• Mediemagnet Sjiraffens møte med Karl 10. ble behørig omtalt i franske aviser. Foto: Muséum National d’Histoire Naturelle

  • Flere gaver Østerrikes Franz 1. og Storbritannias Georg 4. fikk også sjiraffer i gave av Muhammed Ali i 1827, men disse døde etter kort tid. Til høyre: Tårnhøye frisyrer à la Girafe og sjiraffmønstrede kjoler kom på moten blant fornemme Paris-fruer i 1827. Faksimile: Muséum National d’Histoire Naturelle

Sjiraffen som gikk til Paris.

Sjiraffen som gikk til Paris.

Fra utgave: 10 / november 2014

For å blidgjøre vestlige stormakter mens han hamret løs på greske frihetskjempere, sendte Egypts visekonge Muhammed Ali i 1826 en sjiraff til kong Karl 10. av Frankrike. Den eksotiske gaven ble en hit i Paris, men ga liten diplomatisk gevinst.

Dyrisk diplomati. Det kinesiske pandadiplomatiet er kjent for de fleste og lever fortsatt i beste velgående. Bare i år har Beijing sendt fire kjempepandaer i utenrikstjeneste. To til Malaysia for å markere 40 år med diplomatiske forbindelser og to til Brussel i jakten på bedre handelsforbindelser med EU.

Bruken av eksotiske dyr i utenrikspolitikken har tusenårige røtter.

Bruken av eksotiske dyr i utenrikspolitikken har tusenårige røtter. En av de mest fascinerende episodene i dyrediplomatiets historie fant sted i 1827, da en underlig flokk la ut på landeveien fra Marseille. I front red gendarmer på nervøse hester, så fulgte en antilope, et villsaupar der hunnen var høygravid, fire egyptiske melkekyr og en revmatisk og svært giktbrudden fransk vitenskapsmann. Midt i følget spankulerte hovedpersonen selv, en nesten fire meter høy sjiraffhunn fra Sudan. Bakgrunnen for det selsomme opptoget var ren og skjær storpolitikk – sjiraffen var en gave fra den egyptiske visekongen Muhammad Ali til Frankrikes Karl 10.

I boken «Zarafa – A Giraffe’s True Story» forteller forfatter Michael Allin om sjiraffens reise fra den østafrikanske høysletten til Paris. Han har for enkelthets skyld gitt henne navnet Zarafa – avledet av det arabiske ordet «zerafa», som er opphavet til vårt ord «sjiraff». Det morsomme er at ordet «zerafa» ifølge Allin er avledet av det arabiske ordet for «yndig», som er … «zarafa».

Muhammad Ali var opprinnelig albansk og kom til Egypt som leiesoldat i 1801. Gjennom en serie brutale og effektive komplotter slo han seg opp til visekonge. Mest kjent er han kanskje for det såkalte «gjestebudet i Kairo» i 1811, der han bespiste 24 mektige mamelukkledere med følge – nesten 500 mann i alt – før han stengte portene til citadellet og massakrerte alle som en. Etterpå var det i grunnen bare én mektig mann igjen i landet, og det var Muhammad Ali selv.

Formelt var han underlagt den osmanske sultanen, men i praksis var han eneveldig. Ved hjelp av en svært lukrativ slavehandel – historikere anslår at han tømte Sudan for ikke mindre enn to millioner slaver – finansierte han en storstilt modernisering av Egypt. Han bygde opp en formidabel hær og etablerte, som den første muslimske hersker noensinne, en flåtestyrke av betydning.

Brikke i storpolitisk spill. Da grekerne gjorde opprør mot osmanene i 1821, gikk krigen etter hvert så dårlig for sultanen i Konstantinopel at han måtte be om egyptisk assistanse. I 1824 sendte Muhammad Ali av gårde flåten med 30 000 mann og sin egen sønn som øverstkommanderende, og grekernes krigslykke snudde fullstendig.

Grekerne tapte slag etter slag, og vesteuropeisk presse begynte å agitere for en intervensjon for å komme demokratiets vugge til unnsetning. Det var da Muhammad Ali bestemte seg for å be om godt vær ved å gi Karl 10. en gave.

Noe sjeldnere og mer eksotisk enn en sjiraff, kunne han vanskelig tenke seg. Sjiraffen var nesten utryddet langs Nilen og dessuten svært vanskelig å fange. En voksen sjiraff spurtet lett fra en hest i galopp og kunne drepe en mann med ett spark. En sjiraffkalv var derimot en mer overkommelig oppgave, og i desember 1824 fanget arabiske jegere – på direkte oppdrag fra Muhammad Ali – en nyfødt hunnsjiraff på høysletten i det sørøstlige Sudan. Hun ble tilvendt kumelk og transportert ned Nilen til Alexandria, der en italiensk seilskute besørget neste etappe. Skipperen måtte sage hull i dekket for å få plass til den høyreiste lasten, men så fikk han også 4500 franc for frakten.

