminell vil gjenta lovbruddet eller ikke.

Amerikanske Memphis i Tennessee har testet dette ut ved å laste inn alle data som kan tenkes å ha noe å si for antallet lovbrudd, fra bolig, og økonomiske og sosiale data til værdata.

Gentester og genteknologi kan bli kombinert med stordata om vårt transportmønster og hva vi spiser, og bli til et system som spesialdesigner hva vi skal spise, når, og hvor mye og når vi må trene.

Vi kan få oppleve «Julenissemaskinen»: Hvis vi kan printe hva som helst, og bearbeide materialer, kan vi på et punkt være i stand til å produsere nesten hva som helst – kanskje til og med hjemme. Fenomenet kalles ’personlig produksjon’.

Frank Norderhaug:

Om 20–30 år vil vi se resultatet av dagens forskning på nanoteknologi og genteknologi og kartleggingen av menneskets genomer, det vil si DNA-kart. Vi vil takket være nanoteknologi kunne gjøre ting som å skreddersy medisinsk behandling og programmere medisiner til å gjøre bestemte oppgaver inne i kroppen eller gi fysiske materialer nye egenskaper, for eksempel behandle overflater så regnet preller av, eller mye annet. I dag er medisin stort sett innrettet mot å behandle symptomer – uten å kjenne årsaken. Om 50 år tror jeg vi både oftere kjenner årsaken, og forebygger dem mye mer systematisk.

Det tar ofte lang tid fra noe er på tegnebrettet til det blir en kraftfull bransje. Norsk IT-bransje startet allerede på 1960-tallet, men ble ikke en kraft å regne med i økonomien før på 1990-tallet. Akers Mek opprettet et laboratorium i Horten tidlig i 60-årene, som først 30 år senere var blitt til dagens mikro- og nanoteknologimiljø. Forskningen rundt turbiner og matematisk regning på raketter på Forsvarets forskningsinstitutt på 1950-tallet, ble mye senere til Kongsberg-miljøets satellitt-tekno-klynge. Det tok tiår fra landbruksforskningens idé om å «dyrke» fisk i havet ble til oppdrettsnæringen, og forskningen på atomkraft i Halden ble grunnlaget for oppfinnelsen av flerfasen – teknologien som gjør det mulig å frakte olje og gass i rør – grunnlaget for norsk leverandørindustri.

Morten Grønborg:

Vi vil oppleve mer av deleøkonomien. Vi begynner å dele ting som tidligere ikke ble delt, for eksempel våre biler – som med Uber, eller hjem – som med Airbnb. Det er transaksjonskostnaden for å kontakte og forhandle med andre om tjenesten som har falt tilstrekkelig takket være blant annet sosiale medier, men også de sosiale medienes rolle for tillit – tilliten til andres anbefalinger av en utleier, for eksempel.»

Noen forskere vil legge vekt på urbanisering, globalisering eller individualisering. Sistnevnte trend har røtter tilbake til 1700-tallet og har vært ekstremt viktig det siste århundret. Vi er i dag fri til å gjøre ting som tidligere generasjoner bare kunne drømme om eller dikte opp. I Europa kan vi for eksempel velge yrke, livsstil, bosted, religion og seksuell orientering, friheter som var forbeholdt ytterst få for to århundrer siden. Denne trenden vil sannsynligvis fortsette.