Splittede israelere. Palestinerne vil kreve FNs støtte for at deres stat må eksistere innenfor grenselinjene slik de var i 1967 før den israelsk-palestinske krig. Det er nesten sikkert at avstemningen vil gå i palestinernes favør. Det eneste spørsmålet for øyeblikket er i hvor stor favør.

Det israelske politiske lederskapet er smertelig klar over dette. Det er tre ulike reaksjoner som blir diskutert. Den mest utbredte holdningen virker å være den til statsminister Netanyahu. Han foreslår å overse en slik resolusjon fullstendig og rett og slett fortsette den israelske regjeringens nåværende politikk.

Netanyahu mener at resolusjonene fra FNs generalforsamling gjennom lang tid har vært ufordelaktige for Israel, og Israel har da også ignorert alle. Hvorfor skulle denne nye være noe annerledes?

Det er noen få politikere på ytre høyre fløy (ja, det finnes noen enda lenger til høyre enn Netanyahu) som sier at Israel – som en gjengjeldelse – formelt burde annektere alle de nåværende palestinske områdene, og avslutte alt prat om forhandlinger med palestinerne. Noen av dem vil endog tvinge Israels ikke-jødiske befolkning ut av landet.

Tidligere statsminister (og nåværende forsvarsminister) Ehud Barak, hvis politiske plattform nå er nær ikke-eksisterende, advarer Netanyahu om at han er urealistisk. Barak mener stillstanden i fredsforhandlingene og en mulig resolusjon vil kunne føre til en anti-israelsk diplomatisk tsunami, og at Netanyahu derfor gjør klokest i å inngå en avtale med palestinerne nå, før resolusjonen blir vedtatt.

Har Barak rett? Vil dette kunne bli en diplomatisk tsunami for Israel? Det er stor sjansen for at han har det. Det er imidlertid ingen reell sjanse for at Netanyahu vil ta hensyn til Baraks råd, og seriøst prøve å inngå en avtale med palestinerne før avstemningen i FN.

Opptelling. Tenk på hva som sannsynligvis vil skje i Generalforsamlingen i september. Vi vet at de fleste landene (kanskje alle) i Latin-Amerika og en stor prosentandel av landene i Afrika og Asia vil stemme for resolusjonen. Vi vet at USA vil stemme mot og forsøke å overtale andre til å stemme mot. De usikre stemmene er de fra Europa. Hvis palestinerne oppnår en tilstrekkelig andel av Europas stemmer, vil deres politiske posisjon bli godt styrket.

Så, kommer europeerne til å stemme for resolusjonen? Dét avhenger delvis av hva som skjer i den arabiske verden de neste to månedene. Frankrike har allerede hintet åpent om at, dersom de ikke ser en merkbar fremgang i de israelsk-palestinske forhandlingene (som ikke engang foregår nå), så vil de støtte resolusjonen.

Hvis de gjør dét, er det nesten sikkert at de søreuropeiske landene vil slutte seg til dem. Dét kan også de nordiske landene komme til å gjøre. Det er et mer åpent spørsmål om Storbritannia, Tyskland og Nederland er klare til å stemme for. Dersom disse landene faktisk bestemmer seg for å si ja til resolusjonen, kan dette avgjøre nølingen til ulike østeuropeiske land. Resolusjonen vil da ende opp med å få det store flertallet av Europas stemmer.

Ny intifada? Det er derfor nødvendig at vi ser på det som skjer i den arabiske verden. Det andre arabiske opprøret er ennå i full sving. Det ville vært overilt å spå om hvilke regimer som vil falle, og hvilke som vil klare å klamre seg til makten de følgende to månedene.

Det som uansett ser ut til å være klart, er at palestinerne er på randen av en tredje intifada. Selv de mest konservative blant palestinerne ser ut til å ha gitt opp håpet om at de vil komme frem til noen avtale med Israel. Dette er den klare beskjeden i avtalen mellom Fatah og Hamas. Og gitt at den arabiske befolkningen i hver eneste arabiske stat er i direkte politisk opprør mot sine regimer, hvordan kan palestinerne forholde seg relativt rolig? De kommer ikke til å forholde seg rolig.

Og hvis de ikke gjør det, hva vil de andre arabiske regimene foreta seg? De har det alle vanskelig nok som det er hver for seg, for å si det forsiktig, med å håndtere opprørene i sine egne land. Å aktivt støtte en tredje intifada ville være den letteste holdningen i verden å innta, som ledd i forsøket på å gjenvinne kontroll i sitt eget land. Sagt på en annen måte: Hvilket regime ville våge å ikke støtte en tredje intifada? Egypt har allerede beveget seg merkbart i den retningen. Og kong Abdullah i Jordan har hintet om at han også vil gjøre det.

Isolering. Så forestill deg følgende hendelsesforløp: En tredje intifada, etterfulgt av en aktiv arabisk støtte for en tredje intifada, etterfulgt av israelsk uforsonlighet.

Hva vil europeerne gjøre da? Det er vanskelig å tro at de vil nekte å stemme for resolusjonen. Det kan fort bli en avstemning der bare Israel, USA og et lite antall knøttsmå stater stemmer mot, og med kanskje noen få blanke stemmer.

Dette høres ut som en potensiell diplomatisk tsunami for meg. Den mest utbredte frykt i Israel de siste årene har vært «delegitimering» (en beskrivelse blant pro-israelere av kritikk mot Israel, og det de mener dreier seg om forsøk på å delegitimere Israel som en jødisk stat, red.anm.).

Ville ikke en slik stemme nettopp kunne dekke til en slik eventuell delegitimeringsprosess? Og ville ikke isoler-ingen av USA i denne avstemningen ytterligere svekke dets posisjon i den arabiske verden?

Hva vil USA gjøre da?

©2011, 15. juni, Immanuel Wallerstein. Distribuert av Agence Global.