Skipperen måtte sage hull i dekket for å få plass til den høyreiste lasten, men så fikk han også 4500 franc for frakten. 

I oktober 1826 ankom skuta Marseille, og for første gang satte en vaskeekte sjiraff sine ben på fransk jord. Å reise videre så sent på høsten kom ikke på tale, så hun overvintret i en spesialbygd stall i hagen til prefekten, som var den øverste embetsmannen i distriktet.

Han falt umiddelbart for henne og omtalte henne i direkte kjærlige vendinger i brev og andre nedtegnelser. Han beskrev henne som intelligent og nysgjerrig, og kanskje skinte det også igjennom at hun savnet sine artsfrender? Hun viste i alle fall stor hengivenhet overfor hester og kyr, men hestene var redd henne, og kyrne ga – slik kyr stort sett gjør – mest blaffen.

«Den deilige afrikanerinnen». Hvordan skulle man så få brakt gaven til kongen? Tog fantes ikke i Frankrike i 1827, og en seilas rundt Biscaya og opp Seinen ble betraktet som for farlig. Men siden sjiraffen gjerne gikk på tur i egnen rundt Marseille, oppsto ideen om at hun kunne gå til kongen – i følge med et villsaupar og en antilope som skulle til dyrehagen i Paris. Vitenskapsmannen Étienne Geoffroy Saint-Hilaire – som hadde reddet mesteparten av dyrene fra det kongelige menasjeriet under revolusjonen i 1789 – ble kalt inn for å hjelpe.

Det var kaldere og mer regnfullt enn vanlig våren 1827, så Saint-Hilaire fikk spesialsydd en enorm oljehyre til sjiraffen, samt fire støvler som riktignok aldri ble brukt. 20. mai satte følget av gårde, og hva bøndene langs landeveien må ha tenkt når en sjiraff luntet forbi, iført regnfrakk med det franske riksvåpenet påsydd, er ikke godt å vite.

Turen utviklet seg til rene parademarsjen. Da opptoget kom til Lyon den 5. juni 1827 – samme dag som Muhammad Alis tropper inntok Aten – skal så mange som 30 000 ha samlet seg på torget for å se det merkelige dyret med tynne ben, lang hals og gedigen, mørkeblå tunge. 

Om en sjiraff er vakker, kan sikkert diskuteres, men fransk presse var ikke i tvil. De ga henne det ene kallenavnet mer høystemt og fjollete enn det andre: «Den vakre egypterinnen», «den deilige afrikanerinnen» og «tropenes barn». Avisene hadde daglige rapporter fra turen, og Karl 10. skal etter hvert ha blitt ganske utålmodig. Mens «halve Frankrike» snart hadde sett sjiraffen hans, var han selv tvunget til å vente. Kongelig etikette tilsa at gaven måtte komme til ham.

9. juli 1827 slapp han å vente lenger. Etter å ha seilt 3200 kilometer på Nilen, krysset Middelhavet og gått 900 kilometer til fots på sølete, franske veier, kom datidens suverent mest bereiste sjiraff frem til slottet i Saint-Cloud like utenfor Paris. Kongen likte visstnok det han så, ifølge Saint-Hilaires dagbøker spurte og grov han oppriktig interessert i over en time.

Deretter havnet sjiraffen i dyrehagen, og i løpet av de neste syv ukene hadde 100 000 parisere løst billett. Franskmennene kunne i det hele tatt ikke få nok av «den deilige afrikanerinnen». Det ble solgt honningkakesjiraffer i parkene, fruene satte opp håret i voldsomme såter à la girafe, og sesongens motefarger fikk navn som «forelsket sjiraff» og «sjiraff-maveskinn».

Som diplomatisk fremstøt var gaven mislykket.

Som diplomatisk fremstøt var gaven imidlertid mislykket. 20. oktober 1827 seilte en flåtestyrke fra Russland, Storbritannia og Frankrike inn i havnen i Navarino – dagens Pýlos – og smadret den tyrkisk-egyptiske flåten. Kort tid etter måtte sultanen anerkjenne Hellas som uavhengig stat.

Sjiraffen forble en skattet pariserfrøken helt til hun døde i januar 1845. Da ble hun utstoppet – dessverre nokså amatørmessig – og står i dag i et lite prangende naturhistorisk museum i Rochelle.

Men der har hun i alle fall selskap av keiserinne Joséphines utstoppede kjæleorangutang.