• Illustrasjon: CAGLECARTOONS.COM

Den nye supereliten.

Den nye supereliten.

Verdens superrike karer til seg stadig større biter av kaken og betaler stadig mindre til fellesskapet. Nå advarer økonomer om at altfor store ulikheter kan få hele samfunn til å bryte sammen.

Fra utgave: 8 / september 2011

Søkkrik elite. Mange av dem jobber på Wall Street. Men det finnes også aristokrater med gamle penger blant dem. Og unge nettgründere. Pluss de vanlige dressene fra det som kalles Big Business.

Felles for dem er at de er rike. Søkkrike, faktisk. Mye rikere enn for bare få år siden, og like rike nå som før finanskrisen.

Selv i liberalismens fyrtårn USA begynner klasseskillene å bli et stort problem. For første gang slår økonomer fast at ulikheter kan bli så dramatiske at de vil ligge som miner under hele økonomien.

Middelklassen taper terreng. Man må tilbake til 1960-tallet for å se utviklingen. Det var det gylne tiår, da Europa bygget velferdsstater og USA hadde et rimelig egalitært samfunn.

Vel, kanskje ikke egalitært. Men i det minste mer egalitært enn i dag. Og rimelig i den forstand at økt vekst ga økonomiske gevinster til alle samfunnsklasser, om enn ganske ujevnt fordelt.

«I de tre tiårene etter annen verdenskrig steg inntektene for alle grupper av arbeidstagere med tre prosent årlig», skriver økonomiprofessor Robert H. Frank i The New York Times. «I de siste tre tiårene har all signifikant inntektsvekst gått til dem som utgjør toppen av hierarkiet.»

Med andre ord: den «vanlige» middelklassen i USA tar ikke lenger ut sin andel av økningen i nasjonalinntekten. Alt sammen går til mennesker med formuer og/eller inntekter som ligger over 110 000 dollar.

Det har langsomt gått opp for økonomer og forståsegpåere at den vestlige verden, ja hele verden for den del, er penset inn på et spor som før eller senere vil kunne føre til et realt sammenbrudd. Noen tall forklarer hvorfor:

«I årene 1945–1976 tok den rikeste tiprosenten i USA hjem en tredjedel av verdiene som ble skapt. I 2007 gikk halvparten av nasjonalinntekten til denne gruppen, mens den ene lille prosenten øverst tok ut en fjerdedel av denne og hele 65 prosent av inntektsveksten», skriver de to økonomene Thomas Piketty og Emmanuel Saez. I 1962 tjente den rikeste prosenten 125 ganger mer enn medianhusholdningen* mens de i 2009 tjente 225 ganger mer, ifølge Economic Policy Institute.

Det gjør at den øvre prosenten i USA sitter på en nettoverdi som er større enn det 90 prosent av folket har å rutte med. Den øvre 0,1 prosenten så på sin side realinntektene vokse med hele 51 prosent mellom 2003 og 2005.

Det er en økonomisk omfordeling verden knapt har sett maken til, hverken i USA eller andre steder.

Og resten av verden kommer etter.

I Tyskland har tiprosenten med lavest inntekt ifølge German Institute for Economic Research, sett lønningene falle med 21,9 prosent, mens den øverste tiprosenten har sett den øke. I Storbritannia vokste formuen til landets ett tusen rikeste med 30 prosent bare i fjor. I USA skriver milliardæren Warren E. Buffett leserbrev til The New York Times, og peker på at han betaler mindre i skatt enn noen av sine kontoransatte. Over hele verden har Big Business gitt seg selv bonuser på millioner av dollar selv etter finanskrisen.

I Norge er antall milliardærer blitt firedoblet det siste tiåret, mens tall fra OECD viser at landet vårt ligger på åttendeplass på oversikten over land hvor lønnsforskjellene øker mest.**

Jetsett-meritokrater. Det er selvfølgelig ikke nytt i historien at det finnes en rik overklasse. Det nye, hvis man betrakter etterkrigstiden, er at de er så ekstremt rike og at de ikke lenger føler tilhørighet til nasjonalstaten. Men den nye og globale supereliten er også ulik gamle eliter ved at den hverken baserer seg på arv eller tilbringer ørkesløse dager på et eller annet gods.

«De nye krøsusene er hardt arbeidende, høyt utdannede jetsett-meritokrater», skriver forfatter og journalist Chrystia Freeland. «De har mer til felles med sine likesinnede i andre land enn de har med sine naboer, og har løsrevet seg fra nasjonalstaten med dens klare identitet og krav om solidaritet.»

