• Foto: GETTY IMAGES/ISTOCKPHOTO

  • Skambelagt Nattmannen samlet døde hester og forbrytere på vognen sin, og kjørte kroppene ut av byen for å begrave dem.

Renovasjonsarbeidets mørke vugge.

Renovasjonsarbeidets mørke vugge.

Fra utgave: 4 / april 2019

Ingen ville se dem, høre dem eller lukte dem. Derfor jobbet de mens resten av Norge sov. I nattens mulm og mørke tømte de utedoer og søppel, avlivet og flådde hester. De samlet sammen restene av selvmordere og henrettede forbrytere, og begravde dem – helst så langt utenfor kirkegården som mulig. Nattmenn eller rakkere ble de kalt, Norges første renovasjonsarbeidere.

Belastet yrkestittel. På 1600- og delvis 1700-tallet ble det ansett som syndig og uærlig å være ansatt i renovasjonsbransjen. Til tross for den livsviktige jobben nattmennene gjorde, ble de plassert nederst på rangstigen. Det samme ble barna deres, rakkerungene, og kona.

De som i varierende grad av frivillighet endte opp som nattmenn, hadde som regel ingen ære igjen å miste. Det kunne være forbrytere som allerede var brennmerket av bøddelen, sønner av nattmenn (tittelen gikk i arv), eller personer som fra før av var stemplet som uærlige eller utstøtt av samfunnet.

Fakta

Uærlig, mangel på ære eller ekstrem urenhet.

/ Uærlig arbeid viser tilbake på oppgaver som tidligere ble forbundet med mye skam og æresløshet. I dag er uærlighet synonymt med løgn. Tidligere var ære et juridisk begrep. Man kunne bli dømt til æresløshet i en domsavsigelse.

/ I tillegg til tap av prestisje og rykte, mistet man også enkelte borgerlige rettigheter. For eksempel kunne man ikke være medlem som lekmann i en rett eller bli fadder i kirken. I verste fall førte æresløsheten til at man ble tatt hånd om av bøddelen, noe som ofte innebar avstraffelse i full offentlighet.

Rakker.

/ Ordet rakker kommer av det tyske ordet racken, som betyr å feie eller gjøre skittent arbeid. I dag tenker vi på en rakker som en kjeltring eller skurk. Uskikkelige barn omtales gjerne som rakkerunger.

Å rakke ned på noen = Å trakassere, bebreide eller sverte noen.

Fytti rakkeren! (Eg. fy til rakkeren!) = Æsj!

Renovasjon.

/ Renovasjon betyr renhold eller rengjøring. I 1897 ble Kristiania Renholdsverk opprettet. Den gang ville man helst ikke ta i bruk fremmedordet renovasjon. I dag bruker man dette begrepet for å skille mellom offentlig renhold og rengjøring man utfører hjemme hos seg selv.

Natmandshaugen.

/ Lå opprinnelig der det første Rikshospitalet i Oslo senere ble bygget, og som i dag er boligområdet Pilestredet Park. I 1823 ble avfallsplassen flyttet til det vi i dag kjenner som Stensparken. Her tømte Kristianias nattmenn avfallet frem til 1871. I sørenden av parken finner vi Fagerborg kirke.

 

Dermed ville ingen tilby dem andre jobber. Involverte man seg med uærlige, ble man ansett som uærlig selv. En fattig trøst for nattmennene var at de fikk monopol på de mest uverdige arbeidsoppgavene, og inntektene som fulgte med. Det var på ingen måte en godt betalt jobb, men gjorde at nattmennene kunne forsørge familiene sine.

Arbeidshverdagen, eller rettere sagt arbeidshvernatten deres, besto utelukkende av ubehagelige, stinkende og ekle gjøremål som hverken bønder, borgere, tjenestefolk eller andre ville nærme seg. De tømte utedoer, hentet søppel og kastrer-te hester.

Dersom det var nødvendig å slå i hjel løse hunder eller katter, og deretter kvitte seg med dem, var dette også nattmannens jobb. Råtnende hestekadavre kom de heller ikke utenom. På den tiden ble det ansett som urent og skammelig å ta i døde hester. Bare nattmannen fraktet døde, oppblåste hestekropper bort for å begrave dem.

Den verste oppgaven nattmannen hadde, var likevel å rydde opp etter at bøddelen hadde svingt øksa tidligere på dagen, eller fjerne rester av forbrytere som var dømt til steile og hjul. Det vil si at liket etter henrettelsen ble festet til et vannrett hjul på en stake, og satt ut som åtsel for kråkene og ravnene.

Bøddelens medhjelpere. Bødlene var ansatt av myndighetene blant annet for å straffe og henrette forbrytere. Lenge kvittet de seg også med avfallet, det vil si levningene etter henrettelsene, selv.

