• Hedret i hjembyen Skulpturer som forestiller Karl Marx var en del av en installasjon av den tyske kunstneren Ottmar Hoerl ved Porta Nigra i Marx' hjemby Trier, sørvest i Tyskland, i mai 2013. Skulpturene var en del av utstillingen «Icon Karl Marx» ved bymuseet Simeonsstift i forbindelse med at det var 130 år siden Marx' død. Foto: THOMAS WIECK, AFP/NTB SCANPIX 

  • 150 år Førsteutgaven av «Das Kapital». Foto: ZENTRALBIBLIOTHEK ZÜRICH/WIKICOMMONS

  • «Porten til helvete» Et enormt brennende krater i Karakum-ørkenen i Turkmenistan er blitt en turistattraksjon, her avbildet i mai 2014. «Porten til helvete» er resultatet av en feilberegning av sovjetiske forskere etter at de i 1971 hadde boret seg inn i en underjordisk hule og et enormt synkehull åpenbarte seg. I frykt for at krateret ville slippe ut giftige gasser besluttet forskerne å sette fyr på gassen, i den hensikt at det raskt ville brenne ut. Men etter 46 år brenner det fremdeles, noe som illustrerer de enorme gassreservene i Turkmenistan, trolig de fjerde største reservene i verden. Foto: IGOR SASIN, AFP/NTB SCANPIX

Rød klassiker med grønn profil.

Rød klassiker med grønn profil.

Fra utgave: 8 / september 2017

«Das Kapital» 150 år: Til tross for partipolitisk misbruk, stigmatisering og ideologisk dødsattest, Karl Marx er og blir aktuell. Det viste finanskrisen, det viser det globaliserte arbeidslivets skyggesider, og det viser ikke minst rovdriften på natur og ressursgrunnlag. Et gjennomgående motiv i «Das Kapital» er nettopp økologisk bærekraft.

Berlin. «Etter Berlinmurens fall var Marx egentlig død», sier Andreas Arndt og kaster et blikk ut gjennom vinduet. Fra kontoret i sjette etasje har han utsikt mot Berlins berømte Museumsinsel. Rundt Tysklands gjenforening var det mange som mente at også «Das Kapital» og de andre verkene til Karl Marx helst hørte hjemme bak museumsvitriner. På samme måte som de utallige bronseskulpturene av den tyske filosofen nå ble skrotet eller stuet bort, ble mannen med det fyldige skjegget stilt ansvarlig for de store ideologiske feilene.

«Marx ble identifisert med et tankegods som nå endelig var overvunnet», sier professoren i filosofi ved Humboldt Universität i Berlin om avviklingen av den politiske Østblokken og alt som var forbundet med den.

Men å sette likhetstegn mellom Marx’ forfatterskap og det ideologiske reisverket for ettpartisosialismen holder ikke stikk. Marx skrev for eksempel ingen steder om en statlig styrt planøkonomi. Og han betonte, stikk i strid med partiets offisielle Marx-lesning, at den enkeltes frihet er betingelsen for kollektivets frihet.

«’Das Kapital’ er en øvelse i kritisk tenkning, ikke en politisk kokebok.»

I det hele tatt å lage en isme ut av Marx er en selvmotsigelse, mener Arndt: «’Das Kapital’ er en øvelse i kritisk tenkning, ikke en politisk kokebok», sier professoren.

Intellektuelt missil. Men hva befant seg egentlig i bagasjen til mannen som etter en værhard overfart fra England i april 1867 gikk i land i Hamburg havn? Hva slags sprengstoff var det egentlig i «det frykteligste missil som noen gang er blitt slengt i hodet på borgerskapet (grunneiere inkludert)»? Marx’ egne ord i et brev til vennen Johann Philipp Becker betegner et manuskript utarbeidet gjennom mange år, med lange forarbeider, som nå skulle overrekkes forfatterens betrodde forlegger Otto Meißner.

Undertittelen, «Kritikk av den politiske økonomi», gir det første svaret. «Das Kapital» er en grunnleggende kritikk både av det kapitalistiske produksjonssystem, av den til da rådende økonomi- og samfunnsvitenskapen, og av den politiske makten, som i kapitalismens tjeneste med rettslige midler sementerer lønnsarbeidernes avhengighet av private eierinteresser.