Det siste betyr at de er helt uvillige til å betale skatt. Og siden penger er makt, tvinger de gjennom skattelettelser som gir dem enda større formuer på bekostning av middelklassen.

Det er nøyaktig denne effekten som gjør at en rekke økonomer har skrotet troen på ulikhet som katalysator for økonomisk vekst og velstand. Eller som i det minste har skrotet troen på at samfunn kan klare en hvilken som helst mengde av ulikhet.

Den nye supereliten har nemlig ervervet sin rikdom på bekostning av alle oss andre. Mens de rike stadig blir rikere, blir de som går under begrepet middelklassen, stadig fattigere.

Igjen ser man tallene klarest på den andre siden av Atlanterhavet – ikke så underlig kanskje, siden USA har vært selve utstillingsvinduet for markedsliberalismen:

I 2009 kom det tall som viste at mer enn 20 prosent av amerikanerne har opplevd minst 25 prosents nedgang i husholdningsinntekten – det verste fallet på én generasjon. I samme periode som de rikeste ble rikere; nemlig mellom 1976 og 2007, opplevde den jevne arbeider å få sin inntekt redusert med 7 prosent.

«Globalisering og teknologirevolusjon har økt produktiviteten og velstanden», skriver de to økonomene Michael Spence og David Autor.

«Men gevinsten er ujevnt fordelt – den går nesten bare til mennesker på toppen.»

Tidligere leder av Council of Economic Advisers under Bill Clinton, professor Laura D’Andrea Tyson, mener det er verre enn som så. «Vi har hatt en økende ulikhet gjennom 25 år», sier hun til International Herald Tribune. «Det er ikke bare det at toppen har fått det bedre, men at alle andre har fått det verre.»

«Det er ikke bare det at toppen har fått det bedre, men at alle andre har fått det verre.»

De superrike har to valg. Slike uttalelser er stikk i strid med hevdvunne markedsliberalistiske teorier som sier at et samfunn der alle prøver å kjempe seg mot toppen, gir mer energi til økonomien enn et egalitært samfunn. Men finanskrisen viste at dramatiske ulikheter også kan ha et regelrett destruktivt potensial.

For ikke bare er det sånn at de altfor rike henter ut økonomisk gevinst fra finansbobler mens alle andre taper. De skaper også finansboblene:

«En middelklasse uten midler har ingen annen mulighet til å opprettholde sin levestandard enn å sette seg i gjeld», skriver professor i politisk økonomi Robert Reich i boken «Aftershock». «En økonomisk elite med altfor mye penger vil plassere dem på børs og dermed skape finansbobler», tilføyer finansjournalist Steven Pearlstein i The Washington Post.

For de to samfunnsforskerne Richard Wilkinson og Kate Pickett vil avgrunnsdype klasseskiller også nedfelle seg i samfunnet som manglende samhold og sosial fragmentering.

Resultatet vil være selvdestruktiv oppførsel, økende vold og mer kriminalitet – kombinert med et voldsomt raseri mot elitene, ikke minst når vanlige skattebetalere må overføre penger til de samme menneskene som skapte finanskrisen og som bruker redningspakken til å bevilge seg skyhøye bonuser.

Under finanskrisen i USA ble banker og finansinstitusjoner reddet av offentlige penger til en verdi av mange hundre milliarder dollar. Wall Street svarte med å bevilge seg 150 milliarder dollar i bonuser i 2010, mens lederne for såkalte hegde funds tok ut over én milliard dollar i snittlønn i 2009.

Selv en ihuga markedsliberalist som tidligere sentralbanksjef Alan Greenspan er nå bekymret. «Det vi ser i dag er ikke én økonomi, men to separate økonomier som i økende grad er distinkte og avvikende», sa han sommeren 2010.

Chrystia Freeland mener den nye supereliten står overfor et veivalg:

«Historien har vist at supereliter bare kan overleve på én av to måter, enten ved å dele sine verdier med andre, eller også ved å undertrykke de andre.»

 

* Medianinntekten er det beløpet som deler inntektsfordelingen i to like store grupper – halvparten under og halvparten over. Blir ofte sett på som en bedre målestokk enn gjennomsnitt.

** En rapport fra OECD slår fast at to tredjedeler av organisasjonens medlemsland opplever økende inntektsforskjeller, og at Norge ligger på åttende plass over land der forskjellene øker mest. Men fortsatt ligger Norge som en av dem med størst likhet blant OECD-landene, med et gap mellom fattige og rike under OECD-snittet på 8,9 ganger mer – altså at de rikeste tjener 8,9 ganger mer enn de fattigste.