Men på 1600-tallet vokste det frem en felles forståelse om at uærlighet, eller vanære, var smittsomt. Bødlene ansatte derfor nattmenn til å ta seg av de vanærede, døde kroppene til forbryterne. På den måten kunne de bevare sin egen ære, og i tillegg konsentrere seg om de viktigste punktene i egen stillingsinstruks, nemlig å svinge øks, sverd, pisk eller brennejern.

Forbrytere hadde ikke rett til en kristelig begravelse. Det hadde heller ikke selvmordere. De ble nektet evig hvile i vigslet jord, fordi selvmord i seg selv var en forbrytelse. Om natten gikk nattmannen rundt og samlet kroppene for å begrave dem, enten på galgebakken eller andre steder utenfor kirkegården. Dersom nattmannen selv døde, var det vanskelig å finne noen som ville begrave liket. Det endte som regel med at en fange fra tukthuset gjorde jobben, og deretter fikk frihet og ny jobb som nattmann som betaling.

Farlig avfall. De æreløse likene ble ikke bare sett på som avfall, men som ekstremt farlig spesialavfall. Både på grunn av frykten for å bli smittet av pest og annen sykdom, men mest fordi man trodde at alle som håndterte døde æreløse ble smittet av æresløshet.

I dag får man levere tomme hårspraybokser, batterier og malingsspann i containeren for spesialavfall eller farlig avfall helt gratis på miljøstasjonene – midt på lyse dagen om man vil. På nattmennenes tid var ingen av de nevnte – heller ikke lyspærer, impregnert trevirke eller neglelakkfjerner – på listen over farlig avfall. Topp 5-listen så derimot slik ut, ifølge boken «Fra nattmann til renholdsverk»:

1. Levningene av selvmordere eller henrettede forbrytere.

2. Døde hester.

3. Døde hunder og katter.

4. Andre selvdøde husdyr, og avføring fra mennesker.

5. Dyremøkk, søppel og skyller, det vil si avfall fra kjøkkenet.

Gjenvinn-vinn-situasjon. Mot slutten av 1600-tallet begynte kongen og embetsmenn å bli lei av at nattmennene stadig krevde mer lønn for å gå sine nattlige runder. Nattmennene på sin side visste at de var uunnværlige, samtidig som ingen andre ville gå dem i næringen. Dermed så de sitt snitt til å utnytte situasjonen.

Kongen mente at første steg på veien skulle være å fjerne uærlighetstempelet på oppgaver som enhver borger kunne ta seg av selv, for eksempel å tømme doer. Det var trange tider i Norge: Folk sultet, og jorden trengte næring. Det skulle bare mangle at man ikke skulle kunne blande menneskemøkk og dyremøkk for å lage gjødsel, og samtidig bevare sin ærlighet.

Det samme gjaldt håndtering av døde hester. De skulle flås så snart som mulig. Huden skulle sendes til garving og senere brukes til ride- og seletøy, klær, reimer og annet utstyr. Friskt hestekjøtt skulle kunne brukes som menneskemat. Ikke fullt så friskt hestekjøtt skulle brukes til dyrefôr, eller i verste fall til åte ved jakt og fangst.

Ressursutnyttelse kom på moten.

Antimobbelov. I 1685 utstedte kongen i København en lov, som på det strengeste forbød å uærliggjøre nattmannens arbeid. Samtidig presiserte han at det heller ikke var lov å mobbe en rakkerunge.

For virkelig å renvaske rakkerarbeidet, ble prest, lensmann, fogd og husbond pålagt å gå foran med et godt eksempel: De skulle blant annet legge første hånd på verket ved slakting av hester. For nåde dem som våget å kalle presten for uærlig.

Det satt likevel langt inne for hvermannsen å fremstå som skamløse mærraflåere i naboenes påsyn, så nattmennene ble hverken overflødige eller arbeidsledige med det første.

På begynnelsen av 1700-tallet dukket de opp som lønnsmottagere i offentlige registre. Nattmannens årslønn utgjorde den gang 12 riksdaler. Til sammenligning fikk byfogden 100 riksdaler. I 1839 var nattmannens årslønn 90 spesidaler.

Begrepet nattmann ble brukt av myndighetene frem til 1871. Ole Poulsen var den aller første som tok i bruk det moderne navnet renovasjonsbestyrer.

 

Kilder: Inge Torstenson: «Fra nattmann til renholdsverk: avfall og renovasjon i Oslo gjennom tusen år» (ProArkAS, 1997), Inge Torstenson: «Ute av øye – ute av sinn? En historie om avfall og gjenvinning» (Dinamo Forlag, 2006), www.oslo.kommune.no, Store Norske Leksikon, Wikipedia