Annerledes enn hos for eksempel Adam Smith, som snaue hundre år tidligere med sitt berømte verk «Nasjonenes velstand» drøfter teoretiske samfunnsmodeller og særlig arbeidsdelingens betydning for økonomisk utvikling, oppstår et samfunn aldri i et vakuum hos Marx.

Smiths like idealiserte som berømte fremstilling av knappenålsmakerne som øker produktiviteten eksponentielt ved å gå sammen om fremstillingsprosessen, er for Marx et intetsigende narrativ om den sosiale kontrakt. Hverken har de ti knappenålsmakerne en bedriftseier, en pådriver, en kapitalist bak ryggen kort sagt, ei heller har de en fortid.

Samfunnets genealogi. Den slags «robinsonader», som Marx med henvisning til Daniel Defoes berømte roman fra 1719, kalte slike populære forklaringer på samfunnets bakenforliggende ordens- og rasjonalitetskrefter, beveger seg i et «modellteoretisk ingenmannsland», for å sitere direktøren ved Max Planck-Institut für Sozialforschung i Köln, Wolfgang Streek.

For Marx, betoner Streek, oppstår samfunn bare i samfunn, i en historisk prosess innenfor et konkret forgjenger-samfunn i tid og rom og innenfor dette samfunnets opptrukne grenser og gitte muligheter. Den som vil forstå kapitalismen, skriver Streek, må altså ha forstått oppløsningen av det samfunnet som har gått forut for den, den europeiske jordbruks-føydalismen, og være i stand til å erkjenne produksjonsforholdenes konstituerende påvirkning på de samfunnsmessige forholdene.

Marx’ «historiske materialisme», læren om hvordan produktivkreftene (maskiner og mennesker) på den ene siden og de samfunnsmessige produksjonsforholdene (eiendom, klasse, politisk kultur) på den andre siden, står i et latent spenningsforhold til hverandre, en spenning som må finne sin utløsning i klassekamp, var en ny og alt annet enn idealiserende beskrivelse av det moderne samfunn. Det var en avdekking av dets «økonomiske bevegelseslov».

I «Das Kapital» tilbakeførte Karl Marx all verdiskaping til arbeidet, en økonomi-historisk observasjon som var med på å stifte en viktig identitetsfølelse hos den tidlige arbeiderklassen.

I denne loven er arbeidet den viktigste drivkraften. I «Das Kapital» tilbakeførte Karl Marx all verdiskaping til arbeidet, en økonomi-historisk observasjon som var med på å stifte en viktig identitetsfølelse hos den tidlige arbeiderklassen.

Grenser for vekst. Men det var også en observasjon av en fundamental betingelse for kapital overhodet. Kapital er ikke først og fremst en ting, altså penger, eiendom eller maskinpark, men et samfunnsmessig forhold ifølge Marx. Kapital er en konstellasjon som forutsetter en eiendomsløs klasse som ikke eier annet enn sin egen arbeidskraft som middel til å overleve, og en eiendomsbesittende klasse som kan kjøpe denne arbeidskraften.

Arbeidskraft er en vare, men i motsetning til andre varer har arbeidskraftens bruksverdi ifølge Marx den «eiendommelige beskaffenhet» å selv være «kilde til verdi».

Arbeidskraft er en vare, men i motsetning til andre varer har arbeidskraftens bruksverdi ifølge Marx den «eiendommelige beskaffenhet» å selv være «kilde til verdi». Forskjellen mellom arbeidstagerens lønn og den verdien han tilfører råvarene – merverdien – er det som akselererer kapitalens sirkulasjonsprosess og gir avkastning eller altså formerer kapitalen.

Men den samme merverdi-produksjonen, betoner filosofen i «Das Kapital», utvikler samfunnets rikdom bare derigjennom at den samtidig «undergraver kildene til all rikdom, jorden og arbeideren».

Gjennom sitt lange forfatterskap foretok Karl Marx gjentatte betraktninger rundt økologi. For eksempel var han svært opptatt av samtidens forskning på landbrukskjemi. «Han drøfter blant annet hvor lenge vi kan fortsette å gjødsle grunnen før grensene for økologisk likevekt er nådd», sier Andreas Arndt og mener at forfatterens styrke ligger nettopp i det interdisiplinære:

«Marx kan jo ikke tilskrives ett fag alene», sier filosofiprofessoren og påpeker at den tyske tenkeren hele tiden integrerer de forskjellige vitenskapene i verkene sine.

«Han viser ikke bare en stor interesse for historie, han er en god filosof og studert økonom. Men han etablerer også harde økologiske fakta og betoner ressursenes og Jordens endelighet.»

 

Økologisk katastrofe Aralsjøen på grensen mellom Kasakhstan i nord og Usbekistan i sør var en gang verdens fjerde største innsjø med et areal på 68 000 km2, men er nå mer kjent som en av de største menneskeskapte miljøkatastrofer noensinne. Innsjøen har siden 1960-tallet gradvis tørket inn fordi elvene Amu-Darja og Syr-Darja som førte vann inn i sjøen, ble ledet bort og brukt til irrigasjon av bomullsåkre under sovjettiden. Bildene er tatt av NASA i 1989 og i 2014. Foto: NASA/WIKICOMMONS

 

Stoffskiftet med naturen. I «Das Kapital» beskriver Marx blant annet den dobbelte utbyttingen av menneskelig arbeidskraft og Jordens ressurser, fra tidligkapitalismens utøylede rovdrift på mennesket via miljøforurensning og utarming av jordbruksland, frem til overveielser rundt omgangen med «produksjonens og konsumpsjonens ekskrementer» altså resirkulering og avfallshåndtering. Men det siste tiltror han først et postkapitalistisk, «rasjonelt» samfunn.

For, som Marx skriver: «Selv et helt samfunn, en nasjon, ja alle samtidige samfunn under ett, besitter ikke Jorden som eiendom.» De står bare i en forpakter-rolle, betoner filosofen. De nyttiggjør seg Jorden, men har som gode familiefedre å «etterlate den til kommende generasjoner i en bedre tilstand».

Men det er akkurat det som ikke skjer. På samme måte som «menneskets naturkraft» gjennom arbeidet i det kapitalistiske systemets fabrikker tappes og uttømmes, på samme måte er det at industrilandbruket «forøder og ruinerer grunnen». Vekselvirkningen mellom storindustri og industrielt landbruk, der begge produksjons-systemer forsterker hverandre, bekrefter en lovmessighet ved det kapitalistiske system:

En stadig mer intensiv og derigjennom lønnsom produksjon krever stadig større investeringer som igjen krever stadig større og raskere tilgang på råvarer.

En stadig mer intensiv og derigjennom lønnsom produksjon krever stadig større investeringer som igjen krever stadig større og raskere tilgang på råvarer. Den utrettelige produktivitetsøkning i landbruket etterlater seg, konstaterer Marx, et «uhelbredelig sår», og «stoffskiftet med naturen» kommer i ulage.

«Det er en prosess med katastrofale følger», sier Andreas Arndt: For ikke bare plyndres planeten. Rasjonaliseringstvangen fører til nedskjæring av antallet ansatte, fortetning av arbeidsoppgaver og setter arbeidstagerne i et vedvarende stress, mens arbeidsløsheten stiger i takt med forbruket av råstoffer.

Kapitalismens geologiske avtrykk. Mens det sosialistiske ettpartisystemet smykket seg med å ha avskaffet arbeidsledighet som sådan, og derigjennom overvunnet en lovmessighet i det kapitalistiske system (hvor en viss «hær av arbeidsløse» også er en forutsetning for å holde arbeidskostnadene nede), blendet man elegant ut Marx’ passasjer om økologi. Mens omfanget av miljøødeleggelser og rovdrift på ressurser kanskje ikke skilte seg så stort mellom de vestlige landene og planøkonomiene i Sovjet-sfæren, manglet de sistnevnte lønnsomheten til den ideologiske motparten. Man klarte «bare» å ødelegge miljøet, ikke profittere på prosessen.

Så da den Den internasjonale geologikongressen 29. august i fjor anbefalte å la den nye geologiske tidsalder, den antropocene avløse den holocene periode, var det som en forsinket filosofisk fødselsattest for et «samfunnsmessig forhold» innvarslet 150 år tidligere.

Antropocen er et ektefødt barn av kapitalismen, og mennesket (vel å merke som funksjon av det kapitalistiske system, ville Marx ha tilføyd) en aktør i geologisk størrelsesorden.